Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Min avdøde bestemor.

[Paranomia]

Jeg hadde alltid en utrolig bestemor. Hun hatet mus, og jeg husker at når vi var mindre pleide vi å legge disse i skaper osv. når vi sov der. Og når vi vekte henne om morgenen lå det alltid en rotte på puta hennes, og hun spilte så vi barn fikk noe å le av. Bestemoren min kjedet seg nok veldig mye, men hun hadde heldigvis en hage og et lite jorde, for å få noe å gjøre. Det fine drivhuset, som jeg alltid plukket sukkererter og druer i. Og når vi var heldige, så fikk vi så hver vår potet (vi barnebarna) og fikk gradvis følge denne mens den ble stor. Hersket det noen tvil om hvem som var hvem sin, laget hun navneskilt, og puttet dem i jorda.

Gleden var stor da hun fant ut at hun ville ha en hund, og trodde hun hadde funnet den perfekte rasen. Ringte eieren, og fikk avslag. Ingen flere valper igjen. Jeg husker hun var helt knust. Men det skulle ikke vare lenge. Like etter ringte hun på en bichon frisè, og etter x-antall bøker og laaange timer der hun ventet på at sjefen skulle komme i hus, så fikk hun han endelig.
Hun var så glad i den bikkja. Hun grov ned planter, han grov opp, og så ikke ut etterpå. Likevel bare smilte hun og lo. Hun orket ikke vaske han, men hun gjorde det likevel. Og gleden var alltid stor når jeg tilbydte meg å gjøre det. Fikk ikke akkurat noe nei... Hun hadde han fra han var pitteliten. Hun hentet han samme dagen som han ble leveringsklar, det var ikke noe å vente på.
Hun hadde heller ikke hjerte til å ta han for noe som helst, så derfor koste han seg med å smågnage på hendene henne og hoppe litt. Han var hennes søte lille baby, og det ville han være. Til døden skilte dem ad. Hunden er nå 3 år. Jeg husker hun laget innbydelse til bursdagen hans. Den skulle feires ordentlig, med kake og gaver, slik de to andre ble. Om det bare hadde blitt så vel.

Hun svimte av (eller fikk hjertestans, husker ikke) på badet hjemme. Hunden bjeffet og løp rundt. Bestefaren min ringte ambulanse, bikkja bjeffet. Naboen kom løpende rett etter at ambulansen hadde dratt, fordi de skjønte det var noe alvorlig galt, og skulle passe bikkja. På denne tiden hadde han aldri vært alene hjemme. Hun lå noen dager på en avdeling med noen få rom, med glassvinduer, så de hadde oversikt hele tiden. Klarte ikke prate, ingenting. Når hun blunket ble vi overlykkelige. Så etter noen dager (8-11) ble hun bedre. Ikke bra, men bedre. Hun ba om et bilde av hunden og henne, når han var valp. Dette ble hengt opp så hun kunne se han hele tiden. Hun fikk blader, og ba meg løse kryssordene mens jeg spurte henne om ordene jeg ikke klarte å finne ut av selv. Dama var jo et vandrende kryssordleksikon! Hun klarte ikke spise, svelge ordentlig eller noe. Men løse kryssord skulle hun, selv om hun ikke skrev selv. Ikke engang livretten suppe gikk ned. Så hun fikk seg noen nutridrinker hun truet ned, mens hun sa kryssord-ord til den store gullmedalje. Og mens hun snakket om bikkja. Hunden i hennes liv, om jeg får si det så vel.
En gammel sykepleier på avdelingen (som sikkert skulle pensjoneres snart uansett) sa til bestefaren min at det bare var å ta med bikkja opp. Han er jo allergifri, og han var jo bare i en veske uansett. Da var hun glad. Hun prøvde å gråte, men klarte ikke. Bikkja klynket og var glad, men innerst inne skjønte han at noe alvorlig var galt. Han fikk ikke være der lenge, men det lille hun fikk se han tror jeg gjorde både hun og han godt. Tre dager etter dette døde hun. Fikk beskjed ganske tidlig jeg, ihvertfall. Bestefaren min ringte pappa og sa at noe var galt med bikkja. Han hadde vært gal hele dagen. Han skjønte det. Vi kom på sykehuset, og der lå hun. Bildet skulle ned i graven med henne, det hadde hun bestemt. Det vakre kvinnemennesket, som desverre døde alt for tidlig. Bikkja fikk tilogmed være med å gravlegge henne. Etter den dagen som hun døde, klynket han ikke igjen. Ihvertfall ikke uten grunn. Tenk så fælt det måtte være, å forlate babyen sin i den virkelige verden, der du vet at du ikke fikk oppleve mer enn 2,5 år med han. Jeg er så redd for å gjøre feil med han, fordi selvsagt vet jeg at hun er her ennå.
Hun har vært i huset her, men aldri gjort noe konkret. Frem til i dag.

Jeg tenkte på alt dette med henne, og de tre andre dødsfallene, og var egentlig ganske langt nede fra før av. Gjorde noe veldig dumt, som jeg har lovt meg selv å slutte med. Bestemoren min visste det egentlig alltid tror jeg. Den dama lurte du ikke. Jeg gråt som jeg aldri hadde gjort før, og nå får det følger. Men nok om det. Når jeg er så langt nede er det ikke mye jeg oppfatter. Jeg ser ikke klart, hører ikke klart, og hvis noen hadde prøvd å prate med meg hadde de ikke fått mye fornuftig ut. Også sier jeg; bestemooor, i et stort hulk. Akkurat som om jeg ville at hun skulle komme å trøste meg. Prøvde å se meg rundt. Pøh, glem det. Alt var bare et sort hull uansett.

Etter en stund når alt var vasket bort og jeg hadde begynt å bli ganske klar igjen, hører jeg pc`en slå seg på. Ikke denne, men den gamle som jeg lastet inn bilder på i dag, derfor sto den tilkoplet til strøm. Hører den skrur seg på, ipoden som er tilkoplet pc`en begynner å blinke. Tre lange blink. Så lyser den bare som vanlig igjen. Men pcskjermen er fortsatt sort, men du kan se at det lyser i lampa som indikerer at det er på, og lampa til harddisken blinker. To sekunder senere, går den inn på min bruker, som ikke er passordbeskyttet. Velkommen og all den dritten der kommer. iTunes blir krysset ut, men jeg kan ikke se musepekeren bevege seg. Bestemoren min hadde aldri rørt en pc... Picasa blir åpnet, og som vanlig, første mappe; julebildene med henne, meg, bikkja og resten av familien. Fortsatt ingen musepeker å se. Så etter toppen to minutter låste pc`en seg. Så gikk jeg for å skru den av, og merket ikke noe mer etter dette...

-Mia.

[Asbjørn]

Sterk fortelling, Mia !

At hunden reagerte og ble "ute av seg", selv om den var langt unna, er noe jeg har hørt mange ganger. Dyr har en egen evne når det gjelder slike ting.

Det med PC var også spesielt, - jeg tror det var en siste hilsen fra din Bestemor !

Iblandt er livet hardt, - men i det lange løp er det slike episoder som gjør en sterk.

Føler med deg.

A

[Chroptus]

Takk for at du delte din historie Håper alt går bra med dere og at hunden ikke er trist lenger

[Paranomia]

Hun døde jo i april (?), så hunden er nok mer eller mindre kommet over det. Har ikke "hørt" noe mer, bortsett fra at han har blitt mye snillere og gjør nesten ikke noe galt lenger. Han leker gjerne, men orker ikke så lenge... Egentlig litt irriterende at han ikke er like rampete enda, selv om han tar seg gjerne en runde rundt med et par truser i munnen. Jeg vet ikke hva dette kommer av. Om det kommer av trening, og at han har blitt eldre, eller at han savner henne.

I natt brukte jeg nattkjolen hennes. En sånn gammel nattkjole med blonder og lang.
Når jeg tok på meg den nattkjolen fikk jeg en skikkelig varm følelse, om at hun var her og passet på meg.

Det med pc`en har bare skjedd en gang til, har tatt ut strømmen nå.

[sliten]

Bare noen få linjer om at dyr merker ting. Vi hadde et dødsfall i min familie nettopp, så nært at jeg ikke vil si noe om det, og to dager etter drar datteren min til hesten sin. Den er på sommerbeite. Når den ser/hører at vi kommer, så kommer den alltid løpende gjennom småskogen, så vi føler bakken dundre - og så kommer den, fordi den vet at da vanker det godis.
Denne dagen - blir den bare stående i den bortre enden av beitet, kommer ikke. Datteren min går bort til den, og den står bare rolig. Da hun er borte hos den, så senker hesten hodet sitt ned på skulderen til datteren min og blir bare stående slik. Etter en stund "knekker" den litt i det ene bakbenet, slik at den hviler hele tyngden av hodet mot skulderen til datteren min. Og slik blir den stående.
Da datteren min kommer hjem, storgråter hun og kan bare si at "Xxxxxxx SKJØNTE DET!"
Jeg vet at dette er et sidespor fra emnet, men det er rørende å se hvordan dyr kan lese følelser. Hesten skjønte at noe var feil den dagen, på laaaang avstand.

[Paranomia]

Jeg ville nok heller undersøkt helsetilstanden til denne hesten. Skjekket om den hadde feber osv. Det KAN være noe sånt også Bare sånn at du har utelukket noe naturlig først.

[sliten]

Hesten er 20 år, og har ALDRI vært syk, halt eller noe, så det var nok et innlegg som virket noe støtende. I dagene etterpå har alt vært 100 % bra, så jeg støtter meg fullt og helt til datteren min og hennes utsagn om at hesten SKJØNTE. Datteren min og hesten er ett, vi i familien har ridd og eid og drevet med hester i en femten års tid, og aldri har noen av oss sett et slikt forhold som det er mellom akkurat den hesten og akkurat den jenta. Bruker aldri sal, aldri hodelag, rir bare med grime, full gallopp gjennom skogen, sprang på samme måte - de to er ett; datteren min blir kalt "indianeren" på stallen for ridningen sin. Denne hesten har vi eid nå i ti år, og - nei, det er et spesielt bånd akkurat der.

[kevenandre]

Jeg er enig med deg Asbjørn, se på det som et tegn

[Paranomia]

Hesten er 20 år, og har ALDRI vært syk, halt eller noe, så det var nok et innlegg som virket noe støtende. I dagene etterpå har alt vært 100 % bra, så jeg støtter meg fullt og helt til datteren min og hennes utsagn om at hesten SKJØNTE. Datteren min og hesten er ett, vi i familien har ridd og eid og drevet med hester i en femten års tid, og aldri har noen av oss sett et slikt forhold som det er mellom akkurat den hesten og akkurat den jenta. Bruker aldri sal, aldri hodelag, rir bare med grime, full gallopp gjennom skogen, sprang på samme måte - de to er ett; datteren min blir kalt "indianeren" på stallen for ridningen sin. Denne hesten har vi eid nå i ti år, og - nei, det er et spesielt bånd akkurat der.

Oy, det hørtes flott ut!!
Men allikevel, selv om hesten aldri har vært syk, så kan det faktisk hende at den ikke var helt i "humør"... Hesten jeg har pleier alltid å komme løpende i full gallopp med ørene framover, mens andre dager bare står den og venter på at jeg skal hente den.

Jeg skjønner det, og det kan hende at hesten skjønte, og ville trøste. Men det var bare for å få utelukket noe naturlig først

(her går det i sal og hodelag, men når vi rir mest turer på veien så må man nesten det )

[sliten]

Sal og hodelag er tortur, i følge datteren min - men jeg bruker det, torturist som jeg er .......

[Ankh]

PC messig så kan det være satt opp at ting sjekker etter oppdateringer eller tar backuper og lignende så det trenger ikke være mer enn det.
Mange slike innstillinger er godt gjemt bort i undermenyer og ikke så lette å finne.
Nylig innlastede bilder kan tyde på at det er en sammenheng der.

[Paranomia]

Jeg hadde kun sett på gamle bilder fra konfirmasjonen min, og hvorfor skal den starte med sånt når den er avslått? Det kommer dessuten alltid opp når pc`en er på, om du vil drøye det eller vente lenger...