Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Finne sjelen sin?

[ludoburgero]

Hei.
Jeg er et menneske og jeg lurer på hva jeg gjør her.

Hver dag flukter jeg fra situasjoner som oppstår. Hver dag nærmer jeg meg også andre situasjoner som jeg dykker dypere ned i. Jeg ser at andre mennesker også gjør dette.
Visse ting de ikke liker å vite, visse ting de vil vite mer om. Hva kjenner man et drag etter..?

Det som forbauser meg like mye hver gang er hvordan jeg og menneskene rundt meg virker å ha en tendens til å være selektive på denne måten. Vi rømmer fra det som føles ubehagelig, forståelig nok, men der den vanskelige biten kommer er der vi tross alt lærer mest av feilene vi gjør og av det ubehagelige. Hvordan vi konstant søker mot dette trygge og velkjente, som igjen setter oss ute av stand til å være kritiske nok til å møte andre ubehagelige situasjoner man kanskje må gjennom.

Noen kompenserer dette fint med å møte sin frykt eller å fore adrenalinet.
Hopper i fallskjerm, lager bråk på byen eller diskusjonsforum, realiserer seg selv ved å bestige fjell, driver med rafting, annen ekstremsport. Andre velger å finne stillheten i meditasjon, selvutvikling i forskjellige teknikker og med enkelte øvelser/ritualer.

Alle har en fluktvei.

Jeg tror at noen gjør dette i å søke forståelse av seg selv, mens andre gjør det som en flukt fra virkeligheten. Men hva er virkeligheten? Noen finner seg ikke tilpass med den. Noen finner seg ikke til rette, og noen gjennomgår store utfordringer med å finne seg en identitet og en posisjon her i livet. Andre har funnet en så sterk identitet at de glemmer å stille spørsmål, og da rakner det lettere når først utfordringene kommer. Når spørsmålet "Hvem er du?" dukker opp, kan det kanskje i mange tilfeller være lettere for et menneske som alltid har vært litt i grenseland å svare enn et menneske som har en nærmest påtatt identitet som kan virke som en parodi av seg selv, selv om det ikke er ment slik og vedkommende faktisk føler seg veldig trygg på seg selv.

Det er rart hvordan våre personligheter er bygget opp som skjøre korthus når det kommer til stykket... alle har sine svake punkter, alle har sine "mørke sider" som tydeligvis ikke ønsker å bli for godt kjente med. Men hva med alle distraksjonene da? Omtrent alt vi har i vår materialistiske verden fjerner fokus fra selvutvikling. All denne kulturen, all denne underholdningen...

Tenk over det... Hvor mye tid bruker du egentlig på fokus mot all den kulturen som allerede er skapt og tilrettelagt for deg? Spiller det noen rolle, for du vil gjerne si "Ja men jeg bidrar aktivt til å skape kultur selv." Kanskje du er en kunstner, og kanskje du er en bidragsyter i form av mer nyttige funksjoner enn å røre følelser hos mennesker, men når man tenker etter så er likevel de fleste av oss passive forbrukere i et overmettet marked som nærmest skaper seg selv.

Jeg har så mange tanker om dette at det blir vanskelig å sette ord på det og vite hvor jeg skal begynne, men det er noen spørsmål som plager meg mer enn andre, og det er hvordan vi mennesker er med hverandre. Hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Hvor vanskelig det virker for oss å bare være glade i hverandre og ikke minst i oss selv. Det er mye selvforakt ute å går, og det virker som om disse ironisk nok forakter seg selv på grunn av andres manglende selvrespekt. Hva hjelper vel det? Vi kan ikke se på hver og enkelt av oss som representanter av menneskeheten. Vi representerer ikke et generelt, massivt folketall på nærmere 7 milliarder.

Vi representerer oss selv! Og vi er kun et lite fragment av hele denne store massen.
Men det er viktig å kunne se ting i perspektiv; å skifte litt på det - og sette ting mer i helhet.

Når jeg skriver ting som det jeg gjør nå, hender det noen ganger at jeg får deja vu. Fornemmelser av at jeg vet ting skal skje og hvordan de skjer. Noen ganger realiseres det også. Dette er for meg et tegn på at tid ikke eksisterer, at sjelen derimot eksisterer, og at alt som kan skje - alle muligheter - skjer på en gang, i forskjellige dimensjoner. Ikke meningen å komprimere alt ned slikt, men jeg synes det var viktig med dette kvantespranget akkurat nå, for hør:

Hvis vi alle er en del av noe stort. Hvis vi alle skal dit, og hvis det er der vi alle kom fra en gang... Hvorfor begynner vi ikke å oppføre oss mer fredelig med hverandre? Hvorfor forsøker vi ikke bedre å være glade i hverandre, ta vare på hverandre, få en slutt på lidelsene, dele med oss, være flittigere til å bruke TID OG KREFTER på helt andre ting enn å se på TV, underholdes med pakkeløsninger gitt ut på markedet av grådige mennesker som vet å utnytte din trang til å distraheres fra deg selv?

For vi er på evig flukt fra oss selv, og vi finner ikke sjelen vår.
Kanskje det er derfor noen sier den ikke eksisterer.

Hvis ingenting kan komme av seg selv, og ingen tanke kan oppstå av intet, uten å være relatert og assosiert til noe annet... innebærer ikke dét også at "ALT" alltid har vært..?
Er ikke da vår opprinnelse også et massivt "alt" fra starten av?

En liten tankelek fra meg.
Håper noen tør å leke.

[Purka]

jeg tror de fleste prøver å finne sjelen sin...sånn rent ubevisst. Vi er jo søkende vesner. Den store forskjellen er vårt syn på hva som er normalt og abnormalt. mange tør ikke si at de er på leting etter seg selv. min teori er at vi alle leter, men de fleste leter i all hemmelighet. de som tar fullstendig avstand fra sin egen sjel og dens eksistens, kommer dessverre bare til å knote seg gjennom livets labyrint uten mål og mening. Det er ikke et sugerør dersom det er tett i den ene enden.

[GJEST]

Åh, hadde begynt skrive innlegg, men hadde en fane oppe for chaten... og så ble begge sider til chaten, og alt jeg skrev var vekk...

Iallefall.... Ludo... vesle filosofen vår

Det du sier på slutten, at hvis ingenting kan oppstå av intet, har ikke da alt alltid vært?
Jeg har tenkt det selv. Får ikke alt til å rime. Mennesket er rar.
Hvorfor kom vi hit, hvordan, og hvorfor er vi skapt så utrolig forskjellige? Er det det som gjør vi har sjel? hadde vi ikke sjel, ville vi da vært ganske like?

Vi tenker alle så ulikt. har så forskjellige tanker om ting.
Ikke rart det er ufred i verden. nettopp pga de forskjellige tankene tror jeg at vi aldri vil bli enige om å finne ro og samhørighet, det å være glade i hverandre.

Selv de man er i nær, nær slekt med, er man helt ulike.
Jeg har en bror jeg føler tenker så ulikt som meg, i det meste, at det er helt utrolig.

Jeg har og ei nær, nær kvinne av slektning som jeg er glad i og som jeg kjenner godt.
Selv vi to, er veldig forskjellige. Tenker veldig ulikt.
Hun sa her om dagen, at mannen hennes pleide skyte på bråkete fugler utenfor huset deres, med luftpistol. Jeg fikk sjokk, ble litt kvalm, må jeg si.
Hun mente det var på sin plass, fordi de fuglene var så irriterende.
Hvorfor skal HUN ha mer rett på å være der, enn fuglene?
Jeg er sikker på at fuglene får vondt, og kan bli pint og skadet,ved at man skyter slik. De dør ikke av luftpistolskudd. Men jommen treffer de hardt!
Har selv blitt truffet av et skudd, på RETUR; som enda lagde et hakk i panna mi...
Bare der, tenker vi helt ulikt. Det ville vært helt uaktuelt for meg å begynne skyte rundt huset etter fugler. Det ville jeg aldri vurdert engang.
Ikke rart det er krig i verden

Men det er rart å tenke på. At vi er her. Mennesker. Med så mange rare tanker. Så spesielle vi er, hver enkelt. Akk så like, likevel.
Hvor kom vi fra, og hvorfor? Finnes det en mening med alt dette?
Eller er det bare tilfeldig?
Er vi skapt bare for at ting skal avsluttes etter noen tiår?

Blir uvel av tanken.

[Vilma]

For et fint innlegg, du burde sende det som leserinnlegg til en avis. Eller skrive bok


Interressant det med fuglene Alva, hadde en litt lik opplevelse i dag. Satt på en kafe med to venninner, den ene drakk solo. Så kom det veps til, og en av dem falt ned i flasken, der det var igjen litt brus. Venninnen min setter korken på så den ikke kan komme ut, og vepsen holder på å drukne. Jeg skjønner ikke helt hvordan man kan sitte å se på at et levende vesen dør, veps eller ikke, så jeg skynder meg å ta den med bort til en blomsterpotte, og heller den ut.
Jeg blir jo ledd av for dette, men er da verdt det. Ok, nå høres jeg vel ut som en dyrevernsfanatiker eller noe, men poenget mitt er at selv om vi er så like på mange måter, menneskene, så er vi programmert litt forskjellig og. Eller handler vel om arv og miljø da.

Æsj, det ble jo totalt meningsløst. Sove!

[Moonstone]

Jepp, det å fundere og filosofere over hverdagen, samfunnet og den menneskelige natur ER intressant Ludo.
En hel gren innenfor filosofien ble dannet utfra det å fundere over hvorfor,hvordan vi og livet er her og ble skapt.
En helt anen gren sier at det IKKE er viktig, siden vi aldri kan få et helt riktig svar og oversikt på det. Den sier at det er HVORDAN vi lever her som er viktig, og ikke hvorfor og hvordan alt ble skapt.
Personlig liker jeg både den Platonske og Aristotolske måten å filosofere på.
Man må ikke bare velge en av sidene, men leke med begge.
Det finnes dog die-heards på begge sider som ikke vil leke med den andre.

Som du sier, vi leter alle etter noe, det er sikkert.
Men HVA leter vi etter?
Leter vi alle etter det samme?
Neppe, siden vi er alle forskjellige, forskjellige samfunn, forskjellige utgangspunkt, forskjellig perspektiv.
I fattige land er det å lete etter mat og overleve det viktigste.
Her i landet trenger vi ikke det, her det helt andre ting vi leter etter enn det rent eksistensielt grunnleggende, som det å overleve ved å ha nok mat og drikke.

Her har vi andre utfordringer igjen, som kjedsomhet, en følelse av tomhet, ikke passe inn i kulturer, isolasjon, egentlig mange luksusproblemer med tanke på utfordringene i fattige land.

Jeg tror det finnes latent i menneske det med å higre etter BEDRE tilstander, uansett hva det måtte innebære.
Alle vil ha det bedre. Jeg har værtfall ikke møtt noen som ønsker å ha det dårligere, enten med seg selv eller økonomisk.
Alle trenger et mål, noe å strekke seg etter som er "bedre" enn sånn vi har det nå.
Det er en sterk drivkraft, kanskje en av de sterkeste.
Noen ganger tar vi feil i vår søken etter det bedre, og havner i en situasjon som er dårligere.
Det er da vi vanligvis blir etterpåkloke og innser det vi hadde, og ser verdien i det.
Litt dumt at det skal være sånn egentlig, at vi mennesker er dårlige til å sette pris på det vi har mens vi har det. Vi blir blinde av rutine og kjedsomhet, værtfall noen av oss.

Det menneskelige har alltid vært moro å fundere og filosofere over.
Man kommer liksom aldri helt i mål, det er alltid noe rart og uforklarlig med oss og vår natur.
Akuratt hva som er vår natur er egentlig aldri helt redegjort.
Ikke bare hvorfor er vi her, hva er vår funksjon i helheten.
Men hvorfor gjør vi som vi gjør?

Menneske, det evige mysterium..

[ludoburgero]

Du kommer med et utrolig fint innlegg, Alva.

Hvorfor kom vi hit, hvordan, og hvorfor er vi skapt så utrolig forskjellige? Er det det som gjør vi har sjel? hadde vi ikke sjel, ville vi da vært ganske like?

Tre spørsmål du først stiller, som alle bruker hele livet sitt på å ikke finne utav

Vi kan jo ikke gjøre annet enn å gruble, spekulere, fundere, filosofere, tro, trekke logiske slutninger, forske, studere, registrere funn, kombinere disse funksjonene våre, basere vår videre tro, spekulasjoner og forskning på de registrerte funnene og fortsette... og fortsette... og fortsette...

Det jeg ender opp med å tro - i mange tilfeller - er at vi er her for ingen som helst grunn.
At ingenting er forutbestemt eller er bestemt fra starten av. At ingenting av dette er noe annet enn rene, skjære tilfeldigheter - som vi til tider mestrer å rå over. Og at det er det hele livet dreier seg om. Ingen kraft ovenfra, ingen Gud, ingen intelligens bak det hele - kun pur kraft innenfra, inni alle oss mennesker, som aldri lærer oss å leve livet fullt ut og utnytte alle dets optimale sider og opplevelser. Fordi vi er fanget av disse mentale barrierene vi påtvinger hverandre i samfunn og fellesskap; alle disse begrensningene - et landskap av begrensninger, kontroll satt i system, formynderi, overformynderi, makt, begjær og distraksjoner.

Alt fordi vi ikke søker å oppnå kontroll OG OPPDAGE denne type kontroll vi har over vårt eget potensiale som sjelelige vesener - som åndelige vesener - som de fantastiske skapningene vi er.

Vi er redde og vi føler oss alene. Nøkkelen tror jeg ligger i det at vi ikke tør å kjenne på det, og ta det derfra... altså finne denne felles startgropa. Artig nok spør du spørsmålet jeg selv også lurer på... men du formulerer det på en litt annen måte; ER vi egentlig så forskjellige..?

Og er det sjelelige ved oss den store likheten? Trenger det bety at det er noe større utover dette? Når jeg sier at det faller ned på at vi ikke har noen Gud og at det ikke fins noen rådende kraft over oss, annet enn vårt eget potensiale, så mener jeg også at vi alle tilsammen utgjør en felles stor, kollektiv bevissthet. En kan gjerne kalle det Gud for meg, alt hva en vil, og jeg tror faktisk det er dét man snakker om når mennesker snakker om Gud. Vi mennesker er all denne skaperkraften tilsammen, hver og en av oss. Er det ikke en fin filosofi å se på oss selv som fantastiske vesener? Åpner det ikke mer enn det lukker? Er det ikke frihet? Å tenke muligheter, for så å åpne for disse mulighetene?

Vi er selv guder. Vi er bare gitt så utrolig mye muligheter, men vi misbruker mulighetene, og historien viser dette gang på gang. Årsaken er vel som oftest grådighet og maktbegjær. Vi tar det heller ut på å ta kontrollen over andre mennesker, fordi vi ikke tør å søke full kontroll over oss selv. Det er det samme hele tiden.

"Det er synd når de leker Gud" <--- spør deg selv? Er det nå det, eller er det egentlig ikke fantastisk? Slik som det jo er med all vitenskap og teknologi; så er den fantastisk bra! Det avgjørende er hvordan oppdagelsene blir brukt og til hvilken hensikt de brukes. En mulighet er aldri feil i seg selv. Det er dømt til å bli sånn at alt går fremover; progresjon; og slik kommer det også alltid til å være. Vi kan ikke holde tilbake på noe annet enn å bruke hodet og tenke på alt ansvaret som medfølger disse mulighetene. Vi må gi slipp på våre egne begrensninger og tenke på friheten vi kan oppnå.

For mange av oss er slaver av våre egne verdensbilder, fordi vi gir etter for massenes press, gruppepress, psykologisk krigføring og propaganda gjennom media, politikk og ikke minst hvordan vi fyrer opp hverandre og gir etter for suggesjon og hysteri. Det finnes jo til og med mennesker som tror de er kritiske bare fordi de motsier noe. Det er en farlig utvikling som skjer der vi stadig mer bare fjerner oss fra vårt eget indre og kompenserer for det med bare ytterligere underholdning og distraksjoner, hvor vi utsetter oss selv til å være slaver for et system vi alle er nyttige bidragere til, de idiotene vi mange ganger kan være.

Vi har et kollektivt ansvar - 2010 er ikke et år for å være selvutslettende idioter som jobber for et system som ikke gagner oss noe annet enn elendighet, konflikter og splid.

På tide å stoppe opp litt, tenke etter, og kanskje mange burde snu, spør du meg, men det er opp til hver enkelt av menneskene å gjøre. Det finnes mye man ikke kan snu, men starter man med seg selv kan man få til det utroligste. Ingenting er umulig!

Vi tenker alle så ulikt. har så forskjellige tanker om ting.
Ikke rart det er ufred i verden. nettopp pga de forskjellige tankene tror jeg at vi aldri vil bli enige om å finne ro og samhørighet, det å være glade i hverandre.

Enig. Men disse forskjellene er slik jeg ser det utelukkende forårsaket av distraksjonene.
Alle vil føle tilhørighet, og straks denne tryggheten er på plass, kan man søke seg til det som faktisk betyr noe og gir oss noe, nemlig å gjøre det bedre for hverandre, hjelpe hverandre, være selvoppofrende, gi på uendelig kjærlighet som er tilgjengelig overalt rundt oss, men som ikke alltid er lett å se. Dessuten er vi veldig opptatt av dette med å frasi oss ansvar når vi i våre inngrodde, indoktrinerte sinn ser at noe "bør ha en konsekvens". Vi følger gamle tankemønstere helt ubevisst. Det er ganske merkelig... nesten litt humoristisk på en skadefrydende måte...

Jeg har lært meg å le av meg selv og mine egne dumheter såvel som andres dumheter. Og det har lært meg veldig mye. Motgang er det som har lært meg mest, men jeg har også lært av at denne motgangen har fått meg sint, frustrert og oppgitt. De feilene jeg da har gjort (som jeg latterlig nok har sett på som "naturlige konsekvenser for det som skjedde") har lært meg enda mer.

Man lærer mest når man er helt på bunn. Det er synd at det må være sånn.
At vi skal brytes helt ned før vi skjønner alvoret. Men det er vel noe vi alle må ha inn med teskje iblant; at livet ditt tross alt er i dine egne hender. Våkne opp og lukte på kaffen liksom.
Jeg har venner som har vært så langt nede i både fattigdom og med narkotikaproblemer, og det er disse menneskene som er de næreste, kjæreste og vet mest om livet den dag idag. De som, vel og merke, har komt seg utav det. Det er rart hva det gjør med et menneske når han/hun må innse alvoret og må skifte kurs. Selv har jeg fått mange slag i trynet og møtt veggen mange ganger, og selv om jeg nå sitter og lirer ifra meg at jeg lærer av det, så har jeg enda ikke lært nok. For det er enkelte feil jeg selv gjør om igjen og om igjen... enda... men jeg vet at det er opp til meg selv nå: jeg vet at det er kun JEG som må klare dette alene.

Selv de man er i nær, nær slekt med, er man helt ulike.
Jeg har en bror jeg føler tenker så ulikt som meg, i det meste, at det er helt utrolig.

Da gjenstår det å finne likhetene?
Selv har jeg en formening om dette med at ulikheter tross alt bare er nyanser preget av erfaringer som igjen har endt opp som preferanser. Om du skjønte den...
For når alt kommer til stykket så kan omtrent alt kalles "smak og behag", men vi har jo alle et ego, og det er jo nettopp derfor det er så vanskelig med forhold og sånt... for eksempel...
Vel, noen mestrer det jo faktisk. Ære være dem, og stor respekt, det må jeg si!

At folk får til å finne såpass med likheter eller at kjemien stemmer såpass, det kan jeg ikke skjønne. Jeg har en del mennesker jeg kunne passet sammen med, men det er emosjonelt... utelukkende... eller interessemessig... humormessig... men jeg har nok aldri vært helt heldig med kjærligheten. For den snur i døra straks det virker som å gå bra, og så kommer selvklandringen. Jeg kunne selvsagt ha sagt at "jenter er så kompliserte", men det har blitt sånn at jeg har funnet ut at det er vel kanskje bare sånn at det er jeg selv som kanskje på mange måter er enten komplisert eller kjedelig. Og det er jo bare en ærlig sak, det er tross alt min mening om den saken nå, og det kan jo være at det endrer seg med tiden, forhåpentlig.

Men er jeg nødvendigvis så ulik disse menneskene da? Neppe. Jeg finner likheter med mange mennesker rundt meg, ja, kanskje de aller fleste. Det er svært sjeldent jeg føler jeg ikke forstår et menneske, uansett hvor kjepphøyt det kanskje høres ut. Men det skjer, og når det først skjer, så blir jeg veldig frustrert. Og dette sier jo mest om meg (hvilket er et teit utsagn, men samtidig som det er en smule retorisk, så indikerer det også at vi alle har hver våre perspektiv på ting, og at det er lite å gjøre med det).

Vi har jo vanskelig å forholde oss til mennesker rundt oss, det skal jo være litt forskjeller da. Det er jo nettopp derfor vi har kultur, vi har kunst, musikk og underholdning. Fordi det samler oss. Fordi vi elsker å samles om ting som vi føler vi har til felles. Plutselig betyr ikke forskjellene så mye. Vi liker samme sang! Fantastisk! Skjønner?

Alle disse tingene som samler oss...

Og du sier broren din er veldig ulik. Jeg hører mange andre sier det samme. Jeg har to søstre, og vi er nok personlighetsmessig ganske forskjellige, spesielt jeg og hun som er to år yngre enn meg. Jeg og minsten er nok hakket likere der. Som liten var jeg veldig innesluttet, sjenert, redd av meg, veldig skeptisk. Hun var tvert omvendt, hun var naiv, sjarmerende, veldig sosialt intelligent, alltid i godt humør, utadvendt og uredd. Men vet du? Vi er bestevenner, vi er så like når det kommer til vårt moralsyn, og hvordan vi kan baksnakke andre familiemedlemmer (på moro, vel og merke), parodiere dem, le sammen av de samme tingene, humoren er den samme, musikksmaken er i mange tilfeller nærmest identisk eller utfyllende (vi deler!) - og sist, men ikke minst også filmsmak!

Å finne en felles plattform er i mange tilfeller det beste. Selv om det er snakk om distraksjoner i mange tilfeller, så kan man også vokse på de samme tingene. Så selv om jeg høres utelukkende negativ ut mot alt som heter kunst og kultur, så er det altså ikke ment slik. Føler jeg måtte understreke det. Men det er likevel i mange tilfeller en begrensende faktor dersom man ikke kjenner seg selv i bunn. Og mange mennesker er usikre og har problemer med å forstå sin egen identitet og rolle her i verden. Da snakker jeg ikke om "hva gjør jeg her?", men mer "hvem er jeg?".

Jeg har og ei nær, nær kvinne av slektning som jeg er glad i og som jeg kjenner godt.
Selv vi to, er veldig forskjellige. Tenker veldig ulikt.
Hun sa her om dagen, at mannen hennes pleide skyte på bråkete fugler utenfor huset deres, med luftpistol. Jeg fikk sjokk, ble litt kvalm, må jeg si.
Hun mente det var på sin plass, fordi de fuglene var så irriterende.
Hvorfor skal HUN ha mer rett på å være der, enn fuglene?
Jeg er sikker på at fuglene får vondt, og kan bli pint og skadet,ved at man skyter slik. De dør ikke av luftpistolskudd. Men jommen treffer de hardt!
Har selv blitt truffet av et skudd, på RETUR; som enda lagde et hakk i panna mi...
Bare der, tenker vi helt ulikt. Det ville vært helt uaktuelt for meg å begynne skyte rundt huset etter fugler. Det ville jeg aldri vurdert engang.
Ikke rart det er krig i verden

Nei, der har du jo et godt eksempel på hvor ulike meninger vi kan ha om ting noen ganger!

Selv elsker jeg dyr og ønsker veldig gjerne å beskytte dem, men igjen må jeg helt ærlig innrømme, selv om jeg kanskje virker som et mye dårligere menneske når jeg sier sånt, at jeg tar meg selv i å synes at søte dyr er mer verdt. Desto søtere og nusseligere de er, desto mer sympatisk blir jeg ovenfor dem. Det er jo egentlig helt kvalmt det også! Ikke sant?

Men det er nok mange som allikevel, hvis de er helt ærlige og kjenner etter, kunne sagt det samme som meg der. Hva om det var en dritstygg hund der som frådet og glefset med noen skjeive tenner og så direkte farlig ut - UTEN AT DEN EGENTLIG VAR DET?
Det hadde nok vært lettere å skutt en stygg hund enn en søt hund.

Og dette er reaksjoner vi vanskelig kan "reprogrammere" i oss selv. Eller?

Når det gjelder fugler, så er jeg for eksempel kjempeglad i spurver. Jeg elsker dem!
Men jeg hater måker! Sorry... jeg hater dem... fordi jeg noen hundretalls ganger har blitt forsøkt angrepet av hissige måker som virkelig tror jeg skal klatre opp på taket for å ta eggene deres under hekkeperioder, mens det jeg egentlig bare vil er å komme meg inn på kontoret og begynne arbeidsdagen - og komme meg til og fra bussholdeplassen når jeg skal hjem for dagen også. Dessuten stjeler de alltid mat fra endene når jeg gir dem mat i parken, og duene også. Ingen skånes fra disse frekke måkene. Og de skriker så intenst jævlig. Og de driter overalt.

Erfaringer gjør så mye med oss. Men sånn til syvende og sist: kan vi egentlig-egentlig skylde på erfaringene? Det er jo vi selv som velger å reagere på den måten vi gjør!
Blir å trekke litt likheter her mellom "velger du å være et offer, så er du gjerne det".
Slik er det med alt.

Vi er så forbanna avgjørende. DU er avgjørende! På den måten du takler tingene.
Vi bestemmer. Alltid. Noe vi aldri må glemme.

...og så er det jo viktig å enes om ting også - til en viss grad, inngå kompromiss, forholde seg til lover og regler, såfremt det er til fellesskapets beste - eller mellom to parter. Ikke sant?

Men det er rart å tenke på. At vi er her. Mennesker. Med så mange rare tanker. Så spesielle vi er, hver enkelt. Akk så like, likevel.
Hvor kom vi fra, og hvorfor? Finnes det en mening med alt dette?
Eller er det bare tilfeldig?
Er vi skapt bare for at ting skal avsluttes etter noen tiår?

Blir uvel av tanken.

Jeg blir også uvel av tanken, men det hjelper å snakke om det og vite at andre også blir uvel

Kan vi noe annet enn å le av det da?
Vi skal alle en dag dø. Jeg har kjempe-dødsangst, og det har jeg alltid hatt.
Det er uunngåelig... at jeg gidder, hva?

Ikke vits å kaste vekk livet sitt på bekymringer man ikke kan få gjort noe med.
Faktisk var det et tidligere aktivt medlem her inne som hele tiden nagla meg på det punktet der. Jeg fikk PMer hvor jeg ble fortalt hvor forbanna bedritent opptatt jeg var av tingene det ikke går an å gjøre noe med, og at jeg heller burde starte straks med å fokusere på de tingene jeg faktisk KAN gjøre noe med heller. Vedkommende var dritfrekk og var veldig konfronterende, på en nærmest hånende måte. Men omsider innså jeg det jo... at takket være denne motgangen, så forsto jeg det når jeg fikk det litt på avstand og samtidig fikk smertelige erfaringer med at sånn er det bare!

Ja, sånn er det bare! Vi lever bare i noen få tiår. Og så dør vi.
Vi reproduserer for at andre skal få samme mulighet. Men vi gjør det jo vel vitende om at vi overlater etterkommerne våre en temmelig herpa boplass? Og denne jævla egoismen gjør meg mest uvel. Dette kan vi gjøre noe med, det mener jeg. Vi kan endre oss til det bedre og ha det som et mål alle mann. Eller jeg kan velge å gjøre det selv, være selvoppofrende, vie mitt liv til at andre skal få ha det bra. La dem bruke meg. Ja, kanskje til jeg blir helt tom.

For så å lure på hva meningen med dét var, da..?

Jeg blir aldri klok på livet, men da får jeg i det minste følelsen av at jeg lærer noe.
Som jeg etter all sannsynlighet glemmer etter hvert også.
Så gjør jeg feil, så lærer jeg, så gjør jeg feil.

Livet er en serie opplevelser og en konstant situasjon der man føler og synes.
Og kanskje det er meningen i seg selv? At man skal gripe øyeblikkene og leve i nuet?

Ikke et eneste øyeblikk er mulig å replikere. Et hvert øyeblikk er unikt.
Og ser man tilbake så er det dette livet er, og det det dreier seg om.

[GJEST]

Du kommer med et utrolig fint innlegg, Alva.

Takk, det samme

Selv elsker jeg dyr og ønsker veldig gjerne å beskytte dem, men igjen må jeg helt ærlig innrømme, selv om jeg kanskje virker som et mye dårligere menneske når jeg sier sånt, at jeg tar meg selv i å synes at søte dyr er mer verdt. Desto søtere og nusseligere de er, desto mer sympatisk blir jeg ovenfor dem. Det er jo egentlig helt kvalmt det også! Ikke sant?

Men det er nok mange som allikevel, hvis de er helt ærlige og kjenner etter, kunne sagt det samme som meg der. Hva om det var en dritstygg hund der som frådet og glefset med noen skjeive tenner og så direkte farlig ut - UTEN AT DEN EGENTLIG VAR DET?
Det hadde nok vært lettere å skutt en stygg hund enn en søt hund.

Hm, der er vi ulike
Jeg har samme omsorgsfølelse og kjærlighet for dyr, uavhengig av hvordan de ser ut. Her om dagen, ute i skogen, måtte jeg stoppe, fordi i en sølepytt i skogsveibanen, med bare bittelitt regnvann, lå der et lass med små rompetroll og kavet. Ikke akkurat søte dyr, da. Slimete og små.
De andre gikk videre, men jeg stoppet opp. jeg samlet alle rompetrollene i hånden, og bar dem til damen ved siden av, der de andre froskene og rompetrollene holdt til.
Det føltes godt. Jeg reddet livet til de stakkarne. Da sola kom, neste dag, var tross alt den lille regndammen vekk.

Jeg hadde aldri skutt en hund heller, eller tolerert at noen gjorde det, hvis jeg kunne hindre det. Samme om den var stygg eller søt.
Jeg har alltid hatt hund, og har hunder nå også. De færreste hunder er i utgangspunktet onde eller farlige. Mennesker kan ødelegge dem, oppdra dem feil, behandle dem stygt, og så kommer det resultatet. I de færreste tilfeller finnes det dårlige hunder, bare dårlige hundeeiere. Og de fleste hunder kan jobbes med.
Noen har et så ødelagt gemytt at avlivning er eneste mulighet, fordi de ikke vil kunne omgås fremmede i det hele tatt, og vil kunne komme til å gjøre store bittskader på hvem som helst. I slike tilfeller er avlivning (ikke skyting), eneste løsning, dessverre.
Men det avhenger ikke av om den ser stygg eller fin ut.
Alle hunder er fine, spør du meg. Alt liv har sin egen sjarm. Det er ikke opp til oss å vurdere hvem som er stygg og ikke. Og værtfall ikke blande det med livets rett
Så, hadde jeg akseptert at hunden du gir eksempel på her, skulle blitt avlivet, var det utelukkende fordi den var så syk og skadet at den ikke kunne helbredes, eller at gemyttet var så ødelagt, at alt annet var prøvd, og at den ville fått det best slik.
Men ikke fordi jeg var redd den, eller den så fæl ut.

Men jeg hater måker! Sorry... jeg hater dem... fordi jeg noen hundretalls ganger har blitt forsøkt angrepet av hissige måker som virkelig tror jeg skal klatre opp på taket for å ta eggene deres under hekkeperioder, mens det jeg egentlig bare vil er å komme meg inn på kontoret og begynne arbeidsdagen - og komme meg til og fra bussholdeplassen når jeg skal hjem for dagen også. Dessuten stjeler de alltid mat fra endene når jeg gir dem mat i parken, og duene også. Ingen skånes fra disse frekke måkene. Og de skriker så intenst jævlig. Og de driter overalt.

Må le litt, for det VAR en måke de hadde skutt på.
Men for meg har ikke måker mindre rett til å bli behandlet bra, enn andre.
De stjeler mat fordi de er sultne, og fordi de er skapt slik. Dyreverdenen er slik. Ute i naturen spiser løvene små, stakkare. Tragisk å se på, men livet er jo slik. Det er slik de overlever.
Det gjør dem ikke mindre verdt, eller mer verdt å hate, selv om man ser de stjeler mat. De er dyr, tross alt. De har ikke samme tankegang som mennesker.
Man kan ikke fortelle en fugl at "hei, du! Det ER stygt å stjele!"
De er skapt slik. Det bare er sånn. De har ikke mindre rett på livet av den grunn.

Og de skriker, ja. De er skapt slik. De fleste skriker kanskje fordi de er redde. For å skåne fugleungene sine. Det er ikke deres feil at vi mennesker bosetter oss, tett i tett i tett, og skremmer dem.

De driter over alt. Ja, det gjør de. Det gjør skjærene på verandaen min og.
Alle må drite.
De har dessverre ikke do, som oss. Men er ikke mindre verdt av den grunn, i MINE øyne

Vi skal alle en dag dø. Jeg har kjempe-dødsangst, og det har jeg alltid hatt.
Det er uunngåelig... at jeg gidder, hva?

Jeg har det akkurat likedan. Alltid hatt dødsangst.
Og noen mennesker vet jeg tenker slik, de tenker, det er ikke vits i å tenke på, for de får ikke endret det.
Jeg er kanskje bare dum, eller annerledes, men jeg får ikke til å LA VÆR å tenke på ting, selv om tenkingen ikke hjelper.
Tankene er der, uansett. Selv om jeg forsøker fortrenge dem, så lusker dem i bakhodet nesten hele tiden, og gjør meg uvel.
Jeg skulle ønske jeg kunne skru av tankene, men det er ikke enkelt.
Beundrer deg som ser ut til å begynne klare la vær å tenke på det

Ja, sånn er det bare! Vi lever bare i noen få tiår. Og så dør vi.
Vi reproduserer for at andre skal få samme mulighet. Men vi gjør det jo vel vitende om at vi overlater etterkommerne våre en temmelig herpa boplass? Og denne jævla egoismen gjør meg mest uvel.

Det er kanskje bare meg, men jeg synes ikke boplassen vår er så herpa. Tvert imot, vi lever mye bedre nå enn for flere hundre år siden.
Har lest noen bøker fra den tiden, og den nøden de led, både med hensyn til økonomi, bosted, sykdommer, stor dødelighet, stor barnedødelighet, sult og frost, den må være jævlig.

Vi har det egentlig fint nå. Jeg tror ikke menneskeheten er verre nå enn før.
Jeg tror ikke vi er mer barbariske eller mer tankeløse nå enn før.
Tvert imot synes jeg jo menneskene utvikler seg, sakte men sikkert.
Leser man om ting som hendte for lange tider siden, ser man at enkelte mennesker alltid har vært grusomme eller hatt egoistisk tankegang.
Men likevel har verden gått framover. Vi har det mye bedre, på mange plan.
Vi er for opptatt til å glemme å huske på hvor bra vi egentlig har det, og hvor mange rettigheter etc som faktisk ER kommet, hvor mye mer opplyste vi er nå, enn før.

Jeg tror ikke verden blir verre og verre. Tvert imot. jeg tror den blir bedre og bedre.

Og jeg har ingen tro på at vi mennesker forurenser mer og mer, og således ødelegger jorda.
Jorda har alltid gått i sykluser. Jeg tror ikke det er flyrøyken som gjør at det sies å være varmere nå enn før-
Varme, my ass, vi har hatt frostnetter i hele sommer, her jeg bor, fra tid til annen.
Mye er oppspinn, tror jeg. Jorda går i syklus.
Vi ødelegger ikke planeten selv, det er bare noe vi liker å tenke på, for å ha hverandre å skylde på.
Vi tenker for mye på hva som kan være negativt, istedenfor å se hvor bra vi har det.

Vi har det bra. Og våre barn vokser opp mye bedre enn barn på 1800 tallet.
De hadde ikke mer kjærlighet da enn nå.
Tvert imot var det nok ganske mye grusomt på den tida. Det er grusomme ting enda, men ikke mer enn før.

[Moonstone]

Hva tror dere dødsangsten egentlig bunner i?
Frykten for det ukjente, eller frykten for å ikke være lenger?
For religiøse kan det selfølgelig bunne i at de frykter evig pine og fortapelse slik de gamle overbevisningene sier, fordi de ikke har levd "bra nok" for gudene.
Hvorfor er det så ille om vi ikke ER lenger etter et avsluttet liv?
Kanskje det bunner i at vi da er ubetydelige i det hele?
Trenger vi å føle oss betydningsfulle?
Isåfall, hvorfor?

Bare noen spørsmål tidlig på morgenen

[GJEST]

MS, For meg, frykten for ikke lengre å være. Jeg VIL veldig gjerne være...

[Moonstone]

MS, For meg, frykten for ikke lengre å være. Jeg VIL veldig gjerne være...

Vi ønsker såklart alle å være av verdi, for NOEN.
Vi ønsker å bety noe i helheten.
Med en følelse av betydningsløshet følger gjerne en depresjon, så mye tyder på at det å føle at man har verdi og betyr noe, er en latent drivkraft og ønske i mennesket.
EN ting er sikkert. ALT dør. ALT.
Det er en naturlig syklus, ellers hadde det ikke skjedd.
Det er en sikker sjebne, som vi alle må møte.
Døden er like naturlig som det å leve, å le, å spise, å drikke, å være sint, glad..
Muligheten for at vårt "JEG" slutter å eksistere når vi møter døden, er nok til at vi er redde for å være ubetydelige i altet, og frykter derfor døden.
Derfor har kanskje mennesket oppfunnet religioner og mytologiske hendelser/skapninger for å distansere seg fra frykten, og for å få et håp?
Å leve i troen om det slik at de slipper å stå ansikt til ansikt med døden/ikke væren i hverdagen?

[GJEST]

Jaja, vi vet jo ikke enda sikkert da, hva om skjer. Om vi har sjel eller ei, og om den lever videre.
Den som lever (eller rettere sagt, dør), får se...

[Moonstone]

Jaja, vi vet jo ikke enda sikkert da, hva om skjer. Om vi har sjel eller ei, og om den lever videre.
Den som lever (eller rettere sagt, dør), får se...

Jepp, den som dør får se
Men selvom jeg'et vårt får en slags tilstand etter døden, trenger det ikke være sånn religioner har fantasert og forestilt seg i tusener av år selvom.
Sansynligvis er det ikke sånn i det hele tatt.
Bare synd at de fleste av oss ser ut til å glemme denne tilstanden hver gang vi reinkarnerer, OM reinkarnasjon/resirkulering av energi er tilfelle..
Men vi får alle tidsnok se

[camillah]

Vet dere hva jeg frykter? Jeg er ikke så redd for å dø, men vil jo ikke det.. er ganske fornøyd med livet mitt om dagen men tilbake på det jeg er redd for, det er å havne utfor en ulykke og bli fullstendig hjelpesløs, ikke klare å kommunisere,prate ol, bare ligge der og Høre hva som skjer rundt meg uten å ha evne til å kommunisere.. det er jeg kjempe redd for. Da vil Jeg helller få slippe, men den hjelpen får du ikke her i norge.. så da kan du ende opp med å ligge der år ut og år inn.. huff....

[ludoburgero]

Hm, der er vi ulike
Jeg har samme omsorgsfølelse og kjærlighet for dyr, uavhengig av hvordan de ser ut. Her om dagen, ute i skogen, måtte jeg stoppe, fordi i en sølepytt i skogsveibanen, med bare bittelitt regnvann, lå der et lass med små rompetroll og kavet. Ikke akkurat søte dyr, da. Slimete og små.
De andre gikk videre, men jeg stoppet opp. jeg samlet alle rompetrollene i hånden, og bar dem til damen ved siden av, der de andre froskene og rompetrollene holdt til.
Det føltes godt. Jeg reddet livet til de stakkarne. Da sola kom, neste dag, var tross alt den lille regndammen vekk.

Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med dette.
Hvorfor gjør du dette? Føler du at absolutt alt liv er hellig og må bevares?

Ikke for å konfrontere deg, men fordi jeg oppriktig lurer på hvordan det føles.

Jeg hadde aldri skutt en hund heller, eller tolerert at noen gjorde det, hvis jeg kunne hindre det. Samme om den var stygg eller søt.
Jeg har alltid hatt hund, og har hunder nå også. De færreste hunder er i utgangspunktet onde eller farlige. Mennesker kan ødelegge dem, oppdra dem feil, behandle dem stygt, og så kommer det resultatet. I de færreste tilfeller finnes det dårlige hunder, bare dårlige hundeeiere. Og de fleste hunder kan jobbes med.
Noen har et så ødelagt gemytt at avlivning er eneste mulighet, fordi de ikke vil kunne omgås fremmede i det hele tatt, og vil kunne komme til å gjøre store bittskader på hvem som helst. I slike tilfeller er avlivning (ikke skyting), eneste løsning, dessverre.
Men det avhenger ikke av om den ser stygg eller fin ut.
Alle hunder er fine, spør du meg. Alt liv har sin egen sjarm. Det er ikke opp til oss å vurdere hvem som er stygg og ikke. Og værtfall ikke blande det med livets rett
Så, hadde jeg akseptert at hunden du gir eksempel på her, skulle blitt avlivet, var det utelukkende fordi den var så syk og skadet at den ikke kunne helbredes, eller at gemyttet var så ødelagt, at alt annet var prøvd, og at den ville fått det best slik.
Men ikke fordi jeg var redd den, eller den så fæl ut.

Når det kommer til hunder er vi nok helt enige, merker jeg. Jeg har også alltid elsket hunder og vi har hatt hund, og jeg tenker å anskaffe meg hund snart på egenhånd fordi jeg savner noen i livet mitt som ikke ødelegger følelsene mine men heller er der som en følgesvenn, siden jeg tydeligvis er så vanskelig å ha med å gjøre

Jeg kunne nok heller ikke skutt en hund. Jeg skal ikke si aldri. Men jeg merker at jeg fort kan bli mer glad i en søt hund enn en chiahuahua (som jeg forøvrig ikke synes er søte). Det er trist at jeg vet at jeg selv er sånn, etter som det krasjer litt med slik jeg vil være. Når det kommer til utseendet er jeg langt mindre dømmende når det kommer til andre mennesker enn dyr. Jeg kan godt på overfladisk vis snakke mye om utseendet til et dyr, mens jeg snakker svært sjeldent om utseendet til mennesker med mindre jeg er ordentlig betatt. Og jeg har heller aldri gått på utseende når jeg innledet forhold med noen heller, det har vært en spennende personligheter eller andre trekk ved en person. Hadde jeg derimot stått på en kennel og skulle tatt til meg et dyr som trengte et nytt hjem, hadde jeg nok tatt den som så søtest ut. Horiibelt, hva?

Vi måtte dessverre la hunden til mamma gå. Eller rettere sagt, mamma bestemte seg for å få den avlivet etter mange år med dårlige erfaringer. Hunden var alltid veldig kjærlig og leken, men de siste tre årene gikk det over stokk og stein på umotiverte angrep og egenrådighet. Den var faktisk uregjerlig, og jeg tryglet og ba mamma om å ikke gjøre det. Hun hadde snakket om at det var nok til det beste i flere år nå, for hunden var jo egentlig syk og lidde nok veldig... mye av det skyldes nok at hun selv ble skambitt av en stor schæfer da hun var valp.

Må le litt, for det VAR en måke de hadde skutt på.
Men for meg har ikke måker mindre rett til å bli behandlet bra, enn andre.
De stjeler mat fordi de er sultne, og fordi de er skapt slik. Dyreverdenen er slik. Ute i naturen spiser løvene små, stakkare. Tragisk å se på, men livet er jo slik. Det er slik de overlever.
Det gjør dem ikke mindre verdt, eller mer verdt å hate, selv om man ser de stjeler mat. De er dyr, tross alt. De har ikke samme tankegang som mennesker.
Man kan ikke fortelle en fugl at "hei, du! Det ER stygt å stjele!"
De er skapt slik. Det bare er sånn. De har ikke mindre rett på livet av den grunn.

Ja, du har helt rett, og jeg støtter absolutt tankerekken din her.
Men som mennesker er vi jo utstyrt med sympati selv, ofte for de man ser er svake. Vi er kanskje de eneste som manipulerer og kan omrokkere på hele økosystemet fordi vi har muligheten til det. Det er egentlig veldig rart å tenke på at vi mennesker er her sammen med alle de andre dyrene, når vi er så ekstremt forskjellige. Ikke sant? Det er så mystisk og magisk og uforklarlig at det nettopp er sånn (mest pga. vår trang til å måtte forstå, kanskje da...), men jeg fascineres veldig av dette - og det får meg til å føle meg levende.

Jeg vet jeg eksisterer. Det sies at dyr ikke er klar over sin egen eksistens på samme måten.
De reflekterer ikke særlig, de handler på instinkt og lærer via repetisjoner og assosiasjoner. Vi er ganske like på denne måten, men vi virker også ut som å være så mye mer - og ha et mye større potensiale... som vi ironisk nok aldri bruker, men heller bare velger alle disse distraksjonene istedenfor å ta de store stegene i den uendelig fine, riktige retningen... eller?

...men for all del, kanskje vi som primitive vesener, når vi oppfører oss så usivilisert og dyrisk selv, at vi lettere kan forstå dyrene og la dem være i fred med å istedenfor drepe hverandre?
Selv om jeg ikke synes at det heller er riktig eller forsvarer noe som helst.
Det er vel kanskje rundt ti år siden at jeg begynte å føle litt misantropiske tendenser... litt sånn forakt for mennesker... men det er veldig av og på... jeg ser klarere nå at jeg egentlig bare dømmer fordi jeg søker å forstå noe jeg ikke helt klarer å forstå...

Og det er hvor destruktive vi mennesker er mot hverandre og naturen rundt oss.
Vi trenger jo ikke! Vi har jo så mye annet vi kan ta oss til. Vi underholder oss ihjel, vi ødelegger hverandre følelsesmessig, vi herpes mentalt, vi forfaller moralsk, og vi bare fortsetter å krige og legge all trøst i denne selvmedlidenheten og sorgen vi kjenner på oss selv fra alle de vi sårer rundt oss. Vi velger aldri kjærligheten... hvorfor? Og vi bruker dyr som om det var produkter? Hvorfor? Hvordan ble vi så kalde? Vi var jo sånn i starten også, antageligvis, når den første formen for eietrang og begjær meldte seg... men vi har jo kommet så mye lengre nå!

Burde, iallefall.

...men ja, nå tok jeg dette litt utover dette med måker.

Jeg har det akkurat likedan. Alltid hatt dødsangst.
Og noen mennesker vet jeg tenker slik, de tenker, det er ikke vits i å tenke på, for de får ikke endret det.
Jeg er kanskje bare dum, eller annerledes, men jeg får ikke til å LA VÆR å tenke på ting, selv om tenkingen ikke hjelper.
Tankene er der, uansett. Selv om jeg forsøker fortrenge dem, så lusker dem i bakhodet nesten hele tiden, og gjør meg uvel.
Jeg skulle ønske jeg kunne skru av tankene, men det er ikke enkelt.
Beundrer deg som ser ut til å begynne klare la vær å tenke på det

Du må gjerne leve i tro om at jeg klarer å la være, men sannheten er ikke helt sånn. Jeg klarer nok til en viss grad å slå av innimellom, men akkurat dette du skriver her appellerer nøyaktig og identisk til slik jeg selv føler om det. Men det er bare følelser, og etter hvert som jeg bare blir mer og mer såret i dette livet, desto mer kjenner jeg at kaldheten, likegyldigheten og alt dette bare melder seg snikende innpå. Så hvor bra det er, vet jeg ikke. Men som de sier:
"Aldri så galt at det ikke er galt for noe"

(og ja, jeg elsker galgenhumor, svart humor og tar ikke meg selv så høytidelig alltid)

Jeg tenker som så at noen ganger må man bare le av det hele...
Livet mitt er så tragisk, tenker jeg. Og så tenker jeg "Herregud, fortjente jeg virkelig dette?"
I sommer var for eksempel tredje året på rad jeg endelig trodde jeg var i et forhold som kunne vare. Kanskje jeg er forhastet? Nei, jeg er da for pokker snart 30 år. Men det slår aldri feil. Det har blitt en tradisjon at jeg skal dumpes - og dét alltid på sommeren! Hva kan jeg gjøre?

Saken er jo at jeg er dritlei meg når det står på, og jeg er fremdeles vonbråten for at det aldri går bra. Men jeg må liksom velge hvordan jeg skal takle det. På samme måte som med dødsangsten... den er ikke helt uunngåelig, for straks jeg begynner å tenke, så er løpet kjørt. Det er en sånn "fanget" følelse, en ting man ikke slipper unna. Man er vant med å ha fri vilje, og kunne velge, og nå har man jo først FÅTT livet, og da er det ganske naturlig at man vil ha det også. Det har jo alltid finnes et overlevelsesinstinkt i oss. Nettopp fordi vi tenker og ER (legg merke til at jeg ikke helt støtter "Jeg tenker - derfor ER jeg"-filosofien, men jeg sier "OG").

Sommeren 2008 flyttet den daværende kjæresten fra meg uten mitt vitende. Leiligheten var tom da jeg kom hjem, og jeg fikk melding to timer før da jeg satt på jobb at nå var alt pakket klart og hun reiste idag. Hun hadde tatt med seg selv både suppeposer og alt krimskrams, det var ikke en ostehøvel eller en skarve gaffel igjen til meg engang, og hun hadde slettes ikke ryddet eller gjort rent, og det var helt jævlig med skrot her. Det så forferdelig ut, samtidig som det på annet vis var helt skrapa tomt. Og et par måneder i forveien hadde vedkommende også sørget for å legge inn siste nådestøt i vennekretsen min, slik at jeg på sett og vis i tøffelheltrollen der klarte å miste gode venner gjennom mange år. Uka etter avliver mamma hunden, som jeg nevnte litt tidligere i innlegget, samtidig begynner ting å gå riktig ille på jobben og en ny kollega av meg tar helt over et prosjekt jeg hadde gående som ble ekstra oppskakende akkurat der og da, og det slutter ikke der, men det blir for mye å ta i ett jafs nå... men når jeg ble så nedbrutt og gråt for første gang på gudene vet hvor mange år (jeg gråter aldri), og det var vel sist gang jeg gråt også, så var det bare helt nok - og jeg begynte å virkelig miste lysten på å leve.

Jeg har aldri vært ordentlig suicidal, men jeg var så langt nede akkurat da at jeg begynte å bry meg mindre rett og slett. Moralsk sett korrumperte jeg nok litt på personlig plan, jeg gjorde ting jeg angrer på den dag idag i månedene som fulgte etter, og jeg har nok kanskje aldri helt komt meg opp igjen heller. Og for all del, det var kanskje det som også har ødelagt meg litt i de to neste forholdene også, for slikt merkes jo. Jeg har aldri vært mer ensom enn etter dette skjedde, og selv om jeg har hatt sterke oppturer, så er det noe i meg som aldri slipper helt taket på enkelte mennesker jeg hadde i livet mitt. Så man kan jo se hvor mye opplevelser preger en for store deler av livet. Jeg håper ikke at det skal være sånn for resten av livet, så derfor gir jeg litt faen. Når sannheten skal sies så har jeg faktisk mistet kontakten med omtrent alle jeg hadde bare pga. turbulente forhold og et humør som stadig ble påvirket og en stemning som alltid ble preget av andres hersketeknikker og eietrang og sjalusi, og alt dette gjorde med meg.

Så jeg har liksom valget nå:
Skal jeg være den innesluttede, asosiale som jeg alltid egentlig har vært? Eller skal jeg være mer utadvendt og kontaktsøkende som jeg aller helst VIL være men som jeg ikke tør å være?

Alt går på følelser. Og man kan velge. Jeg har ikke helt tekke på det, men jeg håper at jeg finner det, og at alle disse feilene jeg har gjort (for jeg kan ikke klandre andre alene) skal gi meg lærdom for resten av livet. For er det noe man lærer av, så er det motgang og feil.

Og alt dette klarte jeg å få utav temaet dødsangst? Jaja... men det handler også om å finne sjelen sin, som jeg sier. Alle de vonde erfaringene jeg har hatt har alltid fått meg til å være veldig innesluttet, og da har jeg lært mye om meg selv mens jeg har vært på bunnen av det mørkeste og dypeste i meg. Derfor har jeg aldri hatt problemer med å vite hvem jeg er, til tross for hvor jævlig jeg har vært mot meg selv og bare fortsatt å ta til meg all smerte og kjenne på den og dvele ved den. For det er sånn jeg er. Jeg holder meg selv nede. Holder meg selv tilbake.

Det var en av grunnene til at jeg følte behovet for å opprette denne tråden.
Lenge satt jeg og ventet på at noen skulle komme med et bidrag, og jeg ble sjeleglad (kniz, ordspill) da noen endelig gjorde det. For så patetisk er jeg også... at når folk ikke gir meg respons på ting jeg selv føler og synes er viktige... ting som bare skriker av desperasjon inni meg og som jeg må ha ut... når jeg føler at ingen bryr seg, så blir humøret mitt trukket max ned, og jeg føler meg bare helt alene og misforstått igjen.

Selv er jeg ganske hard på å ikke gi medlidenhet dersom jeg ser noen har en destruktiv innstilling, men jeg vil aldri forbise noen med vilje eller unngå dialog med dem. Dette får meg ikke til å tro at jeg er bedre enn noen, men jeg påpeker bare at jeg føler jeg gjør noe som ikke så mange andre gjør - og jeg gjør det jo i håp om at noen skal være slik tilbake også.
"Gjør mot andre som du vil de skal gjøre mot deg" og "Den største gleden du kan ha er å gjøre andre glad". Jeg liker disse to... og jeg savner at folk bryr seg mer om hverandre.

Uansett så er ingenting bedre enn at folk har det bra. I mine øyne er det ikke alltid et tegn på at folk har det bra dersom de ikke gir lyd ifra seg. Det er rart hvordan vi takler smerte og sorg på forskjellig vis, der noen våger å snakke, mens andre bare stenger seg helt inne. Jeg har veldig stor tro på eksponeringsterapi, om jeg får lov å bruke et så keitete ord på det. For jeg er veldig sånn at "alt skal ut, dersom det er ærlig motivert". Man må jo selvfølgelig ta hensyn, men så er det ingenting som det ikke kan snakkes om heller. Vi har jo mye vi bærer på alle mann, men vi liker jo helst å være i det "moduset man allerede er i".

Enten man er glad eller trist. Det viktigste er nok at mange av oss føler vi får en viss form for kontroll på tilværelsen. Det er her det ofte bunner.

(uansett om vi har det aldri så elendig, så er det noe som får oss til å holde oss nede... rart...)

Det er kanskje bare meg, men jeg synes ikke boplassen vår er så herpa. Tvert imot, vi lever mye bedre nå enn for flere hundre år siden.
Har lest noen bøker fra den tiden, og den nøden de led, både med hensyn til økonomi, bosted, sykdommer, stor dødelighet, stor barnedødelighet, sult og frost, den må være jævlig.

Jeg vet det. Skal vi se objektivt på det, er det mye tryggere å leve nå.
Det er mye mindre vold, mye mindre drap. Alt er bedre på den måten.

...men samtidig har vi økende trusler med tanke på ny teknologi og hvordan den misbrukes.
Akkurat dét er nok vår største fiende idag; paranoiaen som ligger og ulmer der ute...
Mistilliten til hverandre. Den vokser. Grådigheten... vel, jeg tror ting er i ferd med å snu...

Et bedre liv etter 2012?

Vi har det egentlig fint nå. Jeg tror ikke menneskeheten er verre nå enn før.
Jeg tror ikke vi er mer barbariske eller mer tankeløse nå enn før.
Tvert imot synes jeg jo menneskene utvikler seg, sakte men sikkert.
Leser man om ting som hendte for lange tider siden, ser man at enkelte mennesker alltid har vært grusomme eller hatt egoistisk tankegang.
Men likevel har verden gått framover. Vi har det mye bedre, på mange plan.
Vi er for opptatt til å glemme å huske på hvor bra vi egentlig har det, og hvor mange rettigheter etc som faktisk ER kommet, hvor mye mer opplyste vi er nå, enn før.

Positive tanker fra deg, og jeg sier meg ikke helt uenig...
Beundrer deg, jeg, for å kunne se det slik

Og jeg har ingen tro på at vi mennesker forurenser mer og mer, og således ødelegger jorda.
Jorda har alltid gått i sykluser. Jeg tror ikke det er flyrøyken som gjør at det sies å være varmere nå enn før-
Varme, my ass, vi har hatt frostnetter i hele sommer, her jeg bor, fra tid til annen.
Mye er oppspinn, tror jeg. Jorda går i syklus.
Vi ødelegger ikke planeten selv, det er bare noe vi liker å tenke på, for å ha hverandre å skylde på.

Joda, vi har potensialet til å både skape og ødelegge, bevare og videreutvikle.
Du har forøvrig helt rett hvis du mener at global oppvarming er en stor scam som bare er iverksatt for å polarisere vår fokus og hate oss selv og hverandre enda mer. Det er en politisk agenda bak det hele, der de tjener enda mer på diverse avgifter. Men det er heller aldri så galt at det ikke er godt for noe For vi blir tvunget til å tenke oss mer om... eller... kremt... rettere sagt ledet til å tro at vi er ansvarlige for noe vi er skyldige i, istedenfor å fokusere på realitetene... Politikk = alltid fokus VEKK fra realitetene?

Rene og skjære fakta er iallefall at Sola er den største synderen.
Global oppvarming skjer i hele solsystemet i disse dager. Det skjer mye rart der ute for tiden.

Vi tenker for mye på hva som kan være negativt, istedenfor å se hvor bra vi har det.

Enig, enig. Og dette er noe som er mitt eget personlige store, lille problem

Vi har det bra. Og våre barn vokser opp mye bedre enn barn på 1800 tallet.
De hadde ikke mer kjærlighet da enn nå.
Tvert imot var det nok ganske mye grusomt på den tida. Det er grusomme ting enda, men ikke mer enn før.

Vet du?
Innstillingen din er gull verdt! Selg den!

Neida, fra spøk til alvor... jeg respekterer veldig måten du tenker på.
Positiv innstilling er nok det beste i enhver situasjon. Å se det positive.
Likevel er det lettere å finne det negative... eller er det bare sånn fordi man sier det og gjentar det så ofte? Vi mennesker er vanedyr, så det er nok best å være positive.

Spesielt med tanke på at positive mennesker tiltrekker seg lykke og utsetter seg for positive handlinger og eventualiteter. Tror jeg... eller har jeg blitt fortalt..? Husker aldri hvordan det der var. Det har ikke helt funket sånn som jeg har villet at det skulle funke for meg her i livet, og jeg feiler bare hver gang. Så jeg får vel ta meg sammen, selv om jeg nok trenger et spark i ræva.

Positiviteten din inspirerer! Takk!

[ludoburgero]

Hva tror dere dødsangsten egentlig bunner i?
Frykten for det ukjente, eller frykten for å ikke være lenger?

Begge deler, men det er ikke så enkelt.
Jeg vet hvordan det er å leve, men jeg vet ikke hvordan det er å være død, og hvis det er slik som før jeg ble født, så har jeg ingen minne av det nettopp fordi jeg da ikke var noe enda. Jeg var kanskje ikke engang en sædcelle som var produsert før rett før, og det var ren og skjær tilfeldighet at resultatet ble akkurat meg. Helt usannsynlig liten var oddsen faktisk.

Death is certain, life is not.

Livet er tross alt et opphold fra døden, bare en liten pause fra døden, om man skal se det på den måten. Og da er det klart at man vil få mest mulig utav livet. Man blir jo glad i det, fordi det er jo tross alt det eneste man har - iallefall der man er bevisst over det. Og jeg har som så mange andre fått bevis for at sjelen og legemet kan være adskilt, men det forutsetter ikke noe liv etter døden for meg av den grunn. Jeg er ikke sikker på at bevisstheten min vil være her videre, og skulle den være det for evig hadde vel det også vært grusomt på sin måte?

Det er disse tankene jeg selv har rundt det, at jeg går så dypt inn under dem, at jeg nærmest klarer å føle hvordan det er å være død... tror jeg... og det er bare sort... det er uendelig tomhet og ingenting for resten av... livet? Nei, det ble feil. Det blir et evig ingenting.
Alt dette jeg føler og kjenner idag vil en dag være blåst avgårde som et lite vindpust. Alt jeg har vil jeg miste, men jeg vil ikke engang kunne sørge over å ha mistet det. Alt dette er midlertidig.

Er det virkelig behagelig eller gøy å tenke på?

Trenger jo ikke være det, men noen virker som å takle det ubegripelig fint.
Sånn er det bare ikke for meg. Jeg er veldig redd og jeg gruer meg ordentlig.

Kanskje det bunner i at vi da er ubetydelige i det hele?
Trenger vi å føle oss betydningsfulle?
Isåfall, hvorfor?

Bare noen spørsmål tidlig på morgenen

Vi er ikke ubetydelige. Vi etterlater omgivelser og betingelser til våre etterkommere.
Fremtiden fortsetter uten oss. Vi er derfor viktige for hverandre.

Så klart vi trenger å føle oss betydningsfulle. Det er trist om man skal være her i livet og bare føle at man eksisterer... at man bare er her... fremfor å føle og kjenne at man virkelig lever!
Det er en stor forskjell på å bare være - og leve.