zind skrev:Likevel, nå som verden har blitt så liten og alt bare er et tastetrykk unna, så er konkurransen større for alle som ønsker å leve av det kreative. Det er plass til færre, men de som slår igjennom blir til gjengjeld gigantiske.
Interessant poeng.
Jeg hadde en diskusjon på lørdag med pappa og kona hans om akkurat det du sier her, og jeg sa det på nærmest identisk måte. Vi kom inn på temaet når vi snakket om tilgjengelighet fordi pappa begynte å snakke om en skribent i en avis, hvor han hadde lest en sånn mimrehistorie hvor han skrev om at han kunne spare ukepengene sine som guttunge i ukesvis for å endelig få råd til ei bok. Og da sa jeg "Tenk hvor mye den boka betydde for ham... etter så mye sparing, den må ha betydd så mye mer for ham". Hvor vi kom videre inn på dette med at nå kan du bare ved et tastetrykk laste ned 20.000 bøker i minuttet, og det er så mye kultur tilgjengelig der ute at det til slutt bare vil miste hele sin verdi fordi vi aldri lengre tar oss tid. Vi tenker kvanta fremfor kvalitet, og vi tenker tilgjengelighet. Tilgjengeligheten er faktisk med på å ødelegge, sier jeg da, fordi et nisjemarked egentlig ikke vil overleve.
Jeg har tenkt mye på dette med valg...
Hvordan en nærmest ubegrenset valgfrihet kan skape mer forvirrelse enn fordeler. Vi blir bortskjemte, og alt betyr mye mindre. Det henger også mye sammen med åpenhet, mener jeg. Fordi vi ikke lengre har noe særlig med tabuer å bryte, og fordi hele samfunnet er mye mer åpent. Det har, tro det eller ei, sine negative konsekvenser også. Etter nettet kom, så ble alt så frisinnet i rekordhastighet, at nå er vi på et punkt der alt bare flyter. Vi kan pusle sammen biter av hva vi vil, og den som ikke finner inspirasjon idag finner det simpelthen ikke fordi han/hun vil skape noe eget. Og hva er det som ikke allerede er gjort? Man må bli mer og mer ekstrem, drastisk eller sær. Vi ser det spesielt mye i performance og kunst.
Lite som rører. Men så spør jeg: skyldes det egentlig ikke bare vårt eget perspektiv?
Og ikke minst; vår holdning og våre forventninger, nettopp om kvanta kontra kvalitet?
Vi tar oss heller ikke tid. Det er en forutsetning. Hastverk gjør lastverk - enda i en tid som dette!
Jeg syntes også det er trist at en stor andel av de gigantiske da hverken skriver musikken selv, lager melodi, spiller instrumenter... ja i det hele tatt, ikke gjør stort annet enn å se bra ut og synge ok. Hadde en enda kunne si at det lå sjel i melodi eller tekst, men i slike eksempler er det ganske enkelt slik moonstone sier; kun laget for å tjene penger. Jeg kunne absolutt ønske at det ble tatt litt mer bevisste valg av konsumentene der..
Helt enig, men bevisste valg (selv om jeg er enig) - hva er det?
Ingen kan patentere smaken sin som bra. Smak er smak, den er helt nøytral når vi ser den i det større bildet. Det er kun når det kommer til det individuelle at den får mening. Likevel er det preferansene våre det antageligvis krangles mest om. Så når du spør hva det er med fiendtligheten, skjønner jeg det egentlig ikke, for jeg ser den ikke. Det er mer en vilje om å lytte eller en vilje om å sette seg på bakbeina det står på, tror jeg. For her snakkes det om at et fåtall liksom er interessert i kunst, og det påstås også at de enkle pakkeløsningene ikke er sanne.
Alt er sant. Alt er ekte. Det er bare å gripe budskapet og høre etter.
Ta for eksempel en løgn! En løgn er ikke en sannhet i måten den kommuniseres på; den er kamuflert. Den kan avsløres. Vel, hva er det vi ønsker med kunsten da? Å forstå den såklart! At den gir oss noe. Den kan være forførende og manipulerende, slik tryllekunster er. Men er det ikke nettopp derfor vi liker dem? Fordi vi ønsker å kjenne bedragets sanne natur?
Slik er det også med mye av kunsten vi hører. Vi liker den, men vi forstår ikke hvorfor.
Vi blir triste av å høre moll, vi blir glade av å høre dur, og alle disse sammensetningene av toner som fingrene kan temme pianoet med for å få det til å synge - det rører oss...
Hvem kan si at det ikke er sant? Hvis jeg gråter når jeg hører en vakker melodi, så er følelsene mine sanne. Jeg blir rørt til tårer. Skal vi da studere molekylene i tårene og finne ut at de er av krokodilletypen? Hva er det som er så usant med det? Menneskers følelser definerer musikken! Det individuelle og fine med oss er at vi nettopp har smaken. Og den blir faktisk så sterk for oss, at vi enkelte ganger finner på å krangle om den. Ja, slett ikke sjeldent. Fordi vi ønsker at andre skal forstå det vi føler vi forstår, eller vice versa; føle det vi føler som vi ikke forstår, for at kanskje de forstår det bedre. Kom ikke å fortell meg at hvis du tenker etter, så kan du ikke kjenne deg igjen med at du har delt sanger med meg og andre i håp om at vi skal føle det samme?
Så da lurer jeg veldig på hva i huleste granskauen noen av dere mener gjør noe mer ekte enn noe annet... For selv om jeg ser poenget deres, med disse artige og for all del velpassende beskrivelser som "plastikkmusikk" og annet - SOM JEG FORØVRIG ER HJERTENS ENIG I - så er det faktisk ikke så jævla vanskelig å sette smaken til sides når man kaller en spade for en spade.
Det er bare det jeg forsøker å kommunisere her.
Hva er
ikke kunst, spør jeg igjen...
men det er jo ikke bare-bare heller, det ligger mye bak for å klare å lure oss til å kjøpe musikk. Har man penger nok kan man alltids presse på med tv-reklame så lenge at det begynner å fenge i ørene på sofagrisene. Det er like forferdelig hver gang jeg tar meg selv i å synge med på en sang jeg ikke liker en gang, bare fordi den har blitt spilt i butikker, på radio, på tv osv.
Ja, man kan lett pakke inn avføring i konfektesker. Man kan til og med forsegle det.
Reklame har alltid vært godt kamuflerte sannheter. Tja, siden vi snakker om spader... løgn!
Men hvilken løgn har ikke en sannhet i seg? Sannheten er at reklamene skal markedsføre, og markedsføringen skal gi profitt. Penger i lomma. Men er det så sjokkerende og avslørende å finne ut noe sånt egentlig? At så mye jeg også ville kalt for søppelmusikk produseres og pumpes ut til massene? Nei, det er ikke det... poenget er at folk fortsetter å kjøpe det fordi de liker det. De er ganske ukritiske kanskje, men for noen er musikk bare noe de skal ha som bakgrunnsstøy som Moonstone sier. Hvem er vi til å frata dem retten til det?
Dersom vi heller tør å være vårt sanne jeg, til vårt fulle og hele, og ikke skjemmes av det, så kan vi alle gå våre egne veier. Og når det skjer (som... by the way... skjer hele tiden), så vil vi også få mere kvalitet. Men det ironiske oppi alt dette her er en uunngåelig virkelighet:
At det alltid vil være sånn at det som folk flest kjøper vil bli ansett som middelmådig.
Simpelthen av den grunn alene at folk flest kjøper det. Fordi vi er utstyrt med disse kjekke fordommene våre - som - gjør at vi søker oss mot noe stadig bedre...
(NB, med "bedre" her menes det selvsagt det vi selv føler vi har funnet som er bedre, igjen; smak)
Hele verden er for våre føtter, en kan promotere seg selv lett via youtube, fb, twitter eller holde konsert på en av de utallige pub`ene rundt om i landet.
Ikke vær så urealistisk positiv.
Det er bedre å forvente at det skal gå galt. Da slipper man å bli skuffet.
(nei, jeg tøyser - dersom noen virkelig var i tvil)
Du tar et veldig godt utgangspunkt, men det er ikke alle som klarer å legge seg som pessimistiske og stå opp som livsglade, notoriske smilere
Jeg vil uansett si at det må være den beste måten å se det på.
Se mulighetene, Moonstone, så får du begrensningene på avstand og skjønner dem bedre
