Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Utmattet og redd, trenger råd og veiledning nå

[Hvitt Ønske]

Hei alle sammen, jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg har vel hele livet, helt siden jeg var liten følt, sett og opplevd diverse spirituelle ting. Alt fra å forlate min egen kropp, til å se og føle åndelig aktivitet. Jeg har en meget sterk intuisjon og føler jeg kan se an mennesker veldig fort. Jeg har aldri "satt meg selv i bås" ved å kalle meg noe, jeg har til tider utforsket denne siden i meg selv, og over lengre periode rett og slett bare lagt det på "hylla". Jeg ble vel alltid fortalt at jeg måtte slutte å tulle/juge etc. Så en del av meg har alltid skammet seg over å prate om disse tingene med kjente osv.

Vel, jeg har mange opplevelser jeg kunne kommet med her nå, men det jeg opplever nå føler jeg ikke har direkte noe med alt det andre å gjøre, da jeg denne gangen ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg har alltid følt en trygghet i meg selv rundt det jeg har opplevd, mens nå er jeg redd, stresset og veldig ukomfortabel.

Vel, vi flyttet i fjor inn i det huset jeg nå bor i. Jeg har vært en hel del alene her da jeg har en mann som reiser mye. Jeg har to barn, et på 3,5 (snart 4år) og et på 9mnd. Jeg har aldri vært husredd og har som sagt helt uten problemer vært alene i dette huset.

Nå derimot er saken annerledes, jeg er redd, stresset og føler meg direkte utilpass her hjemme. For kanskje 3 mnd siden var jeg på besøk hos en i nabolaget. Da vi satt og drakk kaffe begynte det å banke i veggen. Vi snakket om alt og ingenting, og det var på ingen måte slik at vi kontaktet det. Det var det som var så ekkelt.

Jeg fikk en direkte følelse av hva det var, og hvem personen var. Jeg følte jeg faktisk kunne kontrollere bankingen ved å si bank, stopp, bank igjen osv. Grunnen til at jeg gjorde det var rett og slett for å se om det jeg følte var rett. At dette var noe overnaturlig. For om bankingen hadde kommet fra noe annet hadde det jo ikke kunne adlyde meg på det viset. Hun jeg var hos ble veeeldig redd, så jeg ba ånden om å slutte. Da ble det helt stille. Før det så sa jeg: kan du slutte å banke nå. Det stoppet øyeblikkelig. Da jeg rett etterpå sa: Nå kan du fortsette, fortsatte det også da øyeblikkelig i det jeg sa start. Det var helt merkelig, men fungerte som en stoppeklokke. Jeg fikk til og med en følelse av hva damen het (jeg følte det var en eldre dame), og navnet var veeeldig likt det jeg fikk opp. Altså om det var Eldlaug jeg fikk opp, het damen Oddlaug. Dvs. det er dette vi tror, fordi moren til mannen til hun jeg var hos eide huset tidligere. Vel, da jeg dro derfra tok det lang tid før jeg klarte å få ut denne nervøse, urolige følelsen i kroppen. Adrenalinet satt i meg som et skudd, og det var vanskelig å kvitte seg med. Samboeren min måtte klemme meg hardt flere ganger, slik at jeg på en måte fikk ristet det løs. Slik føltes det.

Så over på mitt hjem. Jeg vet som sagt ikke om dette har NOEN sammenheng, men dette startet rundt de tider hvor jeg opplevde bankingen i det andre huset. Derfor jeg nevnte den episodien her over.

Jeg har som sagt før dette ikke følt NOE ekkelt i mitt hus, aldri tenkt over det en gang, ikke tenkt tanken en gang. Inntil for ca 3mnd siden. Hver kveld da jeg satt i sofaen og så på tv begynte jeg å føle at jeg så skygger passere i gangen. Altså fra stua vår kan jeg se ut i gangen, rett inn i et speil. Det startet med at jeg så skygger passere begge veier. To forskjellige. En som jeg beskriver som tynn og mørk, en lengre strek, vertical, som bare "flyr" forbi VELDIG fort. Den andre er noe "kortere" og nesten helt hvit. Også rask og bare flimrer forbi i farta. Det skjer altså opptil 30 ganger på en kveld. Andre ganger bare 5 ganger. Jeg tenkte at jeg var sliten i øynene og at jeg bare så noe i øyekroken. For jeg ser det som regel i øyekroken når jeg ser på tv. Jeg har spurt meg selv om det er lysforandringer som gjør det. Men jeg får det ikke til å stemme da det også skjer om tveen er slått av og jeg rett og slett bare sitter i sofaen. Jeg blir sliten av det og føler det stresser meg.

En ting er å se disse skyggene flakse forbi, det er jo ikke direkte skummelt, men ubehagelig. Men for en stund siden sa jeg til samboeren min mens jeg reiste meg opp fra sofaen: neeei jeg tror jeg går å legger meg. I det jeg da så ut mot gangen ser jeg altså omrissene av en person fra brystet og opp, i en slags grå/hvit farge. Jeg dro inn pusten i et skikkelig skrekksgisp, og jeg kan ikke BESKRIVE hvor redd ejg ble Når jeg tenker på det merker jeg at hjertet banker, fordi det var så grusomt. Jeg så heeelt tydelig en "person" som stod ganske nære speilet. Jeg kunne ikke se ansiktstrekk eller noe, bare omrisset og selve fargen i det. Det forsvant med en gang jeg gispet, og jeg bevegde meg av ren reaksjon bort fra "utsikten" mot speilet. Jeg skalv, gråt og var helt fra meg i nesten en time etterpå. Heldigvis var jeg ikke alene.

Jeg har siden opplevd små ting som at jeg hører lysbrytere slå seg av og på uten at det er noen her. Igår da jeg kom hjem, satte jeg meg i stua. Også spurte jeg meg selv : hmmm nå var det litt rolig her, jeg fikk en ekkel følelse på en måte. Så hørte jeg en bankelyd i huset som jeg ikke klarte å lokalisere. Så tittet jeg ut i speilet, og jo der ser jeg kjellertrappdøren gå saaakte, men konsekvent igjen. Man kan se den i speilbildet. Jeg ble så redd at jeg løp ut av huset, tok med meg vesla og trillet i hele to timer før samboer kom hje. Jeg turte ikke dra hjem rett og slett.

Jeg vet ikke HVORFOR jeg er så redd, men det hele skaper en sååå urolig følelse i meg og jeg blir SÅ redd ! Jeg klarer ikke å ha det slik mer, jeg blir nervøs og engstelig. Skvetter av ALT og ingenting nå. Jeg var på ferie på en mnd siden. Da samboer og barna hadde gått ut i bilen og alt var pakket og klart, gikk jeg inn i huset igjen. Rett og slett for å høylytt si ut i rommene " Jeg ønsker ikke at du/dere skal være her mer, jeg vil være i fred, jeg kan ikke hjelpe deg/dere, vær så snill og lytt og gjør meg den tjeneste og forlat eller la meg være. jeg er redd og har det ikke bra slik ting er nå". Hva skjer ? Jo et stearinlys i stuen faller pang ned på gulvet ut av stearinlysholderen. Hvilket ALDRI har skjedd før. Jeg følte det skjedde i ren provokasjon. Akkurat som da døren gikk igjen i speilet igår Jeg tenkte på de/den, og den lukket døren for å HELT klart vise meg at "jeg er fortsatt her".

Det føltes nesten som om den ville skremme meg, eller leke med meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer.

Jeg er sliten og redd. Og føler meg utrygg i mitt eget hjem. Jeg engster meg for hver dag for hva som skal skje neste og føler til tider et så sterkt nævær at jeg sliter med å være her. Gi datteren min mat etc. Jeg er jo hjemme i perimisjon så jeg er her MYE. Jeg gleder meg til helgene skal komme slik at jeg ikke er alene. Føler trykket er lettere når jeg ikke er alene Jeg innrømmer jo glatt at jeg sikkert spiller meg selv opp, men hvordan skal jeg unngå det så lenge jeg opplever så mye rart. Jeg føler det går i gangen min rett og slett, og jeg føler at de kontakter meg på et vis. Hvorfor det aner jeg ikke. Jeg har et speil til hengende på kjøkkenet der jeg spiser, som på en måte henger paralellt med det andre i gangen. Jeg sliter så med å være der da det blir ekstra sterkt der på en måte.

Samboeren min er sliten og sint og lei på meg fordi at jeg er så nervøs og opprørt hele tiden. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre Jeg er lei meg fordi jeg skaper så mye "røre" ut av dette, samboeren min kan hverken se eller høre noe. Så jeg forstår at dette ikke er lett for han. Jeg har hele livet opplevd ting, men ikke så personlig som dette på en måte.

I tillegg føler jeg at det skjer så mye rundt meg om dagen. Hver gang jeg prater eller tenker på en viss person som jeg halvveis kjenner, dukker det opp en sort katt. Ene gangen kom den oppå terassen min mens jeg pratet med en venninne i tlf om denne personen som jeg føler ikke har neon gode energier. Neste gang skjedde det på trilletur, og nå sist gang igår da jeg trillet ute fordi jeg var så redd pga det som skjedde i huset. JEg vurderte å gå innom denne personen da jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gå mens jeg var redd (personen bor i nærheten derfor), men da jeg tenkte tanken hoppet den sorte katten ut fra fortauskanten. Jeg følte med EN gang at noe prøvde å gi meg en beskjed, som i "hold deg unna dette mennesket" eller noe i den duren. så jeg dro ikke dit alikevel.

Jeg ser faktisk også noen ganger biiiitte små "hvite" lys på romme tmitt om kveldene når jeg skal sove. De er minimaaaaaaaale og ikke sterke. Det er som smååååå hvite skygger som flyr i luften, hvor som helst i rommet. Altså yyytterst små og kortvarige.

Jeg tuller til tider til samboer og sier at "jeg er vel i ferd med å bli gal", men det føles faktisk litt sånn. Det skjer så mye nå og det er så intenst. Jeg har det ikke bra, jeg ahr lyst å gråte. Jeg har lest at man kan forestille seg en brannmur rundt seg selv som skal beskytte en når man er redd eller usikker eller vil blokkere. Jeg har prøvd det, men det hjelper ikke

Vet ikke egentlig hva jeg vil med dette innlegget, jeg trenger vel noen form for råd eller kanskje noen gode ord eller hjelp, for akkurat nå er jeg bare sååå sliten av dette, hva skjer med meg ?

Hilsen stressede meg

[Kiara]

Hei Hvitt Ønske! Jeg har også opplevd en del ting, som gjør at jeg ikke er i tvil om at det finnes ånder og gjenferd! Ja jeg har faktisk lært at det er forskjell på disse to! Gjenferd er altså en som går igjen etter døden, dvs. er ikke gått over til lyset. Mens en ånd er en som er død, men har gått over til lyset. En ånd kan komme på besøk, ofte for å se til sine kjære, eller etterkommere. Og den kan jo også gjøre ting, hvis den vil vise at den er der... Et gjenferd har ofte noe uoppgjort, eller er redd for å gå inn i lyset av en el. annen grunn, eller forstår ikke at den er død.. Så den blir hengende igjen her.. og kan skape en del ugreie.

Siden du er så sensetiv og noen har oppdaget det, gjør den el. de vel enda mere for å få oppmerksomhet og kontakt med deg! Det trenger ikke bety at de vil skremme deg. Er vel mere som, hallo.. endelig noen som ser meg!

Du kan prøve å rydde dem ut med å be dem pent om å gå inn i lyset, og si at de er død nå, og ikke skal holde til her lenger. Deres familie venter i lyset på dem, og det er der de hører hjemme nå! Lukk øynene, og visualiser et skinnede hvitt lys, og konsentrer deg om å få dem til å gå inn i det! Antakelig hadde det vært best for deg at din mann er der sammen med deg, eller i nærheten, så du føler deg trygg mens du holder på! Ingen kan skade deg... I verste fall, får du dem ikke ut.

Skulle det ikke bli rolig etterpå, så søk hjelp fra et kjent medium. Søk på nettet, og hvis dem bor for langt unna, kan du spørre om de kjenner til noen som bor nærmere deg.

Og husk at du har en eller flere hjelpere! Du kan også tilkalle dem for hjelp og beskyttelse i prosessen! Tror at det er de du har sett i de lyskulene du så. Jeg har også sett slike, og jeg føler ingen engstelse med det! Lykke til... og håper du får dette til. Vær sterk!

[Hvitt Ønske]

Hei igjen og takk for svar.

Jeg klarer bare ikke å forstå hvorfor jeg blir så redd og føler meg utrygg. Det rare er at det nesten er som om jeg vet når de er her og ikke, fordi det gir meg en direkte følelse av ubehagelighet når de er her. Jeg kjenner at jeg blir engstelig, nervøs og redd. Også føler jeg at det er noe ute der i gangen særlig. Til tider føler jeg at jeg har øyne på meg, uten at jeg vet hvorfra etc.

Jeg klarer ikke å skille hvorvidt dette er slekt/familie eller noe helt fremmed. Samtidig så tenker jeg at min familie, eller mormor som gikk bort for 1,5 år siden, ville aldri skremt meg slik etter jeg ba henne holde seg unna. Jeg stod altså høylytt her i huset og ba de forlate og ikke plage meg mer. Da reagerte de jo med å velte lysestaken min. Det er som om jeg får "svar" hver gang jeg tenker eller snakker til de. Om jeg tenker på det da jeg kan føle dets nærvær, skjer det noe. Det slår ikke feil liksom.

Jeg har også prøvd å ha bibelen hos meg, ikke for at jeg er praktiserende kristen, men jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre.

Er det noen som vet hva et medium koster ? Jeg har jo aldri kontaktet noe slik før, så jeg merker at jeg har vanskelig for å ta steget å ringe noen og spørre om de kan komme hit og hjelpe meg. Tenk om det er kjeeempedyrt ? Nå er vi begge rett under og over 30årene så vi er voksne folk.

Dette er i allefall ikke noe moro

De lysene på rommet som jeg beskrev, kan godt hende er hjelpere, det skremmer meg faktisk heller ikke. Det som beveger seg i resten av huset derimot, det skremmer meg.

Glemte i første innlegg å nevne at vi en natt, både jeg og samboer våknet av at noen gikk opp trappen vår. Det ordentlig "TRAMPET" oppover, knirket og støyet. Samboer reiste seg opp og var klar for "kamp", da han var sikker på at dette var innbrudd. Neida....ingen der....

Huff = `(

[visine]

tok det på pm istedet

[Hvitt Ønske]

Takk. Jeg har svart deg der inne via pm nå.