Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Den positive tråden

[Jampy]

Siden Atmosphere startet en tråd om hva det verste innen det paranormale, ville jeg starte en litt mer positiv tråd. Mange forbinder det paranormale med noe negativt med følelser som frykt, angst, sorg osv.
Jeg for min del forbinder det til noe positiv. Det viser at vi enda vet lite om vår verden og oss selv. Vi har mye å utforske rundt oss og når det gjelder menneskelig potensial. I andre ord; vi har en veldig spennede verden. Man må bare våge å åpne øyene og se rundt seg.


Hva er det beste som kunne ha skjedd deg?

Min må være å få møte en veldig god venn igjen. Å få høre hva han har drevet på med i det siste ( :mozilla_cool: ), rett og slett bare et helt normalt møte. Det kunne ha vært veldig interessant

[Diablesse]

Det beste for meg måtte være å få holdbar kontakt med en eventuell hjelper Og stadig å få bevis på at vedkommende er ved min side, og kan beskytte meg til en viss grad hvis jeg er redd eller i en vanskelig situasjon.

Fin tråd forresten

[30cm]

Det beste for meg er å gå ned 14 kg til sommeren, da har jeg gått ned 38 kg på litt over ett halvt år

[Ankh]

Det beste jeg vet er det emosjonelt rørende møte mellom spøkelser og slektninger, som jeg har sett noen eksempler på.
Så bl.a et bilde hvor en familie hadde mistet dattera si og samme dagen som sønnen lærte å ta sine første skritt så hadde de tatt endel bilder og filmet endel og på noen av dem så man dattera som sto og så på lillebroren sin ta sine første steg.
Hele settingen var utrolig, man så hvor sprekkferdig av stoltet den døde søstera var av å se at lillebroren tok sine første steg og hele bildet bulte nærmest av stolthet.
Tilsvarende, når man ser mediumene på bl.a kanal FEM sine programmer skape den kontakten mellom levende og døde og de levende får visshet om og bekreftelse på at alt er bra.

Det er kort sagt det emosjonelle møtet mellom levende og døde som jeg synes er veldig sterkt og vakkert.
Å oppleve noe slikt "live" ville vært min beste opplevelse.

[ludoburgero]

Beste som kunne hendt meg i "det virkelige liv", altså ikke noe paranormalt
(men noen ganger lurer man på om det er så umulig at det nesten måtte vært paranormalt)
er at det fins nå 3 personer i mitt liv som har valgt å ikke være en del av det lengre,
og at jeg tydeligvis for dem like gjerne kunne vært død - som jeg gjerne kunne tenke meg
heller ville ha kontakt. Disse tre menneskene betyr mye for meg, uansett.
Folk kaller meg for dum som ikke gir slipp. Det hadde vært fint om én eneste person i verden,
enten det er en venn eller et familiemedlem, ville støttet meg opp rundt det istedenfor.

Det er det ingen som gjør i det hele tatt. Jeg er dum som ikke er like hjerteløs og kald tilbake.

Når det kommer til det paranormale, så skulle jeg ønske så mangt... f.eks. hadde det vært fint
å kunne reise tilbake i tid, bare for å observere. Gjerne ikke endre noe. Det kunne vært å
la seg gjøre ved hjelp av en drøm - ikke en lucid drøm - men en sånn som "hender av seg selv".
Der alt var autentisk likt, f.eks. at jeg kunne tilbringe en dag på 60-tallet, 70-tallet eller 80-tallet.
Ta på, lukte på, føle omgivelsene, se og oppleve det hele på ny... kanskje vært observatør av
meg selv som barn en dag. Bare fått et innblikk, og med dette følt meg mer komplettert.
Som man jo ser, så er jeg veldig nostalgisk av meg, og jeg er veldig opptatt av at ting skal
vare... at ting ikke bare skal fordufte. Jeg kunne også gjenopplevd de "viktige momentene"
med de 3 menneskene jeg nevnte ovenfor, og sett det fra deres perspektiv...
Eller jeg kunne gått tilbake til mine foreldres fortid, for å kjenne dem bedre.

[kristiane]

Jeg blir helt varm av glede,og rørt,DERSOM et medium får kontakt fra den andre siden,og tydelig lar den hun kanaliserer for igjenkjenne den hun har kontakt med,gir budskap til den som lytter,og ser denne smile gjenkjennende,rørt,og noen ganger med tårer. Det er da at jeg f.eks får nok et eksempel på at livet fortsetter etter dette

hadde vært så godt å fått kontakt med kjære mormor! Det gode,snille ,omsorgsfulle mennesket jeg mistet for 20 år siden. Hun er dypt savnet

Og som andre også nevner her-oppnå kontakt/kommunikasjon med min hjelper. Det hadde vært innmari fint!
Ellers i det normale liv-gleder jeg meg over den kjærligheten jeg får av barn og ektemann,varme smil fra arbeidskollegaer,og prøver så godt jeg kan å gjøre livet fint for de rundt meg. Og jeg er allerede mormor til to skjønne små,på 2 og 4 år De er så herlige,jeg bare elsker dem

[Svartepus]

Jeg vil gjerne fortelle om noe fint som hendte meg for over ti år siden. En drøm som betydde mye for meg fordi den var så spesiell og symbolsk, samtidig som den var så virkelighetsnær.
Jeg hadde en svært syk slektning (nær slektning) som jeg håpte skulle bli mirakuløst bedre, selv om prognosen var dårlig.

Midt oppi alle tankene og følelseskaoset drømte jeg ei natt at vedkommende skulle på sykehuset til kontroll, og jeg sto utenfor og ventet. Da vedkommende kom ut igjen virket h*n blid og fornøyd og jeg spurte om hva de sa og hvordan kontrollen gikk (med et spirende håp om bedring pga det gode humøret til den syke). "Nei, det så ikke så bra ut. Jeg har nok ikke så lenge igjen" sa h*n og smilte, og fortsatte med å si "men det går jo bra!" Jg ble helt ifra meg i drømmen og kunne ikke fatte og begripe hvordan h*n kunne være så blid og positiv når h*n hadde fått den beskjeden. Til tross for sorgen inni meg, var stemningen i drømmen så utrolig fin og positiv.
Da jeg våknet hadde jeg fremdeles sorgfølelsen i meg og visste at håpet var ute, og grublet lenge på hvor positiv drømmen var og hvor virkelig samtalen med vedkommende var. Jeg skjønte ikke helt hvorfor h*n kunne si at det gikk bra når skulle ende sånn... Vel, tiden gikk og vedkommende forlot oss. Noe som selvfølgelig var utrolig trist, men ordene fra drømmen hører jeg ennå. Det gikk bedre enn forventet med alle oss etterlatte og vi drar heller frem de gode minnene enn de triste.
Mange vil mene at dette neppe var særlig paranormalt, men drømmen var så spesiell i forhold til alle mine andre drømmer, at jeg føler den betydde mer enn en vanlig psykisk opprydning om natten. Det er vanskelig å beskrive følelsene og stemningen fullt ut, men der har dere en av mine tristeste, men samtidig fineste opplevelser.

Kan også nevne en liten ekstra historie om samme personen. Vi var sammen med vedkommende på sykehuset den siste uka, og var også tilstede når h*n forlot oss (Dette var utrolig godt midt oppi all sorgen fordi alt virket så mye mer naturlig og forståelig når man opplever hele prosessen).
Sykepleierne hadde tent et lys på bordet ved sykesengen, og akkurat da vedkommende trakk sitt siste pust og vi skjønte at h*n var borte, visnet lyset sakte bort. Hadde det vært trekk fra et vindu hadde flammen blafret eller blitt blåst ut, men lyset bare sakte og gradvis døde ut. Lyset kunne kanskje ha vært defekt, men det hele bare traff så perfekt med hendelsene at vi følte det var et tegn fra den som forlot oss. Selv min jordnære, logiske far som ikke tror på noe paranormalt er overbevist om at vi fikk et tegn...

[Borte..]

Hadde vært fint om den liv etter døden tankegangen ble bevist da

[kristiane]

Ja,ikke sant?
Og det er jo mange som har hatt en NDO,men som ikke kan bevise dette mer enn med sin historie.

[ludoburgero]

Du kan bevise det for deg selv at det finnes noe etter døden.
Om du vil kalle det liv, er opptil deg og hver enkelt av oss å definere.
Hva er liv, uansett? Er det energi? Er det bevissthet?

Hvis vi snakker om bevissthetsendring, så kan du jo spørre deg selv hva som skjer de gangene du drømmer, hva som skjer med deg dersom du ser lengtende ut mot stjernene og føler at det er noe der ute som er ditt andre hjem, og hva som gjør at du føler et bånd med andre mennesker.

Hva er det som gjør at vi mennesker finner hverandre og holder sammen egentlig?
Alt er indikasjoner, for meg, på at vi alle er segmenter av en større kollektiv samlet enhet.

Her samles vi alle når vi blir fri fra livets lenker. Vi er her for å observere, vi er her for å lære, vi er her for å fylles med emosjonell ladning - for å settes prøve - for å kjenne på ensomheten...
Den frustrerende følelsen av at ingen kan kjenne oss helt fra innsiden... at ingen andre enn oss selv, som i eksempelet med bare historier å vise til, kan se oss fullkomment og helhjertet for akkurat den vi er. Vi er på alle våre måter unike, og vi er utstyrt med et ego.

Spørsmålet; hvordan føles det å ikke ha et ego? Jeg tror det er det som skjer når vi dør.
Kanskje bevisstheten er avhengig av et ego for å observere fra et subjektivt perspektiv, men hva skjer når vi alle finner hverandre - etter døden? For det er mye snakk om å "treffe gamle kjente", og jeg tror jeg er deg, du er meg, og vi er alle sammen. Litt sånn "I Am The Walrus"...

[hmmfff]

Det mest positive som noensinne kun skjedd for min del måtte være om all verdens relegion forsvant og vi forentes rundt kardemommeloven : Man skal ikke plage andre,man skal være grei og snill,
og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Og det hadde vært så flott og fint om vi alle kunne lært oss hva ord som respekt og empati er. Forstå referanserammene til mennesker med omtanke og nyskjerrighet, og verdsette at vi er forskjellige.

Jeg heier på Kardemomme... :mozilla_wink:

Men som mine nære sier ; Hadde alle vært som deg så hadde det vært fred i verden.. *flirer*