Religion & livssyn ⇒ Det Store Eventyret

[Deep Space]

Har dere diskutert smerte og død? Jeg tror jeg hadde vært veldig redd for å dø hvis jeg samtidig hadde sterke smerter.
Endorfin og adrenalin er to kjemiske stoffer som utløses når man har svært sterke smerter.
Når dette ikke hjelper lenger, og smertene tar overhånd, så kan man bare håpe på at man svimer av. De av dere som har opplevd dette "håper" ikke at de dør... De får døds-angst.

Jeg tror ikke det er meningen at vi skal omfavne døden som noe vakkert og deilig.

[Astarte]

Hvorfor er ikke det meningen? Er det bedre å møte døden med frykt og angst?

[Deep Space]

Hvorfor er ikke det meningen? Er det bedre å møte døden med frykt og angst?

Nei, men hvor ofte tror du et menneske ser på døden som noe bra?
Kulturmessig er jeg enig i at man har overdrevet filosofien om hva som skjer hvis man dør, og skremt mange. ( ref: religion )

Poenget mitt var at ved svært sterke smerter, så vil du få en slags dødsangst. Denne angsten forsterkes jo sterkere smertene er (må oppleves). Du vil ikke få lyst til å dø da. Tvert imot.
Ved dødsleie i slike tilfeller, vil kroppen din utløse endorfiner i kroppen din, og du havner i en slags lykkerus. Først da kan man vel tenke, at det er iorden å dø.
Men det tar en stund før du kommer dit hvis du er ved bevissthet

Jeg tror ikke døden er en skummelt mørkt sted, men jeg tror ofte at veien MOT døden kan være det.

[camillah]

Jeg tror ikke døden er en skummelt mørkt sted, men jeg tror ofte at veien MOT døden kan være det.

det kommer jo kanskje litt ann på hvordan man dør da...
hvis man bare faller om på gata så rekker man sikkert ikke alltid å tenke så fælt, eller hvis man sovner inn for.eks. da er man jo helt rolig og kanskje har en fin drøm på veien??
krasjer man, så dør man jo noen ganger momentant.. da merker man jo heller ingenting eller rekker å tenke noe før det er over?

er man i en flystyrt, så er vel veien ned til flyet treffer bakken helt forferdelig og ikke minst skummelt..
krasjer man og overlever, for å så dø noen minutter senere, er nok ikke de minuttene noe flott..

men kanskje hvis man har så vondt over lenger tid at man heller tenker på døden som en befrielse??

[30cm]

Å bli spist opp av kreft må være noe helt jævlig.

[Moonstone]

Å bli spist opp av kreft må være noe helt jævlig.

Ja, fy f... Det går an å være redd for selve MÅTEN en dør på, det er ikke det samme som å frykte selve døden..

[Gjest]

Poenget mitt var at ved svært sterke smerter, så vil du få en slags dødsangst. Denne angsten forsterkes jo sterkere smertene er (må oppleves). Du vil ikke få lyst til å dø da. Tvert imot.
Ved dødsleie i slike tilfeller, vil kroppen din utløse endorfiner i kroppen din, og du havner i en slags lykkerus. Først da kan man vel tenke, at det er iorden å dø.
Men det tar en stund før du kommer dit hvis du er ved bevissthet

Jeg tror ikke døden er en skummelt mørkt sted, men jeg tror ofte at veien MOT døden kan være det.

Jeg tror nok også dessverre at veien frem MOT døden kan være både smertefull og angstpreget. Hvis man f.eks har kreft og har mye smerter som det er vanskelig å behandle. Tror de fleste vil føle på angst for smerten og for hvordan veien de har å gå mot døden vil bli ved en slik langsom død. Om de kjenner angst for selve døden er en annen sak. Flere her skriver at de ikke frykter døden, har man en slik innstilling tenker man kanskje på døden som en velkommen befrielse i en slik situasjon ?

[Astarte]

Dette er jeg veldig enig med dere i. Veien mot døden kan være vanskelig og smertefull for noen. Da kan jo også døden komme som en forløsning og befrielse. For andre ikke. Jeg tror kanskje derfor mange, før vi fikk effektiv smertestilling, fant sin trøst i "Guds vilje" og en himmel å komme til.

Men jeg tror generelt at vi kan i stor grad velge hvordan vi møter døden. Da tenker jeg på instillingen til døden, ikke måten man dør da, selvfølgelig.

[ludoburgero]

Henger ikke overlevelsesinstinktet logisk nok sammen med et snev av dødsangst?
Følgelig? Anyone? Hørte jeg noen by høyere?

[Svartepus]

Jeg er sannelig ikke helt sikker på hva jeg tror om det store eventyret etterpå... På ene siden sier pessimisten i meg at det sikkert bare er som å sovne og aldri mer våkne. På den andre siden har jeg opplevd ting selv og hørt historier fra andre som gjør at jeg tror det er noe mer. Jeg har ikke bestemt meg helt for akkurat hva jeg i såfall tror skjer etterpå.

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer forvirret blir jeg... Tror jeg må tenke litt mer på saken.

[Svartepus]

Henger ikke overlevelsesinstinktet logisk nok sammen med et snev av dødsangst?
Følgelig? Anyone? Hørte jeg noen by høyere?

En venninne av meg hadde en fæl opplevelse der hun så døden i hvitøyet. Det kunne ha gått riktig galt, men hun hadde flaks og kom uskadet fra det. I ettertid fikk hun en kraftig psykisk reaksjon og trodde det hadde sammenheng med at hun hadde vært redd for å dø. Da sier legen at noen ganger når hjernen (og kroppen) virkelig tror den skal dø, blir den nesten "skuffet" over at det ikke skjer. En omvendt dødsangst forårsaket av at ikke naturen går sin gang. Interessant...

[Deep Space]

Henger ikke overlevelsesinstinktet logisk nok sammen med et snev av dødsangst?
Følgelig? Anyone? Hørte jeg noen by høyere?

En venninne av meg hadde en fæl opplevelse der hun så døden i hvitøyet. Det kunne ha gått riktig galt, men hun hadde flaks og kom uskadet fra det. I ettertid fikk hun en kraftig psykisk reaksjon og trodde det hadde sammenheng med at hun hadde vært redd for å dø. Da sier legen at noen ganger når hjernen (og kroppen) virkelig tror den skal dø, blir den nesten "skuffet" over at det ikke skjer. En omvendt dødsangst forårsaket av at ikke naturen går sin gang. Interessant...

Det er en voldsom påkjenning for mennesker å se døden i hvitøyet, og så overleve. Oftest kommer reaksjonen når du får roet ned og det ikke er noen fare lenger. Dette kan henge igjen, LENGE. Flere år. Kommer an på hva du har vært utsatt for, og hvor psykisk sterk du er til å stanse tvangstankene om opplevelsen som kommer titt og ofte.

[Gjest]

Henger ikke overlevelsesinstinktet logisk nok sammen med et snev av dødsangst?
Følgelig? Anyone? Hørte jeg noen by høyere?

Jeg tror jo det da, det er som du sier veldig logisk. Så vidt jeg har forstått så har alle dyrearter et overlevelsesinstinkt som bl.a viser seg i drivet til reproduksjon for å føre arten videre. Slik er det med mennesker også, vi er ikke fri fra medfødte instinkter selv om vi har utviklet oss teknologisk og på andre måter. Et overlevelsesinstinkt er nødvendig for at en art skal kunne overleve og da blir en viss dødsangst en logisk konsekvens.

Personlig så tror jeg ikke jeg noengang vil bli fri fra en viss dødsangst. Men jeg tror samtidig at det er kjempeviktig og fint at vi tørr å tenke og filosofere over hva døden er slik som Astarte tok initiativ til her Da kan vi både møte den redselen vi eventuelt føler og kanskje få nye og bedre tanker om døden...

[camillah]

Men jeg tror samtidig at det er kjempeviktig og fint at vi tørr å tenke og filosofere over hva døden er slik som Astarte tok initiativ til her Da kan vi både møte den redselen vi eventuelt føler og kanskje få nye og bedre tanker om døden...

helt enig