Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ Hva er GUD?

[SigMar32]

Først og fremst beklage, Kimbara - Jeg bøyer meg i støvet

Jeg har skrevet rotete og feil (Godt gjøres når det er egne tanker du skriver, men jeg er flink til det...)

Tanken min var at det er enklere for mennesker i dag å ha slike tanker. Vi ser ting fra en annen synsvinkel enn det folk gjorde f. eks. på 1300-tallet. Å komme med påstander av den natur ville jeg anta ikke ville vært veldig populært i en tid da man ønsket å holde folk under denne samme troen for å bedre stabiliteten. Hadde du kommet med slike tanker så ville du nok endt som Galileo Galilei, truet og latterliggjort av kirken.

Så korte det ned til essensen: Hadde du påstått noe slik i Roma, rundt 1400 så hadde du blitt sett på som en heden, mens man i dag har en større sannsynlighet for å få godtatt et slik syn.

Håper det godtas som oppfølgningsvar.

[kimimo]

Gud er allmektig, han er ikke bare en symbol.
Du må huske at Gud gidde oss fri vilje og derfor vet vi ka som er rett og galt, uansett om vi ikke ser det. Ikke alle tror på Gud, og alle religionene ser på Gud på forskjellige måter. Men det eg tror er at eg er her i dag fordi han ofret sin eneste sønn for mine synder og gidde oss et nytt start.

[Astarte]

Jeg kjenner at jeg er totalt enig med Moonstone her. Så det er ikke vits i å bare kopiere hans svar.

Jeg vil bare si at jeg ikke tror på noen Gud. Jeg bruker også alternative måter å beskrive denne kraften på, som "Altet" og eller det Moonstone skrev.

Jeg tror ikke på Gud/Allah/Jahve. Dette blir for meg et rot av selvmotsigelser og eventyr. For meg så virker Bibelens Gud som en noe forvirret og ustabil guddom, som ikke helt får bestemt seg hva han driver med.

Jeg syns at hver og en må få definere sitt gudsbegrep, men at ingen har rett til å tre sine sannheter nedover hodet på andre. Sånn sett er Gud livsfarlig. Fordi mennesker misbruker, dreper og undertrykker i hans navn. Jeg tror ikke på religion, tolk det som dere vil

[ludoburgero]

Jeg har aldri tvilt på at det eksisterer en skaperkraft, men denne kan for all del være uendelig og langt ifra målbar eller søkbar. Det kan være vi aldri finner dette opphavet, og det kan være at det ikke finnes noe opphav, men at alt alltid har eksistert, men tatt andre former, slik energi gjør.

Synes SigMar kommer med en del gode poeng, og syntes egentlig ikke innlegget var særlig rotete.
Men da kommer det vel de som sier at det er jo ludos mening, og se på ludo selv.
Uansett så tror jeg ikke på Gud som en menneskelignende skapning.
Om vi skal tro på at det finnes noe så usannsynlig som liv og mennesker i seg selv (det gjør det jo), og... vel, kanskje det bare virker usannsynlig ut nettopp fordi vi ikke skjønner alt og ikke skjønner vårt opphav (livet, ikke noe darwinisme her nå, takk) - men uansett, så er det jo i seg selv så "usannsynlig" alt sammen at hvorfor trenger det da være noe logikk bak selve skapelsen?

Vi er jo vant med å "skape" ting. Gjør mel og til deig om til brød. Bruke de komponenter vi har.
Det trenger ikke bety at det var slik fra naturens side i utgangspunktet.

Det at det finnes liv er fantastisk i seg selv, bare... synes jeg!
Og jeg vil nyte det for alt det har å by på. Jeg vil leve livet, uansett hvor mye glede og sorg det må bringe med seg. Fordi det er, når alt kommer til alt, det eneste vi har. Og det er ikke lite.

Utsagn som at vi kommer "nærmere sannheten" tror jeg ikke nødvendigvis er riktig.
Ikke engang via vitenskapelige metoder. Det at vi kan forandre og manipulere omgivelsene med nyere kunnskap synes jeg derimot er en urokkelig sannhet. Slik vi ser det...

[ludoburgero]

Og en annen ting...

...

...

Jeg var i ferd med å svare på Moonstone sitt innlegg tidligere, men droppet å poste det.
Saken er at jeg også er enig i de utsagnene hans og Astartes.
Selv bruker jeg gjerne ordet "Gud" fordi det betyr så lite for meg, og jeg vet at dersom et ord misbrukes ofte nok så får det en annen mening. Den almenne meningen er ikke alltid som den opprinnelig var før i tiden. Derfor er dette et lite unntak for meg, selv om jeg helst vil bruke de respektive betegnelser på ting jeg mener jeg også.

Nå var det jo bare sånn at temaet/overskriften på denne tråden sier det meste,
og dermed gadd jeg ikke å presisere så voldsomt på det, da hovedpoenget mitt kan ha en tendens til å forsvinne i en slags grøt av helgarderinger og en tsunami av formuleringer fra min side...

[Moonstone]

Gud er allmektig, han er ikke bare en symbol.
Du må huske at Gud gidde oss fri vilje og derfor vet vi ka som er rett og galt, uansett om vi ikke ser det. Ikke alle tror på Gud, og alle religionene ser på Gud på forskjellige måter. Men det eg tror er at eg er her i dag fordi han ofret sin eneste sønn for mine synder og gidde oss et nytt start.

Det klassiske svaret, ramset opp av mange på autopilot.
Mange vet ikke engang hva den remsa med ord betyr, de bare gjengir den av rent instinkt fordi det er så innsyret i kulturer eller fra oppveksten av.

For mitt vedkommende er dette feil.
En feiltolkning fra gammelt av, og en gylden regel skapt av den tidlige Kirken som et dogme og grunnpilar i hva som skulle bli til Ortodoks Kristendom.
Mye tyder på at Jeshua kom fra en Gnostisk/Platonistisk bakgrunn, og ikke Jødedommen som tidligere antatt.

Personene som satt sammen hele "Jesus var Guds enbårne sønn, gav sitt liv for oss"-pakka hadde JØDISK bakgrunn, og Gnostiske ideer var fremmed for dem, og ble tolket som noe nytt. Hvordan kan da disse personenes tolkninger av hendelsene rundt Jeshua(Jesus)og filosofiene hans da være riktige?

Det blir som å vise frem en datamaskin til en bushmann som aldri har sett en før, og etterpå stole på hans tolkning av datamaskinen. For han ville den virke meget fremmed og merkelig.
Man hører heller på tolkningen fra folk med erfaring fra data, og faktisk VET hva det er og hvordan det brukes.

Det samme var tilfelle om Jeshuas lære.
De med samme bakgrunn forstod det, de som ikke hadde det forstod ikke, og tolket feil.
De med Jødisk bakgrunn ville forherlige mannen Jeshua, og lage en ny religion med hieraki, og guden Jahve som den "himmelske far", som Jeshua refererte til.
Andre grupper, som Gnostikere sa at mannen ikke var viktig, men kun hans ideer og filosofi, på lik linje som andre karismatiske talsmenn og filosofer, og at den "Himmelske far" IKKE var ørkenguden Jahve, men en større Far/Mor kraft som levde i alle ting.

[Kimbara]

Håper det godtas som oppfølgningsvar.

Da kom det klarere frem, ja. Vi er på linje.

[Kimbara]

Du må huske at Gud gidde oss fri vilje og derfor vet vi ka som er rett og galt, uansett om vi ikke ser det.

Mener du at Gud har den perfekte moral? Ville du gjort det Gud ba deg gjøre uansett hva det var?

Ikke alle tror på Gud, og alle religionene ser på Gud på forskjellige måter. Men det eg tror er at eg er her i dag fordi han ofret sin eneste sønn for mine synder og gidde oss et nytt start.

Han ofret jo ingen. Jesus stod opp igjen og fikk en saftig belønning. Hvorfor lar du deg lure av en historie som er så åpenbart hyklersk?

Hvorfor anser du deg selv som syndig?

[doodles]

Hvis det finnes en kraft eller gud som samtidig er allmektig, så kan den ikke være god. På grunn av at det finnes såkalte onde ting (krig, smerte osv). Da kan den vel ikke være helt ond heller siden det finnes såkalte gode ting (glede, kjærlighet osv)? Eller kanskje den er ond, gir oss gode ting slik at vi skal kunne kjenne hva vi går glipp av når vi ikke har det så bra? Eller gir oss onde ting slik at vi skal sette pris på det gode? Kanskje dette med ondt og godt bare er enda en av våre definisjoner. Og at smerte bare er et synspunkt?
Det er vel noe av det de buddhistene snakker om, tror jeg. Hvis man gir slipp på alle merkelappene om hva som er godt og ondt så kan man få en dypere forståelse for seg selv og hvordan verden fungerer? Kanskje man kan slappe av i den tanken at ting bare er som de er, verken bra eller dårlig. Hvis man ikke lar seg fange av negativitet. Så har man oppnådd sjelefred?

[Moonstone]

Hvis det finnes en kraft eller gud som samtidig er allmektig, så kan den ikke være god. På grunn av at det finnes såkalte onde ting (krig, smerte osv). Da kan den vel ikke være helt ond heller siden det finnes såkalte gode ting (glede, kjærlighet osv)? Eller kanskje den er ond, gir oss gode ting slik at vi skal kunne kjenne hva vi går glipp av når vi ikke har det så bra? Eller gir oss onde ting slik at vi skal sette pris på det gode? Kanskje dette med ondt og godt bare er enda en av våre definisjoner. Og at smerte bare er et synspunkt?
Det er vel noe av det de buddhistene snakker om, tror jeg. Hvis man gir slipp på alle merkelappene om hva som er godt og ondt så kan man få en dypere forståelse for seg selv og hvordan verden fungerer? Kanskje man kan slappe av i den tanken at ting bare er som de er, verken bra eller dårlig. Hvis man ikke lar seg fange av negativitet. Så har man oppnådd sjelefred?

Hvis det finnes EN allmektig kraft, som er årsak til, og som er ALT i Universet, så MÅ dette også innebære tingene og tilstandene som vi betrakter som "negative" eller "onde"
Dualismene er her, og de er her nettopp for at vi kan høste erfaring av mylderet med motpoler i fasong, farger, følelser osv.
Ned er ikke mer sant enn opp. Gul er ikke bedre enn blå. De bare ER. De er forskjellig, noe som gir mulighet og basisen for perspektiv,tolkning,erfaring, lærdom av erfaringen.
Det noen kan oppfatte som "dårlig" er "bra" for en anen. Alt avhenger av perspektivet og motivet til betrakteren. Uten "dårlig" hadde vi vikke kunnet erfare "bra", og omvendt. Så begge sider av disse motpolene TRENGS like mye.
I Buddismen hopper de av den fysiske erfaringens og dualismens verden så mye som mulig, siden livet har en tendens til å bli mer variert og opp og ned av det.
De ønsker å befinne seg mest mulig i midten, hvor det er harmoni, og som de mener er mest lik vår opprinnelige tilstand som fri energi.
Jeg personlig, liker å befinne meg både i dualismen OG utenfor den, i harmoni eller "ikkeværen"
Livet blir mer nyansert slik, og mer ballansert og intressant slik

[ludoburgero]

Hvis én kraft er allmektig, så er det Skjebnen.
Da kan den ikke kalles verken god eller ond i det lange løp, da alt skjer for en grunn og at alt er forutbestemt. Noen kaller det Guds vilje, andre kaller det tilfeldigheter, noen kaller det flaks, andre kaller det uro og kaos, noen kaller det evolusjon...

...i bunn og grunn snakker vi om samme tingen.
Vi snakker om "det" som bestemmer, og opphavet vårt; meningen.

[Moonstone]

Hvis én kraft er allmektig, så er det Skjebnen.
Da kan den ikke kalles verken god eller ond i det lange løp, da alt skjer for en grunn og at alt er forutbestemt. Noen kaller det Guds vilje, andre kaller det tilfeldigheter, noen kaller det flaks, andre kaller det uro og kaos, noen kaller det evolusjon...
...i bunn og grunn snakker vi om samme tingen.
Vi snakker om "det" som bestemmer, og opphavet vårt; meningen.

Et slags større system, som vi som er de mindre brikkene ikke har oversikt over enda.
For en sommerfugl er for eks vårt samfunn et system helt utenfor dens fatteevne.
Den er en del av sitt system igjen, med sitt perspektiv av livet.
Det stopper ikke med oss, hvorfor skulle det det?
Det er egentlig en SELVFØLGE at det finnes større systemer og sammenhenger enn det vi kan se, oppfatte, og filosofere over..

[ludoburgero]

Ja, og denne selvfølgen virker det ut som om vi tror vi er enehersker over noen ganger.
Se bare hvordan vitenskapen utvikler seg og hvordan menneskene omtrent er gitt evnen, over tid, til å manipulere omgivelsene sine i så stor grad som de nå har muligheten til.

We are becoming gods ourselves.

[Moonstone]

Ja, og denne selvfølgen virker det ut som om vi tror vi er enehersker over noen ganger.
Se bare hvordan vitenskapen utvikler seg og hvordan menneskene omtrent er gitt evnen, over tid, til å manipulere omgivelsene sine i så stor grad som de nå har muligheten til.
We are becoming gods ourselves.

Hehe..ja, du er inne på noe der.
Når vi oppdager mer og mere det større systemet, er det nok de som vil ønske å forrandre på det istedenfor det å godta at det er sånn, og er perfekt tilpasset over tid.
Jeg liker underskriften din forresten

"Perception of self is not so much a recognition of our physical selves,
but a function of the mind that separates the inner space from the outer space."

[GJEST]

Jeg tror og Gud er en slags "overmakt" som jeg pleier kalle det, som rår over oss.
Om man kaller det gud, buddha, alla, etc, spiller ingen rolle, for meg, og jeg tror heller ikke på de forskjellige religionene i seg selv. Jeg tror alt er samme saken, men at mennesker tolker det forskjellig. Ikke helt bra, spør du meg... (i tilfeller hvor man f.eks steiner jenter som har blitt voldtatt, uten å være gift med voldtektsmannen f.eks.)

Så jeg tror på en måte det er en gud, eller overmakt, men jeg tror ikke på religionene i seg selv. Jeg tror de tilber samme sak, men skaper sine egne tolkninger av det, som ikke alltid er like enkle.

Blir litt rådvill når jeg får spørsmålet: "Tror du på Gud?!" Det har jeg nemlig fått etpar ganger i livet, bl.a av mine barn.
Tjo forsåvidt, men jeg vil ikke kalle meg personlig kristen av den grunn, selv om mange forbinder gud med kristendom...