Uansett, det var en sommerferie hos faren min for seks år siden. Jeg sto på badet og ordnet meg, gredde håret og så meg i speilet. Alt var helt normalt. Og opp fra nowhere dukket det en mann opp bak meg, han gikk fra den ene veggen til den andre. Og borte var han! Han hadde type kakibukse, lyseblå skjorte og hvitt hår. Litt mage hadde han også, sånn bestefar-mage. Men jeg kjente ingen uro, jeg fortsatte som før, og gikk inn til storesøstera mi etterpå og sa hva jeg hadde sett. Hun trodde faktisk på meg, med en gang.
Det var noe med det her. Jeg var fremdeles ROLIG, jeg fikk ikke panikk. Akkurat som om jeg visste at han ikke ville "skade" meg. Var det bestefar jeg så?
Huset til pappa er arvet, det tilhørte tippoldeforeldrene mine. Det er sinnsykt gammelt, en av de eldste huset i den lille byen. Jeg vet det går noen igjen, jeg har en slags "sjette-sans". Men det er bare god energi, ikke ond. Når jeg har gått opp fra kjellertrappa og inn på rommet, så er det noen som har gått bak meg hele veien. Virker som om de bare passer på. Sånn er det egentlig i hele huset, at noen går bak meg. Ser på meg. Har tenkt veldig masse over det, kanskje det kan være tippoldeforeldrene mine? Oldeforeldrene mine?
Det har også vært masse lyder, veldig klare og tydelig. Men likevel føler jeg meg så trygg når jeg er der, jeg trives veldig. Har aldri vært redd.
