Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Savn etter et sted man ikke har vært

[Ankh]

Jeg har opplevd noen ganger at jeg f.eks kan se opp på stjernene og så får jeg et savn i meg som om jeg lengter tilbake til et sted langt der ute.
Har tenkt litt over hvor slike savn kommer fra, om det er en del av at man får en favorittfarge, favorittmusikk, favoritt-ett eller annet eller om det er noe mer.
Et av mine favorittband er Therion, og på plata Sirius B har de en sang som heter Call of Dagon.
Der går noen linjer slik:
"When you watch the sky you feel a longing for the stars".
Det er akkurat slik jeg har det innimellom.
Er dette det samme som når f.eks kristne lengter etter sin himmel, er det en kroppslig reaksjon i møtet mot det ubegripelig store og vakre, eller er det noe mer?
Har lest om endel utrolige reinkarnasjonshistorier, og har tenkt litt på om vi reinkarnerer så er det vel ikke kun på jorda vi nødvendigvis reinkarnerer?
Er det vanlig/har dere også hatt slike rare savn innimellom?

[Bearchild]

Jeg husker det var snakk om noe lignende her før..
https://www.paran.no/forum/phpbb3/viewt ... 12&t=11827

[kristiane]

Minner meg om noe liknende,for å si det sånn. Den utrolig rare,ubeskrivelige,såre følelsen når man plutselig kommer til et sted man absolutt ikke har vært før.

[Ankh]

Fint at jeg ihvertfall ikke er alene om å ha slike følelser.
Det er ikke deja vu jeg snakker om, bare en generell følelse innimellom om at man hører til et annet sted uten å ha noe spesifikt minne om hva som var der.

[Hecate]

Det er sikkert noe liknende den følelsen jeg får ved havet. Jeg bare lengter til noe der ute, bortenfor horisonten, uvisst hva. Det er en helt spesiell følelse, ikke som et vanlig savn eller lengsel etter noe/noen konkret, mer som noe sårt, som en del av meg som mangler er der ute et sted....Har hatt det sånn fra da jeg var liten og har aldri helt forstått hvorfor, for når det kommer til stykket har jeg jo litt vannskrekk hihihi

[Metodisten]

Reinkarnasjon er ett veldig innteressant emne syns jeg.
Det er jo vanlig tanke hos de som innteresserer seg for sånt att man drar med seg små egenskaper som preger ens personlighet i dette livet, fra de andre.
Har man f.eks en utpereget fortid fra ett annet liv som millitær f.eks, vil denne personen nå kansje ha trekk fra det. Den personen er kansje i overkant ryddig av seg, liker orden på sakene...Eller man kan føle seg vel i visse kulturer uten att man kan sette fingen på det f.eks.
Eller man er redd for visse ting. Har vannskrekk f.eks, så vire regresjonen ( som en fin historie på youtube ), f.eks att fyren hadde druknet i en u-båt i 2. verdenskrig.
For å komme skeptikerene her i forkjøpet så undertreker jeg att dette bare er en oppfattning som er vanlig blandt de som leser mye om reinkarnasjon.

Så kansje det har relevans til det og lengte til visse mere eller mindre tydelige steder ?

[Ankh]

Hecate: Nettopp det jeg snakker om. Er usiker på om det kun er møtet med noe veldig stort og vakkert som man innerst inne ønsker å bli en del av, eller noe mer, et minne fra et tidligere liv.
Hvis det kun var møtet med det store og vakre burde jeg fått samme følelsen på alt stort og vakkert, men det er kun når jeg titter utover mot stjernene, eller som du som titter utover havet.

[zind]

Jeg har det som deg Ankh. Jeg kan føle et slags tilhørlighet når jeg titter opp på nattehimmelen, og noe rører meg ofte slik at tårene presser på. Føler det mye slik Hecate sier, og jeg har også opplevd dette siden jeg var liten. Når jeg fikk besøk av en utenomjordisk falt det hele litt på plass

[Ankh]

Fenomenet må ihvertfall være ganske vanlig siden det også lages sanger om det.

Fant sangen jeg snakket om her:

http://www.youtube.com/watch?v=wnK6cqp-MaI

[Asbjørn]

Reinkarnasjon er absolutt noe jeg tror på, da det gir meg endel forklaringer på ting som ellers blir vanskelig å forstå.
Deriblant har man fobier - hvor noen er livredde for ting som man eller ikke kan gi en fornuftig forklaring på.
F.ex frykt for trange rom, frykt for store åpne flater, frykt for å ha noe for stramt rundt halsen, vannskrekk, osv.

Jeg tror reinkarnasjonen fungerer slik at avhengig av hva man skal lære i neste liv, så blir "åsted" for det nye livet valgt -slik at man har de rette omgivelser og miljø for disse lærdommene kan skal "hente".

Dette medfører at jorden i seg selv blir begrenset , nettopp fordi vi alle ikke kan oppleve det samme - endel hendelser kan bare skje en gang på jorden.
Eksempel : Hitler, med masseutryddelse av et folk, og det krigen ellers førte med seg av lidelse -
slik verden er , kan ikke flere leve som hitler gjorde, nettopp fordi verden forandres, og omstendighetene ikke kan gjenskapes i real life.
Derimot ; med tanke på det kosmos, og det utall av mulige planeter hvor det kan eksistere liv,
så er tanken på at det kansje kan gjentaes på en annen planet tilstede.
Da er muligheten faktisk der, for at hver og en av oss skal kunne innta roller - for å oppleve hver sak på "egenhånd".... Både på godt og på vondt.

Lengselen som dere beskriver, er gjerne trigget av "underbevisste åndelige minner" - etter å ha hatt et "perfekt" liv på en annen planet, og at man lengter tilbake dit - fordi der var det bra - der var den store kjærligheten, osv.

Personlig tror jeg slikt savn er reelt, at man i et tidligere liv faktisk har vært et slikt sted, og minnene derfra er så sterke at lengselen trigges.

Regresjon og andre mentale prosesser kan trigge minner fra tidligere liv, og det er også påvist at barn spesielt husker og kan beskrive detaljer som de ikke har hatt mulighet for å kunne fått vite på andre måter.
Ref - "gutten som levde før" som tidligere har vært diskutert på forumet :
https://www.paran.no/forum/phpbb3/viewt ... =7&t=12474
https://www.paran.no/forum/phpbb3/viewtopic.php?t=12445
https://www.paran.no/forum/phpbb3/viewtopic.php?t=12459

Man kan bruke retrofitting som et argument på hvorfor slikt skjer, men jeg tror det bare er en mulig del av forklaringen.
At noe blir tolket, klart, men detaljer som ellers ikke er mulig å vite, blir fortalt på forhånd kommer ikke under den kategorien.

A

[Lilja]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du beskriver, Ankh :mozilla_smile:
Jeg tror denne lengselen har vært i mennesker i "all tid",
og at den kanskje en del av vår drivkraft...

Jeg hadde en regresjon en gang, og da opplevde jeg bl.a å dø. Det som ventet etter døden var fantastisk, og det beste av alt var denne ubeskrivelig gode følelsen av å ha kommet hjem! Følelsen av endelig å ha funnet det stedet som jeg har lengtet så intenst etter. Det var helt merkelig...
Vurderer faktisk å ta en regresjon igjen bare for å få oppleve det en gang til, men er så redd for å bli skuffet Så det beste er vel bare å vente i tålmodighet, og nyte hver eneste dag i mellomtiden :mozilla_smile:


Lilja

[Hecate]

Jeg er også veldig glad i himmelhvelvingen....milliarder av lyspunkter i livet....
Kanskje det er grunnen til at jeg valgte å studere astrofysikk, men der blir brått det magiske litt borte i fakta og måleresultater....selv om kosmologien kan få deg til å undres over meningen med det hele, hvor mange dimensjoner og multivers det egentlig er, hvorfor materie vant over antimaterie i vårt univers...er mørk materie og mørk energi egentlig bare kjærligheten...det som holder alt sammen og viderefører livet??
Uansett...jeg tror vi alle har en lengsel etter noe mer. Uavhengig av årsak. Kanskje det er noe som har hendt i et tidligere liv. Kanskje jeg druknet på havet og ønsker "closure" i dette livet, eller at min soulmate i et tidligere liv forsvant der ute en gang og jeg fortsatt venter....?
Det blir jo bare spekulasjoner, men jeg tror at havet eller himmelen kanskje symboliserer uendeligheten, det udefinerbare. Det som er våre sjelers sanne natur.

[Appelsin]

Jeg har opplevd noen ganger at jeg f.eks kan se opp på stjernene og så får jeg et savn i meg som om jeg lengter tilbake til et sted langt der ute.
Har tenkt litt over hvor slike savn kommer fra, om det er en del av at man får en favorittfarge, favorittmusikk, favoritt-ett eller annet eller om det er noe mer.
Et av mine favorittband er Therion, og på plata Sirius B har de en sang som heter Call of Dagon.
Der går noen linjer slik:
"When you watch the sky you feel a longing for the stars".
Det er akkurat slik jeg har det innimellom.
Er dette det samme som når f.eks kristne lengter etter sin himmel, er det en kroppslig reaksjon i møtet mot det ubegripelig store og vakre, eller er det noe mer?
Har lest om endel utrolige reinkarnasjonshistorier, og har tenkt litt på om vi reinkarnerer så er det vel ikke kun på jorda vi nødvendigvis reinkarnerer?
Er det vanlig/har dere også hatt slike rare savn innimellom?

Ja, jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg får også en rar følelse av savn el liknende når jeg ser mot stjernehimmelen. Jeg har også ubeskrivelig lyst til Peru, akkurat som der er energier som jeg tiltrekkes veldig av. Har ingen fornuftig forklaring på fenomenet.

[Metodisten]

Regresjon og andre mentale prosesser kan trigge minner fra tidligere liv, og det er også påvist at barn spesielt husker og kan beskrive detaljer som de ikke har hatt mulighet for å kunne fått vite på andre måter.
Ref - "gutten som levde før" som tidligere har vært diskutert på forumet :
https://www.paran.no/forum/phpbb3/viewt ... =7&t=12474
https://www.paran.no/forum/phpbb3/viewtopic.php?t=12445
https://www.paran.no/forum/phpbb3/viewtopic.php?t=12459

Man kan bruke retrofitting som et argument på hvorfor slikt skjer, men jeg tror det bare er en mulig del av forklaringen.
At noe blir tolket, klart, men detaljer som ellers ikke er mulig å vite, blir fortalt på forhånd kommer ikke under den kategorien.

A

Jeg legger ut en link som er ett eksempel på hvordan en regresjon tilbake til ett tidligere liv påvirker en persons måte og være og tenke på.
Denne fyren har b.la vannskrekk og kommer under regresjon frem med utrolige detaljer :

http://www.youtube.com/watch?v=NhNyGP7RPp0

[Metodisten]

Når jeg fikk besøk av en utenomjordisk falt det hele litt på plass

Zind... mener du det ? :mozilla_surprised:

I så fall bør du jo si litt omdet syns jeg.