Fakta, teori & skepsis ⇒ Hvorfor den sannheten vi har?

[Fribryteren]

Utsagnet om at Gud er sadist- viser at man ikke har tro på at mennesker kllarer å gjøre slikt på egenhånd.

Gud har veldig lite å gjøre med slike ting, da h*n har gitt mennesket fri vilje.

Fri vilje innebærer at man faktisk kan gjøre som man vil.
Og hensikten tror jeg går på det å lære... lære hva som skjer hvis man faktisk KAN få gjøre som man vil...
A

Er det fri vilje når en er under trussel av evig pinsel i helvete hvis man ikke gjør som befalt? Hvordan kan dette tolkes i nærheten av frihet? Hvorfor må vi konstant overvåkes? Er overvåkning kompatibelt med frihet? Vi som ikke tror på en gud asbjørn, hvordan kan du si at vi ikke tror mennesker klarer å gjøre denne onskapen på egenhånd? Det er vel nettop det som er poenget vårt, gud eksisterer ikke derfor er det nødt til å være mennesklige handlinger alene som forklarer onskap.

Du har HELT IKKE fattet poenget med hva jeg skrev
Trusler om evig pine er noe menneskene selv har greid å lage til - helt på egenhånd.
Dersom du tror at Bibelen er Guds ord, - ja da forstår jeg hva du tror på.
Bibelen er en rekke bøker skrevet av mennesker, og satt sammen til "ei stor bok".

I den ene delen dømmes man nord og ned, i den andre delen, trenger man bare å tro, så går man rett opp...
Likevel velger folk å fortsette med de gamle greiene - som iflg Jesus ble avlegs for 2k år siden.

Fri vilje, til å tro hva man vil, og oppføre seg som man vil.
Den frie vilje setter ingen restriksjoner- whatsoever.
Men ; samfunnet setter regler, - moralske retningslinjer, lover og forordninger man må følge, ellers reagerer samfunnet mot en.
Og samtidens samfunn ( da bøkene i bla.a. bibelen ble skrevet) - var nettopp med å satte regler lover, og moral for datidens mennesker.
Det var ikke GUD som ødela valgfriheten, det var samfunnet.
Og det er godt beskrevet i de bøkene.

( jeg har brukt bibelen som "referanse" her, da det er den jeg kjenner best, innen de forskjellige religioner. Men dette mener jeg likevel gjelder alle religioner, uansett opphav. )

Så spørsmålet ditt, er ekstremt religionsavhengig på tross av at du påstår å ikke tro på gud.
Det viser at du er bundet av religionens dogmer på tross av at du hevder det motsatte

A

Ok. Greie argumenter som jeg ikke har store problemer med og akseptere bortsett fra ett par punkter.
Bibelen er skrevet av mennesker. Vi er helt enige, da er den unyttig som kilde til fakta til forsvar for en evnt gud. Bibelen blir ikke nyttig som referense engang. Hvilke andre 2000+ år gamle dokumenter bruker vi for sannhet og fakta? Vil du si deg enig i det?

Hvis vi tar vekk hellige skrifter så forstår jeg deg slikt at du argumenterer for en Deistisk gud? En som setter universet i gang, med alle våre fysiske lover o.l for så og trekke seg vekk og aldri bli sett igjen. Dette er en diskusjon som er interessant å føre, i motsetning til den theistiske.

Vil du si at religion er unyttig? Kirker, dogmer, hellige skrifter. Hvis den deistiske guden aldri har gitt menneskeheten noen tegn til sin eksistens så blir jo hele det religiøse rammeverket helt basert på løse antakelser?

[Fribryteren]

Så spørsmålet ditt, er ekstremt religionsavhengig på tross av at du påstår å ikke tro på gud.
Det viser at du er bundet av religionens dogmer på tross av at du hevder det motsatte

A

Kan du utdype denne påstanden litt? Jeg forstår ikke grunnlaget for påstanden.

[Moonstone]

Husk at min intensjon med denne tråden var og kartlegge mulige faktorer til hvorfor vi velger å tro det vi gjør, reflektere og saklig diskutere rundt dette.

Ikke la det bli til en diskusjon OM det er plausibelt om guder eksisterer eller ikke.
Vi har nok at tråder fra før som omhandler det..

Kan se ut som om det er lite reflekterte folk her inne, siden det bare er et par-tre aktører i diskusjonen..

[ludoburgero]

Man kan hate eller elske sin Gud så mye man vil,
men det spiller ingen rolle til eller fra. Det er deg det står på.
Alltid. Til å begynne med har du folk rundt deg som tar vare på deg,
og underveis også... kanskje... men til sist så er det bare deg.

Hvorfor skal du da ta ut alt du har av potensiale på å være deg selv til det optimale,
og kaste vekk alt dette på å tilbe en Gud som kanskje eksisterer? Kanskje ikke?

[Moonstone]

Man kan hate eller elske sin Gud så mye man vil,
men det spiller ingen rolle til eller fra. Det er deg det står på.
Alltid. Til å begynne med har du folk rundt deg som tar vare på deg,
og underveis også... kanskje... men til sist så er det bare deg.

Hvorfor skal du da ta ut alt du har av potensiale på å være deg selv til det optimale,
og kaste vekk alt dette på å tilbe en Gud som kanskje eksisterer? Kanskje ikke?

Godt spørsmål Ludo.
Hva tror du er årsaken til et sånt valg?
Tror du det er et bevisst valg?
VET folk i det hele tatt at man har et valg?

En av grunnene til det kan være den ene tanken om at Jorda og menneskene er ufullkomne, at Jorda er et urent sted å være, en ukomplett verden som kun er en prøvelse og venterom for etterlivet, som de hevder er det EGENTLIGE livet.
Denne tanken går igjen i alt fra Buddisme til Kristendom, og kan være en årsak.

De menneskene som er overbevist om at den tanken ER SANN, vil nok forsake livet sitt her på Jorda, ikke gidde å utvikle sitt potensiale til det fulleste, da alt er en bortkasta illusjon alikevel?
Også ser de fleste religiøse opp til ikoner som de mener er mer fullbyrdige potensialer enn dem selv. De strever imot å nå det samme potensiale som disse ikonene, samtidig som de også hevder at det er umulig å oppnå det samme "spirituelle nivå"

Det å finne mulige årsaker til hvorfor noen folk trenger religion og noen ikke, er nok veldig omfattende, dog meget intressant

[Fribryteren]

Husk at min intensjon med denne tråden var og kartlegge mulige faktorer til hvorfor vi velger å tro det vi gjør, reflektere og saklig diskutere rundt dette.

Ikke la det bli til en diskusjon OM det er plausibelt om guder eksisterer eller ikke.
Vi har nok at tråder fra før som omhandler det..

Kan se ut som om det er lite reflekterte folk her inne, siden det bare er et par-tre aktører i diskusjonen..

Ett mulig svar til at få tar opp tråden er at som du egentlig spør om er at det er både vanskelig og ubehagelig og selgranske seg slik som du foreslår. Tråden er heller ikke gammel og allerede endret seg til en religionsdebatt så det hjelper vel ikke. Kanskje en opprensking av innlegg ang gud/religion er lurt for å komme tilbake til utganskpunkter.

Hvorfor velger en det en gjør?
Indoktrinering og kultur kan vel ikke undervurderes i dette? Jeg tenker selv om jeg klarer å riste fra meg tro/sannhet som er "gitt" til meg via det sammfunnet vi lever i. Jeg tror(ja tror ) jeg klarer det til en veldig stor grad men det blir naivt og arrogant og tro at en kan være 100% fri i tankesett. Fri fra de inntrykk en har levd under. Hvorfor har menneskeheten uansett hvor på jorden alltid higet etter ting i verden de ikke forstår? Hvorfor har alltid disse tankene blitt besvart og ofte brutalt håndhevet av overnaturlige entiteter? (våre moderne guder, inuitt guder/ånder, indianer ånder/naturånder) Er det ett fundementalt behov hos mange å føle seg som en del i ett større spill?

[Moonstone]

Ett mulig svar til at få tar opp tråden er at som du egentlig spør om er at det er både vanskelig og ubehagelig og selgranske seg slik som du foreslår...

Såklart er den ubehagelig. Men den er ikke mindre nødvendig av den grunn

Hvorfor velger en det en gjør?
Indoktrinering og kultur kan vel ikke undervurderes i dette? Jeg tenker selv om jeg klarer å riste fra meg tro/sannhet som er "gitt" til meg via det sammfunnet vi lever i. Jeg tror(ja tror ) jeg klarer det til en veldig stor grad men det blir naivt og arrogant og tro at en kan være 100% fri i tankesett. Fri fra de inntrykk en har levd under. Hvorfor har menneskeheten uansett hvor på jorden alltid higet etter ting i verden de ikke forstår? Hvorfor har alltid disse tankene blitt besvart og ofte brutalt håndhevet av overnaturlige entiteter? (våre moderne guder, inuitt guder/ånder, indianer ånder/naturånder) Er det ett fundementalt behov hos mange å føle seg som en del i ett større spill?

Det er helt klart en årsak, at vi ønsker at vi var en del av et større spill.
Men hvorfor det egentlig?
Fordi vi er redd for å ikke å ha mer å utforske?
Fordi vi ikke har funnet tilstrekkelig mening med livet her på Jorda?

[zind]

Spennende spørsmål Moonstone!

Jeg har nok litt min egen greie for hva jeg tar til meg som mine "sannheter". Der er jeg veldig streng, og det meste ender i kategorien "tror jeg". Ofte er prossessen slik hos meg: Jeg føler noe intuitivt, som om jeg har med meg en kunnskap om noe fra før dette livet. Jeg bare "vet" ... så begynner jeg å tvile. Jeg hiver meg over alt jeg kan finne om informasjon rundt temaet. Ofte kan jeg oppleve at en bok f.eks detter ut av hylla når jeg er i bokhandleren, bare for å plukke den opp og finne informasjon om akkurat det jeg var på utkikk etter. Eller jeg kan lese noe og få enormt sterk opplevelse av nærvær, en slags varm frysning som brer seg i kroppen og ståpels fra topp til tå. Da har jeg gjerne kommet over noe viktig, og jeg føler meg veldig trygg på at disse tingene stemmer. Jeg har aldri opplevd at det har slått feil, så langt... Også føler jeg meg litt tryggere fordi jeg ikke har hatt tid til å tenke eller lure på om jeg bare finner på tull, det er som om noen kommer utenifra og prikker meg på skulderen og sier "nå må du følge med". Men egentlig vet jeg ikke hvor mange sannheter jeg har lenger, jeg er helt åpen for at jeg kan ta feil og setter alltid spørsmålstegn ved min egen tro.

Vi blir helt sikkert påvirket av mange ting, samfunnet generelt og selvfølgelig familie og de vi omgåes mest. I min familie er det ingen som er spesielt religiøse, men jeg har ei alternativ tante som sikkert har betydd et eller annet for min tro og utvikling på det området. Jeg er nok den mest alternative og troende personen de fleste i min familie og vennekrets kjenner. Mamma mener bestemt at jeg har hatt med meg dette fra veldig ung alder, når jeg var 10-11 fortalte jeg henne om liv på andre planeter og om hvordan de var sendt hit for å hjelpe oss mennesker i utviklingen. Når jeg var rundt 12 begynte jeg å lese litt bøker om paranormale temaer, fikk meg tarotkort og virkelig begynte å fordype meg i disse tingene. Når jeg var rundt 14 fikk begynte jeg å oppleve at jeg plutselig bare kunne vite ting som hadde skjedd hvis det var noe med familien, eller få glimt av fremtiden. Som 16åring så jeg hjelperen min og hadde utviklet en sterk evne til å føle ting. Det er hovedsaklig disse tingene som bygger opp troen min, de eneste tingene jeg kan føle meg relativt trygg på. Personlige opplevelser som har vært veldig sterke, og relativt mange.

Jeg ønsker defintivt å fortsette å vokse åndelig og mentalt. Alltid sugen etter ny informasjon og opplevelser som kan føre meg nærmere en større forståelse av alt.

Kanskje er det slik at vi finner den informasjonen vi trenger, eller kanskje til og med den religionen som kan gi oss størst vekst. Men, egentlig holder jeg fast ved at det er mange veier til rom, og at så mange forskjellige ting kan lede til samme "aha-opplevelse" eller opplysning.

[zind]

Man kan hate eller elske sin Gud så mye man vil,
men det spiller ingen rolle til eller fra. Det er deg det står på.
Alltid. Til å begynne med har du folk rundt deg som tar vare på deg,
og underveis også... kanskje... men til sist så er det bare deg.

Hvorfor skal du da ta ut alt du har av potensiale på å være deg selv til det optimale,
og kaste vekk alt dette på å tilbe en Gud som kanskje eksisterer? Kanskje ikke?

Godt spørsmål Ludo.
Hva tror du er årsaken til et sånt valg?
Tror du det er et bevisst valg?
VET folk i det hele tatt at man har et valg?

En av grunnene til det kan være den ene tanken om at Jorda og menneskene er ufullkomne, at Jorda er et urent sted å være, en ukomplett verden som kun er en prøvelse og venterom for etterlivet, som de hevder er det EGENTLIGE livet.
Denne tanken går igjen i alt fra Buddisme til Kristendom, og kan være en årsak.

De menneskene som er overbevist om at den tanken ER SANN, vil nok forsake livet sitt her på Jorda, ikke gidde å utvikle sitt potensiale til det fulleste, da alt er en bortkasta illusjon alikevel?
Også ser de fleste religiøse opp til ikoner som de mener er mer fullbyrdige potensialer enn dem selv. De strever imot å nå det samme potensiale som disse ikonene, samtidig som de også hevder at det er umulig å oppnå det samme "spirituelle nivå"

Det å finne mulige årsaker til hvorfor noen folk trenger religion og noen ikke, er nok veldig omfattende, dog meget intressant

Ja, nå begynner vi å snakke! Dette er interessant ...

Jeg har mange ganger kunne ønske jeg ikke måtte fundere over og sette spørsmålstegn ved alt. Veldig mange rundt meg har hatt en sånn "jaja, det ordner seg"-holdning, og jeg misunner på mange måter slike menneskers evne til å være lykkelige og leve i nuet. jeg har mange ganger tenkt tanken om at dette kan ha vært noe vi har tatt en avgjørelse på før dette livet også. For meg har det aldri føltes som et valg egentlig, det å bare syntes det er ok å ikke vite, ok at ting bare er det de er (punktum). Jeg levde et år eller to som skikkelig utprega skeptiker og det gjorde meg i grunn svært ulykkelig. Kanskje har det noe med hvor mye vi føler også, for meg er det så uendelig vanskelig å godta at ting er så vondt og vanskelig her på jorden hvis det ikke er noe større mening med ting. En annen ting er at jeg tror man blir litt bitt av basillen... jo mer man leser og tilegner seg av informasjon, jo mer vil man vite og jo mer forstår man at man egentlig vet. Og jo mer man søker av svar på ting man aldri finner fasiten på jo mer desperat blir man på å knekke koden

[Moonstone]

Jeg har mange ganger kunne ønske jeg ikke måtte fundere over og sette spørsmålstegn ved alt. Veldig mange rundt meg har hatt en sånn "jaja, det ordner seg"-holdning, og jeg misunner på mange måter slike menneskers evne til å være lykkelige og leve i nuet. jeg har mange ganger tenkt tanken om at dette kan ha vært noe vi har tatt en avgjørelse på før dette livet også. For meg har det aldri føltes som et valg egentlig, det å bare syntes det er ok å ikke vite, ok at ting bare er det de er (punktum). Jeg levde et år eller to som skikkelig utprega skeptiker og det gjorde meg i grunn svært ulykkelig. Kanskje har det noe med hvor mye vi føler også, for meg er det så uendelig vanskelig å godta at ting er så vondt og vanskelig her på jorden hvis det ikke er noe større mening med ting. En annen ting er at jeg tror man blir litt bitt av basillen... jo mer man leser og tilegner seg av informasjon, jo mer vil man vite og jo mer forstår man at man egentlig vet. Og jo mer man søker av svar på ting man aldri finner fasiten på jo mer desperat blir man på å knekke koden

Skjønner akuratt hva du mener..
Man BLIR bitt av basillen.
Det var en stund jeg var helt oppslukt i å forstå universet, det å endelig "knekke koden" som du sier.. Jeg er det egentlig til dels enda, men har blitt flinkere til å roe det ned og leve i nået.
Alt til sin tid

Men hvorfor denne hungeren etter å forstå, å knekke koden til Universet?
Har alle mennesker dette i seg, denne uroen og lengselen etter å forstå, eller "endelig komme hjem"?
Er det fordi vi ønsker noe mer?
Er ikke det vanlige, hverdagslige A4 livet bra nok for oss som ønsker slikt?
Jeg kan svare for meg å si: Nei, det er ikke bra nok, og jeg ØNSKER MER.
Det har jeg alltid ønsket.

Men hvorfor?
Hva med de som er fornøyde?
Hvorfor er vanemenneskene fornøyde med den vanlige tralten, og finner tanker som liv på andre planeter og frekvensplan skremmende?

[zind]

Skjønner akuratt hva du mener..
Man BLIR bitt av basillen.
Det var en stund jeg var helt oppslukt i å forstå universet, det å endelig "knekke koden" som du sier.. Jeg er det egentlig til dels enda, men har blitt flinkere til å roe det ned leve i nået.
Alt til sin tid

Men hvorfor denne hungeren etter å forstå, å knekke koden til Universet?
Har alle mennesker dette i seg, denne uroen og lengselen etter å forstå, eller "endelig komme hjem"?
Er det fordi vi ønsker noe mer?
Er ikke det vanlige, hverdagslige A4 livet bra nok for oss som ønsker slikt?
Jeg kan svare for meg å si: Nei, det er ikke bra nok, og jeg ØNSKER MER.
Det har jeg alltid ønsket.

Men hvorfor?
Hva med de som er fornøyde?
Hvorfor er vanemenneskene fornøyde med den vanlige tralten, og finner tanker som liv på andre planeter og frekvensplan skremmende?

Nei, jeg vet ikke helt... jeg liksom forestille meg hvordan det hadde blitt hvis alle skulle være oppslukt i dette. I mitt tilfelle har dette tatt så mye av fritiden min at det ikke har vært rom for så mye annet, jeg har oppfattet det som ikke fordyper seg så mye i ting kanskje er litt mer handlekraftige (all den tiden vi søker og lurer, GJØR de kanskje noe i stedet). Det kan være en slags balanse i verden at ting er slik. Jeg savner tiltakskraft og evne til å gjennomføre ting i meg selv, men savner en evne til å undre seg over ting hos mange av mine nære.

Kan det ha noe med at vi som sjeler har forskjellige bakgrunner og liv vi har levd?
En sjel som har tilbringet mange liv på en annen planet vil kanskje ha vanskeligere med å "godta" ting slik de er på jorden. Noen er kanskje her til og med nettopp for dette, fordi de fra tidligere liv vet hvordan ting fungerer mer harmonisk på andre planeter.

Jeg sier som deg, jeg er ikke fornøyd med hvordan ting er og syntes ikke det er bra nok. Jeg vil alltid drømme om hvordan verden kan bli et bedre sted, og når det en gang er som det er så var jeg nødt til å finne ut hvorfor og hvordan vi er istand til å gjøre så mye vondt. Jeg aner ikke om andre er fornøyd med hvordan ting er, eller om mange bare lukker øynene for spørsmål som blir for vanskelige å stille seg selv? Kanskje man har det best om man bare lever her og nå?

[Moonstone]

Jeg har værtfall funnet noen ideer og tanker rundt hvorfor noen føler seg utenfor, at de er fra en anen planet, og at man føler at det er "noe rart" med samfunnet en bor i.

En mulighet er at energien som bygger opp hele vårt vesen enda "husker" hvordan det var å være i formløs, og derfor hungerer etter denne opplevelsen igjen.

En anen teori er at første gang noen av oss har inkarnert i denne sfære eller denne planeten.
Med "minner" fra en helt anen verden, så virker denne planeten og samfunn fremmed.

Eller en rent sosiologisk/kulturell grunn, som går på verdier og plass i samfunnet.
Om et menneske har andre verdier, normer og drømmer enn resten av flokken i et samfunn, så vil denne personen ikke føle seg hjemme i dette samfunnet, da personen ikke ser noen gjenspeiling av egne verdier i det samfunnet han/hun befinner seg i.

Jeg må si at jeg finner alle intressante, og vil ikke fornekte noen av dem..
Jeg synes det er bedre å ha flere muligheter åpne, enn å låse seg til bare EN.
Da blir man snevret ned..

[zind]

Jeg holder nok en knapp på dette med andre planeter selv, eller at man er en relativt "ny" sjel kanskje... sugen etter å forstå og passe inn. Jeg kunne sagt mye rundt dette, men her velger jeg å være litt forsiktig, for det blir så "far out". (har forsnakket meg litt på dette før) Men, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe.. vi tenkte jo i allefall tanken begge to

[ludoburgero]

Denne har jeg lyst å se.
Skulle visstnok ha premiere idag her i Norge?

http://www.imdb.com/title/tt1127877/

Men blir nok en sånn jeg må se alene

[zind]

Den filmen der fikk jeg lyst til å se og, hadde ikke hørt om den før nå. Takk for tipset. Det ligger forresten en trailer på filmweb: http://www.filmweb.no/trailere/article230667.ece