Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Trøbbel.

[Shine]

Jeg har "besøk" her i huset vårt. 2 barn. Jeg har sett dem, hører dem og de kommuniserer med meg. Uten at jeg helt får tak i hva de vil. De har egentlig ikke plaget meg, men den siste mnd har min yngste sønn hatt mareritt HVER kveld. Mellom kl 22.00 og 24.00. Dette er uten unntak. Han skjelver, gråter og jeg får ikke skikkelig kontakt med han. Spør jeg hva det er, så hender det at han mumler at han er redd. Ellers sier han ikke noe. Jeg har snakket med flere uavhenige medium og disse har bekreftet at det har noe med disse 2 barna å gjøre. Uten jeg har nevnt barna overhodet. Så nå er det nok. Jeg vil ha dem bort. I påvente av at noen av disse skal komme å rense huset, har jeg fått tips om å sette ett eggeglass med rent havsalt i hvert hjørne på soverommet. Og saltet må skiftes ut hver døgn. Dette har jeg gjordt uten noe som helst effekt. Ett annet medium sa at det var nok med en skål i rommet (med rent havsalt)for å holde dem borte. Fikk heller ikke beskjed om å skifte ut dette saltet noen gang. Jeg har også hvit salvie liggende rett ved siden av ungene, men dette hjelper heller ikke. Så, er dette med rent havsalt og salvie bare overtro? Og hvis ikke hva er riktig? Om noen har andre tips til hva jeg kan gjøre imens jeg venter på en som har tid til å rense huset. Så tas det imot med stor takk. For nå er det nok!!

[Metodisten]

Du, jeg syns det er kjempeskummelt og tro att noen her inne kan råde deg godt i dette.
Att sønnen din er urolig å sånn kan ha tusen andre årsaker enn noe åndeligt.
Jeg tror selv på åndelige ting, men det er ikke det første en bør tenke på om sønnen din sier han er redd. Går han på skolen ? Er det krangling/ mobbing på gang f.eks ? Er det ting i familien som gjør han føler stabiliteten er truet ? Det er så mye det kan være.
Små guttetøffinger setter egentlig mye pris på att foreldrene og kansje spesiellt mamma tar seg tid til å snakke mye med dem. Husker det selv.

OG

Jeg har lest og hørt om hundreder av såkalte husrenser og medium som har ulike måter å få ett sted som er åndeligt besøkt stille på. Også det med salt, MEN, salt alene har jeg aldri hørt om på denne måten og får meg til å mistenke att dette er wanna be medium som Norge dynges ned i for tiden. Alle vill visst være ett medium.
Ekte og gode medium finnes, men det er min erfaring att det er sjeldne.

[Astarte]

Jeg er forsåvidt enig med Metodisten her. I det meste. Dog HAR vi brukere som kan sine ting her, men de får titte fram når de føler for det.

Men salt alene, og kun salvie tror jeg ikke hjelper. Det bruker jeg på "vanlig" rens her hjemme. Et slags vedlikehold, om du vil.

Jeg tror kanskje du bør prøve å søke andre svar, og hjelp på annet hold. For dette hørtes ikke helt bra ut.

[Shine]

Han er 2 år, går ikke i barnehage og vi har det roligt og stabilt hjemme. Ingen endringer eller noe som skal kunne føre til at han reagerer slik. Jeg har tenkt over ALLE mulighetene. Mediumene er folk som jeg stoler på og vet de aldri ville drive med bullshit, bare så det er sagt. De har også bekreftet MYE her som de ikke har fnugge sjangs til å vite. Men da får jeg bare vente til nesten gang en av dem dukker opp slik at de får ta en skikkelig rens her;)

[Heksepusen]

Jeg vil si meg enig med de to forje her.
Men det er like mange måter og stagnere ting på som det det finnes medium på.
Jeg plier og holde ting ved like her på en enkel og grei måte.
Jeg har Rosenkvart som jeg har lagt over døren til hvert soverom disse vasker jeg minst en gang i uken med vann og havsalt. så pleier jeg og svi av litt salvie i romkmen samtidig som jeg ber lyses makter om å væren om hus og folk. (Er lurt og lufte ut de rommen du sover på etter på.) Vasker jeg godt over rommen med vann, havsalt, einer og litt grønnsåpe for luktensskyld.
Dette er en metode som har hjulpet meg mange ganger men om den virker for andre det vet jeg ikke.

Jeg har også i de værste perioden brukt litt Lavendel på soverommen til tider. Lavendel har en beroligende efekt som virker godt på søvnen.
Husk en til tå dråper er mer en nok.
Men uasett lykke til og håper du får løst probleme.

[Casandra]

Om du har mulighet, forsøk å legg sønnen din på et annet rom et par-tre dager og se omdet har effekt. Viktig å se etter andre løsninger, slik at man ikke setter livet i vent i påvente av en husrens.

Gutten din begynner jo å bli stor, og det er i denne alderen de begynner å drømme mer.
Kanskje han faller i sin dypeste søvn rundt kl 22, drømmer og begynner å gråte.
Du tar han opp, får lite kontakt - han blir hysterisk, for så å roe seg igjen.
Det er nesten som han ikke er våken i det hele tatt!
Forsøkt å bryt dette mønsteret. Hva skjer om du venter et par ekstra minuter før du går inn til han? Hjelper det om døren er litt på gløtt. Har han en ekstra bamse eller smokk i sengen han finner selv? Jobber han med flere tenner?

Lykke til! Håper du finner en god løsning!

[Shine]

Tusen takk for tips:) Vi har prøvd å hatt han på våres soverom og da sover han helt roligt. Men han begynner med en gang han kommer inn på sitt eget rom. En annen ting som underbygger den teorien om åndelig aktivitet er at flere kvelder har jeg hørt at noen leker i lekekassene til ungene på soverommet. Og det er mye støy og dunk. Jeg farer opp og blir irritert for at ungene ikke har sovnet ennå. Men når jeg kommer ut ligger ungene og sover søtt. Og har ikke vært oppe i det hele tatt. Dette har skjedd flere ganger. Og jeg føler dypt ubehag av å gå inn på det rommet. Men har jo selvfølgelig kontaktet helsesøster også ang minsten og hun sa at vi bare skulle se det ann en periode til..

[Kimbara]

Han er 2 år, går ikke i barnehage og vi har det roligt og stabilt hjemme. Ingen endringer eller noe som skal kunne føre til at han reagerer slik. Jeg har tenkt over ALLE mulighetene.

Vel, har du tenkt over muligheten for at guttungen er blitt vant til at du kommer stormende for å trøste hver gang han gråter, og dermed er blitt avhengig av dette?

Husk også at foreldrenes tro på spøkelser lett kan smitte over på unger, og de reagerer gjerne med å bli redd. Du kan gå rundt og tro at du ikke snakker om spøkelser og liknende slik at sønnen din hører det, men husk at barn får med seg det mest utrolige.

Mitt tips er å gjøre som helsesøstra sier; se det an en periode. Ta det med ro. Ikke vær en hysterisk mor som flyr rundt med eggeglass og salt og ritualer. Selv om du tror du gjør det riktige er det stor fare for at du bare gjør ting verre.

Mediumene er folk som jeg stoler på og vet de aldri ville drive med bullshit, bare så det er sagt. De har også bekreftet MYE her som de ikke har fnugge sjangs til å vite.

Historien din er såpass klassisk og klisjépreget at det neppe kan ha vært særlig vanskelig å "bekrefte" den. Jeg syns annenhver historie jeg hører fra småbarnsfamilier er klin lik din. Mest sannsynlig dreier det seg om en utbredt misforståelse av barns atferd. Hvis du virkelig lurer på hva som foregår skal du ta kontakt med en barnepsykolog og spørre ham/henne. Kanskje du i tillegg får noen gode tips, istedet for saltvann og krydder.

[Ankh]

Jeg har erfart at barn lettere ser gjenferd enn voksne, muligens fordi de ennå ikke har utviklet de filtrene som voksne får for å rasjonalisere og bortforklare det de kunne ha sett.
Det at barnegjenferd søker til andre barn og leker er vel heller ikke så rart?
Man bør ha litt mer bakgrunn før man skal hjelpe, som:
-Har du kjøpt huset brukt, eller har du eid det hele tiden?
-Har eventuellt andre eiere/leieboere/gjester opplevd noe?
-Kan barna knyttes til noe i historien (vet man om noen barn som har dødd) eller noe?
-Har barna bodd i huset selv?
-Er de på gjennomferd, eller bor de konstant i huset (merker naboer noe)
-Hvor gamle er de ca? Et barnegjenferd på 2 år har verre for å skjønne at det er dødt enn en på 10 for eksempel.

"Kjerringråd" med salt og lignende har jeg ingen tro på.
Er det barn som har dødd for lenge siden, så kan man "håpe" at foreldrene også er døde og da kan man få dem frem for å ta imot barna sine i.
Trengs nok et seriøst medium for å fjerne dem, noen her på forumet kan sikkert hjelpe eller tipse om noen som kan.

Teknisk sett så er de ikke farlige, men mange synes det er ubehagelig og det respekterer jeg fullt ut.

[Shine]

Han er 2 år, går ikke i barnehage og vi har det roligt og stabilt hjemme. Ingen endringer eller noe som skal kunne føre til at han reagerer slik. Jeg har tenkt over ALLE mulighetene.

Vel, har du tenkt over muligheten for at guttungen er blitt vant til at du kommer stormende for å trøste hver gang han gråter, og dermed er blitt avhengig av dette?

Husk også at foreldrenes tro på spøkelser lett kan smitte over på unger, og de reagerer gjerne med å bli redd. Du kan gå rundt og tro at du ikke snakker om spøkelser og liknende slik at sønnen din hører det, men husk at barn får med seg det mest utrolige.

Mitt tips er å gjøre som helsesøstra sier; se det an en periode. Ta det med ro. Ikke vær en hysterisk mor som flyr rundt med eggeglass og salt og ritualer. Selv om du tror du gjør det riktige er det stor fare for at du bare gjør ting verre.

Mediumene er folk som jeg stoler på og vet de aldri ville drive med bullshit, bare så det er sagt. De har også bekreftet MYE her som de ikke har fnugge sjangs til å vite.

Historien din er såpass klassisk og klisjépreget at det neppe kan ha vært særlig vanskelig å "bekrefte" den. Jeg syns annenhver historie jeg hører fra småbarnsfamilier er klin lik din. Mest sannsynlig dreier det seg om en utbredt misforståelse av barns atferd. Hvis du virkelig lurer på hva som foregår skal du ta kontakt med en barnepsykolog og spørre ham/henne. Kanskje du i tillegg får noen gode tips, istedet for saltvann og krydder.

Jeg har også ventet flere minutter før jeg går inn til han. Jeg stormer ikke rett inn. Når jeg kommer inn er han ikke engang skikkelig våken. Han virker som han er i drømmeland.. Har egentlig prøvd det meste.

Ang spøkelser og salt har aldri ungene vært vitne til at jeg går rundt med salt eller salvie. Jeg snakker aldri om det når de er i nærheten. Vil jo ikke gjøres på å skremme dem. De vet i utgangspunktet ingenting.

De klarsynte som har vært her har egentlig kommet for å heale og det var i den sammenheng at de kom inn her i huset i første omgang.. Og for å få en kopp kaffi. Jeg har aldri fortalt noen om disse "barna" som jeg ser og hører (Folk kan jo tro at jeg er gal). Men da de spurte om jeg hadde besøk av barn av og til, måtte jeg jo bare bekrefte det. De kunne også si hvor gamle disse barna var, noe som også stemte med slik jeg har sett dem.. De kunne også si hvor i huset jeg så dem som oftest og det stemte på en prikk. Så at det er bare tull, har jeg veldig vondt for å tro. Saken hadde vært en helt annen om jeg ikke hadde sett og hørt dem selv. For jeg er faktisk skeptisk av natur og tar ikke alt for god fisk. Og dette er medium som ikke tar betalt, men gjør det kun for å være snille og hjelpe andre..

[Kimbara]

Jeg har erfart at barn lettere ser gjenferd enn voksne, muligens fordi de ennå ikke har utviklet de filtrene som voksne får for å rasjonalisere og bortforklare det de kunne ha sett.

Disse "filtrene" du snakker om er evnen til å vurdere logisk. Barn har ikke opparbeidet seg nok erfaring og kunnskap til å kunne gjøre dette i særlig grad, og derfor er de mer åpne for å misforstå og mistolke både seg selv og sine omgivelser.

Det er nettopp som en direkte konsekvens av dette at barn er så lette å forme (og dermed at barneoppdragelse er så viktig å gjøre "riktig"), og ikke minst å få til å tro på vrangforestillinger som f.eks. julenissen.

Selv om barn tror på julenissen finnes det jo ikke noen grunn til å tro at julenissen eksisterer. Vi voksne har ikke noen "filtre" som blokkerer en virkelig julenisse fra å vise seg for oss.
Men vi er ikke så mottakelige for suggesjon. Dvs; de fleste av oss er ikke det.

[Kimbara]

Jeg har også ventet flere minutter før jeg går inn til han. Jeg stormer ikke rett inn. Når jeg kommer inn er han ikke engang skikkelig våken. Han virker som han er i drømmeland.. Har egentlig prøvd det meste.

Isåfall er det jo åpenbart at han bare har drømt. Barn har ikke de samme forutsetninger som oss voksne til å vurdere forskjeller mellom drøm og virkelighet.

Ang spøkelser og salt har aldri ungene vært vitne til at jeg går rundt med salt eller salvie. Jeg snakker aldri om det når de er i nærheten. Vil jo ikke gjøres på å skremme dem. De vet i utgangspunktet ingenting.

Ok. Nå kjenner selvfølgelig ikke jeg dere, men jeg vil likevel igjen minne på at barn får med seg langt mer enn man tror. Det er bare å snakke med skillsmissebarn og få deres versjon av hvordan mor og far oppførte seg mot hverandre selv om de var sikre på at deres barn ikke la merke til det.
De er oppvakte små skapninger.

De klarsynte som har vært her har egentlig kommet for å heale og det var i den sammenheng at de kom inn her i huset i første omgang.. Og for å få en kopp kaffi. Jeg har aldri fortalt noen om disse "barna" som jeg ser og hører (Folk kan jo tro at jeg er gal). Men da de spurte om jeg hadde besøk av barn av og til, måtte jeg jo bare bekrefte det. De kunne også si hvor gamle disse barna var, noe som også stemte med slik jeg har sett dem.. De kunne også si hvor i huset jeg så dem som oftest og det stemte på en prikk. Så at det er bare tull, har jeg veldig vondt for å tro. Saken hadde vært en helt annen om jeg ikke hadde sett og hørt dem selv. For jeg er faktisk skeptisk av natur og tar ikke alt for god fisk. Og dette er medium som ikke tar betalt, men gjør det kun for å være snille og hjelpe andre..

Jeg tviler ikke på at disse menneskene gjør det de gjør i god tro.

Men husk på at spøkerier som regel deler sentrale likhetstrekk. Det skal ikke så mye til å gjette seg frem til hva det er dere mener dere opplever. Det skal forøvrig heller ikke så mye til at det de sier virker logisk for dere pga. effekten av suggesjon (her mener jeg ikke i samme betydning som "massesuggesjon, som er et veldig negativt ladet ord).

Folk som opplever spøkerier i hjemmet sitt har ofte gått i en felle. I begynnelsen dreier det seg kanskje om noen få, relativt ubetydelige, hendelser. Men etterhvert øker interessen for fenomenet. Man oppsøker gjerne mennesker som tror på spøkelser i en eller annen form. Man leser kanskje bøker om fenomenet. Det er en logisk konsekvens av å ville finne ut av hva man opplever - men samtidig er det feil måte å gå frem på.
Konsekvensen er at man speiler informasjonen man tar til seg over på det man opplever.

Jeg vil anbefale en artikkel som kanskje kan være av interesse, som tar for seg nettopp det jeg skriver her. Den beskriver en familie som opplever å bli hjemsøkt, men som oppdager at ting ikke nødvendigvis er slik man i utgangspunktet tror.

Her er den:
Investigating a haunted house

[Shine]

Jeg har erfart at barn lettere ser gjenferd enn voksne, muligens fordi de ennå ikke har utviklet de filtrene som voksne får for å rasjonalisere og bortforklare det de kunne ha sett.
Det at barnegjenferd søker til andre barn og leker er vel heller ikke så rart?
Man bør ha litt mer bakgrunn før man skal hjelpe, som:
-Har du kjøpt huset brukt, eller har du eid det hele tiden?
-Har eventuellt andre eiere/leieboere/gjester opplevd noe?
-Kan barna knyttes til noe i historien (vet man om noen barn som har dødd) eller noe?
-Har barna bodd i huset selv?
-Er de på gjennomferd, eller bor de konstant i huset (merker naboer noe)
-Hvor gamle er de ca? Et barnegjenferd på 2 år har verre for å skjønne at det er dødt enn en på 10 for eksempel.

"Kjerringråd" med salt og lignende har jeg ingen tro på.
Er det barn som har dødd for lenge siden, så kan man "håpe" at foreldrene også er døde og da kan man få dem frem for å ta imot barna sine i.
Trengs nok et seriøst medium for å fjerne dem, noen her på forumet kan sikkert hjelpe eller tipse om noen som kan.

Teknisk sett så er de ikke farlige, men mange synes det er ubehagelig og det respekterer jeg fullt ut.

-Vi har kjøpt huset av mine besteforeldre, men disse ungene har aldri bodd her selv. Men tomten har vært bebodd siden steinalder tiden. Ligger forresten en gravhaug fra vikingtiden 10 meter fra huset.
-Det er flere andre som har vært på besøk som har "sett" dem i gangen og sett bevegelser. Ting som forsvinner og dukker opp igjen de rareste plasser. (som ikke ungene mine kommer til)
-Jeg vet ikke stort om "ungene", men det er en jente og en gutt og hun jenta "føler" jeg slektskap til. Uten at jeg kan plassere henne. Føler ikke slektskap med gutten, men "får opp" 1600 tallet. Og jenta er 5 år ca og gutten er 2-3 år. Man kan også høre at dem gråter eller ler. Og jeg har flere ganger trodd det har vært mine egne unger, men de har da sovet.
-Er litt usikker på om de er her konstant. Muligt de er her, bare jeg ikke merker dem. Merker dem best om kvelden da huset er "stille". Jeg hører dem ofte i lekene til ungene og har sett dem leke med dukkevogna i sidesynet.

De har aldri plaget meg, så jeg har latt dem være, men i det siste er "stemmningen" i huset blitt anderledes. Det føles "utålmodig" og jeg får følelsen av at jeg må skynte meg hele tiden. Stresset. Føler egentlig de vil fortelle meg noe, men jeg er ikke flink nok til å forstå hva de vil.. Og at de blir irriterte for at jeg ikke får opp dampen liksom.. Men jeg er så lite flink på sånne ting.. Så håper noen klarsynte kan fortelle meg, eller hjelpe "ungene" med hva de nå vil.. Og etterpå fjerne dem.. For nok er nok...

[Ankh]

Når det gjelder barn og hva de ser så har ihvertfall jeg opplevd at enkelte barn skiller seg ut der.
Har ennå ikke møtt et barn som blir kjempeglad i møtet med gjenferd, og har ennå ikke opplevd at alle barn har sin periode hvor de villig vekk snakker om spøkelsene de ser.
De som derimot har sett gjenferd, har aldri hatt noe problem med å skille mellom f.eks gjenferd og julenissen og måten de har omtalt gjenferdet på har vært svært konkret og detaljert og i en tilstand av virkelig dyp redsel.
Normalt kjenner man barn så godt at man vet om de er redde fordi har sett noe skummelt på TV eller ikke finner mammaen, eller den dype redselen og måten de stirrer hvis de ser et gjenferd.
Det jeg mente med filtre var mest at om en voksen ser en skygge eller hører fottrinn som ikke skal være det så har den voksne lettere for å rasjonalisere det og finne logiske forklaringer som langtfra er en sannsynlig forklaring.
Jeg har ihvertfall erfart at barn er mer direkte og ser det de ser.
Det er ikke få ganger jeg har opplevd voksne som f.eks får en punktering og den ulyden og endrede styrefølelsen blir forklart for seg selv at sikekrt er normalt og bare sånn det skal være.
Naboen valgte f.eks å skru opp volumet på stereoen for å overdøve støyen fra det punkterte dekket...og etterhvert felgens skraping.
Har også opplevd at når en varsellampe lyser så har folk tenkt at det sikkert er noe galt med føleren og så har det fortsatt å kjøre inntil motor har røket.
Voksnes rasjonaliseringsevne er til tider ødeleggende for dem selv.

Når det gjelder ungene så antar jeg at de savner foreldrene sine og gråter en skvett for det, og ler litt når de leker.
Det er ihvertfall den enkle forklaringen....
Kanskje de ønsker at du skal være mammaen dems etterhvert?
Er de fra så gammel tid så burde det vært enkelt å lokke dem til å møte mammaen og pappaen igjen, men den biten får "fagfolk" ta seg av.
Du kan jo si hvor i landet du bor, så kan kanskje noen her sende en PM hvis de vil og kan hjelpe?

Det hadde selvsagt vært moro om man kunne finne en match på to barn som hadde dødd i området, men det er vel ikke så usannsynlig at de har dødd av sykdom i gamle dager.

[Kimbara]

Når det gjelder barn og hva de ser så har ihvertfall jeg opplevd at enkelte barn skiller seg ut der.
Har ennå ikke møtt et barn som blir kjempeglad i møtet med gjenferd, og har ennå ikke opplevd at alle barn har sin periode hvor de villig vekk snakker om spøkelsene de ser.
De som derimot har sett gjenferd, har aldri hatt noe problem med å skille mellom f.eks gjenferd og julenissen og måten de har omtalt gjenferdet på har vært svært konkret og detaljert og i en tilstand av virkelig dyp redsel.

Det er jo som forventet, siden barn som sagt ikke innehar en velutviklet evne til å skille fantasi og virkelighet.

Vi ser jo det samme hos mange voksne. I møte med det som for dem fremstår som "det ukjente" får mange en følelse av at man mangler kontroll over omgivelsene. Det er det samme som skjer hos mennesker med fobier. Hvis en person med høydeskrekk befinner seg ved et stup får vedkommende følelsen av at han eller hun suges utfor.
Når det gjelder spøkelser får man følelsen av at dette er noe som kan gjøre en "noe". Man vet ikke hva, og dette fører til den ekle følelsen.
Mangel på kontroll er hovedgrunnen til at man føler redsel, og skal fra naturens side sørge for at man reagerer raskere og mer effektivt i farlige situasjoner (ved bla.a. økt produksjon av adrenalin, og raskere pust/forhøyet blodtrykk). Ofte innebærer dette at rasjonell tenking kommer i andre eller tredje rekke.

Når man forstår disse grunnleggende trekkene ved vår psyke, skjønner man også at reaksjonen på "det ukjente" fører til redsel. Barn reagerer som oftest ikke på julenissen på samme måte, siden dette er noe kjent. Det er en mann som kommer med gaver, og foreldrene vet om ham og vedkjenner seg ham.
Et spøkelse er noe mystisk. Noe som lurer i skyggene, og barnet er mer overlatt til sin egen fantasi for å finne ut hva det er. Og denne fantasien preges av den innstinktive mekanismen som skal sørge for at man kommer seg unna ukjente farer. Nattemørket er fra naturens side en farlig tid, hvor rovdyr er godt kamuflert for våre øyne. Den grunnleggende psyken vår ser ikke forskjell på potensielle spøkelser og potensielle bjørner når det kommer til dette.

Som voksne blir vi bare (som regel) flinkere til å tenke rasjonelt, da vi gjennom vår erfaring og kunnskap vet at det sannsynligvis ikke eksisterer noe farlig i mørket. Men hos mange henger selvsagt rester av det irrasjonelle igjen - alt ettersom hvilken erfaring og kunnskap vi besitter.

Normalt kjenner man barn så godt at man vet om de er redde fordi har sett noe skummelt på TV eller ikke finner mammaen, eller den dype redselen og måten de stirrer hvis de ser et gjenferd.

Vel, ikke nødvendigvis. Man må huske på at alle barn i utgangspunktet er nøytrale. Det er foreldrenes personlighet og kunnskap som avgjør hva man tror barnet tenker. Det er veldig lett å gå i den fella at man speiler sin egen frykt over på barnet når man skal bedømme hvordan barnet tenker.

Det jeg mente med filtre var mest at om en voksen ser en skygge eller hører fottrinn som ikke skal være det så har den voksne lettere for å rasjonalisere det og finne logiske forklaringer som langtfra er en sannsynlig forklaring.

Så du mener at logiske og rasjonelle forklaringer ikke er sannsynlige forklaringer? Hvordan vil du forklare dét på en logisk måte?

Jeg har ihvertfall erfart at barn er mer direkte og ser det de ser.
Det er ikke få ganger jeg har opplevd voksne som f.eks får en punktering og den ulyden og endrede styrefølelsen blir forklart for seg selv at sikekrt er normalt og bare sånn det skal være.
Naboen valgte f.eks å skru opp volumet på stereoen for å overdøve støyen fra det punkterte dekket...og etterhvert felgens skraping.
Har også opplevd at når en varsellampe lyser så har folk tenkt at det sikkert er noe galt med føleren og så har det fortsatt å kjøre inntil motor har røket.
Voksnes rasjonaliseringsevne er til tider ødeleggende for dem selv.

De eksemplene du nevner her er jo igrunn bare eksempler på ignorans. Der er det jo snakk om mennesker som bevisst rasjonaliserer bort en logisk forklaring til fordel for en irrasjonell forklaring fordi de enten ikke gidder eller vil vedkjenne seg hva som har skjedd.

Det er ikke logisk tenking. Ved logisk tenking forsøker man å komme til bunns i problemet systematisk. Når jeg f.eks. får en feilmelding på PC'en er det lett å gå i den fella at man tenker at PC'en er en drittsekk. Man personifiserer altså et objekt som en snarvei til løsning. Dette er en naturlig snarvei man tar i tankene for å reagere hurtigst mulig. I naturen har dette sine fordeler, men når vi stå overfor tekniske problemer er det en klar ulempe.