Klarsynthet ⇒ Evnene dukker opp når du er klar, hvis du er klar.

[honeyblossom]

Nå har jeg lest litt her inne, og funnet ut at de fleste her er søkende og mange skeptiske. Kult at det er et forum iallefall og artig å lese de som har masse deja vu og kan forutsi hendelser, gjerne ulykker- det er ofte sånn evnene starter. For meg begynte dette da jeg var 12 år, som jeg kan huske.

Jeg jobber i en vanlig jobb, men bruker både klarsyn, prekognisjon og telepati i jobben min, og jeg har en superakademisk stilling med doktorgrad så jeg har aldri vært søkende i det hele tatt. Dette er mine evner, men andre igjen har andre. Jeg har brukt 15 år på å tørre fortelle mine superakademiske foreldre, komme ut av skapet for å si det sånn, og da var det helt greit - for de var så mye som de hadde stusset på opp gjennom årene.

Å få evner, er på en måte å gi underbevisstheten din klarsignal på at du er klar for å utvikle intellektet ditt. Dvs det er underbevisstheten som gjør ting du ikke trodde var mulig, fordi vitenskapen har fortalt oss at dette ikke er mulig. Vi vet faktisk mindre enn vår egen hjerne enn vi vet om månen. Den meste måten å utvikle evner på er derfor å gå i deg selv. Lån bøker på biblioteket eller kjøp på nett, gjerne på engelsk - det er billigere.

Faren med kurs, enten for å lære eller for å gå for å søke råd, er at du lett blir avhengig av denne personen for å utvikle deg eller at du forventer at kursholder på kurs skal forandre deg, ved at du lærer noe som har med selvutvikling å gjøre. Kurs fungerer best når du utvikler evner og du ikke føler at du har kontroll for å lære noen teknikker eller møte andre som har samme erfaringer som deg selv.

Jeg vil spesielt anbefale boka: What de bliip do we know/ eller hva i huleste vet vi? ( Chasse, vicente) Den finnes også som dvd for de som bedre lærer visuelt. Den er en vitenskaplig tilnærming med forklaring på hva kvantefysikk er og hvordan vår verden ble formet fra 1500 tallet med splittelse mellom kirke og vitenskap, der følelser og bevissthet ikke tas med i betraktningen når det gjelder vitenskaplige sannheter. Nå kan de derimot ikke lenger forklare nanoteknologi og atomenes oppbygning vi lærte på grunnskolen er feil ( jeg er 29 år), så vitenskapen går nå i en ny retning. Den kan fint leses av både skeptikere og søkende.

For min del synes jeg at å ha en gps i hodet, er helt fascinerende, men det er liksom helt akseptert at noen vet hvor nord er. Huh, og det er liksom ikke rart? men å snakke uten telefon med noen, det er rart?

NB! Evner handler om mellommenneskelige forhold, og forholder seg til følelser og visuelle bilder og lyd i stor grad. Derfor er det ofte de som er glad i seg selv, som er sensitive og følsomme som lettest utvikler evner. Tester av vitenskaplige typer ( som IQ tester) for å teste prekognisjon eller klarsyn for eksempel, høres genialt ut, men det funker dessverre ikke sånn. Det sendes ut mindre energi som gjør at du klarer "lese" ting som ikke er dyr eller mennesker. For eks du kan forutse en bilulykke, men da ofte i relasjon til noen du er glad i som er i fare. Det er mye av grunnen til at dagens vitenskap ikke har annerkjent slike evner. De bruker vitenskapstester basert på materie for å teste evner utviklet i bevisstheten. Derfor funker ikke slike tester i særlig grad. De har nå derimot begynt å teste ved at en person får oppgaver og ser på bilder, og den andre sitter i et rom et annet sted og skal gjette seg til hva den andre tenker. Slike tester har vist seg å være vitenskaplig signifikante. De har også blitt gjort her hjemme i Norge.

Tenk på en ting: Andre mennesker speiler ubevisst oss selv i større eller mindre grad. Dvs hvis du irriterer deg over oppførselen til noen, er det ofte ting du irriterer deg over med deg selv eller som du ikke er flink nok til. F.eks da jeg var mye yngre, var jeg lei av at venner ofte såret meg og gikk over grensene mine, helt til at jeg fant ut at det rett og slett var jeg som hadde for liten selvrespekt og ikke kommuniserte grensene mine godt nok. Har du tenkt over at de som virker belærende, ofte ikke liker belærende mennesker selv? Eller at de som gir gode råd til stadighet, aldri tar imot gode råd selv. Hvis du har det bra med deg selv, kan mennesker si ting som kan såre, men har du ingen svakhet vil de ikke kunne såre deg. Ja, faktisk - hvis du har en kjæreste som ikke tar hensyn, tar du hensyn til deg selv? Det høres absurd ut, men test det ut!

[Isan]

Velkommen honeyblossom!

Nå var det vel noe annet som var viktigst for deg å fortelle siden du skrev i dette underforumet, men siden du har det med i innlegget ditt, må jeg få lov til å ta tak i ett punkt.

Du skrev:

Tenk på en ting: Andre mennesker speiler ubevisst oss selv i større eller mindre grad. Dvs hvis du irriterer deg over oppførselen til noen, er det ofte ting du irriterer deg over med deg selv eller som du ikke er flink nok til. F.eks da jeg var mye yngre, var jeg lei av at venner ofte såret meg og gikk over grensene mine, helt til at jeg fant ut at det rett og slett var jeg som hadde for liten selvrespekt og ikke kommuniserte grensene mine godt nok. Har du tenkt over at de som virker belærende, ofte ikke liker belærende mennesker selv? Eller at de som gir gode råd til stadighet, aldri tar imot gode råd selv. Hvis du har det bra med deg selv, kan mennesker si ting som kan såre, men har du ingen svakhet vil de ikke kunne såre deg. Ja, faktisk - hvis du har en kjæreste som ikke tar hensyn, tar du hensyn til deg selv? Det høres absurd ut, men test det ut!

I mange tilfeller er det selvfølgelig riktig, det du skriver her. Men det er litt farlig fordi litt for mange kan bruke det som en unnskyldning for å avvise det andre sier fra om. La oss kalle to personer Per og Kari for å illustrere med et eksempel det jeg prøver å si:

Per kan si fra til Kari om et eller annet som plager ham med hennes oppførsel når de er sammen med venner. Da kan Kari bli veldig fristet til å misbruke det du har snakket om i avsnittet jeg siterte, til å bare avvise det Per sier og hevde at det er han som har et problem uten å forsøke kjenne etter om det faktisk kan være noe i det han sier.

Jeg ville gjerne få med dette, for jeg tror det er viktig å være oppmerksom også på den sida av saken. (Jeg har faktisk på _dette_ forumet sett visse tendenser til akkurat det jeg her skriver om fra noen få personer, som sier seg å være forbi og ferdig med egoismen.)

[Appelsin]

Takk for et fint og lærerikt innlegg og velkommen hit Honeyblossom. Jeg tror nok at mange holder igjen evnene sine ubevisst, fordi en egentlig er redd. Jeg har selv opplevd å ha evner som t.d klarhørsel og sanndrømhet, men de kommer og går.

[honeyblossom]

Hei Isan,

Jepp, bra innspill. Det har du helt rett i,det er en rettledning mer for å jobbe med seg selv enn en absolutt sannhet og å si at en ikke for eksempel er egoistisk tror jeg bare munker i Tibet har mulighet til å påstå. Men, det er faktisk at svake sider svir. For eksempel hvis noen tar opp ting som er kjipt reagerer ikke alle på samme måte, avhengig av svakhet. For noen kan venner som avlyser avtaler føles som et svik, for andre er det helt ok. Det handler ofte om sitt eget ståsted. Det jeg mener, er hvis en går i forsvar, har en et problem med å akseptere at en venn tar opp et problem. Sier vennen din, oi, sorry det var ikke meningen. Det tenkte jeg ikke på. Beklager så mye, har ikke personen noe problem med at du tar det opp. Derfor, fornektelse er ofte at du har tråkket noen på tærne. Så jeg er egentlig helt enig med deg her.