Egentlig synes jeg vi alle kan vedkjenne smerten vi går og bærer på.
Det er enda en måte å kjenne seg selv på. Det har vi alle behov for.
Jeg tror nok dette passer godt som en selvbeskrivelse.
Knokene mine som spriker er er både metaforisk og bokstavelig talt. Jeg har jo tynn hud på hendene og har disse pianofingrene mine. At knokene spriker mener jeg også symboliserer hvilket sinne og skuffelse jeg sitter inne med som jeg ikke helt får uttrykt, annet enn små lekkasjer og drypp av sarkasme og bitterhet og håpløshet som jeg prøver å hele tiden få noe respons på.
Her også den manglende gleden. Fraværende årer symboliserer hvor kaldt hjertet mitt kan gro fast noen ganger. Sener... vel, hvor muskuløs er jeg? Sitter jo bare på ræva mi her.
Ubrukelige øyne: hvor mye ser jeg, og hvor mye foregår bak ryggen min?
Burde jeg ikke samtidig se mere av verden rundt meg istedenfor å sitte her?
Et fattig smil: smilet mitt strekker ikke til. Når jeg først er glad, klarer jeg ikke vise det entusiastisk nok, smilet mitt uttrykker ikke alltid at jeg faktisk er glad. Det er lenge siden jeg kunne si jeg var bekymringsløs og bare lo helt fra bunnen av hjertet...
Tilstoppede vener, ja... si meg... hvor usunt kan jeg leve og hvor mye av hjerteslagene mine føles ikke forgjeves noen ganger? Heldigvis bare noen ganger...
Engasjementet i det fjerne...
Jeg vil utfolde meg, uttrykke meg så mye mer. Men jeg klarer det ikke.
Det brenner, og snart eksploderer det kanskje?
Selv med disse ord og analysen min av mitt eget dikt her, så svartmaler jeg jo det hele.
Nåtiden og fremtiden. Men jeg har et lite håp, og det er kanskje det som gjør at jeg brenner?
Jeg vet ikke - jeg håper jeg vil skinne...
