Paranormale / uvanlige hendelser ⇒ Ånder på Britihs Museum

[spaceain]

At overnaurlig ting finnes, vet jeg. Kunsten er vel å la det overnaurlige ligge. Dette nytter ikke å jage etter det. Det kommer av seg selv og har sin misjon.

Jeg for min del kommer ALDRI til å jage etter å spekulere i det overnaturlige. Det overnaturlige er naturlig.

-----------------------------------------

Jeg var 19 år og au-pair i London. Det hadde jeg min første skikkelige forelskele i en svenks au-pair.

Når jeg tenker etter var denne svenske au-pairen ikke som alle andre. Hun var lyn intelligent. Hun snakka flytende engelsk og hadde egne meninger som var langt over det en forventer av en 20 årig svenske ( hehe) Hun var spesiell og jeg var totalt lost. Jeg var dønn forelska. Følelsene og hormonene mine bruste bare jeg var nær henne.

Hun dro meg med mange museumer og det en av disse besøkene jeg vil fortelle om, fordi det overnaturlige var der.

-----------------------------------------------------------------------

I den tiden hadde jeg en walkmanradio. Det var kombinert kassettspiller og radio. Den lyttet jeg ofte til når jeg gikk å virra i London. Jeg sier virra for jeg hadde som regel ingen mål når jeg dro til sentrum alene.
Når jeg var sammen men denne dama var det alltid et mål for turene våre. Jeg var bare glad til for i grunnen hadde jeg ikke peiling på noe i London. Hun hadde derimot mer enn nok peilig. Denne dagen skulle vi til British Museum.
Jeg var helt borte vekk som vanlig. Borte vekk i henne. Jeg hadde aldri tenkt på Britsh Museum, men med henne blei jeg med på alt. Samme for meg bare jeg fikk være nær henne og sammen med henne.

Bygingen var svær og jeg blei vel litt overvelda.
Hun hadde en tendens til å forsvinne innimellom. Det gjorde hun denne gangen også. Hun var målrettet på hva hun ville se.
Jeg var ikke målrettet i det hele tatt, men jeg lata som. Derfor gikk jeg for meg selv og lata som jeg var intressert i ting jeg ikke hadde peilig på og ikke visste noe om i det hele tatt.

Vi hadde komt i etasjen for bøker. Eldgamle bøker og skriv inneramma i glassbur. Det var dempa belysning i den svære salen. Jeg hørte på musikk på radioen min og dansa meg nesten bortover. Iallefall virra. Igrunnen var jeg ikke intressert i disse gamle bøkene i det hele tatt. Jeg var intressert i henne og jeg lurte på hvor hun var. Jeg smugkikka litt på henne på avstand. Hun var så flott.

Det var vel da jeg merka det. Atmosfæren i rommet. Som en mørk skygge eller en god klem fra en veldig gammel dame. Denne damen var en skygge og hun eksisterte ikke samtidig som hun var der. Jeg ser henne nå når jeg tenker tilbake, men jeg så henne ikke da. Jeg bare følte og alt var ubevisst. Sånne ting som kommer når en drømmer om natta eller flere år etterpå.

Der og da sansa jeg det uten å vite det. Tilfeldigvis kikka jeg ned på et galssbur og leste om en lesbisk forfatter som bodde i Frankriket, var ulykkelig og hadde et tragisk liv. Det jeg hang meg opp i var orden lesbisk. Jeg visste jo jeg var lesbisk, men jeg hadde ikke sagt det til noen enda.

Der og da var det at det var en dame for lenge siden som hadde vert lesbisk som fanga min oppmerksomhet. At det eskisterte lesbiske på tidlig 1900 tallet fascinerte og overraska meg.

Atmosfæren var ikke bare denne mørke skyggen. Det var krefter som sang en taus sang. En varm taus sang som ga en taus gjenklang i det store rommet. Denne sangen og unisone koret hørte jeg med følelsene mine selv om jeg samtidig hadde på meg øretelefonene. Jeg merka jeg kom i en merkelig stemning. Ting rundt meg begynet plutselig å bli intressant.

Vi gikk de svære trappene oppover i bygningen. Jeg var plutselig intressert i alt rundt meg. Jeg begynte å like British Museum og jeg likte definitivt hun jeg var sammen med.
Den dunkle mørke belysningen i de svære romma bare opplyst av spotlight fra alle gjenstandene rundt oss forsterka steminingen jeg allerede hadde. Jeg følte dette var noe stort.

-----------------------------------------------------------------------------

Hvor han kom fra aner ikke jeg. Han var der bare plutselig. Den gamle mannen. Det var vel i grunnen hun som begyte å prate med han først.

Jeg bare stod der for jeg var ærlig talt ikke så flink i engelsk. Iallefall ikke den engelsken de prata. De prata "posh".
Jeg var flinkere med vanlig dagligdags tale og litt sleng. Jeg kikka på mannen og jeg syntest han var som klipt ut av en Agata Kristie film.

En sånn gammel mann finner man ikke i Norge. En sånn gammel mann finner man i London. Han var rett og slett det man kaller en gentlemann. En ekte gentlemann fra London.

Han var vennlig og han hadde glimt i øyet. Jeg husker ikke hva han sa til meg men jeg husker jeg likte personligheten hans. Han virka koselig samtidig som han var rik på kunnskap. Alle ordene hans snurra seg som kruseduller inn i hode mitt og gjorde meg glad og interessert i det han sa.

Hele resten av denne dagen på Britsh Museum geleida denne merkelige og fine mannen oss gjennom museet og fortalte om historien til alt som var der inne.
Det jeg huska best var mumiene.
Jeg huska også Rosetta Steinen, men det var mest fordi hun ble helt vill da hun så denne steinen. Jeg kunne egentlig ikke forstå hva som var så fantastisk. Jeg hadde ikke hørt om noen Rosetta stein i det hele tatt. Det hadde derimot hun.

Det overnaturlige var der hele tiden samen med oss under denne vandringen med den gamle mannen. Skal jeg beskrive det var det er sus som når du sitter ved havet og hører bølgene slå mot stranda. Suset av havet. Suset av tiden.

En tid som var. En tid full av mystikk og magi. En fortid av menneskeliv og ånd som enda svevde i de svære rommene.

Noe annet som jeg etterhvert synest var mystisk var denne mannen. Han var så merkelig og annerledes enn noe menneske jeg hadde møtt før. Han snakket mye om ting som jeg i utgangspunktet aldri hadde vert intressert i før.

-----------------------------------------------------------------------------

Jeg aner ikke hvor lenge vi gikk sån, men alt har en ende. Det var på tide for meg og henne å gå. Kanskje vi var sultne. Jeg husker ikke.

Den gamle mannen overraska meg da han foreslo å geleide oss ut av museet. Makan til gentlemann hadde ikke jeg opplevd før. Vi gikk arm i arm med denne mannen på hver sin side. Jeg husker jeg blei enda mer overraska og jeg tror nok jeg også var flau av at vi gikk sån.
Han geleida oss helt ut av museet og ut på fortauet. I det han skulle si farvell skjedde det noe merkelig med meg. Jeg vet ærlig talt ikke om det var den svenske jenta eller denne gentlemannen. Kanskje en kombinasjon. Men jeg klarte ikke prate og istede brølte jeg . I grunnen er det jo ikke så veldig ladyaktig når man tenker på settingen.
Man kan si jeg blei en tanke flau. Brølet var ikke mitt engang. Det var en annen stemme, men den kom fra meg. Jeg brølte en annen stemme.

Dette høres kanskje komisk ut og har sikkert en naturlig forklaring, men for meg var det merkelig.
Kanskje var det urbrølet fra alle tingene og åndene fra British Museum. Kanskje var det hormonene mine. Jeg vet ikke og vil heller aldri få noen forklaring på det.

Likevel alt i alt var denne turen på Brithis Museum noe jeg kommer til å huske hele livet. Noe merkelig skjedde der og ja jeg kan nok si jeg tror det er over 1000 ånder på British Museum og de snakker til deg uten at du forstår det selv.

PS( Det er lov å le men dette er en sann historie) DS

[TheTech]

Jeg leste alt (Var jeg ikke flink? ^^)

Jeg klarer ikke å si noe mer, vet ikke hvorfor, men klarer bare ikke å si noe mer...

[Isan]

Hei spaceain!
Modig fortalt.

[Metodisten]

Jeg leste alt (Var jeg ikke flink? ^^)

Jeg klarer ikke å si noe mer, vet ikke hvorfor, men klarer bare ikke å si noe mer...

Du leste allt for dette var veldig godt skrevet.

[spaceain]

Tusen takk for kommentarer