Amazon skrev:Det er sefølgelig viktig å kunne "konkludere" i det menneskelige språket og vi må jo også kunne ta ting forgitt, ellers kunne man komme til å tvile på alt og vår eksistens hadde trolig blitt en større prøvelse. Men, hvor mange sanne konklusjoner kan vi oppdrive? Det hadde vært "artig" å finne ut av. Selv har jeg veldig få, kun to og de er ikke mine en gang..
Ingen som helst, og dette var heller ingen konklusjon.
Trodde ikke det fantes noen sanne konklusjoner før jeg "oppdaget" den mest kjente av de alle "Cogito ergo sum"- Rene Decartes (jeg tenker ergo eksisterer jeg) Jeg mener den er sann fordi den overgår en fysisk definering av eksistens og betrakter evne til mentale tanker og kognitive refleksjoner som en (av gjerne flere) definisjoner av å eksistere, som ikke kan tviles på.
Vel, dette kan også være å legge vel mye i det...
At noen tenker er kanskje grunnlaget for at de kan reflektere over sin eksistens, men også masse annet. Jeg velger å si at alt eksisterer, men at hver ting/skapning har sin egen måte å eksistere på. For meg er spørsmålet om HVORDAN og HVOR man eksisterer viktigere.
Eksisterer det parallelle univers, går det an å separere mitt sjelelige/åndelige liv fra det fysiske, og eksisterer det noe etter døden? Er alt bare et spørsmål om energi? Finnes det et sted hvor energi IKKE eksisterer, eller er det et umulig spørsmål på lik linje som hva som skulle finne seg utenfor universet dersom det ikke var uendelig?
Den andre sanne konklusjonen jeg har er: "jeg vet at jeg ikke vet alt". Den kan jeg heller ikke tvile på.
Jeg vil også se mye sannhet i dette du her kaller en konklusjon, men samtidig gir det meg en ambivalent følelse ettersom jeg også tolker utsagnet som ren retorikk.
For å finne en sann konklusjon, må man gjerne stille spørsmål om det finnes muligheter til å tvile på den, uansett hvor små, finnes det grunnlag for tvil, - er den ikke sann (men grei nok til hverdags
). Jeg mener de to konklusjonene over er "valide" noen som har noen flere?
Det er så klart riktig at det er viktig å kunne konkludere og ta for gitt, som du sier. Men i det hele og det store tror jeg ikke det har noe for seg, det er når vi kommer ned på detaljnivå og vi mennesker vil skape endringer i vår virkelighet at det blir viktig for oss med prinsipper, konsepter og konklusjoner. Riktige fremgangsmåter teknologisk og medisinsk sett. For eksempel er det greit å kunne noter dersom en skal gjengi et musikalsk verk - MEN det fins unntak: gehør for eksempel. Sjefen min spiller i band og har aldri kunnet noter, men han er en kløpper på gitar. Og de spiller en hel haug med coverlåter. En lege gjør derimot noe mye viktigere (eller?) og må derfor være autorisert og vite hva han driver med. Han må gå utifra konklusjoner og det han har lært av kunnskaper. Erfaringer er også viktig i mange sammenhenger, og dreier seg kanskje ofte om "uskrevne konklusjoner". Normer også.
Det finnes ingen urokkelig sannhet ihvertfall. Det tror jeg.
Alt forandrer seg med tiden, og sannheter er tøyelige. Hvor går grensen mellom overdrivelse og det å pynte på sannheten? I forhold til en ren og skjær sannhet?
