Jeg har opplevd noe som for meg var veldig sterkt nå nylig, og tenkte å dele med deg som er interessert...!
Jeg er en 40 år gammel jente - vet ikke om det har noen som helst betydning, men det tok meg disse årene å bli kjent med den åndelige siden med meg selv. Tror nok at mye har med TRO å gjøre - og, ikke minst evnen til å åpne seg for universet og å være åpen for dette. Det har tatt meg flere år å komme dithen at jeg har vært tilgjengelig mentalt for å ta i mot alt det herrrlige man kan oppleve. Det er en prosess rett og slett - og, selvom jeg liker å tro at jeg er så mottakelig som mulig, så er det nok enda mange biter igjen.
Okke som, jeg har i flere år hatt lyst til å finne den åndelige siden ved meg selv. Begynte å interessere meg for temaet - leste om engler, guider, tok trinn for trinn...og, begynte å kalle på skytsengelen min, erkeenglene, engleskaren. Og, jeg fikk kontakt - om enn på en mer diffus måte, som vibrasjoner og følelsen av at jeg ble hørt.
Jeg ønsket mer - og, meldte meg på meditasjonskurs (det ble to av dem :mozilla_wink: ) for å bli mer åpen og klare å ta imot mer. Øke bevissthetsnivået mitt. Jeg forsøkte å komme i kontakt med guider, men følte jeg ikke klarte det helt. Men, jeg trente og forsøkte - det blir en altfor lang historie om jeg skal ta med alt...ja, du skjønner sikkert.
Så skjedde det at jeg ble sendt til sykehus - blindtarmen min hadde sprukket. Jeg hadde enorme smerter.
Vel, jeg ble operert (fikk høre fra overlegen at det hadde vært alvorlig, hele magen min var overfyllt med avføring, de hadde måttet TA UT tarmene for å skylle med flerfoldige liter saltvann...blindtarmen var selvsagt fjernet) og dagene gikk - jeg lå jo 9 dager på sykehuset. Jeg hadde veldige smerter etterpå også, men smertene ble ALVORLIGE da tarmene ville ha ut avføring igjen. (hihi, her får du ALT! Og, alle som har vært gjennom en lignende operasjon, eller født barn vet hva jeg snakker om...
Jeg lå på rom med en nyydelig dame på 88 år, Astrid. Hun hadde en slik fryktelig diarè og var sent og tidlig på toalettet på rommet vårt. Derfor var det jeg en av dagene gikk ned i første etage - til det offentlige toalettet og satte meg ned for å forsøke å få ut noe av faenskapet.
Jeg hadde så vondt at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men jeg kalte på guider, engler og det som var for å få hjelp. Jeg vet jeg fikk for meg at jeg skulle "fokusere", men jeg tenkte ikke mer på det etter at jeg etter en halvtime hadde klart m vanvittge smerter å få trykt ut noe på størrelse med en ert.
Samme natt, v 4 tiden, kjente jeg at NÅ må jeg på do. I samme øyeblikk hadde min gode romvenninne Astrid kalt på hjelp for å komme seg på toalettet - og, jeg visste jo at den herlige damen brukte sin tid, så jeg måtte bare kjempe for å holde meg i sjakk. Da ba jeg til LEGEGUIDENE, som jeg nettopp hadde lest om. Jeg ba om hjelp til å komme meg gjennom disse smertene - ba om hjelp til å komme meg gjennom...
Så plutselig hørte jeg i hodet mitt, klart og t y d e l i g ...:
- Legg deg på venste side med høyre ben over det andre
(Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om)
- også må du fokusere..!
Plutselig husket jeg at jeg hadde fått beskjed om dette tidligere - men, skjønte først sammenhengen nå, så jeg svarte
(inni hodet mitt, ikke høyt)
- Åja, det var det ja...jeg tror jeg må bli litt flinkere til å fokusere...
Svaret lød underfundig, humoristisk på en måte - moderlig og vennlig tilbake:
-Ja, det må du nok...
og, stemmen fortsatte:
- Også må du møte
- Møte? spurte jeg
- ja, se for deg en storm - det er normalt å ville løpe fra en storm, ikke sant? Men, nå skal du gå INN og MØTE denne stormen. Og, vit at det ikke er farlig. Det er nødvendig.
Akkurat da var Astrid ferdig på toalettet, og jeg kavlet meg opp og krøklet meg inn...
Satte meg på do, holdt hendene fast som en skrustikke i hvert håndtak som var på sidene, skuldrene mine var oppe ved ørefestet og knærne oppunder haka. Med enorme smerter ventet jeg på at den første erten skulle komme.
Da var stemmen der igjen:
- Husk nå at du skal fokusere...!
Også var det akkurat som om noen dro skuldrene mine tilbake, knærne mine ned og jeg satt plutselig rett som en prest på toalettskåla.
Stemmen fortsatte:
- Nå skal du møte stormen, og jeg skal sende farger til deg - gå inn i de fargene, og når det kommer en gullfarge, så er smerten over.
Jeg gjorde som stemmen sa.....og, hun (ja, det var helt klart en "hun") fortalte hele tiden hvilken farge som kom...
hun sa :- nå kommer rødt....blått...lilla...grønt...osv ..ser du det kommer gull nå.....? Da er den første over..!
Den første erten kom ut. Men, det var ikke rom for å hvile. Det var som rier når en føder...det bar ivei igjen - og, det samme skjedde.
Stemmen geleidet meg gjennom fargene, som du ser dem i kaledioskop....det var SÆRDELES smertefullt...men, fargene hjalp så inderlig, det var som en slags renselse...og, når gullet kom..ja, så var det over.
Slik kontakt hadde jeg halvannen time. Og, når tarmene hadde tømt seg og smertene var over så var jeg så takknmelig at jeg gråt og takket. Takket og takket...men, stemmen sa at det var jeg selv om hadde gjort dette, hun hadde bare vist meg hvordan jeg skulle komme meg gjennom.......
Jeg sovnet med et smil om munnen sånn i 6 tiden den morgenen - og, jeg tror ikke livet blir det samme etter dette.
God klem!
