Paranormale / uvanlige hendelser ⇒ Første gang seanse, på alternativ messa, forvirret

[pastortom]

Heisann folkens, jeg må si jeg er meget interessert i så og si alt paranormalt, og har vært det siden så lenge jeg kan huske..

Men jeg vokste opp i en meget fanatisk kristen sekt, og var overbevist om at Jesus var min eneste grunn til å leve fram til jeg var 19år.. Jeg hadde akuratt fullført 1 år med misjonering rundt om i verden, og følte meg meget mentalt sliten når jeg kom hjem.. Innså, kort fortalt, at jeg hadde vokst opp indoktrinert og hjernevasket, og at alle disse "syndene" som jeg fikk trykket ned i halsen min faktisk var naturlig og ikke feil i det hele tatt.. Jeg gjorde meg selv fri der og da, og la det fanatiske livet på hylla.. Nå, 6 år senere, har jeg jobbet kraftig med meg selv, og kommet meget langt..

Men det sitter fortsatt igjen endel mani, selv-forakt tanker og usikkerhet/tvil på potensielt alt om jeg ikke takler tanken kjapt nok.. Noe jeg har lært meg til å bli ganske god på..

Uansett, jeg var på Alternativ messa ifjor og var med iår også, nå på søndag, og må bare si jeg virkelig nyter atmosfæren der.. Alle disse menneskene som velger å ikke være sauer, og steppe utenfor den sosiale kondisjoneringen vi alle har vokst opp i, er ufattelig bra å se

Jeg var på foredraget til "Frank Hougen" som het "Utvikle dine synske evner".. Her ville han at vi skulle dele oss inn i 2 og 2, og holde en miniseanse for hverandre hvor vi skulle prøve å komme i kontakt med den andres avdøde slektninger eller bekjente.. Han veiledet oss igjennom hva vi skulle forestille oss oppi hodene våres og forklarte hva vi skulle si til de potensielle avdøde ånder som ville ta kontakt..

Han forklarer:

"Lukk øynene dine, og se for deg selv i en lyssøyle, avslappet og omringet av lys. Fortell personen foran deg sine evt avdøde at du aksepterer hvilken som helst av dem som vil ta kontakt, å ta kontakt. Du gir dem tillatelse til å prate med deg. Deretter prøv å legg merke til utseende til vedkommende, hvordan han/hun døde og andre detaljer som kommer. Når du føler du ferdig, lukk opp øynene og fortell vedkommende foran deg hva du leste av han/hun."

Jeg gjorde alt dette, og jeg så følgende:

Kvinnen som satt foran meg som jeg skulle lese var omkring 40/50år gammel, og jeg hadde akuratt møtt henne og visste ingenting om henne.. Jeg lukket øynene mine, og så plutselig ett tog av skikkelser bak henne, nesten som en trekant som gikk fra henne (min forestilling av henne) og bakover.. Jeg så for meg selv mediterende inni en lyssøyle foran henne og hennes skikkelser.. Deretter gav jeg tillatelse, og en mann kom fram.. en eldre mann.. Han var skallet, smilte bredt, var tynn, og plutselig satt jeg og han i en park, på en benk, og pratet.. Han smilte masse, og det virket som jeg var i fullstendig kontroll kontinuerlig, og jo mere jeg fokuserte (samtidig som å ikke overanstrenge det, bare la det flyte) jo enklere gikk det hele..

Denne ånden fortalte meg at han døde av kreft, og da jeg spurte omhan ville dele noe med meg, sa han at han likte båter og viste meg bilder av båter.. Andre detaljer om utseende hans la jeg også merke til..

Jeg lukket så opp øynene mine, og fortalte kvinnen foran meg hva jeg så, hun var overbevist omat dette var hennes far, spesielt siden han døde av kreft i bukspyttkjertelen og var mye på båt på fritid og i jobb sammenheng som los..

Jeg var helt satt ut over hva jeg opplevde, og fortalte foredrags leseren om dette i etterkant. Han sa det var meget bra og at jeg var skjebnet til å holde på med dette.. Noe jeg tok som en klype salt.. Jeg har egentlig aldri vært veldig komfortabel med tanken å kommunisere med døde, spesielt i sammenheng med at jeg har nok med min egen mentale psyke.. Om jeg ikke skal plutselig skape/mane fram andre personer oppi hodet mitt.. (Dette skulle jeg tatt mere hensyn til før jeg begynte seansen, angrer nesten litt nå)..

Resten av dagen på Alternativ messen hadde jeg det meget bra, og pratet med masse folk, og følte virkelig den herlige atmosfæren og nøyt den fult ut..

Dagen etter, begynte bekymringen å oppstå, "Hva om denne ånden fortsatt er med meg?" "Hva om jeg har en sånn "klebeånd" som jeg har hørt så mye om?"

Og bekymrings tanke etter bekymringstanke oppstod, og spesielt siden jeg aldri hadde gjort dette før, var det ingen grenser på potensielle "feil" jeg kunne ha gjort..

Foredrags holderen sa ingenting om hvordan vi skulle avslutte seansen, annet enn å åpne øynene våres..

Og jeg har kommet selv til konklusjon at disse bekymrings tankene mest sannynligvis bare er "mani" og deppresjons tanker som prøver seg..

Forskjellen mellom disse negative tankene og alle andre jeg har hatt før er at jeg ikke vet hvordan jeg skal takle den.. Som gjør meg meget urolig.. Selv om jeg vet at det er 99% sjanse for at den har absolutt ingenting med hva som foregikk på søndag å gjøre, så kan jeg ikke annet enn å se på budskapet til tanken, nemlig "hva om jeg ikke avsluttet seansen bra nok"..

Har noen noen tips til meg? Jeg har i etterkant lukket øynene og sagt takk til denne ånden jeg var i kontakt med, tilfelle han ikke hadde forlatt meg/mitt nærvær/min kobling/min kontakt med han..

Men det hjelper ikke, skal til psykolog på torsdag og prate om mine manitanker og generelle innvendige sabotører, og vil ikke ta opp min opplevelse på søndag, som dere sikkert kan forstå..

Mine tanker bruker nok dette fenomenet som tok plass på søndag (ihvertfall min egen tro på at fenomenet tok plass) til å gjøre meg usikker, nesten som at mine negative tanker tenker "YESS; endelig ett problem han ikke har nok basis for å takle, nå kan vi holde på en god stund med å trykke han ned"..

[Moonstone]

Hei.
Et fint og ærlig innlegg

Jeg kjenner fler som har vært i samme situasjon som deg, vokst opp i et strengt, lukket Religiøst hjem, og oppdaget at de ble holdt for narr, og tok deretter sterk avstand fra det.

Dette med selvforrakt er nok en naturlig reaksjon etter en slik hendelse..mange tenker "hvordan kunne jeg TRO det pisset der?!" og føler at de har kasta bort flere år på en negativ illusjon.
Når et verdensbilde/illusjon sprekker, så er en nødt til å starte på nytt, på en måte. Skaffe seg nye "sannheter" og bygge sakte men sikkert opp et nytt verdensbilde.

Jeg tror man burte gå sakte frem og føle seg fra litt når en gjør det, for det er egentlig en krisesituasjon for sinnet, etter er slik hendelse.
Det blir litt som å umiddelbart skaffe seg en ny kjæreste etter et samlivsbrudd, for å "fylle tomrommet."

Å gå på Alternativmesser er greit i å for seg, men en må huske på å være kritisk til mye innen det alternative også, spesielt nå om dagen som det blir mer og mer industri og penger i det.
Et tips til deg:

Les bøker om diverse emner FØRST,før eventuelle kurs, og skaff et helhetlig bilde av ting og tang, og vær kritisk OG åpen
(Og hold deg unna organisert religion )

[pastortom]

Hei.
Et fint og ærlig innlegg

Jeg kjenner fler som har vært i samme situasjon som deg, vokst opp i et strengt, lukket Religiøst hjem, og oppdaget at de ble holdt for narr, og tok deretter sterk avstand fra det.

Dette med selvforrakt er nok en naturlig reaksjon etter en slik hendelse..mange tenker "hvordan kunne jeg TRO det pisset der?!" og føler at de har kasta bort flere år på en negativ illusjon.
Når et verdensbilde/illusjon sprekker, så er en nødt til å starte på nytt, på en måte. Skaffe seg nye "sannheter" og bygge sakte men sikkert opp et nytt verdensbilde.

Jeg tror man burte gå sakte frem og føle seg fra litt når en gjør det, for det er egentlig en krisesituasjon for sinnet, etter er slik hendelse.
Det blir litt som å umiddelbart skaffe seg en ny kjæreste etter et samlivsbrudd, for å "fylle tomrommet."

Å gå på Alternativmesser er greit i å for seg, men en må huske på å være kritisk til mye innen det alternative også, spesielt nå om dagen som det blir mer og mer industri og penger i det.
Et tips til deg:

Les bøker om diverse emner FØRST,før eventuelle kurs, og skaff et helhetlig bilde av ting og tang, og vær kritisk OG åpen
(Og hold deg unna organisert religion )

Absolutt, jeg pleier å være veldig skeptisk, men må innrømme at jeg har blitt veldig åpen for Alternativ messa..

Jeg forventet virkelig ikke at jeg skulle klare å holde en seanse uten å ha gjort det før, jeg bare gjorde det for morroskyld..

Jeg har heller ingen stor interesse for å prate med avdøde, som jeg skrev istad, men nå som jeg først har gjort det vil jg gjerne høre litt om hvordan folk generelt avslutter det riktig.. Gjorde jeg det riktig? Gjorde jeg det feil?

Er selve prosedyren å åpne øynene nok til å kutte kontakten? Ånden blir ikke sur eller klengete av den grunn? Kan ikke hele fenomenet at vi levende tar kontakt med den andre siden bli sett på som at vi plukker epler fra ett tre? I den grad at åndens mening ikke betyr noe?

Jeg prøver vell egentlig å forstå hvordan jeg skal takle min "illusjon" tanke på sin basis, da jeg ikke vet noen annen måte å komme meg ut av denne bekymrings tanken på (Hva om jeg ikke avsluttet riktig).. Så på en måte, I guess, så underholder jeg min egen tanke, til tross for at jeg vet den er falsk, fordi jeg på ett eller annet plan ikke føler meg sterk nok til å debunke dens rett til å få det bedre av meg..

[Moonstone]

Du har nok avsluttet det riktig.
Energien tok kontakt med deg, du ble sikkert kanalen som "fikk den inn"
Dette med Ånder/Energier er egentlig ganske harmløst, værtfall etter min erfaring.
Noen avdøde som ikke har "gått over" enda kan riktignok fremstå som negative, om de føler seg truet på noen måte, men "onde" er de nok ikke. Hele begrepet "ondskap" er kun et menneskeskapt konsept uten realitet i Universet, sånn jeg ser det.

Jeg tror du kan slappe av. Det er ingen fasit på prosedyre.
Les litt om de forskjellige teoriene og fremgangsmåtene da vel?

[Isan]

For meg høres det ut som din analyse av den negative tanken, er aldeles riktig! Akkurat det med alternativmessa og riktig avslutning av seansen, får andre uttale seg om. Men jeg syns å lese av de to innleggene dine at du har gjort en god jobb med deg sjøl så langt, og at du fortjener all den støtte du kan få i å fortsette den jobben. Jeg vet du er sterk nok til å hale i land seieren over den negative tanken, som ikke helt lar deg få innta den sjøltilliten du har en selvfølgelig rett på! *tommel opp!*

[BA.]

Men det hjelper ikke, skal til psykolog på torsdag og prate om mine manitanker og generelle innvendige sabotører, og vil ikke ta opp min opplevelse på søndag, som dere sikkert kan forstå..

Jeg kan ikke helt forstå det. Hvis du vil ha hjelp fra denne psykologen, mener jeg du bør være helt ærlig og fortelle alt som er relevant. Dette ser ut til å være relevant.

Hvorfor vil du ikke fortelle om det? Er du flau over det? Synes du det er grunn til å være flau over det? Er du redd for å bli stemplet som gal? Mener du det er grunn til å stemple deg som gal etter dette på søndag?

[Kimbara]

Pastortom, med all respekt så virker det på meg som om du har hoppet fra én overtro til en annen, og er ganske utsatt for de negative konsekvensene av hele fenomenet.

Hele problemet med overtro er at det er basert på ukjente faktorer. Forskjellige mennesker har til forskjellige tider kommet opp med fantasifulle forestillinger om "det paranormale", og har proklamert fantasiene sine til andre som om det var sannhet. Fanatiske religiøse sekter er én konsekvens av dette (overtro satt i system og tvunget på folk), og de "alternative" miljøene er en annen. To sider av samme sak.

Det som lett kan skje, spesielt om man er disponert for det fra barnsben av, er at man lar tanken om dette "ukjente" ta over. Siden ingen kan gi en tilfredsstillende svar på det en lurer på, kan disse tankene lett bli et problem. "Har jeg en klebeånd på meg?", "Snakker jeg med døde mennesker?".

Jeg ville definitivt tatt opp disse tankene med psykologen din. Vår psyke er langt mer kraftig enn mange liker å tro, og er fullt ut i stand til å lure oss til å tro de merkeligste ting.

[pastortom]

For meg høres det ut som din analyse av den negative tanken, er aldeles riktig! Akkurat det med alternativmessa og riktig avslutning av seansen, får andre uttale seg om. Men jeg syns å lese av de to innleggene dine at du har gjort en god jobb med deg sjøl så langt, og at du fortjener all den støtte du kan få i å fortsette den jobben. Jeg vet du er sterk nok til å hale i land seieren over den negative tanken, som ikke helt lar deg få innta den sjøltilliten du har en selvfølgelig rett på! *tommel opp!*

Takk for det, din post gav meg en sterk emosjonell boost, og jeg setter virkelig pris på dine komplimenter.. Lev i fred, venn

Men det hjelper ikke, skal til psykolog på torsdag og prate om mine manitanker og generelle innvendige sabotører, og vil ikke ta opp min opplevelse på søndag, som dere sikkert kan forstå..

Jeg kan ikke helt forstå det. Hvis du vil ha hjelp fra denne psykologen, mener jeg du bør være helt ærlig og fortelle alt som er relevant. Dette ser ut til å være relevant.

Hvorfor vil du ikke fortelle om det? Er du flau over det? Synes du det er grunn til å være flau over det? Er du redd for å bli stemplet som gal? Mener du det er grunn til å stemple deg som gal etter dette på søndag?

Jeg ser en vesentlig forskjell mellom noe jeg har slitet med i store deler av mitt liv og en bekymringstanke jeg har hatt i 3-4 dager.. Jeg er ikke flau, men jeg vil heller ikke blande inn mine interesser for det paranormale med en lege som skal analysere min mentale psyke på 45minutter.. Det er ikke mange som deler mine meninger om det paranormale, livsfilosofi og annet utradisjonelt, så jeg vil unnlate å dele dette med en psykolog som du sikkert har forståelse for Når det kommer til å bli stemplet som gal, bekymrer jeg meg egentlig ikke så mye om dette.. Da jeg vet at mesteparten av menneskene i samfunnet blir delvis styrt av den sosiale kondisjoneringen som er i samfunnet vårt, som hindrer dem i å tro på noe annet enn flertallet gjør.. Og om dem gjør det, blir dem utestengt, så hvem er jeg til å dømme dem for å se på meg som gal Jeg har full forståelse for det..

Vil dog ikke blande dette med en psykolog time..


Jeg kom fram til at det var jeg som startet kommunikasjonen, og at jeg var ett "vessel" for kontakten, hvis det først var en kontakt.. Og at i det jeg lukket opp øynene, så avsluttet jeg, selv om jeg ikke brukte ord..

Om jeg var ett medium i den korte perioden, og jeg faktisk snakket med avdøde, så tror jeg ikke ORD er en nødvendighet, jeg tror følelser og tanker/bilder er mye av kommunikasjonen.. Selve handlinger framfor ord, dog dem forblir mentale/spirituelle, så jeg fant fred i at jeg avsluttet det i det jeg åpnet øynene mine ved selve "seansen" eller hva man skal kalle det..

I tillegg utfordret jeg mitt pain-body ved å si "Tenk om jeg faktisk har en klebeånd a? at jeg faktisk får se symptomer på det? At ting flytter seg og sånn? Hvor kult hadde ikke det vært?" og gjorde det hele om til noe fascinerende, og i det jeg gjorde det var det som at ett stort lys slo over hele min "bekymring" og jeg innså at jeg ikke hadde sett noen symptomer på at jeg ikke avsluttet seansen riktig og konkluderte med at det hele var en falsk bekymrings tanke..

Så er ikke lenger bekymret, men vil ta det med en klype salt og ikke nødvendigvis oppsøke avdøde eller seanser i framtiden.. Jeg må ta vare på min psyke, og la min utvikling prioriteres framfor potensielle andre interesser når det kommer i konflikt med min utvikling..

Pastortom, med all respekt så virker det på meg som om du har hoppet fra én overtro til en annen, og er ganske utsatt for de negative konsekvensene av hele fenomenet.

Hele problemet med overtro er at det er basert på ukjente faktorer. Forskjellige mennesker har til forskjellige tider kommet opp med fantasifulle forestillinger om "det paranormale", og har proklamert fantasiene sine til andre som om det var sannhet. Fanatiske religiøse sekter er én konsekvens av dette (overtro satt i system og tvunget på folk), og de "alternative" miljøene er en annen. To sider av samme sak.

Det som lett kan skje, spesielt om man er disponert for det fra barnsben av, er at man lar tanken om dette "ukjente" ta over. Siden ingen kan gi en tilfredsstillende svar på det en lurer på, kan disse tankene lett bli et problem. "Har jeg en klebeånd på meg?", "Snakker jeg med døde mennesker?".

Jeg ville definitivt tatt opp disse tankene med psykologen din. Vår psyke er langt mer kraftig enn mange liker å tro, og er fullt ut i stand til å lure oss til å tro de merkeligste ting.

Dette var en litt merkelig post å lese fra en moderator for Paranormal.no Tror du ikke på det paranormale?

Jeg er åpen for at du kan ha rett, men personlig har jeg gått inn for å ikke havne i noe fanatisk system som en erstatning for det fanatisk kristne systemet jeg vokste opp i.. Og jeg har lagt merke til at jeg kan ubevisst prøve å erstatte det.. Som med Game sannheten (tar for seg sjekking av jenter på ett filosofisk plan, hvor man går rett imot den sosiale kondisjoneringen der ute ved å snakke med jenter hvor hen man er, at utseende ikke har noe å si, og personlighet og utstråling er alt man trenger i tillegg til å være sitt beste jeg, ikke bare for sjekking av jenter men også rent sosialt sett), Eckhart Tolle filosofier og lignende jeg har studert i etterkant av at jeg gikk vekk ifra det fanatisk kristne jeg vokste opp i..

Men jeg tror ikke min interesse for det paranormale er fanatisk eller fibrilsk overtro, dette var bare på gøy, men jeg var redd for at jeg kanskje ikke avsluttet det riktig.. Da jeg har full respekt for at det som tok plass faktisk kan ha vært kommunikasjon med avdøde, og jeg ville avslutte det riktig..

Jeg vil gjøre hva jeg kan for å skille mellom mine interesser og den jeg innerst inne er, da jeg altfor lett kan ta meg personlig av ting, og la mine interesser komme i indre konflikt med hvem jeg innerst inne er grunnet mani eller depressive tanker..

Dog takk for din advarsel, jeg skal ta det til vurdering..

[Kimbara]

Dette var en litt merkelig post å lese fra en moderator for Paranormal.no Tror du ikke på det paranormale?

Jeg skriver ikke her i egenskap av å være moderator, og moderatorrollen har ingenting med det paranormale å gjøre. Forøvrig tror jeg ikke på noe som helst

Jeg er åpen for at du kan ha rett, men personlig har jeg gått inn for å ikke havne i noe fanatisk system som en erstatning for det fanatisk kristne systemet jeg vokste opp i.. Og jeg har lagt merke til at jeg kan ubevisst prøve å erstatte det.. Som med Game sannheten (tar for seg sjekking av jenter på ett filosofisk plan, hvor man går rett imot den sosiale kondisjoneringen der ute ved å snakke med jenter hvor hen man er, at utseende ikke har noe å si, og personlighet og utstråling er alt man trenger i tillegg til å være sitt beste jeg, ikke bare for sjekking av jenter men også rent sosialt sett), Eckhart Tolle filosofier og lignende jeg har studert i etterkant av at jeg gikk vekk ifra det fanatisk kristne jeg vokste opp i..

Men jeg tror ikke min interesse for det paranormale er fanatisk eller fibrilsk overtro, dette var bare på gøy, men jeg var redd for at jeg kanskje ikke avsluttet det riktig.. Da jeg har full respekt for at det som tok plass faktisk kan ha vært kommunikasjon med avdøde, og jeg ville avslutte det riktig..

Ah, tror nok du misforstod meg litt. Jeg mente ikke at den formen for overtro du nå har oppsøkt er fanatisk. Jeg siktet til at du kanskje, med bakgrunn i en sekt som baserte seg på skremsler, er lettere utsatt for overtroens negative aspekter - frykt.

Jeg vil gjøre hva jeg kan for å skille mellom mine interesser og den jeg innerst inne er, da jeg altfor lett kan ta meg personlig av ting, og la mine interesser komme i indre konflikt med hvem jeg innerst inne er grunnet mani eller depressive tanker..

Dette er en vanskelig ting å gjøre. Skillet er ikke alltid så klart.
Håper det fungerer fint for deg, og at du opplever en spennende og lærerik fremtid.

[Moonstone]

Dette er en vanskelig ting å gjøre. Skillet er ikke alltid så klart.
Håper det fungerer fint for deg, og at du opplever en spennende og lærerik fremtid.

Jeg signerer Kimbara, og håper du finner ut av ting og får en bedre psyke som følge av å hoppe av den religiøse sekten Håper du får en fin fremtid med et FRITT SINN uten religiøse dogmer og fryktpropaganda Husk: DU bestemmer hva DIN sannhet er. Om flertallet mener noe anet enn deg, så gå din egen vei..

[Isan]

Takk for det, din post gav meg en sterk emosjonell boost, og jeg setter virkelig pris på dine komplimenter.. Lev i fred, venn

Takk for nyttig tilbakemelding
Jeg vurderte å sende deg PM, men fant ut at jeg hadde ingen grunn til å være så personlig at det skulle være nødvendig.

I tillegg utfordret jeg mitt pain-body ved å si "Tenk om jeg faktisk har en klebeånd a? at jeg faktisk får se symptomer på det? At ting flytter seg og
sånn? Hvor kult hadde ikke det vært?" og gjorde det hele om til noe fascinerende, og i det jeg gjorde det var det som at ett stort lys slo over hele min
"bekymring" og jeg innså at jeg ikke hadde sett noen symptomer på at jeg ikke avsluttet seansen riktig og konkluderte med at det hele var en falsk bekymrings
tanke..

Dette viser igjen at du er kommet langt i arbeidet ditt framover. Mange som ikke sliter spesielt med psyken, har mye å hente i prosessen du beskriver i ovenstående sitat.

Bare fortsett framover, du! Sender en immaginær gul kraftklump av en "blomst", som kan løpe ved siden av deg noen sekunder hvis du ønsker å hente næring fra den.

[BA.]

Men det hjelper ikke, skal til psykolog på torsdag og prate om mine manitanker og generelle innvendige sabotører, og vil ikke ta opp min opplevelse på søndag, som dere sikkert kan forstå..

Jeg kan ikke helt forstå det. Hvis du vil ha hjelp fra denne psykologen, mener jeg du bør være helt ærlig og fortelle alt som er relevant. Dette ser ut til å være relevant.

Hvorfor vil du ikke fortelle om det? Er du flau over det? Synes du det er grunn til å være flau over det? Er du redd for å bli stemplet som gal? Mener du det er grunn til å stemple deg som gal etter dette på søndag?

Jeg ser en vesentlig forskjell mellom noe jeg har slitet med i store deler av mitt liv og en bekymringstanke jeg har hatt i 3-4 dager.. Jeg er ikke flau, men jeg vil heller ikke blande inn mine interesser for det paranormale med en lege som skal analysere min mentale psyke på 45minutter.. Det er ikke mange som deler mine meninger om det paranormale, livsfilosofi og annet utradisjonelt, så jeg vil unnlate å dele dette med en psykolog som du sikkert har forståelse for

Når denne bekymringstanken kan være et resultat av hva du har slitt med i store deler av ditt liv, så synes jeg du bør ta det opp. Jeg sier ikke at det er et resultat, men at det kan være det.
Psykologen er nok den som best kan vurdere hva som er essensielt og hva som ikke er det. Jeg synes du bør fortelle om dette også.

Når det kommer til å bli stemplet som gal, bekymrer jeg meg egentlig ikke så mye om dette.. Da jeg vet at mesteparten av menneskene i samfunnet blir delvis styrt av den sosiale kondisjoneringen som er i samfunnet vårt, som hindrer dem i å tro på noe annet enn flertallet gjør.. Og om dem gjør det, blir dem utestengt, så hvem er jeg til å dømme dem for å se på meg som gal Jeg har full forståelse for det..

Jeg synes nok din diagnose av samfunnet var noe negativ, kanskje det henger igjen etter din opplevelse fra sektslivet.
Det er ikke slik utenfor de lukkede menighetene at annerledestroende blir utestengt. Man kan tro hva man vil, og man kan diskutere ens tro med hvem man vil.
Norge er et sekulært samfunn, der takhøyden for tro er veldig høy. Det er også akseptert å ikke tro noe som helst, selv om særlig kristne ikke klarer å forstå at det er mulig. (Derav misforståelsen "ikketro er også en tro")

Når det er sagt, skal du heller ikke være redd for å bli stemplet som gal, men av helt andre grunner. Toleransen for annerledes tro er så mye høyere utenfor de lukkede menighetene at psykologer ikke bruker personlig tro som utgangspunkt for diagnoser.

[Heksepusen]

Jeg har hvert er og ryddet opp i tråden da noen innlegg ikke hadde med tema og gjør. Fra modderatoren.

[pastortom]

Jeg kan ikke helt forstå det. Hvis du vil ha hjelp fra denne psykologen, mener jeg du bør være helt ærlig og fortelle alt som er relevant. Dette ser ut til å være relevant.

Hvorfor vil du ikke fortelle om det? Er du flau over det? Synes du det er grunn til å være flau over det? Er du redd for å bli stemplet som gal? Mener du det er grunn til å stemple deg som gal etter dette på søndag?

Jeg ser en vesentlig forskjell mellom noe jeg har slitet med i store deler av mitt liv og en bekymringstanke jeg har hatt i 3-4 dager.. Jeg er ikke flau, men jeg vil heller ikke blande inn mine interesser for det paranormale med en lege som skal analysere min mentale psyke på 45minutter.. Det er ikke mange som deler mine meninger om det paranormale, livsfilosofi og annet utradisjonelt, så jeg vil unnlate å dele dette med en psykolog som du sikkert har forståelse for

Når denne bekymringstanken kan være et resultat av hva du har slitt med i store deler av ditt liv, så synes jeg du bør ta det opp. Jeg sier ikke at det er et resultat, men at det kan være det.
Psykologen er nok den som best kan vurdere hva som er essensielt og hva som ikke er det. Jeg synes du bør fortelle om dette også.

Når det kommer til å bli stemplet som gal, bekymrer jeg meg egentlig ikke så mye om dette.. Da jeg vet at mesteparten av menneskene i samfunnet blir delvis styrt av den sosiale kondisjoneringen som er i samfunnet vårt, som hindrer dem i å tro på noe annet enn flertallet gjør.. Og om dem gjør det, blir dem utestengt, så hvem er jeg til å dømme dem for å se på meg som gal Jeg har full forståelse for det..

Jeg synes nok din diagnose av samfunnet var noe negativ, kanskje det henger igjen etter din opplevelse fra sektslivet.
Det er ikke slik utenfor de lukkede menighetene at annerledestroende blir utestengt. Man kan tro hva man vil, og man kan diskutere ens tro med hvem man vil.
Norge er et sekulært samfunn, der takhøyden for tro er veldig høy. Det er også akseptert å ikke tro noe som helst, selv om særlig kristne ikke klarer å forstå at det er mulig. (Derav misforståelsen "ikketro er også en tro")

Når det er sagt, skal du heller ikke være redd for å bli stemplet som gal, men av helt andre grunner. Toleransen for annerledes tro er så mye høyere utenfor de lukkede menighetene at psykologer ikke bruker personlig tro som utgangspunkt for diagnoser.

Det er mye mulig du har rett i det, at mitt syn på samfunnet er noe negativ.. Og ja, den var sterk i det samfunnet jeg vokste opp i, da alle vi kristne hadde funnet den riktige veien, mens alle andre skulle brenne i helvette.. Men dette har jeg vært sterkt obs på, og prøvd å ta sterk avstand fra.. Men samtidig, så vet jeg også at det er en form for massesuggusjon der ute, noe som min oppvekst gjorde meg sterkt klar over at finnes og hvor vanskelig det er å spotte.. Det er ikke bare religioner og sekter som har slikt, nesten så og si alle samfunn i hele verden har en indoktrinering og kondisjonering av menneskelig oppførsel..

Men såklart, uten kondisjonering av menneskelig oppførsel(via lover) ville nok verden gått rett vest (mord, tyveri, mangel på respekt, etc).. Så personlig mener jeg det finnes positiv kondisjonering og negativ kondisjonering.. Og det mest negative av kondisjoneringen der ute, i samfunnet, må være nøytralitet og likegyldighet..

Det å ikke bry seg, det å tenke at man er bedre enn andre, Janteloven enkelt å greit.. Og det å være redde for å skille seg ut.. Noe som begynner for alle mennesker fra dem fyller 6/7 år gamle og begynner på barneskolen..

Riktige klær, riktige vennekretser, riktige vitser/samtalemener og interesser, riktig trossyn eller mangel på trossyn, etc etc.. .. fyller man ikke en eller flere av disse er man automatisk utenfor, og til tross for at dette er sterkt på barneskolen (noe som er forståelig, med tanke på at man er barn og ikke vet bedre) endrer dette ikke seg med årene.. Dette tar fortsatt plass den dag idag for personer i 20/30/40 års alderen, og t.o.m oppover..

Jeg har tenkt masse rundt dette etter å ha blitt skikkelig brent av en religiøs kondisjonering, så vell som å ha opplevd det vi alle opplever under vår oppvekst iform for mobbing, urettferdig behandling, fryst ut av tidligere venner grunnet meninger, klesstil, interesser etc..

Så derfor snakker jeg om "kondisjoneringen der ute".. disse menneskene som ikke har baller nok til å ta egne valg, i frykt for å bli utestengt.. sauer kaller jeg sånne

Men, samtidig, prøver jeg personlig å holde ett øye opp for å ikke falle i "trekke-alle-over-en-kam" fordommen.. Noe som blir vanskelig når man snakker om vesentlige emner rundt akuratt dette..

Angående det med å bil stemplet som gal, så gjentar jeg hva jeg skrevet før, jeg er ikke redd for å bli stemplet som gal Jeg ser kun objektivt på hva jeg selv tror vil hjelpe meg, og det skal en god del til før jeg gir opp troen på min egen dømmekraft rundt akuratt det emnet der

Men uansett, så fant jeg selv en løsning på "problemet", og føler jeg takler det utmerket..

Takk for tilbakerespons dog.. Om noen andre har lyst til å komme med innspill eller svare på mine innlegg er det bare å gjøre det