Universet & dets hemmeligheter ⇒ You might be missing it

[Kræsj]

A man sat at a metro station in Washington DC and started to play the violin; it was a cold January morning. He played six Bach pieces for about 45 minutes. During that time, since it was rush hour, it was calculated that thousand of people went through the station, most of them on their way to work.

Three minutes went by and a middle aged man noticed there was musician playing. He slowed his pace and stopped for a few seconds and then hurried up to meet his schedule.
A minute later, the violinist received his first dollar tip: a woman threw the money in the till and without stopping continued to walk.

A few minutes later, someone leaned against the wall to listen to him, but the man looked at his watch and started to walk again. Clearly he was late for work.

The one who paid the most attention was a 3 year old boy. His mother tagged him along, hurried but the kid stopped to look at the violinist. Finally the mother pushed hard and the child continued to walk turning his head all the time. This action was repeated by several other children. All the parents, without exception, forced them to move on.


In the 45 minutes the musician played, only 6 people stopped and stayed for a while. About 20 gave him money but continued to walk their normal pace. He collected $32. When he finished playing and silence took over, no one noticed it. No one applauded, nor was there any recognition.
No one knew this but the violinist was Joshua Bell, one of the best musicians in the world. He played one of the most intricate pieces ever written,with a violin worth 3.5 million dollars.


Two days before his playing in the subway, Joshua Bell sold out at a theater in Boston and the seats average $100.
This is a real story. Joshua Bell playing incognito in the metro station was organized by the Washington Post as part of an social experiment about perception, taste and priorities of people. The outlines were: in a commonplace environment at an inappropriate hour: Do we perceive beauty? Do we stop to appreciate it? Do we recognize the talent in an unexpected context?

One of the possible conclusions from this experience could be:

If we do not have a moment to stop and listen to one of the best musicians in the world playing the best music ever written, how many other things are we missing?

En fin liten tankevekker

and now for something completely different:

[Asbjørn]

Godt poeng !
Jeg tror det er mange som misser på hva som faktisk skjer rundt en på grunn av nettopp hastverk.
Dette at så mange barn reagerte var dog et godt tegn !

A

[Svartepus]

Jeg må bare ærlig innrømme at jeg hadde nok ikke stoppet fordi en kjent fyr satt og spilte på gata. Ihvertfall ikke en klassisk musiker, siden jeg ikke er så begeistret for klassisk musikk. At vedkommende spiller store konserter som koster skjorta å komme inn på, hjelper ikke så lenge jeg ikke har hørt om personen og heller ikke er interessert i musikken hans... At barn reagerte er ikke så rart siden alt er nytt og spennende for dem.

Men ellers et godt poeng. Jeg har mange ganger tenkt at jeg burde bli flinkere til å se det vakre og spennende i små hverdagslige ting og situasjoner. Det vil si være litt barn i tankegangen og la seg forundre over ting som fine steiner, sommerfugler, rare små ting som skjer rundt meg osv. Voksne går litt for mye på autopilot fordi de har "sett alt og hørt alt" før. Går man bare rundt på autopilot hele dagen, blir dagene desto gråere og kortvarige, og livet føles som om det løper i fra oss. Det er viktig å stoppe opp av og til og nyte selv de mest hverdagslige ting.

[ludoburgero]

Ja, dette satte fingeren på noe vesentlig.
Enig med deg, Svartepus. Og fint eksperiment av The Washing Post.
Liker når det fokuseres på ting vi går glipp av, som vi faktisk har en mulighet til å oppleve.

Nå er det jo sånn at jeg liker klassisk musikk, men jeg er ikke så glad i fiolin.
Tror ikke jeg hadde vært en av dem stoppet, men heller ikke en av dem som hadde gått på konsert. For meg betyr dette eksperimentet like mye at folk gjerne kjøper dritt så lenge det er fint innpakket, og at det er illusjonen og det overfladiske som frister mest.
Det å være "sofistikert" og gå på konsert som man betaler masse penger for, får vel folk til å føle at de gjør noe de blir sett opp til for. Denne daglige feelgood'en er vel viktig. Veita faen.

[BA.]

Selv er jeg nok ikke sikker på at jeg hadde stoppet.

Når jeg er på ferie i New York eller andre byer for den saks skyld, så har jeg hele tiden planer om noe jeg vil se på eller gjøre, og tar meg neppe tid til å stoppe så lenge for slike. (Man blir nok en del påvirket av hastigheten i byen også)

Hvis musikken tiltalte meg, og det har nok mer med musikkvalg enn dyktighet å gjøre, ville jeg kanskje stoppet lenge nok til at jeg måtte stått over en avgang, men de kommer såpass tett at det hadde neppe hatt noen stor betydning.

Derimot er jeg ganske sikker på at jeg ville kastet en mynt eller to til ham. Jeg gjør vanligvis det, selv om jeg aldri gir til tiggere.

[BA.]

BTW:

[youtube]<object width="640" height="505"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/hnOPu0_YWhw&hl ... ram><param name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="http://www.youtube.com/v/hnOPu0_YWhw&hl=en&fs=1" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="640" height="505"></embed></object>[/youtube]

Tror nok ikke jeg hadde stoppet, nei.

[zind]

Jeg tenker den som virkelig fikk satt ting i perspektiv var Joshua Bell!
One minute you`re in, the next you`re out

Jeg vil nå bare si at t-bane stasjonen er det stedet det er minst sannsynlig at jeg hadde stoppet opp. Så fort jeg har kommet meg inn på stasjonen så skal jeg et sted, og skal man på jobb så er det en dårlig unnskyldning for å komme en halvtime for sent, selv om musikken er aldri så vakker