Universet & dets hemmeligheter ⇒ Hva tror dere?

[John H.Kristiansen]

Jeg har lenge tengt på hva som sjer etter på døden, om vi virkelig kommer til himmelen eller om alt blir svart og råtner, eller får vi virkelig oppleve "verdens under gang" og at gud kommer til å ta med alle de kristne til himmelen. kommer Mesias noen gang til å komme? hvem vet.... hvilken religion har rett! vi alle har opplevd noe eller kommer til å oppleve noe ufoklarlig i livet en gang. eller er vi bare syke i hode og er skapt av en aller annen fyr. HVEM VET!?!?!?

Hva tror dere?

[Tom_34]

Etablerte religioner er bare de få sitt (relativt vellykete) forsøk på å styre de mange..

[Bajsknugen]

Jeg vet jeg kommer til himmelen, jeg! :mozilla_smile:

[BA.]

Jeg har lenge tengt på hva som sjer etter på døden, om vi virkelig kommer til himmelen eller om alt blir svart og råtner, eller får vi virkelig oppleve "verdens under gang" og at gud kommer til å ta med alle de kristne til himmelen. kommer Mesias noen gang til å komme? hvem vet.... hvilken religion har rett! vi alle har opplevd noe eller kommer til å oppleve noe ufoklarlig i livet en gang. eller er vi bare syke i hode og er skapt av en aller annen fyr. HVEM VET!?!?!?

Hva tror dere?

Vi har ingen holdepunkter for at det er noe mer etter døden. Sannsynligvis blir bevisstheten borte, så det blir ikke svart, ikke hvitt, Eller det blir kanskje hvitt idet synsevnen blir borte og hjernen fortsatt er delvis bevisst, men hvis vi ikke har noen bevissthet, er det hverken kaldt eller varmt, det er hverken lyst eller mørkt, tørt eller vått, lyd eller stillhet, glede eller sorg, savn eller lengsel. Vi har ikke holdepunkter for å tro noe slikt i det hele tatt. Det er nok kun irrasjonell ønsketenkning som gjør at man har bygget seg opp en tro om at man vil kunne leve videre.

Buddhismen (enkelte fraksjoner) har en tanke om reinkarnasjon, der man til slutt når nirvana som høyeste tilstand. Den ser ut til å tilsvare det jeg mener med døden. Slutt på all lidelse.

[ludoburgero]

Jeg tenkte på det senest igår kveld, og helt ærlig og ydmykt må jeg si at jeg blir fysisk dårlig ved tanken på at jeg en dag skal dø. Det er vel det man trygt kan kalle dødsangst.

Vil ikke akseptere at det jeg gjør er "forgjeves" i en eller annen form,
da evighetsprinsippet, det utopiske, nærmest slår inn hos meg - der jeg føler at noe av det jeg gjør og opplever må foreviges for all tid. Dette er jo ikke mulig på noen måte, men så tenker jeg igjen om at tankene om et etterliv egentlig bare er håp. Det er ikke dermed sagt at det bare er illusjoner og bunner i en frykt for å dø, for bare det at vi er her - at vi er født - er også et under i seg selv, synes jeg.

[BA.]

Jeg tenkte på det senest igår kveld, og helt ærlig og ydmykt må jeg si at jeg blir fysisk dårlig ved tanken på at jeg en dag skal dø. Det er vel det man trygt kan kalle dødsangst.

Vil ikke akseptere at det jeg gjør er "forgjeves" i en eller annen form,
da evighetsprinsippet, det utopiske, nærmest slår inn hos meg - der jeg føler at noe av det jeg gjør og opplever må foreviges for all tid. Dette er jo ikke mulig på noen måte, men så tenker jeg igjen om at tankene om et etterliv egentlig bare er håp. Det er ikke dermed sagt at det bare er illusjoner og bunner i en frykt for å dø, for bare det at vi er her - at vi er født - er også et under i seg selv, synes jeg.

Jeg har forsøkt å bruke livet mitt slik at det ikke har vært forgjeves. Forsøkt å gjøre noe for andre, forsøkt å tilføre verden noe positivt ved min tilstedeværelse, og gjort mitt for at menneskeheten skal bestå også etter min død.

Slik sett synes jeg ikke at mitt liv har vært forgjeves så langt. Det ser ut til at din konklusjon om evig liv er basert på redsel for å dø. Du leverer ikke noen rasjonelle argumenter for å tro det finnes noe etterliv.

Kanskje en skal forsøke å gjøre det beste ut av det vi har nå, og la andre overta stafettpinnen når vi ikke lenger kan delta?

[ludoburgero]

Jeg har forsøkt å bruke livet mitt slik at det ikke har vært forgjeves. Forsøkt å gjøre noe for andre, forsøkt å tilføre verden noe positivt ved min tilstedeværelse, og gjort mitt for at menneskeheten skal bestå også etter min død.

Slik sett synes jeg ikke at mitt liv har vært forgjeves så langt. Det ser ut til at din konklusjon om evig liv er basert på redsel for å dø. Du leverer ikke noen rasjonelle argumenter for å tro det finnes noe etterliv.

Kanskje en skal forsøke å gjøre det beste ut av det vi har nå, og la andre overta stafettpinnen når vi ikke lenger kan delta?

Ja, men nå snakker vi over hverandre her synes jeg.

Jeg har også forsøkt å bruke livet mitt slik. Vet også at jeg har gjort ting for andre. Det er ifølge meg umulig å ikke gjøre det, for uansett hva du gjør eller ikke, så vil det ha en funksjon og en påvirkning, da vi alle både gir og tar. Og de gangene vi tar, er det noen andre som må gi til noen andre. Alt er en uforutsigbar prosess som alt i alt utgjør balanse (evt. ubalanse, om du vil).

Nå kan jeg aldri si om tingene jeg har gjort vil bidra til at menneskeheten vil bestå, for jeg synes det høres så stort og pompøst ut - men det er likevel gjerne slikt for alt jeg vet.

Har innfunnet meg med det at jeg en dag skal dø jeg også, men det er samtidig trist å tenke at jeg da mister evnen til å reflektere og mimre over det jeg gjorde. At det hele en dag tar slutt, at min tur er over, og at hele denne greia egentlig ikke var noe annet enn en stor attraksjon i en slags fornøyelsespark kalt Livet.

[Moonstone]

Jeg tenkte på det senest igår kveld, og helt ærlig og ydmykt må jeg si at jeg blir fysisk dårlig ved tanken på at jeg en dag skal dø. Det er vel det man trygt kan kalle dødsangst.

Vil ikke akseptere at det jeg gjør er "forgjeves" i en eller annen form,
da evighetsprinsippet, det utopiske, nærmest slår inn hos meg - der jeg føler at noe av det jeg gjør og opplever må foreviges for all tid. Dette er jo ikke mulig på noen måte, men så tenker jeg igjen om at tankene om et etterliv egentlig bare er håp. Det er ikke dermed sagt at det bare er illusjoner og bunner i en frykt for å dø, for bare det at vi er her - at vi er født - er også et under i seg selv, synes jeg.

Ja, for mange så er nok et ønske om et etterliv en måte å få fokus bort i fra sin egen dødsangst.
Men hvis en illusjon får en til å leve uten angst, så er vel ikke illusjonen forgjeves?
Da tjener den vel et slags positivt formål, selvom illusjonen kanskje ikke er helt forenelig med virkeligheten?

Men så er det nå sånn at vi mennesker ikke helt vet hva virkeligheten er..så da blir det naturlig nok mange forskjellige typer illusjoner og livssyn, og fler og fler blir det, nå som de store religionene blir gradvis svekket og delt opp.

Masse-illusjonene blir bytta ut med individuelle.
Vi bestemmer mer selv, hva vi VIL tro på, ikke lenger hva vi MÅ tro på.

[BA.]

Jeg har to etterkommere, som ser ut til å gi sitt bidrag til samfunnet, og det er hva jeg mente med å gjøre mitt bidrag for at menneskeheten skal bestå. Ikke mer pompøse tanker enn det. Uten etterkommere, ingen videreføring av menneskeheten. Bare så det er sagt, adopsjon av barn som ellers kanskje ikke ville kunne føre verden videre er et helt og fullverdig tilsvarende bidrag.

Som du er inne på, alt du gjør får en konsekvens, og alt vil påvirke verdens videre fremgang. Noe i større grad enn annet.

Men for å komme tilbake til udødelighet/evighet. Ved å få eget avkom vil du føre dine gener videre. Kanskje har du et spesielt gen som i fremtiden vil føre til at dine etterkommere har større fremtidsutsikter enn andre. Din bevissthet vil ikke være tilstede, men dine gener vil likevel fortsette.

Kanskje vi heller skal definere hva vi er først? Er vi kroppen vår, genene våre, bakteriefloraen vår, eller er vi bare bevisstheten? Alt annet enn bevisstheten vil jeg si vil overleve døden, men vi har ikke holdepunkter for å tro at bevisstheten lever videre.

[ludoburgero]

Ja, for mange så er nok et ønske om et etterliv en måte å få fokus bort i fra sin egen dødsangst.
Men hvis en illusjon får en til å leve uten angst, så er vel ikke illusjonen forgjeves?
Da tjener den vel et slags positivt formål, selvom illusjonen kanskje ikke er helt forenelig med virkeligheten?

Hmm. Jeg nekter å bytte ut virkeligheten med illusjoner, men igjen så vet jeg ikke alltid hva som er virkelig og illusjon, og hvordan jeg skal skille disse.
Synes faktisk det kan bli litt feil, begrensende, til tider.

Jeg er forsåvidt enig med deg i det du sier her.

Masse-illusjonene blir bytta ut med individuelle.
Vi bestemmer mer selv, hva vi VIL tro på, ikke lenger hva vi MÅ tro på.

Det har vi alltid bestemt, men det er mer rom for det nå.
Kontrollen dreier seg mer om det materielle nå. Profitt. De har funnet ut at mennesker nyter det å leve med denne friheten til å tenke og mene hva de vil, mens det samtidig er visse grenser for det. Disse som forsøker å stoppe menneskers tankefrihet er ikke alltid religiøse. Ofte er det likevel slik.

[ludoburgero]

Jeg har to etterkommere, som ser ut til å gi sitt bidrag til samfunnet, og det er hva jeg mente med å gjøre mitt bidrag for at menneskeheten skal bestå. Ikke mer pompøse tanker enn det. Uten etterkommere, ingen videreføring av menneskeheten. Bare så det er sagt, adopsjon av barn som ellers kanskje ikke ville kunne føre verden videre er et helt og fullverdig tilsvarende bidrag.

Ja, da forstår jeg!
Du har da kommet langt, og det er jo ikke pompøst. Det er lengre enn jeg foreløpig har kommet.
Håper jeg også kommer dit om ikke så altfor lenge...

Ellers, dette med adopsjon er jeg forsåvidt ikke helt enig.
Synes det lukter politisk korrekt og ikke så mye annet, selv om det er veldig omtenksomt og en god gjerning i seg selv. Det kan jeg absolutt ikke nekte for. Poenget er at man istedenfor å adoptere barn som trenger bedre levekår heller skal slutte å produsere barn hvor det er så dårlige levekår. Ta problemet der det er reelt istedenfor.
Selv om det er enda en sånn "lettere sagt enn gjort"-ting.

Som du er inne på, alt du gjør får en konsekvens, og alt vil påvirke verdens videre fremgang. Noe i større grad enn annet.

Ja, men ikke alle vil vedkjenne seg dette faktum, og derfor gjør de som de vil.
Det blir litt tankeløst, og det kan ødelegge mye.

Men for å komme tilbake til udødelighet/evighet. Ved å få eget avkom vil du føre dine gener videre. Kanskje har du et spesielt gen som i fremtiden vil føre til at dine etterkommere har større fremtidsutsikter enn andre. Din bevissthet vil ikke være tilstede, men dine gener vil likevel fortsette.

Og sånn sett, hvis cellene husker - så vil vi på en måte alltid ha en form for evig liv, dersom vi fortsetter å formere oss. En del av meg vil alltid være evig, eller... på mange måter vil det meste av meg være det, da det tar form i ny energi. Kroppen råtner vekk, og kondensen fører til at vannmengden på jorda består. Alt resirkuleres. Vi er alle ett og samme, sånn sett.

Nå var det jo også bevisstheten jeg snakket om, eller ihvertfall kontrollen og bruken over den.
Bevisstheten kan - for alt jeg vet - også eksistere, selv om jeg kanskje ikke vil nå den på samme måte... og akkurat det synes jeg er en spennende tanke.

Kanskje vi heller skal definere hva vi er først? Er vi kroppen vår, genene våre, bakteriefloraen vår, eller er vi bare bevisstheten? Alt annet enn bevisstheten vil jeg si vil overleve døden, men vi har ikke holdepunkter for å tro at bevisstheten lever videre.

Vi er alt dette. Ett holdepunkt for å si det at bevisstheten lever videre er disse som har opplevd minner fra tidligere liv, gjennom reinkarnasjon - og dette har kommet frem gjennom regresjon.
Det vi ikke vet er om dette er ekte eller ikke, selv om det utifra våre tankesett den dag idag virker som om det helst IKKE er tilfelle.

[Moonstone]

Ja, for mange så er nok et ønske om et etterliv en måte å få fokus bort i fra sin egen dødsangst.
Men hvis en illusjon får en til å leve uten angst, så er vel ikke illusjonen forgjeves?
Da tjener den vel et slags positivt formål, selvom illusjonen kanskje ikke er helt forenelig med virkeligheten?

Hmm. Jeg nekter å bytte ut virkeligheten med illusjoner, men igjen så vet jeg ikke alltid hva som er virkelig og illusjon, og hvordan jeg skal skille disse.
Synes faktisk det kan bli litt feil, begrensende, til tider.

Jeg er forsåvidt enig med deg i det du sier her.

Ja, men jeg tror at det meste av det vi med sikkerhet kaller "virkeligheten", er illusjoner.
Spesielt de subjektive, mentale "virkelighetene.
Men også den informasjonen vi får inn og tolker gjennom våre sanser.
Så jeg tror ikke det GÅR AN å bytte ut alle illusjoner med "virkeligheten". Jeg tror bare en kan bytte en illusjon med en anen..
Men hvem velger vi? Hvorfor velger vi den vi velger? Noen velger ikke selv engang, men bare arver illusjonene foreldrene og samfunnet hadde. Og de som gjør det, vet som oftest ikke at de KAN velge en anen engang.

Masse-illusjonene blir bytta ut med individuelle.
Vi bestemmer mer selv, hva vi VIL tro på, ikke lenger hva vi MÅ tro på.

Det har vi alltid bestemt, men det er mer rom for det nå.
Kontrollen dreier seg mer om det materielle nå. Profitt. De har funnet ut at mennesker nyter det å leve med denne friheten til å tenke og mene hva de vil, mens det samtidig er visse grenser for det. Disse som forsøker å stoppe menneskers tankefrihet er ikke alltid religiøse. Ofte er det likevel slik.

Ja, muligheten for valg har jo alltid vært der, men kontrollen på det var jo MYE større før. Man skulle IKKE sette spørsmål til de vedtatte sannhetene, enkelt og greit..og hvorfor, vet alle som er litt oppegående.

For øvrig er jeg enig med det du sier om profitt.
Det ser ut som om det har blitt mange som nyter godt av denne mentale friheten, og blir rike på det.
Mange er nok sjarlataner også.

[BA.]

Jeg har to etterkommere, som ser ut til å gi sitt bidrag til samfunnet, og det er hva jeg mente med å gjøre mitt bidrag for at menneskeheten skal bestå. Ikke mer pompøse tanker enn det. Uten etterkommere, ingen videreføring av menneskeheten. Bare så det er sagt, adopsjon av barn som ellers kanskje ikke ville kunne føre verden videre er et helt og fullverdig tilsvarende bidrag.

Ja, da forstår jeg!
Du har da kommet langt, og det er jo ikke pompøst. Det er lengre enn jeg foreløpig har kommet.
Håper jeg også kommer dit om ikke så altfor lenge...

Ellers, dette med adopsjon er jeg forsåvidt ikke helt enig.
Synes det lukter politisk korrekt og ikke så mye annet, selv om det er veldig omtenksomt og en god gjerning i seg selv. Det kan jeg absolutt ikke nekte for. Poenget er at man istedenfor å adoptere barn som trenger bedre levekår heller skal slutte å produsere barn hvor det er så dårlige levekår. Ta problemet der det er reelt istedenfor.
Selv om det er enda en sånn "lettere sagt enn gjort"-ting.

Nei, jeg er nok ikke enig i annet enn at det ser ut til å være politisk korrekthet.

Når barnet er født, og ikke har andre fremtidsmuligheter enn adopsjon så synes jeg adopsjon er likestilt egne barn. Uansett fører det til at den menneskelige genpoolen videreføres, selv om det ikke er ens egne gener som føres videre. Adopsjon av søskens barn inneholder så mye av ens egne gener at det nærmest kan likestilles med egne barn. Adopsjon av barn fra fremmede kulturer kan innføre nye gener i samfunnet, som også kan føre menneskeheten fremover.

Og sånn sett, hvis cellene husker - så vil vi på en måte alltid ha en form for evig liv, dersom vi fortsetter å formere oss. En del av meg vil alltid være evig, eller... på mange måter vil det meste av meg være det, da det tar form i ny energi. Kroppen råtner vekk, og kondensen fører til at vannmengden på jorda består. Alt resirkuleres. Vi er alle ett og samme, sånn sett.

Eller om vi kaller det genene dine. Dine gener vil leve videre i ditt avkom, og videreføres så lenge de er tilstrekkelig fordelaktige.

Vi er alt dette. Ett holdepunkt for å si det at bevisstheten lever videre er disse som har opplevd minner fra tidligere liv, gjennom reinkarnasjon - og dette har kommet frem gjennom regresjon.
Det vi ikke vet er om dette er ekte eller ikke, selv om det utifra våre tankesett den dag idag virker som om det helst IKKE er tilfelle.

Tja, er det noe holdepunkt? Hvis jeg sier at vi ikke har noe etterliv, så har vi akkurat like mye holdepunkt for at det ikke finnes noe etter døden.

Det er kun anekdoter, uten noe som helst beviselig holdepunkt.

Det vi vet om regresjon, er at det finnes humbug på den fronten også. Vi kan ikke si at alt er humbug, men vi vet at mye er det. Om det finnes noe ekte innenfor kategorien, så har de tilgode å stille opp hos Randi eller andre vitenskapelige studier.

[Metodisten]

Jeg har lenge tengt på hva som sjer etter på døden, om vi virkelig kommer til himmelen eller om alt blir svart og råtner, eller får vi virkelig oppleve "verdens under gang" og at gud kommer til å ta med alle de kristne til himmelen. kommer Mesias noen gang til å komme? hvem vet.... hvilken religion har rett! vi alle har opplevd noe eller kommer til å oppleve noe ufoklarlig i livet en gang. eller er vi bare syke i hode og er skapt av en aller annen fyr. HVEM VET!?!?!?

Hva tror dere?

Det koker ned til det du selv sier john.

Hvem vet. Ingen her .

[2803]

jeg trur det ikke skjer noe etter døden.