Universet & dets hemmeligheter ⇒ Reality is an illusion.

[thombern]

Et menneske kan se en blå farge, et annet menneske ser den samme fargen men ser den kanskje som en litt lysere blåfarge, noe som har med å gjøre at vi er forskjellige. vi oppfatter verden ca slik den er, men ikke helt nøyaktig for vi er jo ikke perfekte. Vi er skapt av universet, og bedre tilpasset/utviklet i forhold til universet blir vi, og derfor får vi også mere og mere nøyaktig oppfattelse av hvordan alt er. Det er et ordtak som sier (skogen er der bare når man ser den)
Men jeg tror den er der hele tiden.... Det bare må et menneske eller et dyr til for å oppfatte den. Det var noe av det som jeg trodde var meningen med livet...nemlig å oppfatte at universet er der....hvis ikke ville det vært meningsløst for universet å være der hvis ingen vet at det finnes.

[ludoburgero]

Jeg har sikkert sagt det før, men samma det.

Det er viktig å oppdage menneskene også, noe som står oss kanskje enda nærmere, enn før vi oppdager Universet. Menneskene er også inni Universet, men de må vi omgås med.

Fremdeles har man langt igjen å gå når man ser hvordan menneskene ødelegger hverandre, for hverandre og ødelegger den jorda de lever på. Det blir litt lettvint å fokusere på andre ting sikkert.

Og som thombern under her sier, så tror jeg også at skogen er der hele tiden.
Men så lenge ingen er der til å beskrive skogen eller være i den, så vil vi ikke vite hva skogen er.
Jeg vil gjerne adoptere den idéen til det å ikke se andre mennesker og være der med dem... da vil vi heller ikke vite hvordan de er. For det er blitt et problem idag, hvordan man splittes og lever alene - sammen - med hverandre vi mennesker. Vi tenker for mye på oss selv, og det er ingen som ofrer seg for andre og hverandre lengre. Finnes ikke lenger noen ære, noen yrkesstolthet eller mye nok nestekjærlighet. Alle er ute etter å bedra hverandre. "What's in it for me?"

Velkommen til 2009, et Egohelvete... som heldigvis er i ferd med å snu til det bedre.
Tror og håper jeg.

[Moonstone]

Jeg har sikkert sagt det før, men samma det.

Det er viktig å oppdage menneskene også, noe som står oss kanskje enda nærmere, enn før vi oppdager Universet. Menneskene er også inni Universet, men de må vi omgås med.

Ja, Universet inneholder faktisk ALT, så da er vi mennesker også universet.

Fremdeles har man langt igjen å gå når man ser hvordan menneskene ødelegger hverandre, for hverandre og ødelegger den jorda de lever på. Det blir litt lettvint å fokusere på andre ting sikkert.

Ja, tidlig Gresk filosofi, som Platon og Thales, funderte mest på hvorda verden og universet var oppbygd og dens funksjon.
Men Aristotoles, Platons elev, snudde helt om og sa at det var SAMFUNNET og menneskene I DET som var det viktigste å forstå seg på, for å leve så harmonisk som mulig.
Dette har blitt to hovedretninger innen filosofi siden.
Jeg må si at jeg liker BEGGE retninger like mye, for jeg tror at begge er nødvendig for helhetlig forståelse.

Og som thombern under her sier, så tror jeg også at skogen er der hele tiden.
Men så lenge ingen er der til å beskrive skogen eller være i den, så vil vi ikke vite hva skogen er.
Jeg vil gjerne adoptere den idéen til det å ikke se andre mennesker og være der med dem... da vil vi heller ikke vite hvordan de er. For det er blitt et problem idag, hvordan man splittes og lever alene - sammen - med hverandre vi mennesker. Vi tenker for mye på oss selv, og det er ingen som ofrer seg for andre og hverandre lengre. Finnes ikke lenger noen ære, noen yrkesstolthet eller mye nok nestekjærlighet. Alle er ute etter å bedra hverandre. "What's in it for me?"

Velkommen til 2009, et Egohelvete... som heldigvis er i ferd med å snu til det bedre.
Tror og håper jeg.

Ja, jeg tror slike perioder kommer og går.
Perioder med for mye samhold, avler trang til individualitet, og omvendt..

[ludoburgero]

Ja, det er faktisk riktig det. Alt vil eskalere og nå sine vendepunkter.
Når man klatrer til topps, har man helst lyst å bare ake ned igjen.
Og når man er på bunn har man lyst til å nå nye høyder.

Om sommeren er det godt å sitte svalt i skyggen, eller kose seg med noe kaldt i glasset.
Vinteren er en perfekt tid for en kopp rykende varm kakao.

Balansen vil alltid være der sett i et lengre tidsperspektiv. Det handler om å zoome ut, skifte litt fokus, for egentlig så er alt som det burde være her i verden. Alt har sine fordeler og ulemper, men det rettferdiggjør aldri øyeblikket - da man må handle utifra god tro og gjøre det man mener er det riktige.

Å oppdage verdensrommet og andre planeter er nok en fin ting, langsiktig, siden vi er i ferd med å ødelegge forholdene på jorden. Og ikke minst hvordan vi er i ferd med å overbefolke den.
Sånn sett finnes det jo enkelte planeter vi kanskje kan bosette oss på, eller på vår egen måne.

...men la oss zoome litt inn nå;

Foreløpig mener jeg at vi "vanlige dødelige" må fokusere mer på de nærmeste omgivelsene våre.
Folk blir fort opptatt av å sitte i apati, utleve de asosiale og egosentriske sidene sine, enten ved å nære seg på oppmerksomhet ved å drikke alkohol eller ruse seg for denne gode følelsen inni seg, det å være midtpunktet i sosial tilstelning (som slett ikke vitner om høy sosial intelligens), eller det å sitte foran playstation eller datamaskinen sin og spille spill, følge med på TV om hva som skjer her i verden med universet vårt eller med en eller annen deltaker på et realityprogram, sitte for seg selv og chatte med resten av verden gjennom tekst fremfor å nyte en kopp kaffe med en god venn - ISTEDENFOR Å BRY SEG OM HVERANDRE.

Jeg bare nevner det.

[Moonstone]

Ja, det er faktisk riktig det. Alt vil eskalere og nå sine vendepunkter.
Når man klatrer til topps, har man helst lyst å bare ake ned igjen.
Og når man er på bunn har man lyst til å nå nye høyder.

Om sommeren er det godt å sitte svalt i skyggen, eller kose seg med noe kaldt i glasset.
Vinteren er en perfekt tid for en kopp rykende varm kakao.

Balansen vil alltid være der sett i et lengre tidsperspektiv. Det handler om å zoome ut, skifte litt fokus, for egentlig så er alt som det burde være her i verden. Alt har sine fordeler og ulemper, men det rettferdiggjør aldri øyeblikket - da man må handle utifra god tro og gjøre det man mener er det riktige.

Å oppdage verdensrommet og andre planeter er nok en fin ting, langsiktig, siden vi er i ferd med å ødelegge forholdene på jorden. Og ikke minst hvordan vi er i ferd med å overbefolke den.
Sånn sett finnes det jo enkelte planeter vi kanskje kan bosette oss på, eller på vår egen måne.

...men la oss zoome litt inn nå;

Foreløpig mener jeg at vi "vanlige dødelige" må fokusere mer på de nærmeste omgivelsene våre.
Folk blir fort opptatt av å sitte i apati, utleve de asosiale og egosentriske sidene sine, enten ved å nære seg på oppmerksomhet ved å drikke alkohol eller ruse seg for denne gode følelsen inni seg, det å være midtpunktet i sosial tilstelning (som slett ikke vitner om høy sosial intelligens), eller det å sitte foran playstation eller datamaskinen sin og spille spill, følge med på TV om hva som skjer her i verden med universet vårt eller med en eller annen deltaker på et realityprogram, sitte for seg selv og chatte med resten av verden gjennom tekst fremfor å nyte en kopp kaffe med en god venn - ISTEDENFOR Å BRY SEG OM HVERANDRE.

Jeg bare nevner det.

Konklusjon:

Perspektiv er viktig for helhetlig forståelse, men med et overfokus på det vil fjærne seg fra de mindre realitetene.

Platon vs Aristotoles.

[ludoburgero]

Nei, i mine tanker er det ikke noe versus
Det handler ikke om å velge det riktige, men å velge det som passer der og da.

[Moonstone]

Nei, i mine tanker er det ikke noe versus
Det handler ikke om å velge det riktige, men å velge det som passer der og da.

Var bare for å sette det i perpektiv som et paradoks som folk har fundert på i årtusener

Enig med deg.
Begge er like viktig, og vi må velge å sette fokus avhengig av situasjon og ønsket utfall..

[Appelsin]

Deler denne jeg

[youtube]<object width="425" height="344"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/ae2dBOxt-vA&hl ... ram><param name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="http://www.youtube.com/v/ae2dBOxt-vA&hl=en&fs=1" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="425" height="344"></embed></object>[/youtube]

[PuppetMaster]

Om vi fant den "virkelige virkelighet", som går ut på at det vi sanser er langt mindre enn det som faktisk er; slipper vi likevel unna det vi kaller for virkeligheten i dag? Blir da den "nye" virkeligheten en annen dimensjon hvor ingenting materielt/fysisk er nødvendig lenger, eller blir det bare enda en versjon av den verden vi lever i i dag? Og hvis det sistenevnte er tilfellet, hvorfor søke noe vi allerede har? Eller hvorfor lete etter en virkelighet som er helt lik denne, bare annerledes? Naturloven er vel lik uansett? Jeg liker å tro at det fysiske er konstant, og jeg tviler ikke et sekund på at stolen jeg sitter på faktisk ER en stol. Det er da ikke noe galt i å tro på det man ser? Det er helt naturlig.

F.eks: hvis man ser et gjenferd eller en ånd med sine egne øyne, så tror man jo gjerne at man har sett dette, og at det eksisterer. Men dette kan altså, ifølge den virkelige virkelighet, være en illusjon, fordi sansene våre ikke er tilstrekkelige eller fordi sansene våre rett og slett feiltolket det vi så. Hvordan kan vi da stole på at noe, også den virkelige virkeligheten, er virkelig?

Virkelig intressant tema, uten fasitsvar!

[ludoburgero]

Vi kan velge hva vi vil ta for gitt, som virkelighet.

Samtidig, parallelt ved at vi velger hva vi vil tro er virkelig,
setter vi også begrensninger og lover for hva som ikke er virkelighet.

Ingenting av dette spiller noen rolle, for når alt kommer til alt
så har vi den fysiske ytre verden å forholde oss til, og vår indre verden -
som består av våre tolkninger, fantasier og sanser. Hva vi synes om den ytre.

Uansett hva vi gjør, så klarer vi aldri å unnslippe alle disse aspektene,
men vi velger selv hva vi vil se i både den ytre og den indre verden.
Gjerne mest i den indre, så det er der vi kan forandre oss.
Og både den ytre og den indre er knyttet sammen, man kan heller ikke separere dem.
Man kan ikke bare leve på et psykisk plan, for å si det sånn da. Man lever også fysisk.

Det er jo mulig (selv om noen benekter det) å manipulere energi uten å være fysisk.
Eller - kanskje det reelle spørsmålet står om ikke ALT egentlig ER fysisk også?
For nå tenker jeg på telekinese. Ta dette som et eksempel.
Noen flytter en gjenstand ved hjelp av tankekraft. Noen vil tro det er ren magi, noen vil forklare det med at de sender ut sterk elektromagnetisk stråling som er indusert via konsentrasjon.
Samme hva det er... det fungerer. Jeg har sett det blitt gjort i levende live flere ganger.

Poenget er at vi ønsker en trygg virkelighet, noe vi kjenner, noe vi kan forholde oss til.
Vanlige mennesker vet ikke alltid hvordan ting er oppbygd, og ikke alle er rakettforskere, men mange av oss bruker teknologi som er svært avansert. Vi tar den også for gitt fordi den er her fysisk, men straks vi setter oss inn i hvordan den fungerer og hva som ligger bak kan vi fort bli tafatte fordi det er så meget med tungt fordøyelig informasjon.

Andre ting vi kan undres over, men som vi gjerne har forklaringer på er jo hvorfor månen styre tidevannet. Jeg synes det er fascinerende og vil nok ikke helt forstå det. En annen ting er at en kvinne begynner å produsere brystmelk hvis hun har en gråtende baby lenge nok holdende inntil seg. Andre ting kan være hvorfor det ikke er mulig å lage en skikkelig marengs på dager det regner. Noen vil nok si både det ene og det andre, luftfuktighet, hormoner, etc.
Det er ikke alltid så viktig for meg å få en forklaring på det hele, men jeg kan gjerne få en og annen. Det forandrer ikke det faktum at disse sakene er fascinerende - likevel.

Jeg liker å stille litt tvil om alt, men samtidig så gjør jeg det latent.
Dersom jeg ser at jeg kan endre tankemønster eller "syn på virkeligheten" og det virker å gagne meg, så gjør jeg det når jeg får det til. Da blir livet enda bedre.

[Metodisten]

Så i min mening, så må det være noe "mer/annet", fordi hvis INGENTING kan bli skapt av INGENTING så må det ha vært noe annet/annen som har gjort det.

Må det det da? Er det noe mer utenkelig at materien alltid har eksistert? Er det noen logisk slutning som sier at alt -må- ha blitt til på et tidspunkt?

Nei det trenger vel ikke ha blitt til på ett tidspunkt. Men det kan godt ha gjort det som i big bang teorien da.
Uansett er vel kluet att for å lage masse må man ha energi. Masse energi.
Energi kan ikke komme fra intet...
Hvor var den før big bang Kimbara ?

[Timetravel_0]

Det var ingen tid før The Big Bang. Det er ingen ende på jorda. Du var ingen før du ble født.

[PuppetMaster]

Det var ingen tid før The Big Bang. Det er ingen ende på jorda. Du var ingen før du ble født.

Det spørs jo hvilken tid vi snakker om. Snakker vi om jordas tid? Neivel, jordens tid var ikke kommet, men man må ikke glemme at universet også har en abstrakt form for tid. Universet er jorden mor. Din mor er såklart din mor. Betyr det at før du ble født så fantes det ingen tid, altså på den tiden din mor levde? Neppe. Jorden var ingen før den ble skapt, men det er den nå.

Din tid fantes kanskje ikke, men tiden var der likevel. Du var ingen, men det er du i dag.

[Timetravel_0]

Sier du at moren min er død?

[PuppetMaster]

Sier du at moren min er død?

Jeg snakker i et annet perspektiv og i en annen tidsform. Gramatikk kalles det.