Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ Å ta farvel, men hva med hjelpere?

[Grevinne]

Var på alternativmessa i Drammen sist helg, og der ble det på et av foredragene sagt at når noen dør, må vi ta farvel og la personen få fortsette sin reise på den andre siden. Det er vår egoisme som holder den avdøde igjen her (sorg, savn, frykt for å miste, gi slipp..), og hvis vi ikke vil gi slipp, får ikke personen fortsatt sin utvikling.
Men hva da med våre hjelpere, som vi ofte ikke holder igjen (avdøde slektninger som man ikke har møtt i dette livet, f.eks)? Hva skjer med deres videre utvikling? Eller er de først avgårde for å utvikle seg, før de får i oppdrag å komme "tilbake" som en hjelper?
Og de som går videre på sin reise, vil de fortsatt ha mulighet til å komme tilbake og hilse på hvis vi trenger dem?

Mange tanker... Vet ingen kan si de vet sannheten om hva som skjer på den andre siden, for det tror jeg ingen gjør. Men hadde vært morsomt å høre andres synspunkter på dette. Evt anbefalinger på litteratur om emnet.

[ludoburgero]

Jeg skjønner hele greia med at det er trist å ta farvel med mennesker som dør.
Vi er mennesker og vi er fulle av følelser.
Likevel savner jeg å få sagt en ting, og det er faktisk ikke for å være frekk,
men det er rett og slett for å dele tankene mine om dette...

Unnskyld hvis jeg virker følelsesløs. Jeg har selv opplevd å miste mennesker jeg er glad i.
Også mennesker som har gått bort, forlatt overflaten, gått over til andre siden og dødd.

Hvorfor er det så mange som tillater seg å la sorgen utvikle seg til et slags romantisk eventyr?
Helt ærlig? Hvilke prosesser er det som bringer folk inn i det modus hvor de må gi et menneskeliv ekstra verd fremfor et dyreliv, eventuelt å forestille seg at de blir en engel som skal passe på oss videre i livet og alt dette her? Og til minne og ære for de døde så gjør vi ofte "slik han/hun hadde satt pris på". Hva i all verden er dette for en ting å gjøre? Til ære for noen skal vi da saktens gjøre mens de enda LEVER slik at de får gleden av å oppleve denne ære selv. Når noen er døde, så er de døde, og rent utfra logikk å prate så har de ikke muligheten til å merke dette vi gjør til minne og ære for dem. Det er ikke det at det er en feil ting å gjøre - slettes ikke. Det er fint å gjøre en bragd, en nobel handling til minne for en avdød vi har hatt kjær. Likevel synes jeg det er mye jatt og pjatt i forbindelse med dette, da vi sjeldent viser hverandre hvor mye de andre betyr for oss mens de enda lever...

Dette med hjelpere, det er det mange av dere her inne på forumet som har opplevd.
For meg vil jeg helst kalle det energier, og jeg tror ikke det står konkrete personer og passer på meg. Jeg er likevel ikke så bastant på dette, for jeg er åpen for at det kan være både det ene og det andre. Uansett - hvorfor romantisere slik som dette over døden og dens funksjon, da vi ofte glemmer å sette pris på hverandre mens vi først lever?! Hallo? Er det noen som hører meg?
Noen som forstår hva jeg mener og hvor jeg vil frem?
DET ER FOR SEINT Å TENKE PÅ DE DØDE!

Ja, som du sier Grevinne... det er vår egoisme som "holder den avdøde igjen".
Det kan vel også sies slik. Vi må bryte løs fra dette egoet og oppofre oss for andre og for hverandre. Hvis flere hadde hatt denne innstillingen, hadde vi alle gitt og gitt og fått på uendelig kjærlighet. Det er jeg helt sikker på! Synes mildt sagt det er for jævlig at vi skal bli hyllet og at folk skal grine over at vi er vekke da vi først er det, for hvis vi hadde gitt hverandre nok kjærlighet i livet så hadde også døden vært mer naturlig for oss, og vi hadde følt vi hadde gjort alt det riktige. Kanskje ingenting uoppgjort med de som har forlatt oss?

Likte at du kom med dette innlegget, Grevinne.
Til tross for at jeg kanskje tror at det ikke skjer noe særlig mer etter døden.
Alt må jo ha sin ende, og jeg tror egentlig at energien forvandler seg til noe annet etter døden.
Sjelen vår - om den eksisterer - vil kanskje reinarnere i en annen kropp eller som en uendelig svevende energi uten den bevisstheten vi faktisk har her og nå.
For det er NÅ, idag, vi faktisk kan kjenne at vi lever... til tross for alle andre tidligere liv, både i fortiden og fremtiden vi enn måtte ha, så lever vi og kan kjenne det - NÅ - HER OG NÅ.

Jeg tenker, jeg ser, jeg hører, jeg føler - ergo jeg lever.

[Xirque Z'dataan]

Det er som du antyder...når noen dør så må vi ikke holde de igjen for lenge...dette blant anna for å få restittuert seg og å finne ut hvem de egentlig er og om de har klart å fullføre oppdraget sitt.
Når det da er ferdige med det så har de fri tilgang til å komme innom vår sfære, enten på besøk, eller på oppdrag som Hjelper/guide.

Mange av de som går igjen i dag har enten blitt holdt tilbake, har en beskjed de føler at de må gi videre, eller er faktisk ikke klar over at de har dødt.
Det finne jo da også andre grunner til at noen går igjen, men dette er huvedgrunnene

[Grevinne]

Ja her var det mange tanker fra deg også, Ludoburgero :mozilla_smile: Takker for dine tanker, selvom det ikke var nøyaktig det jeg spurte om, så måtte jeg smile litt av det jeg leste, for jeg kjenner meg igjen. Kjenner meg igjen både på mine egne følelser i forhold til personer som har dødd, men også mye av dette jeg ser i det daglige, som sykepleier på sykehjem... Ser ofte at når gamle mor/far dør på sykehjemmet, virker det som om familien er helt uforberedt, og anger og uoppgjorte ting kommer til overflaten. Men såklart ikke alltid, noen har en grei dialog med sin svake og syke, og alle er inneforstått med hva som skjer, alt er sagt, begravelsen planlagt, testamente skrevet osv... I disse sjeldne tilfellene, er det åpenbart at alle har det mye lettere den siste tiden og når døden inntreffer. Så ja, det er viktig å få gjort opp alt uoppgjort, sagt det man vil si og gjøre, FØR det er "for sent" (hvis det er et riktig uttrykk, kan diskuteres men).

I forhold til døden, og synspunkter på denne, så er det jo tydelige forskjeller rundt i verden og etter forskjellige religioner også. Her skal vi kle og i svart og gå i kirken og gråte når noen er død, i andre deler av verden skal det feieres når noen er død. Da er den døde kommet seg videre på sin reise, man takker for det man har hatt sammen, og fester for å feire den avdøde. Glede og latter, kontra sorg og tårer, ikke rart man har mange tanker om dette vel?

[Grevinne]

Det er som du antyder...når noen dør så må vi ikke holde de igjen for lenge...dette blant anna for å få restittuert seg og å finne ut hvem de egentlig er og om de har klart å fullføre oppdraget sitt.
Når det da er ferdige med det så har de fri tilgang til å komme innom vår sfære, enten på besøk, eller på oppdrag som Hjelper/guide.

Mange av de som går igjen i dag har enten blitt holdt tilbake, har en beskjed de føler at de må gi videre, eller er faktisk ikke klar over at de har dødt.
Det finne jo da også andre grunner til at noen går igjen, men dette er huvedgrunnene

ja hvorfor noen går igjen, har jeg egentlig klart for meg, og helt enig med deg der. Men er det første avsnittt ditt som interesserer meg, hva som egentlig skjer på den andre siden, og hvor mye vi egentlig kan påvirke det.

[Xirque Z'dataan]

I forhold til døden, og synspunkter på denne, så er det jo tydelige forskjeller rundt i verden og etter forskjellige religioner også. Her skal vi kle og i svart og gå i kirken og gråte når noen er død, i andre deler av verden skal det feieres når noen er død. Da er den døde kommet seg videre på sin reise, man takker for det man har hatt sammen, og fester for å feire den avdøde. Glede og latter, kontra sorg og tårer, ikke rart man har mange tanker om dette vel?

legg merke til at babtistene sørger intill at personen er lagt i graven...for så å feire stort det livet som var levd + at personen endelig har funnet gud etterpå meg musikk sang og dans.

på samme måte som det tidligere var i skandinavia man feiret ett godt levd liv og at personen endelig får treffe lenge savnede avdøde i Valhalla eller Hel, sørgingen gjorde man seg ferdig med under gravferden

[Grevinne]

I forhold til døden, og synspunkter på denne, så er det jo tydelige forskjeller rundt i verden og etter forskjellige religioner også. Her skal vi kle og i svart og gå i kirken og gråte når noen er død, i andre deler av verden skal det feieres når noen er død. Da er den døde kommet seg videre på sin reise, man takker for det man har hatt sammen, og fester for å feire den avdøde. Glede og latter, kontra sorg og tårer, ikke rart man har mange tanker om dette vel?

legg merke til at babtistene sørger intill at personen er lagt i graven...for så å feire stort det livet som var levd + at personen endelig har funnet gud etterpå meg musikk sang og dans.

på samme måte som det tidligere var i skandinavia man feiret ett godt levd liv og at personen endelig får treffe lenge savnede avdøde i Valhalla eller Hel, sørgingen gjorde man seg ferdig med under gravferden

Hm, interessant. Har alltid vært fascinert over dødsritualer og synet på døden. Men husker ikke så godt hva jeg engang lærte i Religion og livssyn på videregående, er noen år siden

[Xirque Z'dataan]

Det er som du antyder...når noen dør så må vi ikke holde de igjen for lenge...dette blant anna for å få restittuert seg og å finne ut hvem de egentlig er og om de har klart å fullføre oppdraget sitt.
Når det da er ferdige med det så har de fri tilgang til å komme innom vår sfære, enten på besøk, eller på oppdrag som Hjelper/guide.

Mange av de som går igjen i dag har enten blitt holdt tilbake, har en beskjed de føler at de må gi videre, eller er faktisk ikke klar over at de har dødt.
Det finne jo da også andre grunner til at noen går igjen, men dette er huvedgrunnene

ja hvorfor noen går igjen, har jeg egentlig klart for meg, og helt enig med deg der. Men er det første avsnittt ditt som interesserer meg, hva som egentlig skjer på den andre siden, og hvor mye vi egentlig kan påvirke det.

Sjelen skal restittueres og vi kommer til å forstå livet vårt i den store sammenhengen når vi går over. Tror ikke vi kan påvirke så mye av det som skjer etter overgangen før etter at vi har blitt restittuert og fått analysert de siste livet i forhold til den store sammenhengen.
Det er jo "der" som egentlig er hjemme, så når det som må gjøres etter overgangen er unnagjordt så vil vi jo kunne gjøre nye som vi selv vil...titte innom jordsfæren for å følge med de kjære som fortsatt lever, for å "hjelpe" med noe eller bare passe på...følge med at allt er bra.

[Xirque Z'dataan]

I forhold til døden, og synspunkter på denne, så er det jo tydelige forskjeller rundt i verden og etter forskjellige religioner også. Her skal vi kle og i svart og gå i kirken og gråte når noen er død, i andre deler av verden skal det feieres når noen er død. Da er den døde kommet seg videre på sin reise, man takker for det man har hatt sammen, og fester for å feire den avdøde. Glede og latter, kontra sorg og tårer, ikke rart man har mange tanker om dette vel?

legg merke til at babtistene sørger intill at personen er lagt i graven...for så å feire stort det livet som var levd + at personen endelig har funnet gud etterpå meg musikk sang og dans.

på samme måte som det tidligere var i skandinavia man feiret ett godt levd liv og at personen endelig får treffe lenge savnede avdøde i Valhalla eller Hel, sørgingen gjorde man seg ferdig med under gravferden

Hm, interessant. Har alltid vært fascinert over dødsritualer og synet på døden. Men husker ikke så godt hva jeg engang lærte i Religion og livssyn på videregående, er noen år siden

må jo si at jeg ønsker at mine nærmeste fester for ett godt levd liv når jeg "går" heller enn at de sitter å sørger over tapet...hvem har lyst til å dra over/hjem da?

[Grevinne]

Hehe, ja helt enig med deg :mozilla_smile: Men har nok veldig mye med våre tradisjoner å gjøre og, er liksom "sånn det skal være" for de fleste... Ellers helt enig med deg i ditt syn på hva som skjer etter døden, er sånn jeg opplever at det er og. Har flere ganger hatt kontakt med de som har gått over, men alltid føler jeg de mest rett etter døden, så avtar det gradvis. Men opplever i forhold til en dame som døde for snart 3 år siden, hun kom som en "åpner" for meg, at hun var ofte innom og til tider veldig intens rett etter døden, så avtok det gradvis. En synsk dame jeg kjenner, beskrev det som om jeg og denne døde damen hadde en forbindelse, som en tråd mellom oss, at når jeg trengte henne, kjennte hun nøkket og kom. Er vel det jeg har opplevd og, merker henne sjelden nå hvis ikke jeg virkelig trenger henne. Men greit nok, så lenge hun og de andre kommer hvis jeg trenger det
Men hvis de reinkarnerer til et annet liv da? Vil fortsatt en del av sjelen være tilgjengelig for meg og andre som trenger dem, eller reinkarnerer de ikke før alle kjente har kommet over? Ble litt tullete beskrevet, men dere skjønner sikkert hva jeg mener

[Xirque Z'dataan]

Hehe, ja helt enig med deg :mozilla_smile: Men har nok veldig mye med våre tradisjoner å gjøre og, er liksom "sånn det skal være" for de fleste... Ellers helt enig med deg i ditt syn på hva som skjer etter døden, er sånn jeg opplever at det er og. Har flere ganger hatt kontakt med de som har gått over, men alltid føler jeg de mest rett etter døden, så avtar det gradvis. Men opplever i forhold til en dame som døde for snart 3 år siden, hun kom som en "åpner" for meg, at hun var ofte innom og til tider veldig intens rett etter døden, så avtok det gradvis. En synsk dame jeg kjenner, beskrev det som om jeg og denne døde damen hadde en forbindelse, som en tråd mellom oss, at når jeg trengte henne, kjennte hun nøkket og kom. Er vel det jeg har opplevd og, merker henne sjelden nå hvis ikke jeg virkelig trenger henne. Men greit nok, så lenge hun og de andre kommer hvis jeg trenger det
Men hvis de reinkarnerer til et annet liv da? Vil fortsatt en del av sjelen være tilgjengelig for meg og andre som trenger dem, eller reinkarnerer de ikke før alle kjente har kommet over? Ble litt tullete beskrevet, men dere skjønner sikkert hva jeg mener

Kan hende at de er tilgjengelige mens de sover, astralreise.

det at det er mest tilstedeværelse rette etter har nnok med at de ønsker å se hvordan det går, gi trøst og å si "på gjensyn"

[Grevinne]

Nok engang helt enig :mozilla_smile: Har møtt to av de "åndelige damene" (som jeg liker å kalle dem) i drømme flere ganger, og de drømmene har jeg nesten alltid klart å forstå, selvom jeg ellers ikke er noe opptatt av drømmetydning. Spennende å møter noen likesinnete, og som kan så mye om dette temaet

[Xirque Z'dataan]

Nok engang helt enig :mozilla_smile: Har møtt to av de "åndelige damene" (som jeg liker å kalle dem) i drømme flere ganger, og de drømmene har jeg nesten alltid klart å forstå, selvom jeg ellers ikke er noe opptatt av drømmetydning. Spennende å møter noen likesinnete, og som kan så mye om dette temaet

takker...men jeg synes du kan mye du også jeg.

[ludoburgero]

Nei, det er jammen ikke rart at det oppstår tanker i forbindelse med døden i det hele tatt.
Det er tross alt ingen av oss som kan si hvordan det er, fordi vi ikke har dødd selv.
Nær-døden-opplevelse kan også fravike fra det å være død for alltid, så det er heller ikke noe man kan basere sin antagelse om selve døden i sin helhet på.
"Jo, jeg har vært på den andre siden". Nei, kanskje du fikk et innblikk i reisen og prosessen over dit, men du har slettes ikke vært der sammen med alle de andre som er der på samme måte, fordi du kom jo tilbake hit for å fortelle oss det. Sånn ellers synes jeg nesten det er bedre å feire de døde enn å sørge over dem. Sorg må man også tillate seg, men hadde det ikke vært fint om vi var så glad i oss selv og det vi hadde gjort for et annet menneske før det døde, slik at vi kunne gi slipp på det med en gang og heller bare reflektere og mimre over det gode som var?

Jo, det tror jeg.

[Grevinne]

Nok engang helt enig :mozilla_smile: Har møtt to av de "åndelige damene" (som jeg liker å kalle dem) i drømme flere ganger, og de drømmene har jeg nesten alltid klart å forstå, selvom jeg ellers ikke er noe opptatt av drømmetydning. Spennende å møter noen likesinnete, og som kan så mye om dette temaet

takker...men jeg synes du kan mye du også jeg.

Takk, takk, jeg lærer vel stadig :mozilla_smile: Men morsomt å få innspill fra andre.