Først vil jeg få si at dette er en veldig interressant side, som gir nysgjerrige mennesker, som meg selv lysten på å utforske mere og vite myye myye mere. Spennende!
Jeg, samboeren min, venner, bekjente osv har lenge vært veldig nysgjerrig på dette stedet.
Vi har hørt veldig mye, men hva skal man tro da? Det blir jo veldig mye spekulasjoner samt at man også føler en frykt for det uvitende.. Men, det er jo det som er spennende?
Har hørt masse historier om dette stedet.. Fra hester til Finckenhagen. Men er dette sant?
En dag i Oktober tok venninne mi seg med meg dit på lyse dagen, for å vise meg stedet jeg hadde hørt og lest mye om. Jeg synes personlig det så ut som en fredfult flott sted. Men regaerte veldig på veien opp dit, den var ekkel lang og jeg fikk ett trøkk i bringen. Men jeg har aldri noengang opplevd noe sånn uvanlig, derfor tenkte jeg at dette var jo kun for at jeg var redd, for at jeg faktisk var på dette stedet.. Hvem vet?
Men nysgjerrigheten stoppet jo selvfølgelig ikke der.. Jeg begynte å fortelle om dette til samboeren min og div historier jeg hadde hørt, og han ble også gira! Vi ville jo kjenne/merke/se noe vi også.. Derfor tok jeg og samboeren min en tur opp dit alene. Og ett stykke på veien fikk jeg vondt i hodet, brått! Noe jeg ikke tenkte noe spes over da.. Vi stod i bilen uten for der, og det høres kanskje rart ut, men vi merka at det var såå dårlig energi der og at vi trengte ikke å gå inn der.. Så vi satt i bilen, skrudde av lysene på bilen og kikket mot ruinene og mot kremmatoriet. Da fikk vi se lys under noe vi fant ut måtte være ei dør.. Sånn under en sprekk liksom. Og vi rygget og kjørte fram og tilbake for å se om øynene spilte oss ett puss. Men, vi kunne ikke skjønne hvordan de kunne det. Vi brukte lang tid på å finne ut av dette.. Samtidig som vi følte at vi måtte dra.
30.12.08 dro vi, ett vennepar og tre stk til nes kirkeruiner, For selvfølgelig hadde vi fortalt om dette til andre også. På samme sted som sist, fikk jeg vondt i hode, brått! Det var ekkelt! Men vi dro dit, og merket ingenting.. Vi kunne gå alene rundt der osv, vi ble rett og slett litt skuffet torr jeg.. Men vi hadde en del ymse på bildene våre, men kunne ikke si vi merket noe..
Da av mange historier også sier at Fredag er den værste dagen, etter kl.23.00, fant vi ut at dette var ikke noe skummelt og dro dit igjen igår kveld. Kun vi og ett vennepar. Selvfølgelig var stemningen litt mere skummel da vi var så få, men tenkte at kanskje dette ville gjøre oss litt mere i stemning. Vi dro, med godt mot. Det gikk jo såå bra sist! Begynte det faktisk å viseseg at det var tull? Spente var vi, men ingen var noe spesielt redde eller useriøse, dette hadde vi snakket om mange ganger før. Vi måtte stole på hverandre!
Jeg og venninna mi følte oss kvalme bare på veien opp dit. Men vi tenkte at dette var da ikke no! Vi gikk ut av bilen, med kamera og ei lommelykt. Porten var stengt men man kan gå inn på siden av den, hvor det er åpent i gjerde. Vi merket det! Men engang, at her var det urolig ikveld. uten at noen sa noe så var alle livredd for å gå bakerst og alene. Vi tok bilder, gikk rundt gjørnet ved ruinene mot åpningen på baksiden. Der så vi en flat gravsten som det stod noe på, og venninne mi som stod ved siden av meg bøyet seg ned og tok bort snø av den, enda følte jeg at det stod en person siden av meg, men turte ikke si noe.. Men merker samboeren min så seg veldig mye bak seg og rundt oss med lykta..Da vi hadde tatt noen bilder gikk vi og stod ved døråpningen og vi var heeelt stille. Da hørte vi akkurat som det var enn hest med slee som trasket ved den stien dere sikkert har hørt om? (stien ned over til Vorma/Glomma) og alle hørte det, tydelig! Men det ble borte og vi klarte og beholde roen så langt, men selvfølgelig ville jo jeg gå nedover mot sien, venninnami var klarpå at det skulle vi ikke!! Men joda, vi gikk.. Ca 5m så hørte vi det SMALT! Og det hørtes nesten ut som at det slo råk i isen?! Det var ett brak, og greit, kanskje det varen lyd ved elva, men så høyt?? Dette var veeeldig mystisk! Vi så på hverandre, og begynte og gå FORT tilbake mot bilen. Her hadde vi ingenting og gjøre. Det var rett og slett ett tegn! Vi følte at vi hadde følge helt bort til bilen.. Og hode vondet og klumpen i bringen ble veldig ubehagelig..
Vi satt i bilen og stirret mot ruinene.. Jeg og venninna mi merket at vi hadde noen rundt bilen.. Jeg så det også i side speilet.. Vi var rolig, men da dro vi! På veien ned igjen snudde jeg meg mot hun og sa: Jeg er så lei meg jeg! Og begynte og grine. Og det samme gjorde hun samidig som meg! Jeg har aldri mistet så kontroll over kroppen/følelsene mine som jeg gjorde da.. Dette var en følelse av sorg!
Jeg skal ikke overbevise dere jeg, dette er opptil hver enkelt og tro på eller ikke..
Ta dere en tur!
Er ikke så gammel, så det er jo lett å bli skremt da..
