Da jeg var liten kunne jeg se og snakke med min åndeveileder (hjelper,beskytter eller hva dere vil kalle det). Min mor spurte ofte hvem jeg snakket med, men da fikk jeg beskjed fra min venn om ikke å si noe, da min mor bare ville bli skremt. Så jeg svarte bare "Ingen Mamma"!
En dag fant jeg ut at jeg ville lære å fly (regner med at jeg hadde sett filmen "Mary Poppins"),
for jeg bestemte meg for å finne en paraply og klatre opp på taket. Før jeg hadde komt så langt som å hente paraplyen, sto min venn der. Han forklarte meg at det å lære å fly krevde lang øvelse, og at det var bedre å øve mellom to stoler først. Så jeg fant fram to stoler i stuen, satte dem mot hverandre, og heiste meg opp mellom dem. Jeg husker min mor kom og spurte hva jeg drev med, og da jeg svarte: "Jeg skal lære å fly!" ristet hun bare på hodet og gikk tilbake på kjøkkenet.
Jeg øvde og øvde, hvor lenge vet jeg ikke. Men tilslutt, den siste gangen, følte jeg at jeg ble hengende i luften 1-2 sekunder før jeg "dalte" ned på gulvet igjen. (Om jeg faktisk svevde eller om det var fantasi, kan jeg ikke svare på den dag idag.) Uansett, jeg var så henrykt og glad over hva jeg hadde fått til at jeg øyeblikkelig ville springe til min mor og fortelle. Her fikk jeg igjen beskjed fra min venn om at det ville være uklokt. Jeg greide ikke å styre meg, som det barnet jeg var og sprang til min mor: "Mamma Mamma! Kom å se! Jeg kan fly!!!" Min mor sto midt i matlagingen og hadde ikke tid og hun svarte bare "Mennesker kan ikke fly, det er bare fugler og fly som kan det". Jeg maste og maste, oppsatt på å vise henne at det var sant det jeg fortalte.
Hun sukket en gang, men ble med. Jeg prøvde og prøvde, men fikk det ikke til. "Der ser du" sa hun, "mennesker kan ikke fly", og gikk tilbake til kjøkkenet. Jeg sto tilbake, knust over at hun ikke trodde meg. Jeg prøvde noen få ganger til uten velykket resultat, stemmen til mamma surret oppi hodet mitt "mennesker kan ikke fly". Ganske slukøret gav jeg opp leken.
Når jeg tenker tilbake på denne hendelsen må jeg smile, samtidig som jeg kjenner meg litt vemodig. Noen andre som kjenner seg igjen i dette?
