Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Hva tror dere om dette?

[Babycat]

Lurte på om du hadde tid til å lese sette og kanskje gi meg en tilbakemelding om hva du tror dette
kan være.


Her er litt om meg og ungene mine og huset mitt og "Emil" Hvis du vil vite litt. (mest om min sønn på 3år og min datter som nå er snart 10 mnd)

Lurer seriøst på om det er jeg som holder på å bli totalt paranoid her, men føler på en måte at det er noe som foregår.

Klipper inn fra andre sider jeg har lagt ut problemet.

Dette skrev jeg på et annet forum 2.juni i år:

Dette blir langt, så er det sagt

Treåringen min heter Lars Emil, han kaller seg jo det selv, og vi også såklart, men også bare Larsern.(men aldri bare Emil) Men han har ofte snakket om emil bare, og vi har trodd han snakket om seg selv. Her en dag ligger jeg i senga og mater snuppa, og lillegutt sitter sammen med meg. Min mann kommer også å legger seg ved siden av oss. Etter at hun er ferdig drar jeg opp knærne så hun sitter oppover beina mine. Lillegutt stryker henne forsiktig over håret. "Emil slem med babyen" sier han, "nei det må du ikke" sier jeg," nei ikke jeg" sier han, "Emil". Lars Emil må være snill med Charlina sier mannen min, ja sier gutten. Men Emil, han er ikke snill, Emil ta Charlina.( han gjentar når jeg spør at det ikke er han selv han snakker om) Hvem er Emil da spør vi, Emil slem sier han, han kikker stadig vekk bort mot vinduet og klesskapet. Emil skjære i hodet med kniv og stikke i øye på babyen.( jeg fikk frysninger) Hvor er Emil nå da spør jeg, han blir flakkende i blikket og ser mot skapet/vinduet på mannens side av senga ( der har min datter også sagt at det bor et spøkelse, men vi har tatt det for sånn barn flest sier,monster i skapet stil)) bruker du å leke med Emil da spør vi, nei, Emil ekkel sier han og vrir seg urolig i sengen.(tror han kanskje da innser at han ser noe som vi ikke ser) Legger snuppa mellom meg og mannen og larsern begynner å dra i henne. Du må være snill med henne sier jeg og både jeg og manen prøver å ta ham bort. Ta henne du, sier jeg til mannen. Han tar henne og legger henne oppå brystkassa, hvorpå gutten tar tak i henne og drar henne til seg, neeeei sier han og ser mot vinduet, emil tar henne. og er helt vill i blikket. Jeg får helt angst og drar med meg begge ungene ned på stua. Snakker med mannen og sier Lars Emil har jo snakket om denne emil ofte.

Gikk ned til mine foreldre, og fortalte dem hva som hadde skjedd, og min far sa, du skal se at han faktisk ikke har ment å være stygg med henne, kanskje han prøver å beskytte henne bare.

Mamma spurte ham en dag om hvor emil var. hvor han kom fra. Ut av hodet mitt sier gutten, emil ekkel, emil æsja.(og får igjen dette flakkende blikket,ser seg usikkert rundt, som om han ser etter noe/noen)En kveld vi sitter og prater sier han plutselig hysj, vi må være stille, å si er vi, hvorfor det, emil sier det, sier han) det har hendt seg at han går og suller rundt for seg selv mens han prater, som om han pratet med noen andre. Og en kveld mannen la ham , leste bok og sa godnatt og skulle til å gå , sier gutten plutselig. emil inne i veggen.

Vi prøver å ikke snakke så mye om det, og spørre ham ut om det, men ofte, når hun sover , kan han plutselig oppdage at hun ikke er her , charlina henn spør han da. hun sover sier jeg. hvorpå han kan gå for å finne henne, emil ta babyen sier han og veldig ofte legger han seg over henne.

jeg vet neimen ikke hva jeg skal tro jeg, dette startet da hun ble født. Men hvem er han,? finnes han? og hva pokker har han imot snuppa mi?

I går holdt det på å gå riktig ille, og jeg må si at tanken slo meg: Emil?

Jeg sitter ved datan og snuppa sitter i vippestolen ved siden av, 7 åringen sitter ved siden av meg og larsern står bak meg. Plutselig raser en bokhylle ned fra veggen og lander oppå vippestolen, bøker raser ut og lander på gulvet. Gud som jeg skrek. og ja jeg trodde på engle vakt før ,men nå er jeg overbevist. hylla lander perfekt hun ligger perfekt innrammet mellom hyllene og får ikke en skramme.(ser vi etterpå) 7 åringen tar imot hylla på et vis men er heldigvis uskadd han også, mannen og storesnuppa var på kjøkkenet og kommer styrtende til der alle vi andre skriker hysterisk, mannen ( det var før jeg så at det gikk bra med snuppa for hun er dekket av papir og blader.) er sikker på at det har endt galt når han ser det likbleke ansiktet mitt og at snuppa er helt begravd.

Senere når vi har lagt oss, ( vi er alle forsatt helt satt ut) snuppa er blid og fornøyd og jabber og prater og spreller med armer og bein som om ingenting skulle hendt. Det er helt vindstille ute, men plutselig går døren til soverommet sakte opp ( den knirker) Sier til mannen at nå er jeg totalt paranoid Mens vi ligger der gjør snuppa storarbeid så jeg tar henne med ned for å skifte på henne, Når jeg kommer ut på loftsgangen slår det kaldt i mot meg ( ingen vindu åpne) Det er normal temperatur når vi kommer opp igjen. Snuppa sovner og jeg dytter henne under dyna til mannen,tørr knappt gå fra henne,men jeg må ut, ut å ha meg en røyk. Før jeg går og legger meg sier jeg høyt uti rommet jeg vet ikke om du er her og hva du evt vil, men kom deg til helvete vekk herifra og la familien min være i fred. I dag er jeg vært nærmest i transe,(les:fungert på et vis) jeg har vært på stranden med ungene, men nå når det ble stille i huset ,kommer reaksjonene fra i går. Nå griner jeg, har ikke tenkt på annet i dag enn hvor nær vi var en tragedie, hadde hylla landet litt anderledes, hadde stolen stått andre veien ville snuppa mi vært knust, mest sannsynlig død. Og jeg greier ikke å riste av meg bilde jeg så for meg da jeg så snuppa ligge begravd under hylla. jeg var sikker på at hun var knust totalt.

7 åringen fikk mareritt i natt, og har pratet mye om hendelsen i dag. tror han fikk seg en skikkelig støkk stakkars gutten min.
jeg tør knapt oppholde meg i mitt eget hus lenger.

Etter å ha fått noen svar *som ikke gjorde meg klokere* skrev jeg dette:

Det ble nok et langt innlegg dette

Jo det har vært ting her før, har skrevet et innlegg før i en annens tråd her inne ( skal se om jeg finner den) Jeg har opplevd ting jeg også, men aldri opplevd det som noe ondt, denne "personen" som sønnen min snakker om virker jo ond.
Og jeg tror ikke dette dreier seg om sjalusi, han sier så mye rart en treåring ( ingen av mine iallefall) ikke burde prate om, ikke prater han så veldig mye ennå heller, begynte ikke å prate før han var 2,5 år og prater ikke rent.Men såklart ,han er jo litt sjau til tider, men det kommer gjerne fram på andre måter.Han skylder jo ikke på emil,han sier bare mye rart om denne emil,og hva "han" skal gjøre med snuppa.

Huset er veldig gammelt, det ble bygget på slutten av 1800 tallet ,av min tippoldefar, det er bare min slekt som har bodd her, så såklart mye energier som kan henge igjen her (men det kan være noe fra før huset ble bygget også)

Min søster har en venninne som har en mor som er synsk, og hun kunne fortelle at det bor en "Emil " i huset mitt ( vet ikke om det er et barn eller ikke da)
En annen enn som min mor og far pratet med sa at det ligger 11 forbannelser rundt husene her ( men at det var fra før kristus mest sannsynnlig,) Det har visst også skjedd et drap her, og vekommende ligger begrav et sted oppi skogen her)

Anngående hylla var nok det bare et uhell,har jeg innsett. Den har alltid hengt der,den var jo skrudd fast, men både hylla og veggen var jo bare i sponplater og det var sikkert for mye som sto i den at det ble for tungt men jeg begynte alvorlig og lure en stund ja, og har vel forstsatt ikke heeelt utelukket "Emil"

vet ikke om 7 åringen har merket noe, men han er jo oppvokst her, og tror vel i tilfelle det er normalt han har jo sagt endel sykt han også som har vist seg å stemme,som da han satt på stua for ca et år siden og sa til sin søster, vet du mamma har baby i magen sin, og jo en uke ca etterpå testet jeg positivt. Vil ikke begynne og spørre ut de andre, vil ikke skremme dem.
Jeg er jo også vokst opp her ,en kan ikke huske at jeg merket noe her som barn, men etter at jeg overtok huset som voksen har det vært en del merkelige ting som har skjedd, men jeg fikk det for meg at det var sjelen til barnet jeg mistet i uke 14 ,for 10 år siden, en kompis som mente det

Angående det en spurte om her, om vi var ofte sliten eller syk.. altså..... HELE tiden. Men bare vi voksne. Jeg er så sliten og kraftløs til tider at jeg knapt orker å fungere. Da jeg gikk gravid sist, var jeg så totalt kraftløs at jeg ,greide ikke stor annet enn å sitte i en stol hele dagen. Men jeg har jo anntatt at det er fordi jeg har 5 unger og dagene går i ett (og det er vel forklaringen også..eller? )Og ungene iallefall 5 åringen og 3 åringen blir rastløse og med en gang vi kommer hjem etter å ha vært borte og også veldig sutrete til tider, ( med det er vel også normalt)

Men det med min sønn, starte etter at snuppa ble født, men han kunne jo ikke prate noe særlig før hun ble født heller da. Men snuppa også kan bli liggende på stelle bordet , vippestolen eller lekegrinda og bare stirre rett ut i luften, og smiler og jabber og prater, som om hun så på noe/noen. Og iblandt, kan hun plutselig sette i å skrike veldig, helt uten noe, uten at noen er i nærheten av henne engang

Nei jeg vet neimen ikke lenger jeg, men min mann som ALDRI har trodd på sånt, begynner og tvile han også.Aner ikke om noen av ungene ser noe eller ikke, men jeg tor ikke begyne og spørre dem om det. Aner ikke hvordan jeg skal ordlegge meg i tilfelle.

(8.aug.-08)


Ting har vært rolig i heime, helt til i midten av forige uke da han begynte å snakke om Emil igjen.

Han ville ikke legge seg, for Emil var inne i veggen og Emil var slem.
Tror ikke denne Emil er en fantasivenn, han er jo mer en fiende, han er jo tydelig redd, vi ser jo frykten i øynene til gutten. Og han prater jo ikke om han ellers, slik som barn snakker om/med sine fantasivenner.

Vi snakket jo med en bekjent som skulle få denne Emoil bort *det visste ikke Larsern noe om*, men plutselig en dag sier han, "Emil, borte," "så bra sier vi, hvor er han henn nå da?" "på den andre siden" sier han. Da fikk jeg frysninger.
Men i forrige uke altså, sitter min mann ved datan og L.E sitter i en stol ved siden av og ser ut vinduet, han er uvanlig stille, plutselgi snur han seg til min mann, peker ut og sier, "Emil der der, Emil ute."
Samme kvelden ,*da visste jeg ikke om episoden over* sitter jeg og leser til ham på sengen og vi synger, Charlina begynner og skrike nede på stua, men jeg får ikke lov og gå ned. Han begynner å gråte hvis jeg prøver. Lita fortsetter å gråte *mannen er ute med de andre ungene* Plutselig setter han seg brått opp i sengen, ser livredd ut og begynner oå skubbe på meg, gå ned til Charlina, mamma, Charlina er redd, Emil tar henne.

Han har ikke snakket om Emil på lenge, og ikke har vi pratet om han heller, men nå er han tydeligvis tilbake igjen. Og ulykkene er i gang igjen. Aner ikke hva jeg skal gjøre lenger jeg.

I går:

vi fikk renset huset vårt i høst.

Lars Emil fortsatte å prate om denne "Emil" kunne gå perioder hvor han ikke snakket om han. Men hver gang han pratet om han skjedde det små uhell med Charlina. Lars Emil virker redd hver gang han prater om denne "Emil" eller bare når han sier at "han" skal være slem med Charlina.

Jeg får hjelp fra noen som kjenner noen som "ser" Hun får bilder av ungene ( de to minste) Charlina er etter hennes tolkning livredd, men vet ikke for hva, rundt Lars Emil er det en svart skygge. Det finnes en "Emil" i huset og han bruker min sønn som sin hjelpemann. Charlina ser også denne "personen" og det er flere av barna som ser "ham"
Hun anbefaler oss å søke hjelp å få huset renset, for barna mine har det ikke bra sånn som det er nå. Uhellen er forårsaket av denne "Emil" men Lars Emil er den de skjer gjennom. Han prøver bare å beskytte søsteren sin.

Jeg skjekker litt rundt å kontakter en som seriøst driver med slike ting. Det er alternativmesse her i Molde den helgen og vi avtaler at han skal komme hit etter messen lørdag kveld.Vi sier ikke stort om hva det gjelder, og hva som skjer i huset. Mine foreldre er på messen, så min far sitter på med han for å vise veien.

I det de kjører forbi huset mitt, utbryter han, "oi, det er hvis flere som har ånder og energier i huset sitt", og peker på huset mitt."her var det masse aktivitet" sier han til pappa. Pappa får litt gåsehud. "Det er dit du skal" sier han.

Han kommer inn og merker med en gang stor motstand, merker masse forskjellige energier. og litt sånn "hvem er du? hva vil du her ?" motstand.

Han går opp på loftet, og motstanden blir større og større til lenger han kommer opp trappa. Inne på vårt soverom er det veldig trykkende sier han, det er mange energier der og mest på de stedene Lars Emil har sagt at "Emil" er. (dette vet ikke denne mannen) Mest energier er det faktisk rundt senga til Charlina, der oppholder "noen" seg. Navnet Johannes/Johanne dukker opp ( broren til min oldemor, som har bodd i dette huset, het Johannes )

Han får kontakt på et vis, han sier etterpå, Din sønn ser denne personen, de kjenner hverandre, de har på en måte vært lekekamerater, og denne person ble faktisk sjalu da Charlina ble født. Han vet ingenting på forhånd om noe, annet en at vi tror det er "noen" i huset.

Men det han sier virker jo å stemme.

Han sender "personen" inn i lyset og over på den andre siden. Men det er masse energier i huset og han vet ikke om han fikk alle "over" han sier også at det kan skje at de kommer tilbake.

Nå har det vært stille og rolig i huset frem til nå for noen dager siden. da begynner Lars Emil å prate om "Emil" igjen.
Og i går hadde vi jo da et uhell igjen. (Lars Emil velter en rdiator som lander over hånden til Charlina så hun får et stygt kutt som må syes.

Det som er litt merkelig også, er at natt til i går drømte jeg at jeg fant min mann på kjøkkenet,med et stort kutt i hodet og med masse blod overalt, riktignok ikke det samme, men et stygt kutt og masse blod iallefall, har drømt lignende før også, drømte en gang om en katt som knakk alle beina, dagen etter knakk min niese foten)

I dag var vi på butikken, min mann holder på å lesse varene inn i bilen, Charlina sitter i handle vogna, jeg står og holder fast i vogna. Så ringer mobilen min og jeg slipper tak i vogna mens jeg leter etter den og slipper vogna i to sekund, ser at Lars Emil er på andre siden av bilen. Før jeg får sukk for meg hopper han fram og tar tak i handlevogna så hele greia velter. Rekker ikke å ta imot snuppa og hun får et litt ufint møte med isen, får et skrubbsår på kinnet.Larser tar jo litt i mot for fallet da, Men hun slapp med skrekken denne gangen også.

Nå er jeg snart nervevrak, vi har fotfulgt både han og snuppa i kveld. Sier omtrent NEEEI, bare han ser på henne.

*stakkars larsern min*

Snuppa liker ikke senga si lenger og Larsen liker seg heller ikke på vårt rom lenger. Tro jeg blir gal snart jeg.

Vi har ikke råd til å kjøpe nytt hus, har prøvd å få lån,men vi får avslag i alle banker, siden jeg ikke har fast jobb.

Men jeg vet ikke om jeg vil ikke bo her lenger !

Hva er det som skjer her? Alt var rolig her i heimen helt til snuppa ble født.

første ulykken vi hadde var da L.E veltet vippestolen.(alle kunne være bare et uhell såklart,men jeg begynner virkelig å lure) de to andre gangene det gikk ille (hun fikk hjernerystelse begge gangene) hendte da hun lå å sov og han gikk for å finne henne. han løfter henne opp og begge raser rett i veggen. Snuppa treffer veggen med hodet først i voldsom kraft. Andre gangen har han hentet henne på loftet og greier å miste henne ned loftstrappa. Det merkelige er at han alltid i forkant av disse ulykken har pratet om "Emil"

Så er det ting jeg selv har opplevd her i huset. ( fra ca 4 år tilbake og frem til for 2 år siden ca)

det er "noen" i huset mitt også. Men her begynte lekene og gå/leke/spille av seg selv til tider,selv de uten batterier.,men hver gang jeg kom inn i rommet sluttet det,etter at jeg gikk/gikk å la meg igjen begynte det på nytt.har aldri vært redd,har tenkt at det har vært en naturlig forklaring.En periode våknet storesnuppa (hun var vel ca 3 år da) hver eneste natt og skrek og var helt fortvilt. og så sa hun "mamma jeg vil ikke at den engelen skal være på rommet mitt.".Jeg trodde hun bare hadde drømt,da det en dag slo meg,hmmmm... den som driver å leker seg her,er det h*n som vekker tulla mi Så en natt ,(det var spesielt gåbilen til tulla som begynte å spille) jeg hørte leven igjen gikk jeg ut på loftsgangen og sa høyt,Hei du lille venn, det er i orden for meg at du er her viss du vil,men du må slutte å vekke jenta mi om natten,kan du ikke komme å leke med henne om dagen i steden? Etter dette har tulla mi aldri våknet å skreket og hun har ikke sagt noe mer heller.En dag nevnte jeg dette for en venn av meg og han lurte på om jeg hadde hatt fler barn,eller en abort eller noe, da sa jeg jo som sant var at jeg mistet mitt første barn,og han er overbevist om at det er h*n som er her.Han sa jeg burde snakke med h*n og si at h*n måtte reise videre,at h*n ikke hørte hjemme i denne verden.Så en kveld jeg satt på stuen begynte det å spille igjen.og jeg sa forsiktig.Jeg vet ikke om du er mitt barn,men om du er det så vet du hvor høyt jeg elsker deg,men vi må gi slippp på hverandre,du må reise videre,men du vil alltid bo i hjerte mitt og du kan komme å besøke dine søsken og meg når du vil,men det er på tide du drar til den andre siden nå vennen.
Den kvelden natten var det er vavittig til leven her,leker spilte av seg selv hele tiden og jeg kjente "noe" som var rundt meg hele kvelden,Etter dette var det helt stille lenge, helt til plutselig en dag jeg satt nede i stuen,mens jeg sitter å ser på tv kommer plutselig gassballongen til en av ungene svevende ned trappa.og kommer igjennom gangen og helt bort til meg og stopper midt foran ansiktet mitt ,foran tv så jeg ikke ser,jeg skubber den bort,men hver gang kommer den tilbake og stiller seg foran ansiktet mitt,Jeg sier du kan ikke stå der rett foran meg,du kan stå ved siden av meg hvis du vill vennen. da flytter den seg ogblir stående i ro ved siden av stolen jeg sitter i. Etter en stund tenker jeg ikke mer på det ,jeg var alene hjemme da,ungene var ute hos min mor,jeg går for å hente dem og når jeg kommer tilbake har ballongen flyttet seg og "sitter" oppå stolen foran datamaskinen.Jeg blir faktisk ikke redd, det virker som vi hører sammen,fra tid til annen kommer h*n fortsatt på besøk og leker med lekene til barna.men ikke så ofte lenger,tror ikke barna har merket noe til dette,bortsett fra tulla da kanskje som så denne engelen som kom til henne om natten.

Det høres sikker helt sykt ut dette,men det er faktisk helt sant.Det begynte faktisk etter at jeg gikk på silva kurs,der jeg lærte å bruke mine klarsynte evner igjen, for alle har dem, men vi glemmer og bruke dem og tror tilslutt ikke vi har denne evnen,men alle er vi klarsynte faktisk.

Jeg savner h*n av og til, følte litt at h*n var her og passet på oss


Ei jeg kjenner sa noe om at denne "Emil" var en som fulgte gutten min,at det ikke ville hjelpe å flytte fra huset.

Men vil denne personen snuppa noe vondt egentlig?

Alle har vel guider, men de er vel snille og kun der for å hjelpe og støtte oss. Eller tar jeg feil?

Min mann har også i det siste fått følelsen av det er noen på loftet vårt, Borti kroken der barnesengen står,et barn høres det ut som, det var akkurat som om noen snakket til han/ sa noe.

Ble sinnsykt langt dette.

Så er det bare jeg som er paranoid her eller? (altså jeg tror på sånt egentlig,men det ble litt for nært kanskje hehe.)


men det virker som det fortsatt er ting her. Vi voksne har jo ikke merket så mye frem til nå nylig.

Jeg lurer litt på disse drømmene mine, om jeg kanskje har evner jeg også, men ikke kan å bruke dem skikkelig.

En venninne av meg mente at jeg kanskje hadde det og at disse energiene søker til meg for å bli sendt over til lyset. Kan det stemme? Og hva gjør jeg evt med det?

Blir masse sp.mål dette, og sinnsykt langt.

[Hecate]

Oi, dette var virkelig fæle greier. Jeg merker jeg blir redd på deres vegne.
Jeg tror nok at "Emil" trenger hjelp, men det er kanksje bare sønnen din han er fortrolig med. Tror du at det er "Emil" som er blitt drept der? Ettersom du forteller det? (Mannen på kjøkkenet)
Og hvem er egentlig inkarnert i din datter? Ettersom "Emil" er ute etter henne?

Jeg hadde flyttet ut en periode og sett om det roet seg rundt dere. Vet det ikke er enkelt, men dere er alle senisitive og holder disse åndene sysselsatt på et vis. Og så må hele stedet renses, ikke bare huset, men hele området.

Jeg vet ikke om noen som driver med dette i Norge, men prøv å ta kontakt med vedkommende jeg sender deg en pm om. Send en mail dit ihvertfall, det kan jo tenkes at du får noen råd.

[Smileyvero]

Oi....dette hørtes ikke noe særlig ut nei...

Fikk litt frysninger når jeg leste innlegget ditt, hørtes ikke veldig trivelig ut dette...
Nå kan jeg ikke så mye om slike ting selv, men håper dere iallefall får den hjelpen dere trenger.

[@ngel]

Jøss..... Dere har opplevd mye dere ja....

Hvis dere bli boende der så må dere nok få besøk mange gange for å rense hus skikkelig.. Først og fremst må dere finne ut hvem/hva de vil/er før dere kan sende dem til den andre siden...

Nei jeg tror ikke du er gal el noe, men hjelp må dere få!

Håper noen kan hjelpe dere a.....

[Hecate]

Du har ny pm.

[Kimbara]

Først og fremst ville jeg nok vurdert å ta med treåringen til en barnepsykolog. Det verste dere kan gjøre er å la dere skremme og opptre "hysterisk", da dette bare vil påvirke barna og gjøre saken enda verre.

Du skriver om mange opplevelser - opplevelser som i bunn og grunn ikke virker paranormale i det hele tatt, men som lett kan oppfattes som det hvis man er tilbøyelig til å tro på slike ting. Tenk over at vi mennesker er meget flinke til å speile vår egen overbevisning over på ting som skjer rundt oss.

Så jeg må gjenta; tenk på barna - opptre rasjonelt og voksent. Det er mest sannsynlig ikke noe mystisk i huset deres.

[HappeTittenTooYouNow]

Men ærligtalt Kimbara...

Du kan'ke dytte en 3åring til "shrink" vel...
Har du barn selv?

En treåring, vi'kke prate med fremmede..

[Kimbara]

Men ærligtalt Kimbara...

Du kan'ke dytte en 3åring til "shrink" vel...
Har du barn selv?

En treåring, vi'kke prate med fremmede..

Jo, man kan og bør absolutt gjøre det hvis grunnlaget er der. Dette er viktig for å avdekke eventuelle psykiske problemer (ja, barn kan også ha det - gjerne medfødt). Spør du meg er det langt skumlere å overse dette, enn at det skulle være et spøkelse i huset.

Barnepsykologer har erfaring med barn, og kjenner atferd meget godt, så han/hun kan nok få ungen til å snakke ser'i.

[@ngel]

min sønn har fortalt meg at han har sett en mann i leilighet.... Har aldri vurdert barnepsykolog,,

Det har vært og ringt på døra, døra åpnet av seg selv her..... En mann har ropt på sønnen min.. Det har han fortalt om..... Har aldri vurdert barnepsykologi..........

[HappeTittenTooYouNow]

Men, Kimbara: Som tidligere spurt: Har du barn selv, og vet hvordan de oppfører seg som 3 åring?

[Kimbara]

min sønn har fortalt meg at han har sett en mann i leilighet.... Har aldri vurdert barnepsykolog,,

Det har vært og ringt på døra, døra åpnet av seg selv her..... En mann har ropt på sønnen min.. Det har han fortalt om..... Har aldri vurdert barnepsykologi..........

Det er vanlig for barn å ha fantasivenner, så det du beskriver er ikke bekymringsverdig.

Men; det trådstarter forteller om vitner om noe som stikker dypere. Det snakkes om makabre greier, voldelige saker, og barnet går så langt som å gripe inn fysisk av redsel for denne "Emil". Jeg finner det grunn nok til å vurdere barnepsykolog.
Det er ikke slik at det å gå til barnepsykolog er skamfullt eller et stort skritt - det er bare en måte å forsikre seg om at det ikke er noe alvorlig galt. Det blir jo det samme som å gå til barnelege om man er redd for at barnet er sykt.

[@ngel]

min sønn har fortalt meg at han har sett en mann i leilighet.... Har aldri vurdert barnepsykolog,,

Det har vært og ringt på døra, døra åpnet av seg selv her..... En mann har ropt på sønnen min.. Det har han fortalt om..... Har aldri vurdert barnepsykologi..........

Det er vanlig for barn å ha fantasivenner, så det du beskriver er ikke bekymringsverdig.

Men; det trådstarter forteller om vitner om noe som stikker dypere. Det snakkes om makabre greier, voldelige saker, og barnet går så langt som å gripe inn fysisk av redsel for denne "Emil". Jeg finner det grunn nok til å vurdere barnepsykolog.
Det er ikke slik at det å gå til barnepsykolog er skamfullt eller et stort skritt - det er bare en måte å forsikre seg om at det ikke er noe alvorlig galt. Det blir jo det samme som å gå til barnelege om man er redd for at barnet er sykt.

Ja så klart er det vanlig at barne har fantasivenner...
Men denne saken hos oss er helt annerledes!!

Men som Happy spurte,- HAR DU BARN SELV????

[HappeTittenTooYouNow]

quote](ja, barn kan også ha det - gjerne medfødt). quote]

Hvorfor skal et nyfødt barn inneha psykiske problemer, da de etter din kotyme.... skal være helt rent blad?
Ikke ha opplevd ting tidligere?
Eller??

[Mirell]

off dette høres ikke bra ut. Kan skjønne at dere blir frustrert når den minste blir utsatt for "ulykker" så ofte som hun gjorde :mozilla_frown: (med mindre hun bare er veldig uheldig )Er gale når det går fysisk utover noen, da blir man nesten tvunget til å "kvitte" seg med det som er der.

[HappeTittenTooYouNow]

Kimb'ers... Hen du a?


Har du, heller har hatt en 3 åring i hus?

Praksis og teori er det en stor forskjell på min venn..