Fakta, teori & skepsis ⇒ Høyt Sensitive Personer

[TheMartine]

Merket deg meg? Artig =)

Jeg skal absolutt lese mer om dette, og la det synke inn og kjenne etter litt. Dette var virkelig interessant, Shania, tusen takk for at du delte med oss :mozilla_smile:

[Svartepus]

Svartepus, nei det er nok ikke spesielt paranormalt å være HSP. Nå synes jeg egentlig at ingenting er det, jeg da.
Men, det man ser, er at de 20% man tror det er som er Høyt sensitive personer, ofte utvikler både evner og åndelig bevissthet.
Og jeg føler i hvertfall hva folk meg føler, spesielt om det er noe de undertrykker eller fornekter. Da blir det ille. Men det kreves mye for meg å bevisstgjøre meg det som skjer. Og når jeg prøver å gjøre noe med det, så tas det ofte ikke i mot.

Derfor ser jeg på det hele, som at min egen forståelse for at jeg er sånn, og at mange andre er sånn, som en aksept. Som gjør det lettere å forholde meg til det som skjer, hele tiden.

Ja jeg regner med at HSP er en inngangsdør til diverse evner. Det ser jeg som naturlig siden ekstra følsomhet og sterke sanser kanskje lettere åpner for at man sanser gjennom andre "kanaler" i tillegg :mozilla_smile:

[Shania]

Man er da bare født sånn...... :mozilla_cool:

[kaja43]

Er dette nok en diagnose i den alternative verden?
Jeg lurer på om ikke de aller fleste i perioder i livet
vil komme inn under denne "diagnosen".
For meg handler det bare om at vi lever i en verden som
ikke er skapt for våre sanser. Noen få tilpasser seg og resten
må gå noen runder i seg selv for å finne måter å håndtere alle
inntrykken som kommer fortere og fortere.

[Hecate]

Æsj, jeg kan svare ja på mange av disse punktene jeg også. Får meg til å føle meg som den pingla

[misty-gutt]

Æsj, jeg kan svare ja på mange av disse punktene jeg også. Får meg til å føle meg som den pingla

Har ikke fått det inntrykket av deg nei, Hecate..."pingle"? *rynker panna*

[Hecate]

Æsj, jeg kan svare ja på mange av disse punktene jeg også. Får meg til å føle meg som den pingla

Har ikke fått det inntrykket av deg nei, Hecate..."pingle"? *rynker panna*

Neida, jeg er ingen pingle, men det er fordi jeg har alle de punktene på lista under steinkontroll og jernvilje. Men det er en styrke å våge å vise sine svakheter også

[Svartepus]

Er dette nok en diagnose i den alternative verden?
Jeg lurer på om ikke de aller fleste i perioder i livet
vil komme inn under denne "diagnosen".
For meg handler det bare om at vi lever i en verden som
ikke er skapt for våre sanser. Noen få tilpasser seg og resten
må gå noen runder i seg selv for å finne måter å håndtere alle
inntrykken som kommer fortere og fortere.

Jeg anser det ikke som en diagnose i den alternative verden. Jeg husker ikke hvor jeg leste om det først, men det var ikke gjennom alternative kanaler. Jeg mener å huske at det var vitenskapelig slått fast at noen har mer ømfintlige sanser som igjen gjør dem kjempeslitne av sanseinntrykk andre tåler uten problemer. Jeg tror nok også det finnes forskjellige grader av denne tilstanden/diagnosen.

[misty-gutt]

Neida, jeg er ingen pingle, men det er fordi jeg har alle de punktene på lista under steinkontroll og jernvilje.

Tenkte meg nok det ja. Joda mange punkter på den lista å kjenne seg igjen i.

Men det er en styrke å våge å vise sine svakheter også

Det er det, og måtte mange flere våge å føle på det, ja innse det. La "masken" falle. Det ville ha lettet mange byrder som mennesket går å bærer på, men også dette med måte da, i de ulike situasjoner en kommer opp i

[Bella1092xxxx]

dette er så meg hehe
kjenner dette igjen på jobben

[kaja43]

Er dette nok en diagnose i den alternative verden?
Jeg lurer på om ikke de aller fleste i perioder i livet
vil komme inn under denne "diagnosen".
For meg handler det bare om at vi lever i en verden som
ikke er skapt for våre sanser. Noen få tilpasser seg og resten
må gå noen runder i seg selv for å finne måter å håndtere alle
inntrykken som kommer fortere og fortere.

Jeg anser det ikke som en diagnose i den alternative verden. Jeg husker ikke hvor jeg leste om det først, men det var ikke gjennom alternative kanaler. Jeg mener å huske at det var vitenskapelig slått fast at noen har mer ømfintlige sanser som igjen gjør dem kjempeslitne av sanseinntrykk andre tåler uten problemer. Jeg tror nok også det finnes forskjellige grader av denne tilstanden/diagnosen.

Jo da, dette kan lett forklares vitenskapelig. Jeg tror en psykolog ville sagt at
alle som mener de har dette har en overaktiv og markant amygdala og en dertil
svak venstre pannelapp. Og at dette ved litt egeninnsats lar seg gjøre noe med.

[Svartepus]

Ja den egeninnsatsen er ikke så enkel bestandig...

[purple]

Jeg er slik... Uten tvil... Har alltid blitt fortalt at jeg er hypersensitiv og har en egen evne til å sense andres følelser.. Jeg kan aldri sette fingeren på det, jeg bare VET at noe f.eks er galt.. Dette kan være en god ting, men fordi jeg har adhd, kan jeg finne på å ramle ut i en kommentar uten at det var helt meningen... Jeg mener bare godt, men noen ganger blir det feil.. Litt slik som Emil vettere..

Og, ang lukter og sånn... er det et "symptom" for jeg har alltid vært ram på "lukter" Enten så liker jeg det ikke, og gjør jeg ikke det blir jeg smått panisk.. Det er flaut, for jeg reagerer så spontant, og jeg unngår nå bevisst situasjoner og mennesker jeg VET har et "luktproblem" ... Har kommet frem til at det er like greit, slipper masse ekstra mas da...


Jeg merker sinnstilstanden til barna mine, og det raskt.. Jeg vet hva som er i veien, selv om det for andre er helt umulig å fatte. Hvordan ellers skjønte jeg at datteren min hadde streptokokker etter å ha kastet opp i 2 dager? Alle sa det var omgangsyke, men jeg følte noe ikke var rett.. Så vi dro til legen, og jo da.. Streptokokker.. De sa det var vanlig å kaste opp da, men det visste jeg ikke.. Før vi dro til legen "hørte" jeg bare ordet streptokokker i hodet. Hun hadde ikke vist noen andre symptomer..

"Kjenner" andres smerte, og om noe er riv ruskende galt.. Slik som den dagen datteren til mamma sin venninne tok livet av seg, vi fikk ikke vite før dagen etter, men jeg var ute av kontroll! Jeg raste rundt i leiligheten på jakt etter svar, hadde en så vond følelse i meg at jeg nesten kastet opp, jeg beskyldte mannen min for å være utro.. Ute av kontroll! (Mannen min ble litt nervøs, for han husket å ha sett meg slik før.. Det var i dagene før bestefar døde.. ) Dagen etterpå fikk jeg vite det.. dette er ikke første gangen det har hendt, jeg har alltid merket slikt. Når noen dør, fokusereres enten alle tankene mine på vedkommende den dagen det hender, eller slik som jeg beskrev nå nettopp..

MEN, kanskje noen her kan gi meg svar på dette her.. Når hun tok livet av seg, var jeg gravid med minsten.. Jeg hadde prøvd lenge å bli gravid, nærmere 2 år.. den dagen vi fikk dødsbudskapet, brøt jeg sammen i krampegråt! Jeg gråt uten stopp og greide ikke reise meg opp på nærmere en time.. Det er normalt, jeg vet.. men etter dette var det om om følelsene mine bare låste seg, jeg kunne ikke gråte lenger og jeg følte ingenting.. Etter fødselen fikk jeg fødselsdepresjon, men jeg gråt fremdeles ikke.. Dette er 3 år siden, først nå i det siste har jeg greid å gråte etter mye omogmen.. Er dette normalt? At følelsene bare låser seg? Jeg tok til meg rimelig mye den dagen før da, så kanskje det var kroppen\sjelen min som beskyttet meg og babyen min?

Veldig greit med denne siden, kan ikke snakke om dette med så mange andre.. Men jeg er heldig, har en mann som er skikkelig opptatt av dette.. Så han behandler meg ikke som jeg er gal, det venter ikke en snill mann i hvit frakk, med sin egen spesielle genser til meg, når jeg kommer hjem! han tar meg og følelsene mine rundt ting alvorlig og helt normalt.. det gjør familien min også, de er jo vant til meg. Har vært slik siden jeg var barn.. :mozilla_smile:

[zind]

Dette er meg i et nøtteskall. Jeg har jo alltid vært "annerledes" når det gjelder alle disse tingene. Tror ikke det var noe på lista der som ikke traff, men det skal sies at jeg har jobbet veldig mye med dette og ikke lenger er sjenert. Behovet for å være alene og avskyen for store folkemengder og mye lyd lever dog i beste velgående. Nå skal jeg bo på et småbruk i et av de minst befolkede stedene i norge, og gud bedre som folk spør om det ikke blir ensomt. Nei, jeg trives godt i mitt eget selvskap, har alltid gjort det
Misforstå meg rett, jeg er veldig glad i mennesker, men får hetta av å ha de rundt meg hele tida..

Jeg liker ikke å kategorisere mennesker på denne måten, men hvis det er flere som har det slik jeg hadde det når jeg vokste opp, så syntes jeg det er flott at det blir litt fokus på dette. Det er ikke noe stor hemmelighet at elever som er stille og sjenerte ikke blir spesielt lagt merke til i f.eks skole. Det er fort gjort at man ikke blir spesielt lagt merke til i det store og det hele. Og alle barn har, som vi vet, et behov for å bli sett og hørt...

Just my 5 cents

[Magg]

Kjenner meg igjenn i mye her.

Å diagnosn min er sosialangs , at jeg har en psykisk lidelse.
Å jeg vet jo at jeg har det.

Folk har store problemer med å skjønne at jeg liker å være alene, familien min har vert bekymmret til tider.
Men jeg har det topp jeg, så lenge jeg ikke trenger å være så sosial som alle mener er rett.
Jeg kobler ut når det blir for mye styr, greier ikke å ta inn alt.
Jeg har min lilel familie, nære venner og dyreen som jeg kan være sammen med.
Blir mye skogturer å det å sitte ute i "fjøse" sammen med dyrene.

Jeg vet om jeg liker/stoler en person eller ikke med en gang jeg hilser på noen.

Leste at empat var nevnt i tråden her.
Jeg har hørt andre si at jeg er empat på grunn av måten jeg jobber på når det gjelder dyrekomunikasjon f.eks.
har ikke lest noe mye om det selv.
Jeg kjenner andres smerte fysisk på kroppen å andres følelser.
Så langt har det gått på ånder å når jeg "snakker" med dyr.
Noen ganger kan jeg kjenne andres smerte når de prater om det.
Prøver å utvikle meg der.


Mne lyd der spørs det litt vilken lyd det ers nakk om, for her går det i metal til husvaksen.