Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Hjelpere

[Finn.ghost]

Er til syvende og sist enig m deg Finn.ghost.

Litt leit å høre, for jeg mener hvis du har troen på det så skal du beholde den :mozilla_wink:

[chrishnoa]

jeg har "møtt" hjelperen min en gang for ett par år siden i drømme. meget rar opplevelse egentlig, jeg kunne se han, men ikke se han. og høre han snakke, men ikke forstå ett ord av hva han sa, eller om han egentlig snakket i det hele tatt. men jeg fikk den gode følelesen av at dette var en hjelper, og jeg får den gode følelsen hver gang jeg tenker på den drømmen. og det er så fint ^^

[jon blund]

Første gang jeg fikk en dialog med en hjelper ble jeg livredd.

Jeg hadde kjøpt en bok å få kontakt med engler og det var også en meditasjon der for å få kontakt med sin hjelpende engel. Jeg gjorde meditasjonen slik det stod og da jeg kom til øyeblikket hvor jeg spurte om hjelperen var der fikk jeg høyt og tydelig svar tilbake at det var han. Det var ikke usikkerhet om det var min hjerne som bare fantaserte frem et svar. Det var heller ikke en stemme som var en del av min normale tankestrøm eller dagdrømmeri. Det var en klar og tydelig dyp stemme som kom fra et helt annet sted.

Vi snakket litt og da jeg skjønte at jeg faktisk snakket med en bevissthet som ikke var fysisk ble jeg redd og avsluttet brått og løp ut av rommet.

Da jeg mannet meg opp til å gjøre det igjen noen timer etterpå var det på langt nær så kraftig. Da var det tilbake til den gamle dagdrømmeri-stemmen og usikkerheten om det bare er jeg som fantaserer det frem. Men det var en veldig åpnende opplevelse som gjorde at jeg har møtte ta den virkeligheten seriøst. Og etterhvert som jeg har meditert og blitt mer oppmerksom på det indre så har kommunikasjonen også blitt tydeligere og tydeligere.

[Diffusa]

Jeg har ingen hjelpere.

joda, de sier alle har minst en...ikke sitt der å furt!!!!

Hvem sier så? Mener du dem som sitter å håver inn store mengder cash på å fortelle flotte eventyr til en hel gjeng av søkende mennesker, eller for eksempel fortvilte ensomme mennesker?

Jeg sutrer ikke for jeg har aldeles ikke noe grunn til å sutre, er nemlig storfornøyd med å ha det slik som det er jeg

Alle har minst en hjelper. Dette får jeg ingen penger for å si :mozilla_frown:

Folk har gjerne mellom 3-10 hjelpere i forskjellige situasjoner. Noen kommer til bare for en enkelt situasjon og drar videre, mens andre henger med i en periode av livet før de drar videre, mens andre igjen er med gjennom flere inkarnasjoner før de drar videre.

Og hva er det som får deg til å si det?

[jon blund]

Jeg har ingen hjelpere.

joda, de sier alle har minst en...ikke sitt der å furt!!!!

Hvem sier så? Mener du dem som sitter å håver inn store mengder cash på å fortelle flotte eventyr til en hel gjeng av søkende mennesker, eller for eksempel fortvilte ensomme mennesker?

Jeg sutrer ikke for jeg har aldeles ikke noe grunn til å sutre, er nemlig storfornøyd med å ha det slik som det er jeg

Alle har minst en hjelper. Dette får jeg ingen penger for å si :mozilla_frown:

Folk har gjerne mellom 3-10 hjelpere i forskjellige situasjoner. Noen kommer til bare for en enkelt situasjon og drar videre, mens andre henger med i en periode av livet før de drar videre, mens andre igjen er med gjennom flere inkarnasjoner før de drar videre.

Og hva er det som får deg til å si det?

Beklager dumme svaret jeg egentlig la ut her først...jeg endret det til dette svaret, som ikke er fullt så dumt:

Årsaken til at jeg kan si det er at jeg kan se det. Jeg har jobbet med både mine egne og andres hjelpere i mange år nå. Å samtale med hjelpere, engler og andre vesner var mind-blowing de første årene, men etterhvert blir det mer og mer hverdagslig. For meg er dette en helt vanlig del av hverdagen.

F.eks. når jeg skal rekke bussen så kan jeg spørre en av de som er med meg på det indre om jeg må løpe, gå fort eller bare ta det rolig. Da hører jeg noen hviske "løp" eller "slapp av" og hver gang rekker jeg bussen akkurat

[Smileyvero]

Første gang jeg fikk en dialog med en hjelper ble jeg livredd.

Jeg hadde kjøpt en bok å få kontakt med engler og det var også en meditasjon der for å få kontakt med sin hjelpende engel. Jeg gjorde meditasjonen slik det stod og da jeg kom til øyeblikket hvor jeg spurte om hjelperen var der fikk jeg høyt og tydelig svar tilbake at det var han. Det var ikke usikkerhet om det var min hjerne som bare fantaserte frem et svar. Det var heller ikke en stemme som var en del av min normale tankestrøm eller dagdrømmeri. Det var en klar og tydelig dyp stemme som kom fra et helt annet sted.

Vi snakket litt og da jeg skjønte at jeg faktisk snakket med en bevissthet som ikke var fysisk ble jeg redd og avsluttet brått og løp ut av rommet.

Da jeg mannet meg opp til å gjøre det igjen noen timer etterpå var det på langt nær så kraftig. Da var det tilbake til den gamle dagdrømmeri-stemmen og usikkerheten om det bare er jeg som fantaserer det frem. Men det var en veldig åpnende opplevelse som gjorde at jeg har møtte ta den virkeligheten seriøst. Og etterhvert som jeg har meditert og blitt mer oppmerksom på det indre så har kommunikasjonen også blitt tydeligere og tydeligere.

Åh...så spennende da :mozilla_smile:
Hvordan mediterte du? Har prøvd en meditasjonsform en del de siste dagene jeg og, men får bare ikke kontakt jeg. Jeg sitter der-i en dyyyp, rolig transe, hodet tømt for tanker...det er skikkelig avslappende og deilig riktignok, men jeg ville nå satt pris på litt kontakt jeg da Jeg vet man ikke skal prøve å mane fram det, man skal bare la det komme til en...jeg prøver jo!!
Blir litt frustrert jeg, men har ikke tenkt å gi meg!! Avslappende å meditere likevel, så jeg får vel bare fortsette å prøve. Skal prøve nå i kveld faktisk

[jon blund]

Åh...så spennende da :mozilla_smile:
Hvordan mediterte du? Har prøvd en meditasjonsform en del de siste dagene jeg og, men får bare ikke kontakt jeg. Jeg sitter der-i en dyyyp, rolig transe, hodet tømt for tanker...det er skikkelig avslappende og deilig riktignok, men jeg ville nå satt pris på litt kontakt jeg da Jeg vet man ikke skal prøve å mane fram det, man skal bare la det komme til en...jeg prøver jo!!
Blir litt frustrert jeg, men har ikke tenkt å gi meg!! Avslappende å meditere likevel, så jeg får vel bare fortsette å prøve. Skal prøve nå i kveld faktisk

Jeg husker desverre ikke den konkrete meditasjonen. Men uansett så er det å kunne ha et stille sinn det viktigste. Når du greier å være åpen på det indre, og stille, slik at hverdagens trossystemer ikke roter det til, da blir alt mye tydeligere.

Jeg mediterte hver dag i flere år, 4 år tror jeg, før jeg begynte å bli interessert i hjelpere og slike ting. Jeg tror nok det gjorde at det gikk mye lettere for meg enn om jeg skulle hoppet rett på en indre dialog.

Så bare fortsett med det du gjør, og som du selv sier, ikke gi opp. Meditasjon er uansett det nyttigste redskapet du kan lære deg. Ikke bare for spirituell utforskning, men også for fysisk helse og velvære

[Smileyvero]

Hmm....vel....da har jeg prøvd i kveld også. Alt jeg får ut av det, er avslappning og ro. Ikke at det er så rent lite da. Men ellers skjer det ikke det dugg. Eller...det ene lyset blafrer noe voldsomt med jevne mellomrom, men DET kan jo være hva som helst(nei, ikke vind/gjennomtrekk, vinduene er lukket, men kan jo være noe annet og det da)...det er kun det ene lyset, av tilsammen 6. Meen, man må jo ikke bli heelt paranoid heller, selv om tegnene kan være så mangt.

Får vel prøve igjen i morgen

[Diffusa]

Beklager dumme svaret jeg egentlig la ut her først...jeg endret det til dette svaret, som ikke er fullt så dumt:

Årsaken til at jeg kan si det er at jeg kan se det. Jeg har jobbet med både mine egne og andres hjelpere i mange år nå. Å samtale med hjelpere, engler og andre vesner var mind-blowing de første årene, men etterhvert blir det mer og mer hverdagslig. For meg er dette en helt vanlig del av hverdagen.

F.eks. når jeg skal rekke bussen så kan jeg spørre en av de som er med meg på det indre om jeg må løpe, gå fort eller bare ta det rolig. Da hører jeg noen hviske "løp" eller "slapp av" og hver gang rekker jeg bussen akkurat

Jeg trenger nok mer enn som så for å kunne ta til meg dette med hjelpere.

Den stemmen du prater om den hører jeg også, men den kommer fra meg selv, det er min indre stemme.

[jon blund]

Jeg trenger nok mer enn som så for å kunne ta til meg dette med hjelpere.

Den stemmen du prater om den hører jeg også, men den kommer fra meg selv, det er min indre stemme.

Aha, men bra! Da er det bare å fortsette å utvikle oppmerksomheten til å oppfatte mer og mer subtile indre stemmer og impulser, så kommer du nok til å forstå hva jeg mener.

Hvis du i tillegg utvikler ditt energetiske sansesystem til å se auraer og forskjellige energier vi du også etterhvert se kunne hjelperne.

Du trenger ikke ta det innover deg med en eneste gang, men hvis du allerede er så oppmerksom på det indre at du hører en indre stemme som du får konstruktiv veiledning av og økt intuisjon, da er du ihvertfall ikke langt unna!

[Marie parie]

Jeg hadde en opplevelse en gang da jeg var yngre. Det var kveld og vinter og det var ganske glatt ute pga mye is.
Jeg var på vei hjem da isen plutselig tok fatt under beina på meg og jeg mistet fotfestet og datt i rasende fart bakover. Men rett før bakhodet mitt skulle til å treffe isen kjente jeg en hånd som dyttet meg i ryggen og førte meg trygt opp på beina igjen..veldig rart.. men fikk en veldig god følelse etterpå da jeg stod der på begge beina like helskinnet uten å ha gått på trynet likevel..
Veit ikke hva det var, men kanskje det var hjelperen min som passet på meg den kvelden.

[Diffusa]

Aha, men bra! Da er det bare å fortsette å utvikle oppmerksomheten til å oppfatte mer og mer subtile indre stemmer og impulser, så kommer du nok til å forstå hva jeg mener.

Hvis du i tillegg utvikler ditt energetiske sansesystem til å se auraer og forskjellige energier vi du også etterhvert se kunne hjelperne.

Du trenger ikke ta det innover deg med en eneste gang, men hvis du allerede er så oppmerksom på det indre at du hører en indre stemme som du får konstruktiv veiledning av og økt intuisjon, da er du ihvertfall ikke langt unna!

Det å utvikle meg, det regner jeg med at jeg kommer til å gjøre hele livet men det blir ikke i den hensikt å tro på hjelpere. Jeg er bevisst på en del og jeg velger å tro på det som føles riktig, og det føles slettes ikke riktig ut dette med hjelpere. "Hjelpere" i den betydning at de er vesener som gjør sitt eget men kan innimellom gjøre som oss, for eksempel hjelpe en helt fremmed med å finne veien, komme seg inn på bussen med gå stol e.l, forsøke å hindre noen som er i fare for å skade seg selv eller andre med det de er i ferd med å gjøre. Og det kanskje bare på et litt annerledes plan, det fornekter jeg ikke. Men det at jeg har noen som følger meg i mitt liv, det føles ikke riktig ut. Og erfaringen tilsier det at jeg er alene og har alltid vært det. Selv om det ikke hadde plaget meg om det hadde vært noen ved min side.
Jeg er en person som tenker veldig mye, og så "måler" jeg valgene jeg tar med kroppen min som verktøy. De gangene jeg ikke helt klarer å bestemme meg, selv etter en dose tankevirksomhet og en dose magefølelse så er det min indre stemme det som avgjør, min indre stemme som er og har min stemme. Den sier kun det som jeg allerede vet og har tenkt eller det som føles riktig ut for meg. Jeg mener at den stemmen er meg og det føles helt feil ut å ta den for å være noe annet enn meg.
Og siden jeg har tenkt og fundert på dette med hjelpere i flere å nå.. Hvis denne indre stemmen min skulle være en hjelper (noe jeg fikk inntrykk av at du sa selv om du ikke skrev det) , hvorfor fornekter den/jeg det?

[jon blund]

Det å utvikle meg, det regner jeg med at jeg kommer til å gjøre hele livet men det blir ikke i den hensikt å tro på hjelpere. Jeg er bevisst på en del og jeg velger å tro på det som føles riktig, og det føles slettes ikke riktig ut dette med hjelpere. "Hjelpere" i den betydning at de er vesener som gjør sitt eget men kan innimellom gjøre som oss, for eksempel hjelpe en helt fremmed med å finne veien, komme seg inn på bussen med gå stol e.l, forsøke å hindre noen som er i fare for å skade seg selv eller andre med det de er i ferd med å gjøre. Og det kanskje bare på et litt annerledes plan, det fornekter jeg ikke. Men det at jeg har noen som følger meg i mitt liv, det føles ikke riktig ut. Og erfaringen tilsier det at jeg er alene og har alltid vært det. Selv om det ikke hadde plaget meg om det hadde vært noen ved min side.
Jeg er en person som tenker veldig mye, og så "måler" jeg valgene jeg tar med kroppen min som verktøy. De gangene jeg ikke helt klarer å bestemme meg, selv etter en dose tankevirksomhet og en dose magefølelse så er det min indre stemme det som avgjør, min indre stemme som er og har min stemme. Den sier kun det som jeg allerede vet og har tenkt eller det som føles riktig ut for meg. Jeg mener at den stemmen er meg og det føles helt feil ut å ta den for å være noe annet enn meg.
Og siden jeg har tenkt og fundert på dette med hjelpere i flere å nå.. Hvis denne indre stemmen min skulle være en hjelper (noe jeg fikk inntrykk av at du sa selv om du ikke skrev det) , hvorfor fornekter den/jeg det?

Den indre stemmen kan være så mangt. Det kan være både deg selv, et mønster du har, det kan være ditt høyere selv, eller forskjellige grader av høyere selv, eller det kan være hjelpere, engler, mestere eller mye annet rart.

Saken er at etter hvert som man blir mer sensitiv og oppmerksom lærer man seg å differensiere hva som er hva. Man lærer seg så skille hva som bare er et mønster, hva som kommer fra en høyere selv, hva som er veiledning, og man lærer seg å se hvor det kommer fra.

Jeg sier ikke at den indre stemmen alltid er en hjelper, langt ifra. Den indre stemmen kan være hva som helst. Men du har bdre utgangsunkt enn de fleste siden du allerede er oppmerksom på en "indre stemme".

Det indre er ikke en enkel sak med en enkel stemme og en enkel intensjon. Det er svært komplekst med veldig mange nivåer og impulser som interagerer og opererer sammen og om hverandre, og noen ganger mot hverandre også. Det er en livslang oppgave å bli kjent med alle disse nivåene og bli oppmerksom på hva de inneholder.

[Marie parie]

En hjelper kan ikke hjelpe deg fysisk, men er ved din side og gir deg raad i forskjellige situasjoner. Alltid ved din side,

Nei vel..er dette noe du veit helt sikkert?
hva kan det i såfall ha vært?
Inte vet jag...

[Diffusa]

Den indre stemmen kan være så mangt. Det kan være både deg selv, et mønster du har, det kan være ditt høyere selv, eller forskjellige grader av høyere selv, eller det kan være hjelpere, engler, mestere eller mye annet rart.

Saken er at etter hvert som man blir mer sensitiv og oppmerksom lærer man seg å differensiere hva som er hva. Man lærer seg så skille hva som bare er et mønster, hva som kommer fra en høyere selv, hva som er veiledning, og man lærer seg å se hvor det kommer fra.

Jeg sier ikke at den indre stemmen alltid er en hjelper, langt ifra. Den indre stemmen kan være hva som helst. Men du har bdre utgangsunkt enn de fleste siden du allerede er oppmerksom på en "indre stemme".

Det indre er ikke en enkel sak med en enkel stemme og en enkel intensjon. Det er svært komplekst med veldig mange nivåer og impulser som interagerer og opererer sammen og om hverandre, og noen ganger mot hverandre også. Det er en livslang oppgave å bli kjent med alle disse nivåene og bli oppmerksom på hva de inneholder.

Ok, takk for et innsyn i hvordan du ser på det. Selv så har jeg alltid tenkt at det som ikke er meg f.eks engler, hjelpere, mestere eller hva det nå enn er heller ikke prater inni meg. Altså at skulle de være der og så si noe så oppfattes det som noe utenfor meg selv, slik som andre individer.
Men for all del så kan jeg ta feil, men jeg stoler på at slik jeg har oppfattet det til nå er det riktige til det motsatte er bevist for meg eller at følelsene mine samspiller med informasjonen.
Jeg tviler på at mitt utgangspunkt er bedre enn andres, jeg som andre bare bruker det jeg har. Og målet min er enkelt og greit det å forstå meg selv og andre mest mulig og leve så godt jeg kan med meg selv, evner innen det paranormale bryr jeg meg egentlig ikke om å ha siden det ikke er noe som jeg trenger og ikke noe som appelerer.