Fakta, teori & skepsis ⇒ Er vitenskap en tro?

[D.A.]

Endel tråder på forumet her ender opp med en avsporing der det diskuteres om vitenskap er ett trossystem. Jeg oppretter denne tråden, slik att vi kan diskutere dette her, og ungå slike avsporinger i fremmtiden.

Jeg har lest noen av disse diskusjonene, og for meg ser det ut til att det er ett spørsmål om hvordan vi definerer. Ordet tro, er ett ord som brukes i mange sammenhenger, og det er grunnen til att begrepet blir utydelig.

1.Ordet kan brukes for å vise usikkerhet; fx kan jeg si att jeg tror på ett alternativ, jeg har da en viss tvil om hva som er rett, men mener det er mest sansynelig att det er rett. -Å vere sikker i en tro, blir da en selvmotsigelse.

2.Det kan også bety mening, synspungt, eller overbevisning, som er utrykk for og være sikker på noe, i motsetning til det som står ovenfor.

3.Ordet tro, kan også brukes til å vise att en stoler på noen, har forventninger til noe/noen.

Link: http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoe ... n&renset=j


Er vitenskapen en tro, slik som ordet blir brukt i eksempel1?

I vitenskapen observerer man ett fenomen, og lager en teori som kan brukes til å forklare fenomenet. Det må vere mulig å teste teorien, ellers vil den ikke bli sett på som vitenskapelig. Hvis resultatet av testen svarer til teorien, består den, men er fortsatt en teori. Dersom testingen motbeviser teorien, blir teorien forkastet(falsifisert).
Jeg vil tro att når en vitenskapsmann/kvinne lager en teori, må dem ha en viss tro på teorien, ellers hadde de vel ikke giddet å arbeide den frem? Det er sikkert endel prestisje i å utarbeide en teori som består testingen, men det er en annen sak.

Hva med eksempel2?

Blir man overbevist om att en teori er rett, noe som ikke bør skje innen vitenskapen, faller grunnen til å teste ut teorien bort. Dette er ikke serlig vitenskapelig, så ordet tro(eksempel2) kan ikke brukes til å beskrive vitenskapen.

Eksempel3:

Dette har en del å si for oss som følger med på resultatene av vitenskapelig forskning utenfra. Om det finnes to teorier som fungerer som forklaring på nsamme fenomen, kan man velg hvilket man har mest tiltro til.

[problem]

Er vitenskapen en tro?

Tror dere, ja.

[madjava]

Fint innlegg D.A.

Troende(religiøse osv) virker ikkje åpne for at vitenskap ikkje handler om tro. Når di proklamerer vitenskap som tro, er det i håp om at ens egen tro skal framstå som meir troverdig enn den egentlig er. Det kallast åpenhet...

[jon blund]

Fint innlegg D.A.

Troende(religiøse osv) virker ikkje åpne for at vitenskap ikkje handler om tro. Når di proklamerer vitenskap som tro, er det i håp om at ens egen tro skal framstå som meir troverdig enn den egentlig er. Det kallast åpenhet...

Jeg tror jeg er en av "di som proklamerer vitenskap som tro".

Men jeg vil si at jeg presiserer at vitenskap er et trossystem. Ikke en tro, slik som i å tro på en Gud, eller tro på noe som ikke finnes bare fordi noen andre har sagt at det finnes eller fordi du føler det er godt å tro på. Men som et helt system av virkelighetsopplevelse, altså noe som definerer hva vi ser på som virkelig og ikke.

Og en slik definisjon faller bort hvis vi ser at vitenskapen er i kontinuerlig utvikling. Derfor kan vi ikke holde oss til vitenskapen som sannhetsfasit, rett og slett fordi vitenskapen ikke har sannheten.

Men på samme måte som religiøse tviholder på bibelen og presten sitt ord som sannhet, tviholder skeptikere på det vitenskapen har funnet ut til nå som sannhet.

Ser dere ikke begrensningen i dette??

Ta f.eks. dobbeltblindede kontrollerte studier. De viser sannheten, den store og urokkelige sannheten, den sannheten som ikke kan diskuteres eller avfeies, om hva som funker og ikke. Ingen tvil om det.

Men nå har faktisk nyere forskning på placebo begynt å så tvil om det. Medisinen fungerer enten dårligere eller ikke i det hele tatt, om forsøkspersonene ikke vet at de får medisin i det hele tatt. Altså kan ikke dobbeltblindede studier vise sannheten heller...

Vitenskapen er ikke en skråsikker og bastant sannhetsfasit. Vitenskapen består av en hel rekke sannsynlige teorier, et regelverk over hvordan virkeligheten er bygd opp. Derfor er det et trossystem, på samme måte som taoisme og buddhisme. De har også sine regelverk over hvordan virkeligheten er bygd opp.

[ludoburgero]

Egentlig er alt en grøt. Og ting flest befinner seg i grenseland av å være:

-skråsikre påstander
-gjengitte såkalte sannheter etter egen hukommelse
-misforstått gjengivelse, og dermed farget av egen oppfatning
-mangelfull informasjon

Dette er spesielt aktuelt i den informasjonsalderen vi lever i.

Ja, hva er tro - og hva er viten?
Alt i alt?

Spiller det noen rolle? Trenger vi å skille? Til hvilket formål?
Sett i sammenheng med utvikling av samfunnet, medisinsk og teknologisk sett, så trenger vi definitivt dette skillet - og her må vi basere oss på vitenskapen, og hva den har gitt oss. Men igjen er dette bare en liten del av hva som er viktig i livet.
Åndelig utvikling, da har vi ikke så mye konkret å gå utifra. Vi trenger å bruke oss selv, de ressursene vi har som vi ikke kan se med øynene våre.
Det fokuseres lite på tro i den forstand. Det vi trenger er kanskje å gå vekk ifra begrepet tro, og heller bruke mer visdom og selvinnsikt. Tenke litt mer på psykologien, men ikke begrense den til de teorier som foreligger allerede. Og kanskje ikke nødvendigvis bruke vitenskapen til forskning på psyken og sinnet, fordi jeg mener det vil gi et ensidig perspektiv på det, og sådan et kanskje mangelfullt et.

[Kimbara]

Men jeg vil si at jeg presiserer at vitenskap er et trossystem. Ikke en tro, slik som i å tro på en Gud, eller tro på noe som ikke finnes bare fordi noen andre har sagt at det finnes eller fordi du føler det er godt å tro på. Men som et helt system av virkelighetsopplevelse, altså noe som definerer hva vi ser på som virkelig og ikke.

Og en slik definisjon faller bort hvis vi ser at vitenskapen er i kontinuerlig utvikling. Derfor kan vi ikke holde oss til vitenskapen som sannhetsfasit, rett og slett fordi vitenskapen ikke har sannheten.

Det kommer an på hva det er snakk om. Vitenskapen kan slå fast en del ting som sannheter, mens andre ting forblir mer flytende i forskjellige teorier.

Du snakker ut ifra et filosofisk ståsted her, og ved å gjøre det spenner du ben på deg selv. Ved å proklamere at vitenskapen er et trossystem fordi den representerer en virkelighetsoppfattelse som -kan- være feil, proklamerer du også at du selv representerer en virkelighetsoppfattelse som -kan- være feil.

Men på samme måte som religiøse tviholder på bibelen og presten sitt ord som sannhet, tviholder skeptikere på det vitenskapen har funnet ut til nå som sannhet.

Ser dere ikke begrensningen i dette??

Nei. Jeg ser begrensninger hos de som gnåler om at vitenskapen er et trossystem på lik linje med kristendommen.
Dessuten utviser du en dobbeltmoral her. Du tviholder jo selv på -din- oppfattning av virkeligheten. Er det mer begrensende å feste sin lit til vitenskapen enn å feste sin lit til dine meninger?

Ta f.eks. dobbeltblindede kontrollerte studier. De viser sannheten, den store og urokkelige sannheten, den sannheten som ikke kan diskuteres eller avfeies, om hva som funker og ikke. Ingen tvil om det.

Det er det ingen som sier, så det får bli dine ord.
Resultater fra vitenskapen brukes gjerne i diskusjoner for å forklare en ting - en mulig forklaring altså. Disse resultatene brukes fordi det er det vi har i dag som er best backet opp, og har grundigst forklaring.

Men nå har faktisk nyere forskning på placebo begynt å så tvil om det. Medisinen fungerer enten dårligere eller ikke i det hele tatt, om forsøkspersonene ikke vet at de får medisin i det hele tatt. Altså kan ikke dobbeltblindede studier vise sannheten heller...

Man kommer bare til et visst punkt med slike tester. Skal man virkelig skjønne hva som ligger bak f.eks. placebo må man også undersøke det på andre måter, f.eks. psykologisk, neurologisk, hvilke fysiske prosesser hjernen setter igang, osv.

Vitenskapen er ikke en skråsikker og bastant sannhetsfasit. Vitenskapen består av en hel rekke sannsynlige teorier, et regelverk over hvordan virkeligheten er bygd opp. Derfor er det et trossystem, på samme måte som taoisme og buddhisme. De har også sine regelverk over hvordan virkeligheten er bygd opp.

Som sagt tidligere - du kan kalle det hva du vil, men vitenskapen er uansett det verktøyet vi har i dag som best mulig kan fortelle oss om verden rundt oss. -Din- tro står ikke noe sterkere som sannhet selv om du kaller vitenskapen et trossystem.

[jon blund]

Som sagt tidligere - du kan kalle det hva du vil, men vitenskapen er uansett det verktøyet vi har i dag som best mulig kan fortelle oss om verden rundt oss. -Din- tro står ikke noe sterkere som sannhet selv om du kaller vitenskapen et trossystem.

Ja da, jeg er enig i dette, min tro står ikke noe sterkere. Det er denne erkjennelsen jeg har diskutert for hele tiden. Vitenskapen er heller ikke sterkere. De er enkeltstående bobler av virkelighetsdefinisjoner som alle interagerer med den virkelige virkeligheten på hver sin måte.

Men for folk som KUN tror på sin egen virkelighetsboble vil bare det å FORESLÅ at det finnes andre måter å se virkeligheten på pirre et dypt og primalt sinne.

At vitenskapen er et av de beste instrumentene for å lære om naturen rundt oss er jeg enig i, men i bastante konklusjoner om at alt som ikke er bekreftet av vitenskapen er - tro -, eller løgn(som mange skeptikere så stolt proklamerer), DET er jeg veldig imot!

Naturen er så kompleks og enorm, detaljrik og subtil, og dens interaksjon med subjektivitet er så sammensveiset, at å tro at vitenskapen og det vitenskapen har funnet ut til nå er det beste(og eneste) vi kan forholde oss til som sannhet er for meg en hårreisende konklusjon.

[Shania]

Jeg har vel ofte vært endel av slike diskusjoner, og tatt opp slike tråder selv.

En side av å bruke ordet tro, som du ikke har vært inne på, er et verdens syn. Et syn på hva som er virkelig, hva som er sant og hva som ikke er det. Altså innbildning, tåkesyn og kun placebo(som ofte uttrykkes som ikke-virkelig)

Etthvert menneske, har sin forståelse og overbevisning om hva det vil si å være et menneske, hva som er virkelig og ikke, og hva verden/universet handler om. Noen er mer uttalt klar over og har studert og kommet fram til en slik forståelse, mens de fleste har arvet, ubevisst og mer eller mindre blitt hjernevasket til en slik overbevisning. De er som oftes ikke interessert i å stille spørsmål og lure på det heller.

Dette er en for meg, en grunnleggende tro, brukt som grunnleggende overbevisninger om sin verden.

Også søkende, vitenskapsfolk, matematikere og filosofer, har slike verdenssyn. Eller hva jeg kaller tro på sin verden. Og kun de som er villig til å stille spørsmål ved sine grunnleggende overbevisninger, er i stand til å gripe utenfor denne virkeligheten de har hatt, og oppdage nye ting og nye sannheter. Men de aller fleste, akkurat som folk flest, ønsker ikke å stille spørsmål ved sitt eget forståelse fundament. For dette krever en bevisstgjøring, hvor man også må tillate tvil, usikkerhet og utrygghet i tilværelsen. Og de fleste mennesker skyr heller slikt. Også blandt vitenskapsfolk.

Det er dette fundamentale grunnsynet, som jeg også kaller tro, som jeg ser som en begrensning ved vitenskapen. Ved siden av at det også legges inn personlig prestisje, og maktkamper blandt forskere, og kamp om forskningsmidler som bestemmer hvor høy risiko og villighet de har til å bryte nytt land i forskningen.

Det handler om tro, i den grad at de har ulike "skoler" ulike miljøer og direkte kriger mellom disse miljøene på verdensnivå. Og det minner ikke lite om alle de kirkestridene og teologiske debatter som har vært opp i gjennom historien. Mennesket har ikke kommet så langt når det gjelder bevissthet og aksept i forhold til hverandre.

Heller ikke har vitenskapens historie, noe å stå tilbake på, når det gjelder utmobbing, utestengelser, stengte muligheter for offentliggjøring, sjikane, og ordbruk mot de som virkelig har forsket fram nye svar, som gikk på tvers av den rådende mening.

Dette er årsaken til at jeg kaller vitenskapen en tro. Det blir en tro flere går sammen for å holde fast med og beskytte. Som hindrer og gjør det vanskelig for større forståelse. Akkurat slik menigheter gjør, hvor det bryter ut nye menigheter, for å komme videre.

Grenser flytter hele tiden, men selv om nye bevis kommer, så kommer også motstanden, ikke minst fra multinasjonale selskaper, som tjener penger på vitenskapen. Og som beskytter sitt revir.

Jeg anser det som utrolig naivt og framholde vitenskapen som de eneste sannhetsbærere og sannhetssøker i dag. Det er mye som de verken er interessert i å forske på, eller til å framlegge, fordi de mister både penger til forskning og prestishe i miljøet.

Men så har du også troen på vitenskapen, som mennesker som ikke selv forsker, kan legge fram. Troen på sannhets gehalt og sannhets definisjoner, de har funnet i vitenskapen. Bedømmelse og ordbruk som Pseudovitenskap, uvitenskapelig og ubeviselig i henhold til vitenskapens teorier og framgangsmåter. Dette er også en tro, som forsvares
med et maktspråk som forteller hvor mye de virkelig har en tro. Et fundamentalt verdenssyn og virkelighetsforståelse, som man bruker de samme virkemidler og redskaper som en hvilken som helst kristen eller annen religiøs ville ha gjort for sin tro.

Ordet tro blir også brukt på denne måten, og ikke bare av meg.

Den troen som er basert på en vilje til å se forbi og avsløre sine egne illusjoner, den troen blir det en personlig tro, som har dype røtter i en selv. Ens egen bevissthet uten innbildninger. Med en slik "indre" tro, har man ikke samme behov for å overbevise andre, bruke maktspråk og maktord til å underminnere andres oppfatning.

[Kimbara]

Ja da, jeg er enig i dette, min tro står ikke noe sterkere. Det er denne erkjennelsen jeg har diskutert for hele tiden. Vitenskapen er heller ikke sterkere. De er enkeltstående bobler av virkelighetsdefinisjoner som alle interagerer med den virkelige virkeligheten på hver sin måte.

Den er faktisk sterkere i og med at den er bedre begrunnet. Den kan som oftest vise til fysiske beviser kontra forskjellige trossystemer, som kun kan vise til tanker, meninger og...ja, tro.

Men for folk som KUN tror på sin egen virkelighetsboble vil bare det å FORESLÅ at det finnes andre måter å se virkeligheten på pirre et dypt og primalt sinne.

Litt morsomt at du skulle nevne dette, for det er nettopp slik veldig mange troende reagerer når man foreslår andre forklaringer.

At vitenskapen er et av de beste instrumentene for å lære om naturen rundt oss er jeg enig i, men i bastante konklusjoner om at alt som ikke er bekreftet av vitenskapen er - tro -, eller løgn(som mange skeptikere så stolt proklamerer), DET er jeg veldig imot!

Hvem kaller folk løgnere, og når? Personlig kaller jeg folk løgnere om de hevder noe som ikke er sant. Det er gjerne i slike situasjoner hvor jeg har stilt spørsmål som er fullt mulig å besvare om man faktisk talte sannhet, men hvor svarene uteblir til fordel for selvhevdelse eller svake argumenter.

Ting som ikke er bekreftet ved bevis/dokumentasjon, eller egenteorier som ikke lar seg falsifisere, er tro. Når man ikke kan vise til noe særlig mer enn kulturelle tradisjoner, troendes utsagn, personlig erfaring, eller liknende, så kan man ikke konkludere med at det er fakta. Slik er det bare.

Naturen er så kompleks og enorm, detaljrik og subtil, og dens interaksjon med subjektivitet er så sammensveiset, at å tro at vitenskapen og det vitenskapen har funnet ut til nå er det beste(og eneste) vi kan forholde oss til som sannhet er for meg en hårreisende konklusjon.

Et utsagn basert på tro kan gjerne være sannhet - men poenget er at det -vet- man ikke uten ved å kunne forklare hva, hvordan og/eller hvorfor. En konklusjon som for enkelte svelges som sannhet til tross for manglende forklaringer kan ikke kalles sannhet bare på grunn av dette.
Det er mange som liker å hevde "dette -vet- jeg". Ja vel, men de blir svar skyldig når man spør inngående hva som ligger bak. Disse blir gjerne også sinte om man minner dem på dette med manglende grunnlag for sannhetsgestalteri.

[jon blund]

Et utsagn basert på tro kan gjerne være sannhet - men poenget er at det -vet- man ikke uten ved å kunne forklare hva, hvordan og/eller hvorfor. En konklusjon som for enkelte svelges som sannhet til tross for manglende forklaringer kan ikke kalles sannhet bare på grunn av dette.
Det er mange som liker å hevde "dette -vet- jeg". Ja vel, men de blir svar skyldig når man spør inngående hva som ligger bak. Disse blir gjerne også sinte om man minner dem på dette med manglende grunnlag for sannhetsgestalteri.

Du skjønner enda ikke hva jeg snakker om Kimbara.

Den "forklaringen" som du sier mangler, er en forklaring som passer inn under det vitenskapelige virkelighetsbildet, den vitenskapelig boblen av virkelighetsopplevelse. Skjønner du?

"Forkalringen" på qi f.eks., er helt logisk hvis du ser på det fra den taoistiske virkelighetsboblen. Og i den virkelighetsopplevelsen har de konkrete bevis. For dem er det ikke noe å lure på.

Du forstår enda ikke at det finnes flere trossystemer å forholde seg til, og at vitenskapen kun er ett av dem. Ikke det beste, det sterkeste eller høyeste. Bare ett av mange.

Men INNENFOR dette virkelighetsbildet vil det selvfølgelig oppfattes som det sterkeste, beste, eneste riktige og det som er mest i kontakt med den objektive sannheten av alle.

Jeg la også merke til noe Shania skrev i sitt innlegg(hele innlegget var knall bra Shania!). Også innen vitenskapen er det stor uenighet i hvordan ting er, hva som er virkelighet og ikke. Det er mange grupperinger som forsker på sine ting. Noen beviser det, andre motbeviser det. Så å tro at vitenskapen i seg selv er noe fastsatt og nesten untouchable objektiv er bare nettop det - en tro.

[jon blund]

Jeg tror ikke det nytter å prate fornuft til Kimbara. Han er for fastlåst i vitenskapstroen sin.

Ja det kan se sånn ut... Men han er en intelligent kar så jeg gir ikke opp håpet på å frelse han

[D.A.]

Jeg mener man bør ha tiltro til de resultater som er ett produkt av vitenskapelig forskning. En styrke ved en vitenskapelig teori, er kravet om att teorien skal vere potensielt falsifiserbar, og det kreves beviser som underbygger teorien. Dette hindrer dogmatisk tro.

Men dette er også en begrensning i jakten på sannheten, forde att ett virkelig fenomen ikke er avhengi av beviser for å vere reellt. Ut i fra dette, ser vi også att en usann påstand er like usann uansett hvor mange som tror på den, eller hvor sannsynelig den måtte virke.

[madjava]

Fint innlegg D.A.

Troende(religiøse osv) virker ikkje åpne for at vitenskap ikkje handler om tro. Når di proklamerer vitenskap som tro, er det i håp om at ens egen tro skal framstå som meir troverdig enn den egentlig er. Det kallast åpenhet...

Jeg tror jeg er en av "di som proklamerer vitenskap som tro".

Men du er ikkje sikker?

Men jeg vil si at jeg presiserer at vitenskap er et trossystem. Ikke en tro, slik som i å tro på en Gud, eller tro på noe som ikke finnes bare fordi noen andre har sagt at det finnes eller fordi du føler det er godt å tro på. Men som et helt system av virkelighetsopplevelse, altså noe som definerer hva vi ser på som virkelig og ikke.

Nja...vitenskap er for meg noko å forholde seg til, ei slags forankring og motvekt til trossystem. Vitenskapen er jo heile tida i utvikling, dvs at teorier og "sannheter" kan forandre seg eller vise seg å inneholde langt meir enn hittil oppdaga. Såleis er vitenskapen ikkje brukande som noko trossystem, men heller ei objektiv forklaring på den virkeligheten vi er ein del av her og nå.

Og en slik definisjon faller bort hvis vi ser at vitenskapen er i kontinuerlig utvikling. Derfor kan vi ikke holde oss til vitenskapen som sannhetsfasit, rett og slett fordi vitenskapen ikke har sannheten.

Vitenskapen har nødvendigvis ikkje "sannheten", men i forhold til trossystem inneheld vitenskapen ein betre tilnærming til "sannheten" på eit gitt tidspunkt og er såleis ein betre sannhetsfasit enn noko anna.

Men på samme måte som religiøse tviholder på bibelen og presten sitt ord som sannhet, tviholder skeptikere på det vitenskapen har funnet ut til nå som sannhet.

Dette er feil, religiøse tviholder på troen som den absolutte sannhet, mens skeptikere forholder seg til vitenskapen som ein objektiv "sannhet" i stadig utvikling.

Ser dere ikke begrensningen i dette??

Begrensning er å forholde seg til vitenskapen som ei slags tro samt tviholde på si religiøse tro som "sannhet".

Ta f.eks. dobbeltblindede kontrollerte studier. De viser sannheten, den store og urokkelige sannheten, den sannheten som ikke kan diskuteres eller avfeies, om hva som funker og ikke. Ingen tvil om det.

Feil, dobbeltblindede kontrollerte studier kan vise seg å ha svakheter nett som alt anna forskningsresultat. Difor hører ikkje blind tro heime omkring vitenskaplige studier eller forskning.

Men nå har faktisk nyere forskning på placebo begynt å så tvil om det. Medisinen fungerer enten dårligere eller ikke i det hele tatt, om forsøkspersonene ikke vet at de får medisin i det hele tatt. Altså kan ikke dobbeltblindede studier vise sannheten heller...

Placebo-forskning i forhold til medisin viser vel egentlig at menneskets evne til å bli betre, aukar i takt med menneskets lit til effekten. Dvs trur man at man får medisin som hjelper vil kanskje ca 30% bli betre fordi di har eit positivt inntrykk av å ha fått hjelp, sjølv om di ikkje fikk medisin. På samme måte vil di som ikkje er klar over at di får medisin føle at di ikkje har fått noko hjelp og såleis ha eit negativt inntrykk av at di ikkje vil bli betre. Meiner bestemt at dette er gammalt nytt. Har du link til noko av denne nyare forskninga?

Vitenskapen er ikke en skråsikker og bastant sannhetsfasit. Vitenskapen består av en hel rekke sannsynlige teorier, et regelverk over hvordan virkeligheten er bygd opp. Derfor er det et trossystem, på samme måte som taoisme og buddhisme. De har også sine regelverk over hvordan virkeligheten er bygd opp.

Korrekt, vitenskapen har ikkje som formål å være skråsikker eller inneha den bastante sannhet. Derimot er vitenskapen bygd på mange ubestridlige moment og gjengir såleis virkeligheten på ein betre måte enn eit trossystem. Eit trossystem ville ikkje fungere om det baserte seg på at virkelighetsforklaringsmoddellane kunne forandre og utvikle seg over tid. Difor kan ikkje vitenskapen tolkast som eit trossytem. Vitenskapen er mykje meir enn noko trossystem nokon gang kan bli. Og det er vel ein av hovedgrunnane til at mange trossystem heile tida hakker på vitenskapen fordi den kanskje ein dag er i stand til å forklare noko som undergraver vidare eksistens for nokre av trossystema...

[Hecate]

Hva kaller en en religiøs vitenskapsmann da? Fanatiker?

[Shania]

Madjava

Korrekt, vitenskapen har ikkje som formål å være skråsikker eller inneha den bastante sannhet. Derimot er vitenskapen bygd på mange ubestridlige moment og gjengir såleis virkeligheten på ein betre måte enn eit trossystem. Eit trossystem ville ikkje fungere om det baserte seg på at virkelighetsforklaringsmoddellane kunne forandre og utvikle seg over tid. Difor kan ikkje vitenskapen tolkast som eit trossytem. Vitenskapen er mykje meir enn noko trossystem nokon gang kan bli. Og det er vel ein av hovedgrunnane til at mange trossystem heile tida hakker på vitenskapen fordi den kanskje ein dag er i stand til å forklare noko som undergraver vidare eksistens for nokre av trossystema.

På en måte, gjennom sin måte bygge opp og tolke og sjekke sine påstånser, så har du rett. Men problemet er at de har som grunnlag et tross system at det er kun på den måten de kan forske. Vitenskapelig metode er en temmelig ny oppfinnelse rent historisk.

Enhver vitenskapelig metode bygger på filosofiske forutsetninger. Disse forutsetningene er ikke bare avgjørende for hvor stor del av virkeligheten iakttageren for øy på, med den eller den, bestemte metoden. Metodene er egentlig briller som iakttageren ser gjennom, men også hovrvidt det som blir iaktatt er anvendelig på praktiske problemer.
Det er en grov, men likevel ganske allminnelig feil å tro at vi best kan iakta kjensgjerninger hvis vi unngår å beskjeftige oss med filosofiske hypoteser.

Sitat fra boken, "Oppdagelsen av vårt indre" Rollo May.
Han fortsetter med å fortelle at vår tids vitenskap, isolerer og observerer angivelig fra et objektiv ståsted.
Og det er denne troen på objektivitet, og nøytralitet fra forskerens side, som er problemet med vitenskapen. Troen på at de som observerer og hva de tror og ikke tror, ikke har noe med hva de obeserverer og ikke observerer.

Dette er en tro og et trossystem. Når det gjelder teoriene og det de forskjer på, er ikke først og fremst trossystemet, men hvilken underliggende overbevisning de har. Og det er også det som begrenser vitenskapen. Deres "skoler" maktsystem og viljen til å holde seg innenfor det godtatte, for å få penger til sin forskning.

Forskning i seg selv er flott det. Og forskere selv, er ikke like påståelige angående sannheten, som det de som tror på vitenskapen er. Mange ser sin egen begrensning både i systemet og filosofisk. Men det er også i mye tradisjonell vitenskap man finner den største motstanden mot en helhetlig sammenhengende og kosmologisk forståelse. Det har blitt litt mye at alle sitter på sin lille haug og beskylder hverandre for å ikke skjønne noe.
Da blir det til en tro som ligner veldig mye på religiøs tro.