Healing og annen alternativ medisin ⇒ Konstant 'flow'

[elm]

Føler meg litt egoistisk som nå poster om meg selv, men jeg er fortvila om tida, og håper på litt hjelp/healing/råd..

Uten å gå inn på enkelte problemer, så får jeg konstant inn inntrykk/følelser.
Det går ikke en dag uten at humøret er helt greit, jeg har det bra og livet er ok- så iløpet av dagen skifter dette, magefølelsen tar helt over og det kjennes helt forjævlig og være aleine om kveldene. Dette skjer spesielt om det dukker opp nye personer (aka gutter) i livet mitt, selv om det skal fryktelig lite til og forandre sinnsstemning ellers også.

Bare å høre på en sang, historie, se visse ting, høre enkelte ord, så tas det inn noe helt utrolig. Det høres ut som tenåringsshormoner eller noe, men det har vært sånn så lenge jeg kan huske, og det sliter meg ut. Å avhenge av andre så mye at jeg ikke orker være med meg selv. Eks. å vente på en melding som aldri kommer gjør så jeg ca mister alt av mat-apetitt og ikke orker og gå opp av senga. Når jeg leser det nå høres jeg jo syk ut, men det er virkelig og veldig slitsomt.

Så..antar jeg bare spør om hjelp:/ Eller om noen har gått gjennom ca det samme..
Elm

[Anette9]

kjærlighetssorg..?

[problem]

Du er ensom, du må se på teve, det hjelper

[Svartepus]

Føler meg litt egoistisk som nå poster om meg selv, men jeg er fortvila om tida, og håper på litt hjelp/healing/råd..

Uten å gå inn på enkelte problemer, så får jeg konstant inn inntrykk/følelser.
Det går ikke en dag uten at humøret er helt greit, jeg har det bra og livet er ok- så iløpet av dagen skifter dette, magefølelsen tar helt over og det kjennes helt forjævlig og være aleine om kveldene. Dette skjer spesielt om det dukker opp nye personer (aka gutter) i livet mitt, selv om det skal fryktelig lite til og forandre sinnsstemning ellers også.

Bare å høre på en sang, historie, se visse ting, høre enkelte ord, så tas det inn noe helt utrolig. Det høres ut som tenåringsshormoner eller noe, men det har vært sånn så lenge jeg kan huske, og det sliter meg ut. Å avhenge av andre så mye at jeg ikke orker være med meg selv. Eks. å vente på en melding som aldri kommer gjør så jeg ca mister alt av mat-apetitt og ikke orker og gå opp av senga. Når jeg leser det nå høres jeg jo syk ut, men det er virkelig og veldig slitsomt.

Så..antar jeg bare spør om hjelp:/ Eller om noen har gått gjennom ca det samme..
Elm

Jeg tror kanskje du har det litt verre en meg, men jeg kjenner faktisk igjen litt av dette. Men jeg har det mer i perioder, og akkurat nå har jeg en litt "dårlig" periode. Selv om jeg er lykkelig forelsket og har det temmelig bra i livet, har jeg bare en trist følelse i meg som tar litt overhånd av og til, og jeg overreagerer ofte på filleting. Jeg er et følelsesmenneske som reagerer lett på ting, og har mye av det samme som du forteller om her, om enn kanskje i litt mindre skala enn du.

Jeg vet ikke helt om jeg kan hjelpe deg så mye, utover å "trøste" deg med at jeg har det litt på samme måten. Jeg klarer liksom ikke helt sette ord på hvordan det føles heller. Jeg tror kanskje det er sånn å være et følelsesmenneske med litt ekstra empati. Jeg vet sannelig ikke...

[zind]

Føler meg litt egoistisk som nå poster om meg selv, men jeg er fortvila om tida, og håper på litt hjelp/healing/råd..

Uten å gå inn på enkelte problemer, så får jeg konstant inn inntrykk/følelser.
Det går ikke en dag uten at humøret er helt greit, jeg har det bra og livet er ok- så iløpet av dagen skifter dette, magefølelsen tar helt over og det kjennes helt forjævlig og være aleine om kveldene. Dette skjer spesielt om det dukker opp nye personer (aka gutter) i livet mitt, selv om det skal fryktelig lite til og forandre sinnsstemning ellers også.

Bare å høre på en sang, historie, se visse ting, høre enkelte ord, så tas det inn noe helt utrolig. Det høres ut som tenåringsshormoner eller noe, men det har vært sånn så lenge jeg kan huske, og det sliter meg ut. Å avhenge av andre så mye at jeg ikke orker være med meg selv. Eks. å vente på en melding som aldri kommer gjør så jeg ca mister alt av mat-apetitt og ikke orker og gå opp av senga. Når jeg leser det nå høres jeg jo syk ut, men det er virkelig og veldig slitsomt.

Så..antar jeg bare spør om hjelp:/ Eller om noen har gått gjennom ca det samme..
Elm

Jeg har slitt med mye som ligner på dette, og i ettertid så mistenker jeg at jeg antagelig hadde en del angst jeg slet med (og sikkert fortsatt også). Sier ikke at det er det med deg, men vil egentlig bare poengtere at når man er midt oppi slike følelser så aner man kanskje ikke hva det er eller hva som er normalt (folk prater jo ikke direkte mye om de vonde følelsene de har, så det er vanskelig å vite hva man skal sammenligne det med).

Det høres nå uansett ut som om du er veldig sensitiv, og det kjenner jeg meg veldig igjen i. Empat kanskje? Mulig du tar inn over deg andre sine følelser og blir påvirket av det i større grad enn folk flest. Det er en STOR påkjenning, men hvis det er tilfelle så må du prøve å bruke det som den gaven det kan være
Det er ikke lett å frigjøre seg fra å bry seg så mye om hva andre mener, men det vil nok gjøre livet mye lettere for deg. Det er en prossess, noe jeg har jobbet mye med, så jeg vet at det hjelper litt på nattesøvnen. Tror vi fleste jenter blir oppskaket og utafor når vi ikke får den meldingen vi venter på fra en gutt, men allier deg med ei god venninne som kan fortelle deg at "hvis han ikke gir lyd fra seg så er han en stor idiot som ikke vet hva han går glipp av!" Eller minn deg selv på det om du ikke har noen der til å backe deg opp. En annen ting jeg gjerne vil skyte inn er at du må passe på at du er flink til å si ifra, ikke vær redd for å slippe ut en liten brøler. Hvis du også er ei slik jente som tenker litt for mye på hva andre tenker og mener, er det sikkert en sjanse for at også du fint kan sette ned foten litt oftere. Det er merkelig med det, og jeg liker det fortsatt ikke, men det er helt nødvendig å sette folk litt på plass innimellom for å bli respektert...

Mulig jeg er helt på jordet i noe av det jeg sier her og at det ikke er noe du kjenner deg igjen i, men jeg ville gjerne prøve å komme med noen innspill. Og hvis det skulle vise seg at vi er litt like på det området, så send meg gjerne en pm hvis du vil, for jeg vet at vi er få og langt imellom. Den beste hjelpen kan kanskje være å snakke med noen som forstår hva du mener

Anette9 & problem:
Fy skamme dere! Hvis dere ikke har noe fornuftig å si så syntes jeg dere skal holde kjeft

[Hecate]

Det du beskriver minner veldig mye om det jeg går igjennom i transjormasjonsperioder. (F.eks. i forbindelse med healing).
Min erfaring er at alle disse assosiasjonene og følsomheten fungerer som en utrensning og balansering. Da er jeg veldig ujordet og blir deprimert, og som kjent reagererer en helt annerledes på bagateller når en er deprimert. Jeg vil foreslå at du snakker med en fagperson om hvordan du har det før det blir et større problem for deg. Du skal ikke slite med sånt alene.

[Shania]

Det ligger i lufta.....
Så mye skjer som vi tar inn intuitivt og emosjonelt. Det handler nok ikke i utgangspunktet om deg, men om andre, det du tar inn.
Noe må møtes og bevisstgjøres, annet må du lære å slippe igjennom uten å ta det til deg personlig.

Mange lever her nå, for å være energi transformatorer. Mye du selv er bevisst om og løsnet på, drar til seg blokkerte energier.
Gå inn, kjenn etter. Er det egentlig ditt?
Joda, du kjenner det igjen, har empati nok til å kunne identifiere deg med det. Men du må ikke. Du kan observere det som skjer, og slippe det videre, uten at det drar deg ned i følelse kaoset.

Bruk pusten, når du merker det komme. Gå for deg selv, og pust dypt.
I sensitiviteten og sinn, så er vi så utsatte om vi ikke jorder oss i oss selv. Pust deg igjennom følelsene som kommer. Du behøver ikke hele tiden å ta dem til deg og "hengi" deg til dem.

Du kan selv velge, men ikke fra hode, eller gjennom selvkontroll av følelsene. De fleste sensitive, vil heller ikke stenge seg av. Men du må jorde deg.
Nytter ikke å diskutere med dem. Resonere eller gruble. Pust deg ned og slapp av.
La det bare flyte igjennom deg og ut igjen.
Det er ting andre bærer ubevisst og fortrykt i sitt eget liv, som du kjenner.

Ikke prøv å ta deg sammen og fortrykk det du også.
Livet er som en elv, og energiene flyter. Jo høyere opp du kaver deg, jo dypere faller du.
Men det finnes et "rolig" avbalansert sted. I ditt eget senter.

[Hecate]

Livet er som en elv, og energiene flyter. Jo høyere opp du kaver deg, jo dypere faller du.
Men det finnes et "rolig" avbalansert sted. I ditt eget senter.

Så vakkert kan det sies! Takk for et flott innlegg, Shania

[elm]

Ja.. Tingen her er vel ikke det at jeg er veldig 'kjærlighetssyk'. Det er utrolig slitsomt å først knytte seg til noen for det er konstant angst om de plutselig..forsvinner? Ikke finner meg god nok kanskje. Da nytter det ikke tenke 'jeg driter i den personen, han/hun var ikke god nok for meg!' for jeg tror ikke det å hevde seg er løsningen uansett. Isteden ser jeg på det som noe veldig, veldig trist. At du tror du kjenner noen, stoler på noen du kan åpne hjertet ditt til - og så snur de ryggen til deg. Det gir meg den værste følelsen, og alt kjens helt tomt, men særlig vondt gjør det i magen.

En slags ensomhet tar overhånd og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Helt syk følelse. Samtidig kan dette skifte helt etter hvem jeg er med, eks. kan det hjelpe bare det og gå inn på profilen til en på Facebook som jeg vet er et positivt, sterkt menneske. Da begynner jeg og bli sånn selv! Eller høre på en dance-sang, kjøre bil med høy musikk og være en annen personlighet for noen timer.. Men i det siste har det mørke tatt helt overhånd.

Da kjennes det ingen logikk i å 'jorde' seg for da klarer jeg ikke det, hele meg er i angst. Jeg klarer ikke bare observere følelsen for det kjens som den er selve roten i meg. Hva er vitsen med og elske noen/involvere seg med noen/hjelpe andre når det er SÅ mye vondt. Hvordan i all verden klare å 'jorde' seg da, å være lykkelig, å kunne gi av seg selv? Ouf.. men dere har gitt mange bra svar=) tusen takk, det vil nok hjelpe etterhvert!

[zind]

Jeg har alltid hatt min lille rare tanke om at hvis man virkelig skal kunne ha det godt med et annet menneske, så må man først ha det godt med å være alene og i sitt eget selskap. Hvis du blir trygg på at du egentlig ikke trenger noen, trygg på at du har det fint uten noen også, så kanskje det vil være lettere å gå inn i et forhold uten å forvente så mye?
Det er flott å åpne hjerte sitt til mennesker, det syntes jeg ikke du skal slutte med. Men, du kan ikke bestemme hvordan de skal reagere. Jeg syntes du er ærlig som åpner hjertet ditt, og syntes du skal huske at det er ganske modig også. Ikke slutt med det

Det er himla mange rare mennesker der ute, men når alt kommer til alt så kan vi ikke skylde på andre (lettere sagt en gjort, jeg er nemlig mester på akkurat det).
Du må gjøre deg selv lykkelig, ikke vente på at du skal finne en som kan frembringe den følelsen i deg. Ikke la andre styre humøret ditt, men ha det som mål at andre skal bli i godt humør av å være sammen med DEG
Dessuten er selvsikkerhet den beste guttemagnet, og ingenting gjør det lettere å beholde de enn en holdning som sier at du ikke er avhengig av de Ja, jeg vet det sikkert ikke er det svaret du ønsket deg, men du må jobbe litt med din egen selvfølelse, for det har alt og si for hvordan folk ser deg. Jeg var supersjenert en gang i tida, og veldig usikker på meg selv, og eneste grunnen til at jeg nevner det er at jeg klarte å gjøre noe med det bare ved å bestemme meg for det. Rett deg opp, stå på krava og ikke la noen tråkke deg på tærne!