Skjønner deg veldig godt jeg, Lilja.
For mange ser det ut som om et liv på jorden, er et straffested.
Men det er det som er en av de største løgnene. Og det som skaper en dømmende og straffende gudeskikkelse, som handler etter eget forgodtbefinnende, helt planløst med oss mennesker.
Men det er også glemselen, vi har gått inn i her.
Og hvorfor gikk vi inn i denne glemselen. Var det også galt?
Nei, det tror ikke jeg. Og jeg tror heller ikke vi er her for å lære noe.
Vi har aldri vært adskilt fra kjærlighetens kilde. Men vi gikk ned her, for å erfare. Vi er Gud som erfarer i mørket og lyset, hva kjærlighet egentlig er. Og essensen av alle våre opplevelser går tilbake til kilden og alt som er.
For å erfare, så måtte vi glemme. Skape en illusjon så sterk at vi ikke husket hvem vi egentlig er. Ellers ville det aldri ha blitt en erfaring.
Her på jorden, som mennesker, skaper vi den sterkeste erfaringsessensen.
Hvis det er så milelangt i mellom vårt menneskelige ståsted og den andre siden, hvorfor må da sjelen igjennom disse menneskelige lidelsene?
Fordi vi har skapt en så sterk illusjon om hva virkeligheten er. Den andre siden, engler, vår egen søvn og den tiden vi bruker mellom våre liv, på andre siden, er til for at vi ikke skal miste oss helt i denne fysiske illusjonen.
Lidelsene, er endel av illusjonen. Og løgnen at vi må lide, for å komme tilbake. Vi må lide for å lære, og for å finne veien hjem. Når du ser at det ikke er nødvendig, da møter du livet på en annen måte. Men lidelsen er også endel av erfaringen. Og når vi blir mette, fått nok av dette spillet, så kan vi også se igjennom illusjonene i det.
Hvorfor må sjelen igjennom menneskelig smerte og grusomhet for å utvikle seg når dette ikke eksisterer på sjelsnivå?
Nei, du spør et veldig viktig spørsmål. Et spørsmål som vitner om en oppvåknende bevissthet. Spørsmålet er vel om vi i det hele tatt er her for å utvikle oss?
Om det ikke er det, ingen prøver, ingen ting å prestere eller lære. Men egentlig noe vi må velge å huske. At selve læringen, er steg man tar, før man kan åpne døren til sin egentlige bevissthet, som alltid har vært fult utviklet. At læringen egentlig enten er religiøse handlinger for å oppnå godkjennelse, og fortsetter i større avstand og glemsel. Eller en avlæring av alle forstillinger og løgner vi har ubevisst tilstede i våre liv. Slik at vi innenfor alle løk lagene egentlig finner denne sjelebevisstheten av kjærlighet, medfølelse og aksept for alt som er.
doodles skrev:
hvorfor kan vi ikke lære gjennom ubetinget kjærlighet, lykke og medmenneskelighet?
Ja, hvorfor ikke?
Fordi den skremmer oss. Spillet, illusjonen og virkeligheten her, bygger på en masse forestillinger og dype overbevisninger, som vi har vokst inn i og opp med. Den ubetingede aksepten og kjærligheten, skjærer igjennom alt dette. Og dette truer folk. Truer deres virkelighet. Og de fleste er ikke mottagelig eller klare for denne energien. De er ikke der på veien, at de er ferdige med å erfare denne illusjonen. De er ikke klare for å gi slipp på alt de kjenner til. Det er tryggere å bli der de er.
Motstand gjør deg sterk, som kjent, men hva skal vi med denne styrken hvis det til syvende og sist hvis ikke er behov for den dit vi kommer?
Denne styrken, er en del av overlevelse innstinktet vårt i denne glemselen. Den fungerer i våre erfaringer av dualismens energi som finnes her på jorden. Den får oss til å gå videre inn i dypere erfaringer av dette mørket og lyset vi lever i.
Det er ikke styrken, som er poenget. Du har helt rett. Den har vi ikke behov for dit vi kommer. Det er erfaringen.
Men først når vi tar inn en høyere bevissthet, og kan akseptere at dette mørket og lyset, våre gode og vonde erfaringer ikke handler om rett og galt. Så kan vi også gi slipp på den lidelsen og kampen som finnes i det. Men så lenge vi er overbevist at vi må kjempe videre, mot mørket, i oss selv og verden rundt oss. Så vil vi også fortsette i denne illusjonen. For kampen fanger oss.
Jeg har litt problemer med å se logikken i dette... Innocent
Jeg forstår deg veldig godt. Det er ingen logikk i dette for meg heller. Derfor gidder jeg heller ikke å kjempe videre. Jeg, mitt ego og min menneskelige bevissthet, slipper taket, og overlater meg mer til min høyere bevissthet. For jeg vet, det finnes en enklere vei.
I choose the easy button.
*gruble-gruble*
