Fakta, teori & skepsis ⇒ Paranoid?

[ludoburgero]

Hva tror du det er som gjør oss mest påvirket her i verden?

Vil ha en debatt med tanker rundt akkurat dette,
og håper på en seriøs diskusjon.

Nå er det slik at mange mennesker idag drives inn i apati og egosentrisk væremåte. Mange er følelsesmessig ødelagte, og det er kanskje mye mer utbredt nå enn det har vært tidligere? Vi har dem som har blitt dumpet av sine kjære pga. karriere, vi har dem som har blitt dumpet til fordel for noen andre. Og alt rettferdiggjøres med at "man skal gjøre det man føler er riktig".
Ikke bare i samlivet ser vi disse utfallene av en egosentrisk tankegang, der en tenker på seg selv og sine behov, men også i arbeidslivet. Vi har arbeidere her i Norge, som etter mine erfaringer (og som kanskje noen kjenner ifra sin egen arbeidsplass?) har den holdningen som sier at "Jeg gjør ikke mer enn jeg absolutt må. Jeg gjør det JEG har ansvar for, så får de andre ta dritten sin selv!"
Når det kommer til venner, så er det flere ting som opptar voksne mennesker. Ansvar, familie, karriere/yrke. Og den fritiden som er til overs blir ikke brukt like ofte til venner som i barne- og ungdomsårene. Det ser på en måte ut til å være en av livets kvaliteter som forsvinner med årene. Er det nå virkelig slik at man ikke har tid til venner fordi man har stiftet familie, eller er det et stressende kjør vi selv har satt oss inn i, hvor vi kanskje prioriterer jobben så mye at familielivet blir hektisk?
Ved siden av dette med familieliv, så har vi mange av dem som lever single idag, og mange av dem er barnløse. Det er blitt mer akseptert - både av en selv og samfunnet - å vente lengst mulig med og få barn. Dette synes jeg også er en underlig tendens. Hvorfor vil man vente? Er det for å "leve livet først" og hva det innebærer, eller er det igjen karrieren? Jeg har venner som sier de skal "drikke og feste ifra seg først" som er eldre enn meg, og jeg har venner som på den annen side ble foreldre når de var 17 og 18. Jeg kjenner også de som sier at de "ikke har tid til barn nå".

Er all utvikling i samfunnet, og da tenker jeg først og fremst på dets normer, noe som gagner oss - noe positivt? Nei, selvfølgelig ikke. Men er de eksemplene jeg kommer med nå positive eller negative? Slik jeg forstår det, så er de fleste av disse eksemplene synonymt med en egoistisk - eller i det minste egosentrisk - væremåte.
Man tenker på seg selv. Noen vil kanskje si det er bra, fordi det er å leve i nuet.
Men tenk etter... er det egentlig ikke mer å utsette fremtiden?
Den kommer jo uansett, og jeg sier ikke at man skal lage barn fortest mulig og slutte med carpe-diem-holdninga si, gå ned i 60% stilling for å verdsette fritida mer.
Nei, jeg sier bare at det er noe som ikke helt stemmer. For barna har ikke godt av å vokse opp hvor foreldrene jobber, og når de først er hjemme så blir det Fjordland-middager hver dag eller McDonald's. Besøk på en gjennomsnittlig McDonald's øker jo bare enda mer på stressnivået til foreldre flest da.

Det jeg spør om er om folk kjenner sine egne grenser?
Og hvorfor alle blir så egosentriske eller apatiske?
De tenker på sitt (og noen også på sine), og de bryr seg bare med sin del av arbeidet, sin del av verden (nabolaget?), og driter i hva som skjer med resten.
Hva skyldes denne tafattheten, denne demotivasjonen, den manglende entusiasmen, livsgnisten - LEKEN? Vi burde være mer glade, men samtidig kunne ta ansvar for de tingene som er viktige. Jeg tror vi har fått et skeivt syn på hvilke verdier vi har i lengden, de som betyr noe for oss resten av livet. Jeg tror vi har valgt feil, mange av oss.

Yrkesstolthet finnes ikke lengre, og et forhold som har vart i ett år er "lenge".
Stor aksjon mot hasjrøykere, men dealere og smuglere tas sjeldnere.
Sult og krig i store deler av verden, men vi klager på bensinpriser.
ALLTID DEN ENKLESTE LØSNINGEN, ALLTID DEN NÆRMESTE.

Hvem er det nå som holder dette jerngrepet rundt oss?
Eller trives vi virkelig så godt med disse verdiene våre og våre nesetippvurderinger?

Er du lykkelig?

[doodles]

Jeg tror det er litt slik at nye og gamle verdier kræsjer. På den ene siden skal man ha en vellykket karriere, familie og barn ellers er man ikke ordentlig eller vellykket. Ikke alle som får en jobb som er lett og som passer de perfekt forresten. Samtidig skal man være tynn, fri og lykkelig. Og sikkert mange andre ting. Poenget er at man har masse man liksom må leve opp til, så kanskje det er derfor man blir så opptatt av seg selv.
Som buddhistene sier, at veien ut fra lidelse er å glemme seg selv.

[ludoburgero]

Jeg tror det er litt slik at nye og gamle verdier kræsjer. På den ene siden skal man ha en vellykket karriere, familie og barn ellers er man ikke ordentlig eller vellykket. Ikke alle som får en jobb som er lett og som passer de perfekt forresten. Samtidig skal man være tynn, fri og lykkelig. Og sikkert mange andre ting. Poenget er at man har masse man liksom må leve opp til, så kanskje det er derfor man blir så opptatt av seg selv.
Som buddhistene sier, at veien ut fra lidelse er å glemme seg selv.

Så du mener i bunn og grunn at presset skyldes egne forventninger til oss selv som vi projiserer over på de andre rundt oss? At vi altså tror at alle andre har forventninger til oss, som de egentlig ikke har, men som vi legger opp til at de skal ha selv?

Eller noe sånt...

Det er klart at noe press kommer utenfra, men jeg tror også at det meste ligger i oss selv. For det er vi som er de eneste som kan gjøre noe for oss selv.
Andre kan prøve, men da er det en forutsetning at vi er villige til å høre og prøve.
Så - det ender opp til oss selv uansett.

[doodles]

Ja, det er det jeg mener
Det kan være litt press fra andre, men det er opp til en selv hvor mye det skal påvirke en

[ludoburgero]

Da er vi enige.
Men ett problem er at mange ikke ser ut til å håndtere denne påvirkningen.
Det er det jeg vil skal være essensen med det første innlegget i tråden.
Noen styres så mye av forventninger og ønsker de tror er deres egne, at det går utover livskvaliteten, og de ender opp utbrent, alene og ulykkelig.

[H]

Er du lykkelig?

# Heard joke once: Man goes to doctor. Says he's depressed. Says life seems harsh and cruel. Says he feels all alone in a threatening world where what lies ahead is vague and uncertain. Doctor says "Treatment is simple. Great clown Pagliacci is in town tonight. Go and see him. That should pick you up." Man bursts into tears. Says "But Doctor... I am Pagliacci."

[kaja43]

Er det kanskje sånn at vi hele oppveksten og livet blir pumpet fulle
med illusjonen om at penger og status gir lykke?
Vi tror det forde vi ser at forledrene lever etter det, media forteller det....
og på veien mister vi samholdet og empatien.
Vi kjenner det noen ganger, men dytter det fort unna, for denne
lengten etter oss selv, etter å leve seg selv og andre MÅ være feil.
Det har vi da lært?

Ja så ender vi utbrent som 35 åring og sitter å lurer på hva som skjedde.
Og da må en enten late som dette går over, eller lære seg å leve livet
på nytt. Heldigvis er det fler og fler som velger den siste løsningen.

[Lilja]

Nok et tankevekkende innlegg fra deg, Ludoburgero...

For å ta det siste først; JA, jeg er lykkelig!
Jeg har ikke et uproblematisk liv, ei heller svever jeg rundt på en rosa sky i evig lykkerus.
Men jeg er lykkelig!

Har to friske barn, en snill mann og et godt nettverk av familie og venner.
Jeg har også tak over hodet, klær på kroppen og mat på bordet hver dag!
Så jeg har ingen grunn til ikke å være lykkelig.

For barna har ikke godt av å vokse opp hvor foreldrene jobber, og når de først er hjemme så blir det Fjordland-middager hver dag eller McDonald's. Besøk på en gjennomsnittlig McDonald's øker jo bare enda mer på stressnivået til foreldre flest da.

Vi valgte det motsatte! Jeg var mamma på heltid til ungene var tre og seks år.
Det var beintøft økonomisk i perioder, og vi valgte bort mange materielle ting for å få det til, men det var uten tvil verdt hver eneste femtiøring som måtte snus på! Vi hadde det bra, vi, og klarte oss fint uten sydenferier og restaurantmiddager!

Verre var det tydeligvis for en del av de rundt oss!
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har måttet forsvare de valgene vi tok.
Hvor mange ganger jeg har fått negative kommentarer på at "jeg kanskje bare burde finne meg en jobb" når jeg har takket nei til f.eks kinoinnvitasjoner fra venninner, eller vi ikke har kunnet gå ut og spise med resten av gjengen.
Jeg har fått lange avhandlinger om hvor fælt det må være å arve klær til ungene, og å bruke den samme gamle avdanka barnevogna (som jeg kjøpte brukt til den eldste) omigjen til den yngste.
-Vel, den funket for meg, selv om den ikke var hverken trehjuling eller var kledd med designerstoff inni :mozilla_wink:

De skjønte aldri at for oss var det ikke noe tap!
Ikke i forhold til hva vi fikk igjen!!

Men jeg må innrømme at det var hardt i perioder å stå imot presset.
Det er slitsomt å hele tiden måtte forsvare seg...
Og det føles fryktelig unødvendig å bruke energi på det!

Hvor er logikken i at man skal bli sett ned på fordi man velger det beste for ungene sine, selv om man velger bort andre ting for å kunne gjøre det?

Materielle ting står så altfor høyt hos oss!
Vi glemmer at det barna våre egentlig vil ha er tiden vår.
De nyeste lekene og den kuleste mobiltelefonen kan aldri erstatte det.

Ser at jeg er iferd med å spore skikkelig av her, men akkurat dette er noe som engasjerer meg
Men skal la det bli med dette...


Lilja

[Vilma]

Lilja!



Og til det siste spørsmålet; jeg vet ikke om jeg er lykkelig. Jeg tror ikke det. Jeg lever ikke i nuet, men i fortiden og fremtiden. Så om en tid vil jeg kanskje kunne avgjøre det. Men nei, jeg er nok ikke lykkelig, ikke nå.

[Lykksalig]

jeg er ogsaa slik at jeg lever i fortiden og fremtiden vil laere meg aa leve i nuet og lede takene bort fra meg og alle mine tanker som feks, har jeg raad til den nye sofaen, eller de nye gardinene jeg onsker meg, jeg bruker mye penger paa dyre middager ute med venne gjengen hvorfor er det ikke slik som for da man hadde middagen hjemme hos hverandre med vin og gode samtaler.....det virker som det er helt ut og at man heller skal sitte paa de beste restaurantene og nippe vin og prate karriere!!! det er saa lite hyggelig....alt i samfunnet skal vaere up to date!! til og med sonnen min paa ni aar har den aller nyeste og kuleste mobilen.....savner naare vennskap som ikke er bygget paa karriere og matrielle ting.En venninne av meg kom hjem til meg da jeg akkurat hadde kjopt ny leilighet og var stolt over aa vise den frem, det eneste hun sa var, her maa du faa gjort ting,hun kritiserte meg for de gamle moblene mine istedet for aa gratulere meg med nyinnkjopt leilighet!!! Slik skal det ikke vaere!!

[Konto avsluttet]

Liker ikke å si at jeg er lykkelig, det snur så fort...
Plutselig er det noe som gjør alt så fucka igjen.
Det er skummelt det der.

[Lilja]

Liker ikke å si at jeg er lykkelig, det snur så fort...
Plutselig er det noe som gjør alt så fucka igjen.
Det er skummelt det der.

Det er jo nettopp derfor det er så viktig å kjenne at du er lykkelig her og nå! :mozilla_wink:

Og vet du, det går an å være lykkelig selvom enkelte ting skjærer seg.
Som jeg skrev over her, jeg tror ikke lykke handler om å sveve rundt på en rosa sky og ha et problemfritt liv...

Det er en sliten klisje, men lykke handler mye om hva du velger å fokusere på


Lilja

[ludoburgero]

Er du lykkelig?

# Heard joke once: Man goes to doctor. Says he's depressed. Says life seems harsh and cruel. Says he feels all alone in a threatening world where what lies ahead is vague and uncertain. Doctor says "Treatment is simple. Great clown Pagliacci is in town tonight. Go and see him. That should pick you up." Man bursts into tears. Says "But Doctor... I am Pagliacci."

Jeg har nok mye til overs med den klovnen der, bortsett fra størrelse 64 i sko.

[ludoburgero]

Vakker innstilling du har, Lilja!
Du ser de viktige verdiene og har ikke blitt påvirket så mye som de fleste andre er.
Høres vel litt pessimistisk ut av meg, men jeg tror faktisk at den påvirkningen kommer mer eller mindre på oss alle - i mer eller mindre snikende grad - og vi aksepterer den mer med tiden, fordi det finnes på alle nivå.

Det er jo helt sykt... egentlig... at det ikke lengre bare er klær som er av dyre merkevarer. Nå gjelder også design like mye på BARNEVOGNER!
Hva faen, det er jo mildt sagt opprørende - det er, hva jeg vil kalle det uten å overdrive, GROTESK. Skal vi trademarke barna våre fra vuggen til graven?
Hva blir det neste - Gucci gravstøtter?

Parfyme også... mobiler også... design, design.
Satan så hjernevaska og dumme vi er. Beklager for å måtte si det.
Overfladiske så det holder. Alt går på øyet som ser.
Virkeligheten er ikke virkelig lengre.

Dessverre er det sånn nå - at det som før var menneskelig og naturlig,
kontakt og omgang med andre - kjærlighet - er ikke lengre en selvfølge og noe man kan ta for gitt at finnes - nei, den er faktisk blitt så skrudd nå - at nå er det snarere en DYD å være kjærlig og omsorgsfull.

Jeg skjems av å være menneske i denne tiden vi lever i. Enda.
Kan det bli verre nå, så finnes det ingen vei tilbake...

[ludoburgero]

jeg er ogsaa slik at jeg lever i fortiden og fremtiden .........

Skriver under på den jeg også.
Verken fortiden eller fremtiden lar seg gjøres å leve i.
Men på den annen side er det ikke rart i det hele tatt at vi prøver, når nåtiden er som den er... ikke sant? La oss utbringe en skål for de fine tingene som har skjedd, og la oss forsøke å gjenskape disse fine tingene i nuet, slik at det i fremtiden også kan være et minne om at det som var NÅ for oss, også vil være en minnerik og fin fortid senere.