Universet & dets hemmeligheter ⇒ Bevissthetens reise

[intodeep]

Det prates i flere fora om bevissthet, og at vi i våres dager står ovenfor en utfordring. Et felles skritt mot en universal bevissthet. En bevissthet som ligger over våres eget ego, som er vårt lokale bevissthetssenter.

Jeg finner dette som meget interessant da jeg ser tegnene overalt. For meg er alle religioner et uttrykk for denne bevisstheten som overgår vårt eget ego. Den bevisstheten som gjør oss til en bevisst del av skaperverket.

Forutenom religioner, så er det stadig flere utnevnte guruer innen forskjellige felt som bidrar med sine egne varianter av hvordan mennesket utvikler seg. Hva det er vi søker etter, hva vi ser etter. Og alle varianter baserer seg på akkurat de samme prinsippene, mens termologien kan variere. Det kan være Gud, Altet, Energikilden osv osv. Budskapet er alltid det samme.

Spørsmålet mitt, for dere som skjønner hva jeg sikter til, er om dette er et resultat av at menneske søker utenfor seg selv. At mennesket er svakt alene og trenger noe større å støtte seg på. Eller er det noe i våres underbvissthet som leder oss et skritt videre i evousjonen?

I følge mange er underbevisstheten våres kanal til den unversielle bevisstheten. Det er her folk trekker inn begrepet som intuisjon, at man skal følge magefølelsen osv. Mange forteller at intuisjonen er et svar fra universet. Det du spør om og underbevissthetne svarer på, er alltid riktig.

Har denne underbevisstheten noe med en unversiel bevissthet å gjøre, eller er vår hjerne mye mer kapabel enn vi kan begripe?

[green eyes]

Denne bevisstheten du prater om, tror jeg tildels skyldes at mennesket er ensomt.
Vi lever i flokk, men ingen går sammen hvis du forstår hva jeg mener?
Man ser seg ikke rundt, og dermed tror jeg at underbevisstheten begynner å søke etter mer.

[intodeep]

For å ta et eksempel fra dagens samfunn: folk som bor i bykjerner kjenner ofte ikke sine nærmeste naboer.

Eksempelet viser kanskje hva du beskriver.

Mennesket er et flokkdyr, og har over tusenvis av år utviklet seg fra stammer og frem til sivilasjon slik vi kjenner den i dag. Til en tid hvor vi jager tiden etter å oppfylle visse krav som settes av dagens samfunn.

Hvor lenge har vi jaget disse verdiene, og hvordan kommer religion og åndlighet inn i bildet?

[madjava]

Er sikkert eit auka savn etter samhold og trygghet som trigger behovet for å tru på at heile menneskeheten skal utvikle seg mot ein større samhørighet og da gjerne med nokre superevner på kjøpet...

Trur dette har bølga fram og tilbake i mange tusen år alt etter religion og verdensbilde for den aktuelle tida på den aktuelle plassen. I dag kan informasjon delast på nokre sekund over heile jordkloden og dess meir informasjon vi prøver å ta til oss ukritisk, dess mindre bevisste vert vi på vår egen egosentrerte utvikling...vi glemmer vår egen flokkmentalitet og er meir opptatt av å bygge opp under egoet vårt...vi har lavere terskel for å godta andre samt søker mot di få som vi kan enes med i alt...vår bevissthet er på vei vekk fra samhørighet og søker nå i enda større grad mot egoismens nirvana...og ja...mange vert bevisst diverse forsøk på kollektiv samhørighet men vil nok føle seg enda meir aleine etter som falskheten og pengegriskheten fra disse selvoppnevnte guruer kommer for ein dag...

[Tyrell]

Tror det blir litt feil å måtte søke utenfor seg selv for å finne en større sannhet,hvis man er en del av en høyre bevissthet,så ville vel kanskje det eneste rette være å søke innover i seg selv? Gå virkelig i dybden og finne selve kjernen...
Det litt paradoksale er at jeg faktiskt føler meg ensom blandt andre mennesker,kan ikke forklare hvorfor,bare føler en tomhet som også gjennomsyrer hele sammfunnet ellers.
Det virker som om jo mer teknologisk utviklet vi blir, jo mer avstand skaper vi til virkelige menneskelige verdier...

[intodeep]

Jeg føler det ligger mye i det dere sier.

Som du sier ALP, man skal søke innover i seg selv. Dette er veldig i tråd med hva jeg føler og tror.

Spørsmålet kan være om ensomheten som det siktes til er å finne i psykologi istedet for åndelige kilder. Jeg er en introvert (trives alene), mens ekstroverter i større grad søker og trenger annerkjennelse fra omgivelsene. Dette har mye med hvordan vi vokser opp å gjøre. Jeg tror likeså at en ekstrovert kan søke meditasjon og lignende øvelser som vil gjøre de istand til å ta større kontroll over deres eget sinn og deres egen tankegang.

Slik jeg ser det mangler folk i dag disiplin og ansvarsfølelse nok til å jobbe for en bedre fremtid. Trenden ligger i at folk bare lar det flyte, unngår å ta ansvar og tenker at andre vil ordne opp. Dette er i frafall av disiplin. Man følger bare de tankene og lystene man har lyst til å følge, og ikke de tunge man vet man må.

Ved å søke inn i seg, se etter kjernen som du sier. Så vil du åpne opp til å bli et bedre menneske. Du vil få tilgang på mer av deg selv. Dette er ikke noen magisk ting å gjøre, det handler ene og alene om selvutvikling. Å vokse som et menneske. Det finnes mange løsninger her, både innen åndelige veier og psykologiske veier, for å bli et mer tilfreds individ i forhold til å være tilstede i eget liv.

Fra krybben har vi alltid lært om helter. Alt fra Jesus, Mohammed, Supermann til lokale brannmannen. Dette er en behagelig fantasi som tar fra oss ansvaret om å ta i et tak. Men helten er i deg. Og det er denne helten som må finnes. Det handler ikke om å gjøre mirakuløse ting som havner i nyhetsbildet. Det handler om å være det beste deg du kan være fra dag til dag. Ved å søke til din egen kjerne, så vil du lære å kjenne hvem du er og utvikle ditt beste jeg.

Hvor mange i dagens samfunn har tid til å sette seg ned å lære seg selv å kjenne? Jeg tror mye av ensomheten dere beskriver også kan komme herfra. At man er fanget i en tilværelse som ikke er sin egen. Man lever på andre folks premisser, og føler kanskje at de går på kryss med egne verdier?

[Tyrell]

Mye bra gjennomtenkt du sier her intodeep,mange er rotløse og søker utenfor en selv istedenfor å lære seg selv å kjenne.
Det er ikke en enkel vei å gå,men menneske er da heller ingen enkel skapning,så det kreves endel egenvilje og innsats for å lykkes.
Å lene seg til en religion er ihvertfall ikke min løsning for å utvikles mer,jeg for min del finner en sannhet i naturen og med meg selv som lærling...
Tror menneske har ett enormt potensiale,en utømmelig kilde til rikdom som venter på å oppdages og bli en del av en selv...

[intodeep]

Dette liker jeg å høre. Det er veldig i trå med hva jeg selv mener.

Har alltid sagt at livet er en skole. Det finnes lærdommer å ta av alt, og ved å søke mer mot naturen så finner man mer tilbake til våres rette levesett. I dag driver vi rovdrift av planeten våres, og det er ikke en bærekraftig måte å leve på. Dette merkes på flere vis, også på det menneskelige planet. Se på alle stressede mennesker som lever i tidsklemma osv i dag. Dette er et sykdomstegn. Ja, man kan si at mennesker tilpasser seg. Men jeg tror ikke måten vi lever på idag er en riktig måte.

Ved å søke i seg selv og lære først og fremst seg selv å kjenne, så vil man få større nestekjærlighet og åpenhet mot andre. Dette vil avle en større ansvarsfølelse som gjør at folk vil i økende grad jobbe sammen mot et fellesgode, på andre premisser enn rikdom i penger.

Amerikanerindinaere interesserer meg. Deres levesett. Har ikke lest noe om dems levesett før, men det står på listen min.

[Tyrell]

Takk intodeep! stress er ikke bra nei,verken for hjerte eller sjel,kan jo lure på hvorfor så mange maser så veldig,hvor mye sparer de inn på det?? Hva om man kunne sammarbeide istedenfor å konkurere med hverandre ? Profitt går foran alt,penger er viktig,meget kortsiktig tenkt.
Jeg også er meget intressert i indianere,her sender jeg deg en link til noe jeg synes er til ettertanke :
http://youtube.com/watch?v=g7cylfQtkDg

[intodeep]

Takk intodeep! stress er ikke bra nei,verken for hjerte eller sjel,kan jo lure på hvorfor så mange maser så veldig,hvor mye sparer de inn på det?? Hva om man kunne sammarbeide istedenfor å konkurere med hverandre ? Profitt går foran alt,penger er viktig,meget kortsiktig tenkt.
Jeg også er meget intressert i indianere,her sender jeg deg en link til noe jeg synes er til ettertanke :
http://youtube.com/watch?v=g7cylfQtkDg

Skal ta en titt på den nå.

Jeg har stor interesse for psykologi, og vet at mindset kan bety en hel verden i forskjell for folk. Jeg pleier og flire av disse stressa tidsklemma menneskene, og meg selv når jeg blir fanget i det.

Så enkelt kan det være: istedet for å presse ut hvert eneste siste minutt for å få gjort mest mulig av en oppgave, hva med å avslutte 5 min før for å ha god tid til neste ting du skal - når du ikke blir ferdig med oppgaven uansett? Da vil man ikke føle stresset.

Det er ene og alene innstilling. Man velger selv hvordan man skal oppleve situasjonen.

[zind]

Det prates i flere fora om bevissthet, og at vi i våres dager står ovenfor en utfordring. Et felles skritt mot en universal bevissthet. En bevissthet som ligger over våres eget ego, som er vårt lokale bevissthetssenter.

Jeg finner dette som meget interessant da jeg ser tegnene overalt. For meg er alle religioner et uttrykk for denne bevisstheten som overgår vårt eget ego. Den bevisstheten som gjør oss til en bevisst del av skaperverket.

Forutenom religioner, så er det stadig flere utnevnte guruer innen forskjellige felt som bidrar med sine egne varianter av hvordan mennesket utvikler seg. Hva det er vi søker etter, hva vi ser etter. Og alle varianter baserer seg på akkurat de samme prinsippene, mens termologien kan variere. Det kan være Gud, Altet, Energikilden osv osv. Budskapet er alltid det samme.

Spørsmålet mitt, for dere som skjønner hva jeg sikter til, er om dette er et resultat av at menneske søker utenfor seg selv. At mennesket er svakt alene og trenger noe større å støtte seg på. Eller er det noe i e vårdet gjelder bevissthetsskifte og store forandringer i den kollektive bevisstheten. Spesielt skeptisk blir jeg når det blir skikkelig "hype" på dette i alternativmiljøet, når det begynner å spre frykt og uro.es underbvissthet som leder oss et skritt videre i evousjonen?

I følge mange er underbevisstheten våres kanal til den unversielle bevisstheten. Det er her folk trekker inn begrepet som intuisjon, at man skal følge magefølelsen osv. Mange forteller at intuisjonen er et svar fra universet. Det du spør om og underbevissthetne svarer på, er alltid riktig.

Har denne underbevisstheten noe med en unversiel bevissthet å gjøre, eller er vår hjerne mye mer kapabel enn vi kan begripe?

Jeg har som deg opplevd å se disse tegnene over alt, levd etter loven om tiltrekning og sett hva det kan gjøre. Jeg har også lyttet til sjelen når jeg har tatt valg (intuisjonen) og funnet ut at intuisjonen aldri tar feil. Likevel får jeg perioder med tvil, og vi vet jo alle at når man har fokus på noe så vil man se tegn, eller i allefall legge merke til ting som tyder i den retningen vi ønsker. Dette er noe jeg ønsker å være veldig bevisst på. Jeg har det litt moro med bestekompisen til samboeren min, for han er helt i den andre enden av skalen enn meg og kom tuslende med ei bok med tittelen "Bevis på hvorfor gud ikke finnes" eller noe i den duren... Altså, han tror ikke og finner bøker og litteratur generelt som kan styrke det synet han allerede har, mens bokhylla mi er fylt av bøker som peker på at det er noe mer. Jeg foreslo at vi burde byttelåne noen bøker, jeg og denne religionshateren

Jeg har vel egentlig vært forberedt på disse forandringene i nesten ti år, men nå vet jeg ærlig talt ikke lenger... Tror ble så mye fokus rundt dette, skikkelig "hype" i den alternative verdenen, at jeg valgte å holde dette litt på avstand. Det er tydelig at det sprer mye frykt, og jeg tror at om det er slik at vi får et dimensjonsskifte/bevissthetsskifte så vil de som er her for hjelpe til i den overgangen være forberedte. Som liten barneskolepike sa jeg til mamma "Det er mange på planeten vår fra andre steder i universet som er her for å hjelpe" og dette holder jeg fortsatt fast ved
Men jeg tror tiden er en illusjon, og kanskje vil vi ikke trenge å gå igjennom en "renselsesprossess" med naturkatastrofer ol. slik mange spår. Jeg mener uansett at det aldri er riktig å tro ut av frykt og har gått mer over til en holdning som sier "jaja, det som skjer det skjer.."
Jeg heller nok mer mot at underbevisstheten er en slags kanal mot den universelle bevisstheten, men jeg har hatt maaange perioder med tvil også. Likevel har jeg opplevd så mye rart som gjør det vanskelig å ikke tro at det er noe mer..
Og vet du, er det ikke noe mer og hvis alt er helt tilfeldig, så er det helt greit for meg å leve i helt feil tro. Jeg syntes livet blir trist og nesten uutholdelig ellers

Denne ensomheten... og søken..
Jeg har snakket en del med ei venninne om dette, og vi kommer liksom frem til at dette savnet kanskje er et savn etter å forenes med sitt høyere selv. At dette er følelsen av adskildelse og dualisme, noe som kanskje forsterket av å være bundet av 3 dimensjoner? Kanskje har noen av oss levd liv på helt andre planeter, noe som gjør at denne følelsen blir enda sterkere og at man føler seg fremmed og annerledes?

Jeg er jo skikkelig itrovert selv, og tenker at begge deler kan ha sin fordel. De ekstoverte er som regel flinkere til å leve i nuet, mens de introverte er flinke til å bruke tid til å finne ut hvem de er. Jeg har blitt fryktelig interessert i taoisme den siste tiden, og har begynt å praktisere øvelser der noe av hele poenget er å "gi slipp" og bare være. Da har jeg skjønt at ekstroverter ofte kan ha en fordel, mens jeg er vant til at selvutviklig er en lang og hard prosess... opplysning kan da vel ikke skje uten hardt arbeid og sjelegranskning? Det kan visst se ut til at jeg kan ha tatt temmelig feil på dette området

Du snakket om at man kan lære mer av å lære bort i den andre tråden, men jeg svarer deg for enkelhets skyld her. Selvfølgelig har du sikkert rett i det på en måte Men jeg vil bare si at den beste læreren jeg har hatt, ikke ville kalle seg selv for lærer. Buddha selv påpekte viktigheten av å teste sin lærer, at man alltid må finne sannheten selv og at man aldri skal ta andre sine ord for god fisk sånn uten videre. I mine øyne vet de opplyste dette. Faktisk så har jeg alltid ment at hvis jeg noen gang skulle hatt en lærer så må han være ydmyk og på ingen måte tro at han er bedre enn alle andre, men ble fryktelig målløs og overrasket når jeg møtte en som tilfredsstilte disse kravene.. En så ydmyk og god person som man følte seg healet og fikk energi bare ved å være i nærheten av. Da begynner vi å snakke lærer
Men altså, vi er sikkert ikke så veldig uenig når alt kommer til alt og man lærer helt sikkert mye av å få lære bort. Jeg elsker å snakke om slikt, men jeg er ikke på langt nær noen autoritær personlighet og har aldri følt at jeg har "nådd frem" de gangene jeg har prøvd. Dessuten mener jeg fortsatt at jeg ikke har mye å bidra med, annet enn å dele alt jeg kan hvis noen er interessert, og det gjør jeg selvfølgelig mer enn gjerne

[intodeep]

Det var et koselig og fint svar.

Jeg er likedan som deg. Jeg begynte først å være obs på disse tegnene som 11-12 åring. Det er nå 12-13 år siden. Jeg fortalte en eller annen voksen person om dette og fikk til svar: "Når du ønsker å se ting, så ser du de." Dette fikk meg til å ta frem skepsisen. Være litt mer kynisk. Men innerst inne så vet jeg at dette komplekse systemet med tilfeldigheter osv er såre enkelt. Det stemmer, og jeg kan bekrefte det. Det som er viktig å skille på er måten man nærmer seg det. Med ego eller uten ego. Har mye tanker rundt dette, men velger å ikke utbrodere da det ville blitt en meget lang post.

Ekstroværter har ofte problemer. De har ikke tid til å ta vare på seg selv og lære seg selv å kjenne. De tar seg rett og slett ikke tid. Men det er jo slik de lever. De trives ilag med andre. Det er bare trist for dem når de har alenetid med sitt eget hode. Har en kompis som støtt og stadig ringer meg når han kjører igjennom det norske land. Han kan prate i 2 timer, og fortsatt "bare så vidt ha startet". Han takler ikke det å sitte alene i flere timer med sitt eget hode. Jeg er som nevnt en introvært, og det har jeg alltid vært. Og på et stadie i livet mitt ble jeg veldig nysgjerrig på å kartlegge hvordan mennesker fungerer i sosiale sammenhenger, og har i dag bedre "antenner" enn de mest ekstroværte figurene der ute. Men det er fordi jeg tar meg tid til å tenke etter "hvorfor er det slik" istedet for å bare trekke på skuldrene og innfinne meg. Vi er alle koblet likt, det handler bare om å lære seg selv å kjenne. Og på seg selv så kjenner man andre.

I forhold til det du sier rundt læring, så er det akkurat det jeg mener. Hvis du ser på prosessen i det. Du søker, og finner noen som kan gi deg mer kjøtt på beina i forhold til hva du søker. Du annser denne personen som læremester for deg. Læremesteren er bare den han alltid er. Seg selv. Etterhvert som man lærer, vil man merke at man har kommet et steg videre og at tiden er moden for noe annet. Og da hender det ofte at det dukker opp en person som søker til deg for lærdom. Du er da ingen læremester fra ditt ståsted, men du blir det likeså. Og mens denne nye lærlingen spør deg, utfordrer deg osv, så får du muligheten til å benytte den kunnskapen du har lært. Du har muligheten til å se det med nye øyne, se det fra andre vinkler og ta ibruk kunnskapen. Og det er på dette stadiet jeg mener man lærer mest. "Ved å lære andre".

Hvis du leser noe i en bok, så gjør det ingenting. Det er bare noen settninger. Du må tenke etter hva som står og prøve å forstå det. Da lærer du det. Da vil du lettere huske det siden også. Hvis du prøver å pugge ordene og faktaene så har den ingen betydning. Det er bare søppel.