Hva mener du er en korrekt beskrivelse av virkeligheten da?Kimbara skrev: Fantasien er en del av vår virkelighet, men den er ikke egnet til å beskrive virkeligheten forøvrig på en korrekt måte. Det er tross alt fantasi, og den har som kjent ingen grenser, så hvis man rett og slett bare skulle kunne bruke sin egen fantasi for å fortelle andre om en påstått sannhet så blir det selvsagt feil.
Fantasi kan skape virkelighet f.eks. gjennom kreativt virke.
Vår oppfattning er ikke nødvendigvis den "rette" eller "sanne". Det er derfor vi har vitenskap som søker å beskrive virkeligheten på en mest mulig nøyaktig måte gjennom forskning som ikke baserer seg på fantasi.
Hva annet enn mennesker kan beskrive den?
Finnes objektivitet i den forstand da? Mener du vi alle tar feil?
Fantasi har de grenser man setter selv, definitivt.
Nå skal vi ikke måtte tøye fantasien uendelig langt, for fantasi er ikke nødvendigvis surrealistisk. Den kan holde seg fint til reelle idéer også.
Ja, jeg er enig, det er det kreative jeg snakker om her også.
Igjen - hva mener du må til for å beskrive virkeligheten som den er?
Enda står spørsmålet mitt...Man står fritt til selv å velge hva man vil legge i ting, jeg har ikke argumentert imot bruk av fantasi generelt - kun når det er snakk om å skulle snakke om sannheter.
Ja, jeg er enig i det, men jeg tror vi snakker litt forbi hverandre nå.Tvert imot syns jeg det som oftest er de som i utgangspunktet forfekter denne "energien" som tror de vet hva de snakker om, mens de som er mer skeptiske prøver å få frem at de strengt tatt ikke vet noe om dette. Det er ikke å feile å påpeke dette. Det som er å feile er å fortsette å forfekte et slikt begrep når man helt klart ikke vet hva det er.
For jeg mente ikke dette med "erkjennelse" og om noen innrømmer hva de mener (eller ikke vet noe om, for den saks skyld) fremfor å stå fast på sin mening bare i trass.
Det jeg mente var at vi må ha noe å gå ut ifra.
Poenget er at uansett om vi ikke vet noe om en sak, begge/alle parter, så må vi legge til (både bevisst og ubevisst) vår fantasi for å nærme oss saken og danne meninger rundt den. Hvis ikke kan vi jo ikke diskutere saken engang.
Ja, da er vi enige. Nei, altså denne "mystiske" energien ser ikke jeg heller.Ja, musikerne sørger for det audiovisuelle inntrykket som gir utslag i bevisstheten hos hver enkelt. Den følelsen eller individuelle stemningen som oppstår bidrar til å skape en generell stemning i salen. Det er ikke slik at én person smitter de andre, det er alle som hver seg utgjør en puslespillbrikke som til sammen utgjør et helhetlig bilde av stemningen som råder.
Jeg forstod det slik at det var snakk om en mystisk 'energi' som setter stemningen, og går ut ifra dette når jeg skriver.
Fascinerende er den likevel, den stemningen som oppstår.
Man kan "gripe tak i den" og føle dens nærvær, og det jeg her ønsker å fokusere på er ikke at alle utgjør denne, men at den faktisk ER der. Stemningen blir noe for seg selv, jeg løfter den vekk fra massen og kjenner på den. Og da har jeg selve stemningen der, og individene som er med på å utgjøre denne drukner litt i fokus på selve stemningen.
Det er ikke nødvendigvis noe mystisk med å studere en sak (her stemningen) uten å måtte ta i betraktning hele tiden at den skyldes individers reaksjoner på det som skjer.
Det er som med musikken som blir spilt.
Den blir straks litt kjedeligere om vi skal diskutere teknikken, hvordan den blir utført og hvordan instrumentene trakteres av de forskjellige artistene på scenen, istedenfor å bare nyte musikk og flyte med den. Noen finner det sikkert artig å analysere også, og jeg er nok en av dem som til tider (og i utide) gjør det jeg også. Men det blir liksom å "høre" musikken på en annen måte. Persepsjonen blir en helt annen.
Det jeg hadde i tankene da jeg skreiv det var en person med musikk på full guffe utenfor en bussholdeplass, som sto med ryggen til, hvor en syklist (sånn en med hjelm og fancy tettsittende drakt) kom i rasende fart på fortauet. Og i øyeblikket før (sånn nanosekundaktig) skvatt denne øretelefonisten til og kastet seg til side.Det er alltids en viss mulighet for det, men det er ingenting som tilsier det.
En del "det var å nære nippet"-situasjoner blir nok heller avverget av handlingskraft i samarbeid med de øvrige sansene, men jeg er ikke sikker på hva du mente med en slik situasjon?
Veldig spennende tanker du har om dette!Jeg kan tenke meg det er fordi det melankolske ligger dypere i oss. Det er ikke en følelse folk flest velger å vise frem for omverdenen. Det er mer privat enn sol og glede.
Man blir hele tiden minnet på at man skal smile og være glad, andre følelser blir gjerne forbundet med noe negativt. Men samtidig har jo alle også denne melankolske siden av seg selv, og den trenger også å komme fram. Dette føler nok mange de kan gjennom å enten lage eller observere slik kunst.
Tror jeg kan kjenne meg godt igjen i hva du beskriver her.
Vel, alt etter hva man finner i bildet i det øyeblikket man ser det første gang. Og den nysgjerrigheten som oppstår under dette øyeblikket og videre avgjør gjerne hvor godt vi vil like det, vi vurderer kanskje om det passer på vår vegg, om det representerer oss selv på noen måte, vi tenker på hva andre vil synes om det, og ofte er jo dette personer som står oss nærere enn andre - eller som er mer utadvendte og snakker mer fra leveren.Ofte er det nok også så enkelt som at det dreier seg om nysgjerrighet. Bilder av elg i solnedgang er så vanlig og lite fantasifullt - bilder av fostre spikret opp på kors trigger mer nysgjerrighet og reaksjoner. For eksempel.
Elg i solnedgang er jo en klassiker likevel da
Bør jo være en grunn til at det er slik?
Akkurat det har alltid fascinert meg også, fra tidlig barndom av da jeg fikk mitt første keyboard og fikk erfare disse "triksene" selv.Det jeg syns er fascinerende å tenke på er hvorfor vi oppfatter toner som vi gjør. En cord i D-dur er glad, mens en cord i D-moll er trist. Det tror jeg for meg er et av de største mysteriene innen musikk.
En akkord som f.eks. C-F-G, etterfulgt av C-E-G (c-dur) gir f.eks. en følelse av at "noe ordner seg til det bedre". (jeg er svært dårlig rent faglig i musikk, så jeg vet ikke hva C-F-G akkorden heter, eller om den engang er offisielt kalt noe).
En annen ting som fascinerer meg er hvordan en sang bygd opp av flest dur-akkorder kan være skikkelig trist likevel. Det er da leaden eller de få moll-akkordene som gjør at sangene blir trist. Kombinasjonen av akkordene betyr gjerne mest.