Paranormale / uvanlige hendelser ⇒ Ditt første paranormale minne

[Satsuki]

Det første jeg husker var "skyggemennene" som gikk forbi verandadøren... de var ikke slemme bare snille:) Vet ikke helt hva det var egentlig..

Så dette i tråden om første minne. Det fikk meg til å tenke litt, for det sies jo at barn er mer sensitive for det paranormale, at de er mer åpne..

Husker blant annet at jeg hadde en hund som fulgte meg, og en fantasivenn med navn Fia. Disse kunne jeg imidlertid ikke se, så vidt jeg husker.

Men andre ting og, som at et glass bevegde seg bortover bordet, eller damen som satt krøket i stua borte ved peisen. Nå var jeg imidlertid så heldig at jeg har hatt en mor som stort sett ikke avfeide sånne ting, vi hadde tross alt telepatikontakt om når det var middag.

Har dere noen "paranormale minner" fra da dere var små, som dere mener ikke var fantasi?

[Vilma]

Jeg husker en episode som virkelig satte en støkk i meg da jeg var liten.
Jeg var vel 3-4 år gammel.
Vi bodde i en liten leilighet, og jeg hadde sengen min på mamma og pappa sitt soverom. Jeg, som de fleste andre barn, gikk aldri på do alene om natten, det måtte jeg ha selskap for å gjøre. Ikke fordi jeg var redd eller noe, bare fordi jeg sikkert måtte tørkes og sånn hehe

En natt jeg ligger i sengen, og må på do, roper jeg som vanlig på pappa. Og rett etter jeg har gjort det, hører jeg en stemme, som hermer etter meg. Den sier "pappa" på et slikt ondskapsfullt vis at stemmen sitter i meg den dag i dag. Foreldrene mine ville aldri funnet på å "tulle" med meg på den måten, så dem var det ikke. Det er vanskelig å beskrive, men den skapningen stemmen kom fra ville meg intet godt. Jeg ble liggende musestille, og turte ikke si noe mer den natten.

Dette kan selvsagt ha sin naturlige forklaring, men, jeg tror ikke det kom fra noe menneske. Så kan man selvsagt si at en 3-4 åring har livlig fantasi, og at minner blir forstyrret, men jeg vet med meg selv at det er ikke tilfellet. Noe var det, og hva det var aner jeg ikke.

[Lilja]

Da jeg var liten og sov over hos mormor og morfar, sa mormor alltid at jeg kunne stå opp om morgenen når jeg hørte de hadde stått opp.

(Jeg var en sinnsyk liten morgenfugl som gjerne startet dagen halv fem, så trengte litt veiledning for å skille morgen og natt Dette har dessverre gått over, btw...)

Ihvertfall, jeg husker så godt at jeg alltid våknet av radioen og av skritt nedenunder, men hver gang jeg kom ned, lå de fortsatt og sov. Så jeg gikk opp igjen (veloppdragen som jeg var), men hørte fortsatt skritt og disse stemmene som jeg trodde var radioen nede...

Har tenkt mye på dette i det siste, og det skjedde som sagt mange mange ganger, så jeg husker det så tydelig. De bor forøvrig langt oppe i skogen, med tre kilometer til nærmeste nabo, så hvem jeg hørte er ikke godt å si


Lilja

[Svartepus]

Jeg skrev om ett av mine første paranormale minner rett etter at jeg ble medlem her, og tror nok mange tenkte sitt om min psykiske helse. Eller evt overvirksomme fantasi...
Selv om jeg husker hva vi så, føles det litt rart i voksen alder å fortelle om det. Her er historien i reprise for dem som ikke har lest den:

Jeg var liten, ca 10 år, og var i bursdag hos nabojenta. Da alle de andre gjestene hadde dratt hjem, ble jeg værende igjen en stund utover kvelden. Det var en fin (og lys) sommerkveld, og vi lekte ute på verandaen. Vi ble stående og prate, og la merke til at det var noen som var ute og gikk i skogen et stykke unna huset. Vi tenkte først at det bare var noen turgåere e.l. vi så, men oppdaget etterhvert at alle var kledd i noe som så ut som svarte kapper, muligens med hetter. Disse mystiske "personene" stoppet opp på en liten åpning i skogen og så ut til å samle seg rundt en liten rund stein. Vi fant ut at denne steinen konstant skiftet farge, men det er mulig at den barnlige fantasien tok overhånd... Noe annet som var spesielt var at de svartkledde hadde en nærmest svevende gange, det så ut som at de ikke gikk i det hele tatt, men bare svevde over bakken.
Vi ble ganske redde, men også litt nysgjerrige, og ba nabojentas storesøster om å komme ut med kikkert. Men under ett minutt etter (før søstera kom ut med kikkert) hadde de svartkledde forflyttet seg et langt stykke opp i skogen, og ei kort stund etterpå var de borte. Storesøsteren fikk aldri sett disse mystiske svartkledde, så jeg og nabojenta er visstnok de eneste som har sett dem...

I tillegg hadde jeg en fantasivenn i den tida jeg gikk i barnehagen. Han hadde brunt skjegg og briller, og jeg pleide å prate til ham.

[Gjest]

Jeg husker jeg våknet av et eller annet som var fryktelig skummelt. Så jeg gikk ut av senga for å vekke mamma og pappa som sov i et rom ved siden av. Men jeg kom ikke lenger en til like utenfor sengekanten, der blei jeg stoppet av en barriere av et eller annet. Jeg så den ikke men jeg kunne ikke komme forbi på noen som helst måte. Det var kjempeskummelt! Jeg hylte og grein mens jeg satt inntil "barrieren". Så kom pappa og slo på lyset, så falt jeg på gulvet. Barrieren forsvant idet pappa kom.

Tror jeg var kansje mellom tre og fem år eller noe... Han skjønte selvsagt ingenting.

[Gjest]

Jeg skrev om ett av mine første paranormale minner rett etter at jeg ble medlem her, og tror nok mange tenkte sitt om min psykiske helse. Eller evt overvirksomme fantasi...
Selv om jeg husker hva vi så, føles det litt rart i voksen alder å fortelle om det. Her er historien i reprise for dem som ikke har lest den:

Jeg var liten, ca 10 år, og var i bursdag hos nabojenta. Da alle de andre gjestene hadde dratt hjem, ble jeg værende igjen en stund utover kvelden. Det var en fin (og lys) sommerkveld, og vi lekte ute på verandaen. Vi ble stående og prate, og la merke til at det var noen som var ute og gikk i skogen et stykke unna huset. Vi tenkte først at det bare var noen turgåere e.l. vi så, men oppdaget etterhvert at alle var kledd i noe som så ut som svarte kapper, muligens med hetter. Disse mystiske "personene" stoppet opp på en liten åpning i skogen og så ut til å samle seg rundt en liten rund stein. Vi fant ut at denne steinen konstant skiftet farge, men det er mulig at den barnlige fantasien tok overhånd... Noe annet som var spesielt var at de svartkledde hadde en nærmest svevende gange, det så ut som at de ikke gikk i det hele tatt, men bare svevde over bakken.
Vi ble ganske redde, men også litt nysgjerrige, og ba nabojentas storesøster om å komme ut med kikkert. Men under ett minutt etter (før søstera kom ut med kikkert) hadde de svartkledde forflyttet seg et langt stykke opp i skogen, og ei kort stund etterpå var de borte. Storesøsteren fikk aldri sett disse mystiske svartkledde, så jeg og nabojenta er visstnok de eneste som har sett dem...

I tillegg hadde jeg en fantasivenn i den tida jeg gikk i barnehagen. Han hadde brunt skjegg og briller, og jeg pleide å prate til ham.

Kansje han fantasivennen var hjelperen din?? Hva kalte du han?

[Gjest]

Jeg husker en episode som virkelig satte en støkk i meg da jeg var liten.
Jeg var vel 3-4 år gammel.
Vi bodde i en liten leilighet, og jeg hadde sengen min på mamma og pappa sitt soverom. Jeg, som de fleste andre barn, gikk aldri på do alene om natten, det måtte jeg ha selskap for å gjøre. Ikke fordi jeg var redd eller noe, bare fordi jeg sikkert måtte tørkes og sånn hehe

En natt jeg ligger i sengen, og må på do, roper jeg som vanlig på pappa. Og rett etter jeg har gjort det, hører jeg en stemme, som hermer etter meg. Den sier "pappa" på et slikt ondskapsfullt vis at stemmen sitter i meg den dag i dag. Foreldrene mine ville aldri funnet på å "tulle" med meg på den måten, så dem var det ikke. Det er vanskelig å beskrive, men den skapningen stemmen kom fra ville meg intet godt. Jeg ble liggende musestille, og turte ikke si noe mer den natten.

Dette kan selvsagt ha sin naturlige forklaring, men, jeg tror ikke det kom fra noe menneske. Så kan man selvsagt si at en 3-4 åring har livlig fantasi, og at minner blir forstyrret, men jeg vet med meg selv at det er ikke tilfellet. Noe var det, og hva det var aner jeg ikke.

Uh! Det hørtes ekkelt ut :mozilla_frown:

[Svartepus]

Kansje han fantasivennen var hjelperen din?? Hva kalte du han?

Noe skikkelig teit... Faktisk såpass teit at jeg ikke tør å si det her.
Har hørt så mange stilige navn i ettertid på andres fantasivenner, så jeg skjønner ikke hvor jeg tok det teite navnet fra... Måtte være min barnlige fantasi

Kanskje noen småsynske eller intuitive her kan prøve å finne det ut...? Hvis det var hjelperen min, burde det jo gå an å finne ut hva han heter.

[Konto avsluttet]

Hmm han het Bubli.

[miss]

dette er en seriøs hendelse jeg var ikke gammel da jeg opplevde noe første gangen
jeg var rundt i en alder av 5 år da det kjedde
mor bakte julekaker og det var en av mine favoritter hun laget den dagen ris boller og jeg ville gjerne spise noen men hun stoppet meg med de ordene det må være nok til nissen å, dermed gikk vi ned i mat boden som var I kjelleren,
der satt en mann langt mørkt hår med et ulmt blikk og stirret på meg, ikke noe pent syn der han satt på en stol eller noe
det som jeg reagerte på var at mor ikke snakket med han, hun var veldig sosial av seg og snakket med alle vi møtte. hun lente seg over han med brettet med kakene etter det viste jeg liksom på en måte at nissen ikke var noe skjekk, jeg nevnte det ikke for moren min før den neste gang jeg så noe og det var i en alder av 14 år kan jeg tippe på. han har fått kalle navnet nissen etter det møte.
etter det har jeg sett og hørt ting gjevnelig.
og historien stammer fra et nytt hus min mor bygde selv.
jeg i dag bor selv i et hus med en åpen portal og har godkjent det og blir lite forstyrret selv om huset lever sit eget liv. vet liksom det ikke er farligt med det som vi ikke altid ser med det blotte øyet. men som kan komme overaskende på en dag. :mozilla_smile:

[Svartepus]

Hmm han het Bubli.

Hehe, nei...
Jeg kan jo gi et hint: navnet var todelt :mozilla_laughing:

[Vilma]

Hmm han het Bubli.

Hehe, nei...
Jeg kan jo gi et hint: navnet var todelt :mozilla_laughing:

Eraskulus Filifjompus?

[Satsuki]

Per Åge!

[Konto avsluttet]

Even Beinløs.

[Rosalind]

Hmm han het Bubli.

Hehe, nei...
Jeg kan jo gi et hint: navnet var todelt :mozilla_laughing:

Kjell Ivar!