Universet & dets hemmeligheter ⇒ Musikk og energi

[Kimbara]

Det finnes forresten undersøkelser som er blitt gjort som viser at planter reagerer på musikk.

Det var gjort et forsøk hvor to planter på ulike steder fikk like mye jord, sol og vann.
men den ene "hørte" på heavy rock.
mens den andre hørte på klassisk.

Den som hørte på heavy rock visnet og døde ut.
Den som hørte på klassisk vokste dobbelt så stor som vanlige planter ellers ville gjort.

Det høres tvilsomt ut. Har du noen kilde til dette?

[H]

Det finnes forresten undersøkelser som er blitt gjort som viser at planter reagerer på musikk.

Det var gjort et forsøk hvor to planter på ulike steder fikk like mye jord, sol og vann.
men den ene "hørte" på heavy rock.
mens den andre hørte på klassisk.

Den som hørte på heavy rock visnet og døde ut.
Den som hørte på klassisk vokste dobbelt så stor som vanlige planter ellers ville gjort.

Det høres tvilsomt ut. Har du noen kilde til dette?

kara fra mythbusters

[ludoburgero]

Hei, KB!

Jeg vet ikke så alt for mye om paranormal energi.
Nå har jeg kjennt energien til folk jeg kjenner i halvsøvne. En helt spesiell følelse. Og du kjenkjenner person pga energien deres.

Klart det!
Jeg er en av disse koko personene som tror at det finnes noe som heter stemning, som er betinget av både målbare og ikke-målbare krefter. Vi kan diskutere kroppsspråk, subtile signaler vi sender ut via måten vi puster på, de små nervene som vibrerer i fingertuppene våre og tilsynelatende umerkbare små ting som vi andre rundt denne personen sanser.
Vi kan også ta med i betraktning at vi sender ut impulser via hjernebølger, hva slags sinnstilstand vi er i, og alle disse korrelasjonene er komplekse, i forhold til hva "observatøren", de(t) andre menneske(r) rundt en selv er i for slags humør, hva man har opplevd iløpet av en dag/uke/måned (og et liv så langt, for den saks skyld).

Alt dette spiller sin rolle i hva slags stemning og energi en person utstråler.
Og mer til.

Se hva slags energi du sender ut neste gang dersom du har gjort noe aktivt.
Enten det er å jobbe med fysisk krevende arbeid eller trene, sykle, svømme, etc.
Responsen du vil få tilbake vil også føles energisk.

You get what you give.

Det du sier om å kjenne energien til en annen i halvsøvne, tror jeg mange har opplevd. Jeg har opplevd telepati flere ganger i denne tilstanden. Heftige saker det der

Men uansett hva tenker folk om musikk i forhold til energi?

F.eks. Ser på youtube nå på "dimmuborgir - Puritania" Jeg vil høre hva de som tror på energi tenker om dette.. tenker dere dette kanskje er litt usunt?

En som synger på en sene at han et hat og kaos, samtidig som det brenner fakler i et pentagram rundt ham, med noen tusen tislkuere som har "geithornet" med fingrne oppe i luften på likt. Hvilke energi dannes da under en slik konsert? Mektige, destruktive, intense?

Det tror jeg absolutt!
Ta det ned på personnivå da... og tenk litt over det...
kjenn på følelsen du får dersom du hører Enya... og har tent noen stearinlys... hvor avslappet du blir... hva om du tar et bad også... og et glass med noe brennende sterkt i... og bare slapper helt av. Da er jo du i en sinnstilstand for seg selv.
Hva om to mennesker deler denne atmosfæren? Det er jo ikke akkurat slik at den ene parten blir helt vill og rastløs? Skal kjempe mye for å holde på en ikke-avslappet holdning da. Forestill deg så at 3000 mennesker deler samme sinnstilstand, noenlunde ihvertfall!

Klart suggesjon spiller sin rolle her. Alle blir dratt med, mer eller mindre, av den stemningen alle andre har begitt seg med. Og i front, på scenen, står jo nettopp musikerne og gjør det de vil gjøre: skape denne stemningen.
Rent teknisk kan man jo henge seg opp i om dette var en bra konsert, om lyden var så bra som den burde, om musikerne spilte så bra som en forventet.
Men stemningen vil likevel være der, selv om den jo også er preget av forventningene og prestasjonene. Hvis noen da gjør opprør blant publikum, bryter ut av stemningen, kanskje noen begynner å slåss? Hva skjer da? Jo, forvirrelse eller frykt oppstår, kaos, og hvis noen senser dette, sprer det seg også fort.
Man trenger ikke engang se hva som foregår.
Alle oppfatter det i en eller annen grad.

Akkurat når det gjelder Dimmu Borgir, kan det godt hende at det er destruktive krefter i sving. Lidelse og hat er også en del av livet, selv om det jo ikke er å foretrekke i lengden. En kan fort bli slukt av en sinnstilstand en finner seg til rette med, og det kan bli vanskelig å bryte utav den. Det er jo derfor nettopp noen mennesker rett og slett liker "en type" musikk.

Mennesket har lett for å la seg manipulere.
Jeg tror det er idéen om å føle seg befriet fra seg selv en liten stund
som gjør at folk faktisk aksepterer (eller liker) det.

Hva med andre sammenhenger.. F.eks så leste jeg at i midten 1900 tallet (husker ikke dato) så hadde det samlet seg 50.000 mennesker rundt Pentagon i usa for å få den til å levitere. Det var en helt vill steming. Det var sjamaner der, trommer, hekser, wicca folk osv osv.. Tok visst helt av. Pentagon ble aldri levitert opp fra bakken. Men de som skulle gjøre dette hevdet at politiet/militær Brøt sirkelen slik at den aldri ble fullkommen, derfor mistet de kraften til å utføre det de skulle..

Hva tenker folk om slike typer energier?
F.eks under demonstrasjoner
I kirke
musikk
under konserter
i fengseler osv.

hadde vært spennende å hørt litt teorier om dette, i forhold til situasjon, humør, folk og energi.

Jeg tror vi i utgangspunktet i de fleste slike situasjoner kan skylde det på suggesjon, at vi blir revet med, at vi har lett for å gjøre dette pga. urinstinkter som at vi ønsker å føle tilhørighet, sammen med ambivalente følelser om å løsrive seg fra seg selv. Ansvarsfrihet, ledes av massen, men samtidig også være en del av noe større.

Vi lar oss rive med.
Er ikke det deilig da?
Det er jo en grunn til at jeg går på kino, blir en annen stemning der.
Selv har jeg vanskelig for å la meg rive med, jeg er for analytisk av natur.
Derfor får jeg også følgelig konsentrasjonsproblemer når det kommer til å fordype seg i noe, da mine tanker vandrer... stadig vekk... det ser man jo bare på tingene jeg skriver her også, vil jeg tro.

[Kimbara]

Se hva slags energi du sender ut neste gang dersom du har gjort noe aktivt.
Enten det er å jobbe med fysisk krevende arbeid eller trene, sykle, svømme, etc.
Responsen du vil få tilbake vil også føles energisk.

You get what you give.

Er det ikke mer tenkelig at man oppfatter responsen som energisk på grunn av det humøret man selv er i, eller at personen som responderer blir "smittet" av din egen sinnstilstand via empatiske funksjoner i hjernen?

Det tror jeg absolutt!
Ta det ned på personnivå da... og tenk litt over det...
kjenn på følelsen du får dersom du hører Enya... og har tent noen stearinlys... hvor avslappet du blir... hva om du tar et bad også... og et glass med noe brennende sterkt i... og bare slapper helt av. Da er jo du i en sinnstilstand for seg selv.
Hva om to mennesker deler denne atmosfæren? Det er jo ikke akkurat slik at den ene parten blir helt vill og rastløs? Skal kjempe mye for å holde på en ikke-avslappet holdning da. Forestill deg så at 3000 mennesker deler samme sinnstilstand, noenlunde ihvertfall!

Klart suggesjon spiller sin rolle her. Alle blir dratt med, mer eller mindre, av den stemningen alle andre har begitt seg med. Og i front, på scenen, står jo nettopp musikerne og gjør det de vil gjøre: skape denne stemningen.
Rent teknisk kan man jo henge seg opp i om dette var en bra konsert, om lyden var så bra som den burde, om musikerne spilte så bra som en forventet.
Men stemningen vil likevel være der, selv om den jo også er preget av forventningene og prestasjonene. Hvis noen da gjør opprør blant publikum, bryter ut av stemningen, kanskje noen begynner å slåss? Hva skjer da? Jo, forvirrelse eller frykt oppstår, kaos, og hvis noen senser dette, sprer det seg også fort.
Man trenger ikke engang se hva som foregår.
Alle oppfatter det i en eller annen grad.

Nå er det slik at de aller fleste deler en nogenlunde lik oppfatning av hva som er beroligende å høre på av musikk. Det er noe som ligger plantet i oss.
Når vi vet dette er det overhodet ikke rart å tenke seg at 3000 mennesker deler en nogenlunde lik sinnsstemning - ofte mye på grunn av "follow the flow"-prinsippet. Man vil ikke være den som skiller seg ut ved å opptre helt annerledes enn resten, selv om man kanskje føler for det. Selv om 3000 mennesker står helt stille og tilsynelatende nyter musikken, så er det ikke gitt at alle oppfatter situasjonen lik. Noen kjeder seg kanskje, og har mest lyst til å gå, andre tenker kanskje destruktive tanker selv om de ikke viser det utad. Mange slike aspekter å ta hensyn til.

Om det oppstår en slåsskamp i en slik situasjon er det klart at de fleste vil merke det. Man hører oppstandelsen, ser uroligheter hos de andre.

Akkurat når det gjelder Dimmu Borgir, kan det godt hende at det er destruktive krefter i sving. Lidelse og hat er også en del av livet, selv om det jo ikke er å foretrekke i lengden. En kan fort bli slukt av en sinnstilstand en finner seg til rette med, og det kan bli vanskelig å bryte utav den. Det er jo derfor nettopp noen mennesker rett og slett liker "en type" musikk.

Destruktive "krefter" i det tilfellet er bare image. Skuespill og en måte å fremstå som tøff på. Det vekker eventyrlysten - det spennende med "det mørke", litt forbudte.
Det er vanskelig å si hvorfor man foretrekker forskjellig musikk. Det har nok mye med hvordan man blir preget av familie, venner og andre rundt seg. Hva slags musikk hadde en indianer fra Amazonas som aldri har hørt musikk før likt? Interessant å tenke på.

[ludoburgero]

Se hva slags energi du sender ut neste gang dersom du har gjort noe aktivt.
Enten det er å jobbe med fysisk krevende arbeid eller trene, sykle, svømme, etc.
Responsen du vil få tilbake vil også føles energisk.

You get what you give.

Er det ikke mer tenkelig at man oppfatter responsen som energisk på grunn av det humøret man selv er i, eller at personen som responderer blir "smittet" av din egen sinnstilstand via empatiske funksjoner i hjernen?

Jo, absolutt. Muligheten er der.
Men gud så kjedelig hverdagen måtte bli om man hele tiden skulle være så kritisk at man satte disse begrensningene på kommunikasjon med andre.
Jeg tror faktisk ingen kunne fungert sosialt dersom de hele tiden ville gå utifra at "det er visst bare meg, det var ingenting kjemi i mellom oss her".

Nå er det slik at de aller fleste deler en nogenlunde lik oppfatning av hva som er beroligende å høre på av musikk. Det er noe som ligger plantet i oss.
Når vi vet dette er det overhodet ikke rart å tenke seg at 3000 mennesker deler en nogenlunde lik sinnsstemning - ofte mye på grunn av "follow the flow"-prinsippet. Man vil ikke være den som skiller seg ut ved å opptre helt annerledes enn resten, selv om man kanskje føler for det. Selv om 3000 mennesker står helt stille og tilsynelatende nyter musikken, så er det ikke gitt at alle oppfatter situasjonen lik. Noen kjeder seg kanskje, og har mest lyst til å gå, andre tenker kanskje destruktive tanker selv om de ikke viser det utad. Mange slike aspekter å ta hensyn til.

Absolutt. Men dette viser seg på individuelle plan.
Nå snakket vi om stemningen, og da er det mer helhetlig sett.
Atmosfæren kan ikke defineres utifra individuelle følelser, annet enn at alle og enhver faktisk merker seg denne stemningen. Selve stemningen utgjøres kollektivt.
(Og i første omgang av artistene i denne sammenheng.)

Om det oppstår en slåsskamp i en slik situasjon er det klart at de fleste vil merke det. Man hører oppstandelsen, ser uroligheter hos de andre.

Ja, men nå snakket jeg også om det vi ikke ser.

Destruktive "krefter" i det tilfellet er bare image. Skuespill og en måte å fremstå som tøff på. Det vekker eventyrlysten - det spennende med "det mørke", litt forbudte.
Det er vanskelig å si hvorfor man foretrekker forskjellig musikk. Det har nok mye med hvordan man blir preget av familie, venner og andre rundt seg. Hva slags musikk hadde en indianer fra Amazonas som aldri har hørt musikk før likt? Interessant å tenke på.

Det mørke er ikke lengre forbudet. Det er ikke tabu.
Instinktene våre kan vel si oss at dette er noe mystisk, noe ulovlig, og kanskje det har sitt preg på hvorfor vi synes dette kan virke tiltrekkende. Egentlig skulle det være frastøtende, men akkompagnert med fengende rytmer og med musikk til er faktisk det aller meste mulig. Musikk er et av verdens mektigste verktøy til å lede med.

Hva er en film uten musikken? Ikke helt den samme.
Da skal den isåfall være bra uten dette virkemiddelet, som faktisk definerer og preger det aller meste i en film. Vi er alle slaver, mer eller mindre, for musikken.

Jeg tror absolutt ikke musikk er noe "innøvd" når det kommer til hva vi liker.
Man kunne selvfølgelig brukt den forklaringen til det meste. At jeg liker det min far hørte på, eller mine venner - eller at jeg liker det de IKKE hører på fordi jeg gjør meg vrang. Faktisk er det like mye begge deler, og like lite begge deler.
Jeg hører på det som gir meg noe. Hvis jeg hadde blitt så preget av hva de andre liker, hadde jeg også hørt på Topp 20 hits og alt møkket de prakker på oss via radio og TV.
Det er ikke tilfelle, selv om jeg kan like noe av det (som til tider skjer).

Selv kjenner jeg 45-årige Faithless-entusiaster og i min barndom 8-årige profesjonelle pianister som spilte klassiske mesterverk. Jeg spilte selv klassiske stykker i orkester da jeg var 11-13 år gammel. Nå finnes det knapt begrensninger på hva jeg hører på. Jeg gir alt en sjanse, alt for å finne noe som får ting til å bevege seg i denne gudsforlatte sjelen.

[Kimbara]

Jo, absolutt. Muligheten er der.
Men gud så kjedelig hverdagen måtte bli om man hele tiden skulle være så kritisk at man satte disse begrensningene på kommunikasjon med andre.
Jeg tror faktisk ingen kunne fungert sosialt dersom de hele tiden ville gå utifra at "det er visst bare meg, det var ingenting kjemi i mellom oss her".

Nå er ikke beskrivelser av virkeligheten laget for å underholde flest mulig. Enhver er velkommen til å bruke fantasien så mye de vil, men det er ikke slik at det da blir mer riktig eller sannsynlig.
Kjemi skjer mellom mennesker, det er det ingenting å si på. Her var det dog snakk om "energi" - og da menes en diffus og misvisende bruk av ordet for å beskrive en tro på noe som tilsynelatende er upåviselig (ergo fantasi).

Absolutt. Men dette viser seg på individuelle plan.
Nå snakket vi om stemningen, og da er det mer helhetlig sett.
Atmosfæren kan ikke defineres utifra individuelle følelser, annet enn at alle og enhver faktisk merker seg denne stemningen. Selve stemningen utgjøres kollektivt.
(Og i første omgang av artistene i denne sammenheng.)

Den helhetlige stemningen er et resultat av de mer eller mindre ubevisste valgene hvert individ tar i forhold til de audiovisuelle impulsene de får servert. Det er jo ikke slik at en generell og felles bevissthet bestemmer hvordan en folkemengde skal oppføre seg. Den kollektive stemningen er altså en bieffekt av følelsene som (antakeligvis) regjerer på individuelt plan.

Om det oppstår en slåsskamp i en slik situasjon er det klart at de fleste vil merke det. Man hører oppstandelsen, ser uroligheter hos de andre.

Ja, men nå snakket jeg også om det vi ikke ser.

Som du så så skrev jeg også at man kan høre oppstandelsen, og merke det på de rundt seg som har sett/hørt det.
Det er tvilsomt at det er en "energi" annet enn de helt vanlige energiene i lyd og bevegelse som gjør at man oppfatter dette.

Det mørke er ikke lengre forbudet. Det er ikke tabu.
Instinktene våre kan vel si oss at dette er noe mystisk, noe ulovlig, og kanskje det har sitt preg på hvorfor vi synes dette kan virke tiltrekkende. Egentlig skulle det være frastøtende, men akkompagnert med fengende rytmer og med musikk til er faktisk det aller meste mulig. Musikk er et av verdens mektigste verktøy til å lede med.

Om noe er frastøtende eller ikke er det delte meninger om. Man kan fint se det kunstneriske i noe groteskt uten at man dermed er enig i den groteske naturen som er iboende kunstverket, om du forstår?

Hva er en film uten musikken? Ikke helt den samme.
Da skal den isåfall være bra uten dette virkemiddelet, som faktisk definerer og preger det aller meste i en film. Vi er alle slaver, mer eller mindre, for musikken.

Slaver og slaver...Vi finner det ihvertfall nødvendig i visse settinger.

Jeg tror absolutt ikke musikk er noe "innøvd" når det kommer til hva vi liker.
Man kunne selvfølgelig brukt den forklaringen til det meste. At jeg liker det min far hørte på, eller mine venner - eller at jeg liker det de IKKE hører på fordi jeg gjør meg vrang. Faktisk er det like mye begge deler, og like lite begge deler.
Jeg hører på det som gir meg noe. Hvis jeg hadde blitt så preget av hva de andre liker, hadde jeg også hørt på Topp 20 hits og alt møkket de prakker på oss via radio og TV.
Det er ikke tilfelle, selv om jeg kan like noe av det (som til tider skjer).

Ja, man hører på det som gir en noe, men denne smaken innen musikk er faktisk et resultat av de hendelser og opplevelser som har preget personligheten din. På det viset er faktisk musikksmak innøvd - ofte ubevisst kan man si.

Selv kjenner jeg 45-årige Faithless-entusiaster og i min barndom 8-årige profesjonelle pianister som spilte klassiske mesterverk. Jeg spilte selv klassiske stykker i orkester da jeg var 11-13 år gammel. Nå finnes det knapt begrensninger på hva jeg hører på. Jeg gir alt en sjanse, alt for å finne noe som får ting til å bevege seg i denne gudsforlatte sjelen.

Da har vi forholdsvis likt syn på musikk Da er dette et resultat av at vi har en personlighet som trenger slik stimuli - et så stort spenn som mulig for å bli fornøyd.
Men vi liker likevel ikke all musikk selv om vi liker mye.

[Dr. Doktor]

Jeg føler hvertfall energien mellom dere to. Det dirrer nærmest i luften.

[Jane72]

Jeg personlig foretrekker lys og lett musikk, eks klassisk eller alternativ musikk. I yngre år var jeg ihuga fan av metallica og forskjellige heavy metal band, men hører jeg på de nå blir jeg dårlig faktisk.

[H]

Jeg føler hvertfall energien mellom dere to. Det dirrer nærmest i luften.

jeg sku oenske du var ei dame.

[ludoburgero]

Nå er ikke beskrivelser av virkeligheten laget for å underholde flest mulig. Enhver er velkommen til å bruke fantasien så mye de vil, men det er ikke slik at det da blir mer riktig eller sannsynlig.

Fantasien er også en del av virkeligheten.
Den skaper virkeligheten, fordi alt avhenger av vår oppfatning av noe.
Hva er opplevelsen av virkeligheten uten et menneske til å beskrive den?

Virkeligheten kan være noe rent fysisk utenom, men den får ikke mening før vi gir den mening. Så dette er ikke snakk om underholdning, men et samspill mellom det intellektuelle, det sanselige (kall det også gjerne åndelige) og andre sider av menneskelig perspektiv når et menneske treffer et annet.

Kjemi skjer mellom mennesker, det er det ingenting å si på. Her var det dog snakk om "energi" - og da menes en diffus og misvisende bruk av ordet for å beskrive en tro på noe som tilsynelatende er upåviselig (ergo fantasi).

Den største feilen som blir begått av mennesker når de diskuterer noe som ikke er helt håndfast, er at hver part vil hevde at de kan noe om dette "diffuse" ved å skape begrensninger og skiller mellom det som allerede er håndfast/konkret og dette "diffuse". Separere noe de ikke vet hva er fra noe de vet hva er, og sammenligne disse. Alle er dømt til å feile.

Den helhetlige stemningen er et resultat av de mer eller mindre ubevisste valgene hvert individ tar i forhold til de audiovisuelle impulsene de får servert. Det er jo ikke slik at en generell og felles bevissthet bestemmer hvordan en folkemengde skal oppføre seg. Den kollektive stemningen er altså en bieffekt av følelsene som (antakeligvis) regjerer på individuelt plan.

Bieffekt? For et underlig ord å bruke på dette.
Stemningen blir satt, det starter individuelt på et og annet plan, men når vi snakker om hvordan musikere harmonerer (eller i det minste synkroniserer) sitt verk, ved bruk av også eksterne effekter og verktøy som pyrotekniske sceneshow, så må vi da strengt tatt kunne si at stemningen er et resultat av noe som gjøres i felles bevissthet.
(du mente kanskje noe mer spirituelt her, men for å kalle en spade for en spade, er det jo rett og slett skapt stemning i felles bevissthet, selv om musikerne også er individer)

Publikum på sin side er trollbundet, de er oppslukt.
Man kan si at denne entusiasmen eller fascinasjonen også utgjør en stemning.
Kollektivt denne også.

Det er neppe sentrert rundt at Pål Nilsen fikk en reaksjon som smittet alle de andre.

Som du så så skrev jeg også at man kan høre oppstandelsen, og merke det på de rundt seg som har sett/hørt det.
Det er tvilsomt at det er en "energi" annet enn de helt vanlige energiene i lyd og bevegelse som gjør at man oppfatter dette.

Det er tvilsomt, men nettopp at det er tvilsomt (hersker tvil) gjør at det er litt sannsynlig likevel. Magefølelse. Det er ikke like pompøst ord som intuisjon.
Jeg tror at mange "det var på nære nippet"-situasjoner kan skyldes andre reaksjoner enn kun basert på hørsel og syn og kinestetiske sanser.
Årvåkenhet synes jeg er et fint ord på det.
Det trenger ikke være noe oversanselig, noe paranormalt for det.
Kan sikkert forklares, men jeg vil tro det er noe annet enn syn/lyd/bevegelse også.

Om noe er frastøtende eller ikke er det delte meninger om. Man kan fint se det kunstneriske i noe groteskt uten at man dermed er enig i den groteske naturen som er iboende kunstverket, om du forstår?

Ja, det er heller ikke det jeg mener.
Fordi om jeg har et bilde av Luis Royo på veggen her av to halvnakne damer med piggtråd rundt overarmene med rennende blod, betyr ikke det at jeg er sadistisk og liker tortur og er kvinnehater. Mye skjønnhet i lidelse, det er jo det som er med kunsten: den skal røre oss. Av en eller annen grunn faller vi lettere for det melankolske og det aggressive enn det muntre og solskinns-smør-blide.
Jeg har fått inntrykk av at det gjelder de fleste ihvertfall.
Hvorfor vet jeg ikke.

Ja, man hører på det som gir en noe, men denne smaken innen musikk er faktisk et resultat av de hendelser og opplevelser som har preget personligheten din. På det viset er faktisk musikksmak innøvd - ofte ubevisst kan man si.

Ja, jeg er vel egentlig enig med deg i det.
Men om den er innøvd, synes jeg blir feil å kalle det. Den er vel heller der som en slags refleksjon over ditt følelsesliv og treffer følelsesregisteret på en dypere skala ved hjelp av et ikke bare universelt taleløst språk (det melodiøse) men også et som kan finne unik tilpasning for nettopp dine undertrykte eller glemte følelser. Og så vekker musikken disse, og du blir enten glad, sint, lei deg, alt på en gang, osv.

Da har vi forholdsvis likt syn på musikk Da er dette et resultat av at vi har en personlighet som trenger slik stimuli - et så stort spenn som mulig for å bli fornøyd.
Men vi liker likevel ikke all musikk selv om vi liker mye.

Jeg gir alt en sjans, men er svært kresen når jeg først har funnet det jeg liker.

Spennet er veldig stort, som du sier.
Og dette betyr ikke nødvendigvis at vi er altslukende eller lite kritiske heller?

[jente 27]

jeg tror ånder blir tiltrekt av musikk jeg.

spiller man musikk som ikke er satanistmusikk så får man en god energi og gode ånder...
spiller man satanistmusikk så tiltrekker man dårlig energi og dårlige ånder...

spiller man "kristen" musikk som noen kaller det...så får man tiltrekt god energi og og gode ånder eks.

[Kimbara]

Fantasien er også en del av virkeligheten.
Den skaper virkeligheten, fordi alt avhenger av vår oppfatning av noe.
Hva er opplevelsen av virkeligheten uten et menneske til å beskrive den?

Fantasien er en del av vår virkelighet, men den er ikke egnet til å beskrive virkeligheten forøvrig på en korrekt måte. Det er tross alt fantasi, og den har som kjent ingen grenser, så hvis man rett og slett bare skulle kunne bruke sin egen fantasi for å fortelle andre om en påstått sannhet så blir det selvsagt feil.
Fantasi kan skape virkelighet f.eks. gjennom kreativt virke.
Vår oppfattning er ikke nødvendigvis den "rette" eller "sanne". Det er derfor vi har vitenskap som søker å beskrive virkeligheten på en mest mulig nøyaktig måte gjennom forskning som ikke baserer seg på fantasi.

Virkeligheten kan være noe rent fysisk utenom, men den får ikke mening før vi gir den mening. Så dette er ikke snakk om underholdning, men et samspill mellom det intellektuelle, det sanselige (kall det også gjerne åndelige) og andre sider av menneskelig perspektiv når et menneske treffer et annet.

Man står fritt til selv å velge hva man vil legge i ting, jeg har ikke argumentert imot bruk av fantasi generelt - kun når det er snakk om å skulle snakke om sannheter.

Den største feilen som blir begått av mennesker når de diskuterer noe som ikke er helt håndfast, er at hver part vil hevde at de kan noe om dette "diffuse" ved å skape begrensninger og skiller mellom det som allerede er håndfast/konkret og dette "diffuse". Separere noe de ikke vet hva er fra noe de vet hva er, og sammenligne disse. Alle er dømt til å feile.

Tvert imot syns jeg det som oftest er de som i utgangspunktet forfekter denne "energien" som tror de vet hva de snakker om, mens de som er mer skeptiske prøver å få frem at de strengt tatt ikke vet noe om dette. Det er ikke å feile å påpeke dette. Det som er å feile er å fortsette å forfekte et slikt begrep når man helt klart ikke vet hva det er.

Bieffekt? For et underlig ord å bruke på dette.
Stemningen blir satt, det starter individuelt på et og annet plan, men når vi snakker om hvordan musikere harmonerer (eller i det minste synkroniserer) sitt verk, ved bruk av også eksterne effekter og verktøy som pyrotekniske sceneshow, så må vi da strengt tatt kunne si at stemningen er et resultat av noe som gjøres i felles bevissthet.
(du mente kanskje noe mer spirituelt her, men for å kalle en spade for en spade, er det jo rett og slett skapt stemning i felles bevissthet, selv om musikerne også er individer)

Publikum på sin side er trollbundet, de er oppslukt.
Man kan si at denne entusiasmen eller fascinasjonen også utgjør en stemning.
Kollektivt denne også.

Det er neppe sentrert rundt at Pål Nilsen fikk en reaksjon som smittet alle de andre.

Ja, musikerne sørger for det audiovisuelle inntrykket som gir utslag i bevisstheten hos hver enkelt. Den følelsen eller individuelle stemningen som oppstår bidrar til å skape en generell stemning i salen. Det er ikke slik at én person smitter de andre, det er alle som hver seg utgjør en puslespillbrikke som til sammen utgjør et helhetlig bilde av stemningen som råder.
Jeg forstod det slik at det var snakk om en mystisk 'energi' som setter stemningen, og går ut ifra dette når jeg skriver.

Det er tvilsomt, men nettopp at det er tvilsomt (hersker tvil) gjør at det er litt sannsynlig likevel. Magefølelse. Det er ikke like pompøst ord som intuisjon.
Jeg tror at mange "det var på nære nippet"-situasjoner kan skyldes andre reaksjoner enn kun basert på hørsel og syn og kinestetiske sanser.
Årvåkenhet synes jeg er et fint ord på det.
Det trenger ikke være noe oversanselig, noe paranormalt for det.
Kan sikkert forklares, men jeg vil tro det er noe annet enn syn/lyd/bevegelse også.

Det er alltids en viss mulighet for det, men det er ingenting som tilsier det.
En del "det var å nære nippet"-situasjoner blir nok heller avverget av handlingskraft i samarbeid med de øvrige sansene, men jeg er ikke sikker på hva du mente med en slik situasjon?

Ja, det er heller ikke det jeg mener.
Fordi om jeg har et bilde av Luis Royo på veggen her av to halvnakne damer med piggtråd rundt overarmene med rennende blod, betyr ikke det at jeg er sadistisk og liker tortur og er kvinnehater. Mye skjønnhet i lidelse, det er jo det som er med kunsten: den skal røre oss. Av en eller annen grunn faller vi lettere for det melankolske og det aggressive enn det muntre og solskinns-smør-blide.
Jeg har fått inntrykk av at det gjelder de fleste ihvertfall.
Hvorfor vet jeg ikke.

Jeg kan tenke meg det er fordi det melankolske ligger dypere i oss. Det er ikke en følelse folk flest velger å vise frem for omverdenen. Det er mer privat enn sol og glede.
Man blir hele tiden minnet på at man skal smile og være glad, andre følelser blir gjerne forbundet med noe negativt. Men samtidig har jo alle også denne melankolske siden av seg selv, og den trenger også å komme fram. Dette føler nok mange de kan gjennom å enten lage eller observere slik kunst.
Ofte er det nok også så enkelt som at det dreier seg om nysgjerrighet. Bilder av elg i solnedgang er så vanlig og lite fantasifullt - bilder av fostre spikret opp på kors trigger mer nysgjerrighet og reaksjoner. For eksempel.

Ja, jeg er vel egentlig enig med deg i det.
Men om den er innøvd, synes jeg blir feil å kalle det. Den er vel heller der som en slags refleksjon over ditt følelsesliv og treffer følelsesregisteret på en dypere skala ved hjelp av et ikke bare universelt taleløst språk (det melodiøse) men også et som kan finne unik tilpasning for nettopp dine undertrykte eller glemte følelser. Og så vekker musikken disse, og du blir enten glad, sint, lei deg, alt på en gang, osv.

Det jeg syns er fascinerende å tenke på er hvorfor vi oppfatter toner som vi gjør. En cord i D-dur er glad, mens en cord i D-moll er trist. Det tror jeg for meg er et av de største mysteriene innen musikk.

Jeg gir alt en sjans, men er svært kresen når jeg først har funnet det jeg liker.

Spennet er veldig stort, som du sier.
Og dette betyr ikke nødvendigvis at vi er altslukende eller lite kritiske heller?

Nix.

[Kimbara]

jeg tror ånder blir tiltrekt av musikk jeg.

spiller man musikk som ikke er satanistmusikk så får man en god energi og gode ånder...
spiller man satanistmusikk så tiltrekker man dårlig energi og dårlige ånder...

spiller man "kristen" musikk som noen kaller det...så får man tiltrekt god energi og og gode ånder eks.

Men hvorfor tror du det er slik?

Hva er "satanistmusikk"?

[jente 27]

jeg tror ånder blir tiltrekt av musikk jeg.

spiller man musikk som ikke er satanistmusikk så får man en god energi og gode ånder...
spiller man satanistmusikk så tiltrekker man dårlig energi og dårlige ånder...

spiller man "kristen" musikk som noen kaller det...så får man tiltrekt god energi og og gode ånder eks.

Men hvorfor tror du det er slik?

Hva er "satanistmusikk"?

grunnen til at jeg tror og vet det er slik, er at je ghar erfaring på dette.
når jeg synger og spiller troendes musikk så kjenner jeg nærværet av engler og sånn.


satanist musikk er musikk som hyller djevelen pog demonene. dette kan være helt vanlig country med tekst med satan og djevelen oppi. nå snakker jeg ikke om vanlig country tekst da, men med innhold av satan og djevelen.

[Kimbara]

grunnen til at jeg tror og vet det er slik, er at je ghar erfaring på dette.
når jeg synger og spiller troendes musikk så kjenner jeg nærværet av engler og sånn.

Du tror og vet?

Du har ikke noen gang stoppet opp og spurt deg selv om ikke dette 'nærværet' du kjenner kan komme av dine egne følelser i henhold til musikken? Musikken har stor innvirkning på psyken.

satanist musikk er musikk som hyller djevelen pog demonene. dette kan være helt vanlig country med tekst med satan og djevelen oppi. nå snakker jeg ikke om vanlig country tekst da, men med innhold av satan og djevelen.

Det har ikke falt deg inn at det kun kan være snakk om lyriske virkemidler og image, og at ikke musikerne selv er satanister?