Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ De underjordiske??

[Gjest]

Er det noen som kan fortelle meg noe om de underjordiske?
Jeg må si jeg tror på de men veit ikke stort annet en det mytene forteller.

[Solstråle]

når du tenker på underjordiske, tenker du da på alver og feer? eller guder? Hva forbinder du det med..

[Gjest]

Skulle nok forklart DET litt nermere ja

I dette tilfellet mener jeg vel aller mest huldra, nøkk, feer o.s.v

[Loffedotten]

Ingen som har greie på det ?

Jøss, her var det lite viten om sont ! Vi skulle hatt en egen tråd og de fenomenene vett :mozilla_cool: .


Hmm.. Jessda.. VILL vite :mozilla_smile: .

[Tjohei]

Åå de underjordiske synes jeg er så spennende. Skulle gjerne ha sett noen hehe, men har aldri det. Og det er vel sagt at det er noen av evnene de har, kan vise seg for oss hvis de selv vil. Før i tiden hadde man stor respekt for de underjordiske. Man skulle ha en bås stående tom i fjøset, slik at huldra hadde en egen bås for sine blåe kyr. Hadde man det, så gikk det godt på gården. Man hadde en egen plass hvor man tømte ut vann fra bøtter, kastet søppel osv. Gjorde man det et annet sted ble de underjordiske sinte, og det gikk dårlig med gården. De satte kors i smør osv som de laget for at ikke huldra skulle ta maten fra dem, masse sånne tradisjoner man hadde for å holde seg på godfot med de underjordiske. Er så mye sagn og historier om dette. Hadde vært artig å høre fra noen som mener å ha sett dem.

[Gjest]

Åå de underjordiske synes jeg er så spennende. Skulle gjerne ha sett noen hehe, men har aldri det. Og det er vel sagt at det er noen av evnene de har, kan vise seg for oss hvis de selv vil. Før i tiden hadde man stor respekt for de underjordiske. Man skulle ha en bås stående tom i fjøset, slik at huldra hadde en egen bås for sine blåe kyr. Hadde man det, så gikk det godt på gården. Man hadde en egen plass hvor man tømte ut vann fra bøtter, kastet søppel osv. Gjorde man det et annet sted ble de underjordiske sinte, og det gikk dårlig med gården. De satte kors i smør osv som de laget for at ikke huldra skulle ta maten fra dem, masse sånne tradisjoner man hadde for å holde seg på godfot med de underjordiske. Er så mye sagn og historier om dette. Hadde vært artig å høre fra noen som mener å ha sett dem.

Jeg har sett en nøkk Tror jeg da ivertfall... Det var derfor jeg startet denne tråden.

[Maina]

Ikke akkurat underjordisk...men mora til ei venninne av meg hadde visst sett nissen gå raskt gjennom skogen en dag da hun var liten og lekte inni der med ei venninne...og de tror på nissen den dag i dag og de er i slutten av 40 årene :mozilla_wink:

[Gjest]

Ikke akkurat underjordisk...men mora til ei venninne av meg hadde visst sett nissen gå raskt gjennom skogen en dag da hun var liten og lekte inni der med ei venninne...og de tror på nissen den dag i dag og de er i slutten av 40 årene :mozilla_wink:

Så bra! Jeg tror på nisser jeg åsså

[sahre]

Jeg har lært om den samiske tradisjonens underjordiske og kan fortelle litt om det iallefall. På nordsamisk kalles de enten gufihtár eller ulddat, mens de på sørsamisk kalles saajveh. Før man forsøker å forstå noe mer, så må man forstå at fordi den samiske befolkningen var så spredt, var det store variasjoner i troen. Det kunne være helt individuelt hva man ønsket å tro, og hvilke guder man ofret til. Jeg forklarer derfor noen fellestrekk jeg har funnet i min studie av samisk mytologi og sjamanisme.

I den samiske troen fantes det et helt rike under jorden, som speilet riket på overflaten. Her levde og bodde det ulddat, akkurat på samme måte slik menneskene gjorde på overflaten. I noen tilfeller kaltes dette riket for Sáivu (nordsamisk), mens andre ganger er dette navnet på de dødes rike. I det sørsamiske tilfellet var saajveh små vesener som hjalp noaidiene, de samiske sjamanene, med å utføre sine kunster. Det sies også at det var saajveh som lærte samene å joike, mens andre igjen sier at det var ulddat.

Når det gjelder de underjordiske, så var det ikke spørsmål om man trodde på de eller ikke. Det var snakk om erfaringer som stadig gjentok seg. På samme måte som vi tror at vi har naboer, trodde man at de underjordiske eksisterte, dog usynlige og ikke noe man støtte på så ofte. Det blir som naboer i byen man aldri ser snurten av, men hører godt når de spiller høy musikk. Denne relasjonen krevde respekt for hva som tilhørte de underjordiske og boplassene deres, akkurat slik du krever respekt for det som rettmessig er ditt. Boplassene til de underjordiske var hellige steder, og det var forbudt å bosette seg på slike steder. Man kunne dessuten få seg noen uhyggelige overraskelser om man krenket deres boplass, og det var derfor ansett som lite hensiktsmessig å slå leir på trass. Når man kom til et nytt sted og ønsket å slå opp telt, måtte man først spørre pent om lov for ikke å komme i ulage med dem.

Man visste også at disse ikke alltid var helt til å stole på. Når et barn var spesielt umulig og vanskelig å hanskes med, ble det sagt at han/hun var et byttebarn, og var blitt byttet ut av de underjordiske. Menneskebarn var visst svært populære nedi der, ettersom de var lettere å håndtere. Man tok i bruk enkle forholdsregler for å unngå slikt. Det beste var stål. Dette kunne de virkelig ikke utstå og holdt seg langt unna.

En gang i blant kunne man være heldig og støte på reinflokkene til de underjordiske (jeg vet hvordan mytene oppstod, ettersom jeg har sett en del uforklarlige reinflokker oppe på fjellet altfor mange ganger). Da gjaldt det å kaste en kniv, eller noe annet av stål over flokken. På denne måten frigjorde man flokken fra underverdenen, og ble eier av den. Det samme trikset fungerte hvis man møtte på en gufihtár som hadde forvillet seg opp på overflaten. Kastet man en kniv over den underjordiske, ble de frigjort fra underverdenen og ble i stedet et vesen av overflaten.

Det jeg har forklart over er primært det nordsamiske synet på de underjordiske. Det sørsamiske synet var at de underjordiske (saajveh) var noaidenes hjelpere, og kunne egentlig trå til for hvem som helst som trengte det. Det var disse som lærte samene å joike, og det er derfor joiken er ansett som så ufattelig kraftfull. Noaidiene kunne se dem, og beskrev dem som små menneskelignende skapninger – rundt en alen høye, kledd i røde eller blå kofter. De var beskyttere av naturen og lærte opp noaidiene i noaidi-kunsten.

Jeg kan komme tilbake med mer informasjon etterhvert som jeg finner frem det jeg har funnet frem før. Dette er et interessant emne.

[Dhyani]

Hei.
Jeg har sett en "underjordisk" på eiendommen vår. Ei gammel kjerring med stokk var det. Men jeg så henne ikke lenge. Lurer på hvorfor jeg kunne se henne fremdeles.
Har du noe forslag til svar på det?

[Tjohei]

Jeg har lært om den samiske tradisjonens underjordiske og kan fortelle litt om det iallefall. På nordsamisk kalles de enten gufihtár eller ulddat, mens de på sørsamisk kalles saajveh. Før man forsøker å forstå noe mer, så må man forstå at fordi den samiske befolkningen var så spredt, var det store variasjoner i troen. Det kunne være helt individuelt hva man ønsket å tro, og hvilke guder man ofret til. Jeg forklarer derfor noen fellestrekk jeg har funnet i min studie av samisk mytologi og sjamanisme.

I den samiske troen fantes det et helt rike under jorden, som speilet riket på overflaten. Her levde og bodde det ulddat, akkurat på samme måte slik menneskene gjorde på overflaten. I noen tilfeller kaltes dette riket for Sáivu (nordsamisk), mens andre ganger er dette navnet på de dødes rike. I det sørsamiske tilfellet var saajveh små vesener som hjalp noaidiene, de samiske sjamanene, med å utføre sine kunster. Det sies også at det var saajveh som lærte samene å joike, mens andre igjen sier at det var ulddat.

Når det gjelder de underjordiske, så var det ikke spørsmål om man trodde på de eller ikke. Det var snakk om erfaringer som stadig gjentok seg. På samme måte som vi tror at vi har naboer, trodde man at de underjordiske eksisterte, dog usynlige og ikke noe man støtte på så ofte. Det blir som naboer i byen man aldri ser snurten av, men hører godt når de spiller høy musikk. Denne relasjonen krevde respekt for hva som tilhørte de underjordiske og boplassene deres, akkurat slik du krever respekt for det som rettmessig er ditt. Boplassene til de underjordiske var hellige steder, og det var forbudt å bosette seg på slike steder. Man kunne dessuten få seg noen uhyggelige overraskelser om man krenket deres boplass, og det var derfor ansett som lite hensiktsmessig å slå leir på trass. Når man kom til et nytt sted og ønsket å slå opp telt, måtte man først spørre pent om lov for ikke å komme i ulage med dem.

Man visste også at disse ikke alltid var helt til å stole på. Når et barn var spesielt umulig og vanskelig å hanskes med, ble det sagt at han/hun var et byttebarn, og var blitt byttet ut av de underjordiske. Menneskebarn var visst svært populære nedi der, ettersom de var lettere å håndtere. Man tok i bruk enkle forholdsregler for å unngå slikt. Det beste var stål. Dette kunne de virkelig ikke utstå og holdt seg langt unna.

En gang i blant kunne man være heldig og støte på reinflokkene til de underjordiske (jeg vet hvordan mytene oppstod, ettersom jeg har sett en del uforklarlige reinflokker oppe på fjellet altfor mange ganger). Da gjaldt det å kaste en kniv, eller noe annet av stål over flokken. På denne måten frigjorde man flokken fra underverdenen, og ble eier av den. Det samme trikset fungerte hvis man møtte på en gufihtár som hadde forvillet seg opp på overflaten. Kastet man en kniv over den underjordiske, ble de frigjort fra underverdenen og ble i stedet et vesen av overflaten.

Det jeg har forklart over er primært det nordsamiske synet på de underjordiske. Det sørsamiske synet var at de underjordiske (saajveh) var noaidenes hjelpere, og kunne egentlig trå til for hvem som helst som trengte det. Det var disse som lærte samene å joike, og det er derfor joiken er ansett som så ufattelig kraftfull. Noaidiene kunne se dem, og beskrev dem som små menneskelignende skapninger – rundt en alen høye, kledd i røde eller blå kofter. De var beskyttere av naturen og lærte opp noaidiene i noaidi-kunsten.

Jeg kan komme tilbake med mer informasjon etterhvert som jeg finner frem det jeg har funnet frem før. Dette er et interessant emne.

Ja dette er kjempe interessant, du må komme med mer hvis du finner noe. Skal tro hva det er dette med stål som de ikke tåler?

[Tjohei]

Åå de underjordiske synes jeg er så spennende. Skulle gjerne ha sett noen hehe, men har aldri det. Og det er vel sagt at det er noen av evnene de har, kan vise seg for oss hvis de selv vil. Før i tiden hadde man stor respekt for de underjordiske. Man skulle ha en bås stående tom i fjøset, slik at huldra hadde en egen bås for sine blåe kyr. Hadde man det, så gikk det godt på gården. Man hadde en egen plass hvor man tømte ut vann fra bøtter, kastet søppel osv. Gjorde man det et annet sted ble de underjordiske sinte, og det gikk dårlig med gården. De satte kors i smør osv som de laget for at ikke huldra skulle ta maten fra dem, masse sånne tradisjoner man hadde for å holde seg på godfot med de underjordiske. Er så mye sagn og historier om dette. Hadde vært artig å høre fra noen som mener å ha sett dem.

Jeg har sett en nøkk Tror jeg da ivertfall... Det var derfor jeg startet denne tråden.

Var han fin?
Er det ikke nøkken som lokker damene til seg?

[Gjest]

Jeg har lært om den samiske tradisjonens underjordiske og kan fortelle litt om det iallefall. På nordsamisk kalles de enten gufihtár eller ulddat, mens de på sørsamisk kalles saajveh. Før man forsøker å forstå noe mer, så må man forstå at fordi den samiske befolkningen var så spredt, var det store variasjoner i troen. Det kunne være helt individuelt hva man ønsket å tro, og hvilke guder man ofret til. Jeg forklarer derfor noen fellestrekk jeg har funnet i min studie av samisk mytologi og sjamanisme.

I den samiske troen fantes det et helt rike under jorden, som speilet riket på overflaten. Her levde og bodde det ulddat, akkurat på samme måte slik menneskene gjorde på overflaten. I noen tilfeller kaltes dette riket for Sáivu (nordsamisk), mens andre ganger er dette navnet på de dødes rike. I det sørsamiske tilfellet var saajveh små vesener som hjalp noaidiene, de samiske sjamanene, med å utføre sine kunster. Det sies også at det var saajveh som lærte samene å joike, mens andre igjen sier at det var ulddat.

Når det gjelder de underjordiske, så var det ikke spørsmål om man trodde på de eller ikke. Det var snakk om erfaringer som stadig gjentok seg. På samme måte som vi tror at vi har naboer, trodde man at de underjordiske eksisterte, dog usynlige og ikke noe man støtte på så ofte. Det blir som naboer i byen man aldri ser snurten av, men hører godt når de spiller høy musikk. Denne relasjonen krevde respekt for hva som tilhørte de underjordiske og boplassene deres, akkurat slik du krever respekt for det som rettmessig er ditt. Boplassene til de underjordiske var hellige steder, og det var forbudt å bosette seg på slike steder. Man kunne dessuten få seg noen uhyggelige overraskelser om man krenket deres boplass, og det var derfor ansett som lite hensiktsmessig å slå leir på trass. Når man kom til et nytt sted og ønsket å slå opp telt, måtte man først spørre pent om lov for ikke å komme i ulage med dem.

Man visste også at disse ikke alltid var helt til å stole på. Når et barn var spesielt umulig og vanskelig å hanskes med, ble det sagt at han/hun var et byttebarn, og var blitt byttet ut av de underjordiske. Menneskebarn var visst svært populære nedi der, ettersom de var lettere å håndtere. Man tok i bruk enkle forholdsregler for å unngå slikt. Det beste var stål. Dette kunne de virkelig ikke utstå og holdt seg langt unna.

En gang i blant kunne man være heldig og støte på reinflokkene til de underjordiske (jeg vet hvordan mytene oppstod, ettersom jeg har sett en del uforklarlige reinflokker oppe på fjellet altfor mange ganger). Da gjaldt det å kaste en kniv, eller noe annet av stål over flokken. På denne måten frigjorde man flokken fra underverdenen, og ble eier av den. Det samme trikset fungerte hvis man møtte på en gufihtár som hadde forvillet seg opp på overflaten. Kastet man en kniv over den underjordiske, ble de frigjort fra underverdenen og ble i stedet et vesen av overflaten.

Det jeg har forklart over er primært det nordsamiske synet på de underjordiske. Det sørsamiske synet var at de underjordiske (saajveh) var noaidenes hjelpere, og kunne egentlig trå til for hvem som helst som trengte det. Det var disse som lærte samene å joike, og det er derfor joiken er ansett som så ufattelig kraftfull. Noaidiene kunne se dem, og beskrev dem som små menneskelignende skapninger – rundt en alen høye, kledd i røde eller blå kofter. De var beskyttere av naturen og lærte opp noaidiene i noaidi-kunsten.

Jeg kan komme tilbake med mer informasjon etterhvert som jeg finner frem det jeg har funnet frem før. Dette er et interessant emne.

Se her ja Takk for infoen. Jeg ser mye likheter her fra andre mytologier og tja, troer

Bl.a har jeg lest om dette i skottland;
Hvis man fikk syke barn så kunne det vere en bytting og da la man ofte barnet ut i skogen i håp om at de underjordiske skulle levere tilbake barnet dems.

Man visste også at disse ikke alltid var helt til å stole på. Når et barn var spesielt umulig og vanskelig å hanskes med, ble det sagt at han/hun var et byttebarn, og var blitt byttet ut av de underjordiske. Menneskebarn var visst svært populære nedi der, ettersom de var lettere å håndtere. Man tok i bruk enkle forholdsregler for å unngå slikt. Det beste var stål. Dette kunne de virkelig ikke utstå og holdt seg langt unna.

Bare kom med mer stoff, jeg takker og bukker

[Gjest]

Åå de underjordiske synes jeg er så spennende. Skulle gjerne ha sett noen hehe, men har aldri det. Og det er vel sagt at det er noen av evnene de har, kan vise seg for oss hvis de selv vil. Før i tiden hadde man stor respekt for de underjordiske. Man skulle ha en bås stående tom i fjøset, slik at huldra hadde en egen bås for sine blåe kyr. Hadde man det, så gikk det godt på gården. Man hadde en egen plass hvor man tømte ut vann fra bøtter, kastet søppel osv. Gjorde man det et annet sted ble de underjordiske sinte, og det gikk dårlig med gården. De satte kors i smør osv som de laget for at ikke huldra skulle ta maten fra dem, masse sånne tradisjoner man hadde for å holde seg på godfot med de underjordiske. Er så mye sagn og historier om dette. Hadde vært artig å høre fra noen som mener å ha sett dem.

Jeg har sett en nøkk Tror jeg da ivertfall... Det var derfor jeg startet denne tråden.

Var han fin?
Er det ikke nøkken som lokker damene til seg?

Jeg var på båttur en gang når jeg var liten.. Plutselig så jeg en vakker kritthvit hest med laaang hvit man og rent hvitt hovskjegg, nesten samme bygning som en islandshest men noe større syns jeg og huske. Han stod på en liten øy langt fra land som besto nesten bare av siv og litt berg. Jeg husker jeg kløp mamma litt i låret og pekte på hesten helt inponert men mamma bare overså det...

Jeg syns jeg har hørt synging i skogen også flere ganger, men jeg er ikke helt overbevist om at det er ekte... Kan liksom bare vere hodet mitt som spiller meg et puss.

Men når jeg er i skogen så syns jeg liksom det ikke er noen god stemning, alle mener at ingen plass er bedre en skogen, her er jeg forsåvidt enig men jeg føler nesten en slags uro enkelte steder, sorg eller sinne kansje marginen er ikke stor mellom de to følelsene. Jeg har aldri vert redd for skogen så det bunner ikke i min egen frykt. Men det forundrer meg ikke om det skulle vere sant, så... hmmm...

[Gjest]

Jeg har lært om den samiske tradisjonens underjordiske og kan fortelle litt om det iallefall. På nordsamisk kalles de enten gufihtár eller ulddat, mens de på sørsamisk kalles saajveh. Før man forsøker å forstå noe mer, så må man forstå at fordi den samiske befolkningen var så spredt, var det store variasjoner i troen. Det kunne være helt individuelt hva man ønsket å tro, og hvilke guder man ofret til. Jeg forklarer derfor noen fellestrekk jeg har funnet i min studie av samisk mytologi og sjamanisme.

I den samiske troen fantes det et helt rike under jorden, som speilet riket på overflaten. Her levde og bodde det ulddat, akkurat på samme måte slik menneskene gjorde på overflaten. I noen tilfeller kaltes dette riket for Sáivu (nordsamisk), mens andre ganger er dette navnet på de dødes rike. I det sørsamiske tilfellet var saajveh små vesener som hjalp noaidiene, de samiske sjamanene, med å utføre sine kunster. Det sies også at det var saajveh som lærte samene å joike, mens andre igjen sier at det var ulddat.

Når det gjelder de underjordiske, så var det ikke spørsmål om man trodde på de eller ikke. Det var snakk om erfaringer som stadig gjentok seg. På samme måte som vi tror at vi har naboer, trodde man at de underjordiske eksisterte, dog usynlige og ikke noe man støtte på så ofte. Det blir som naboer i byen man aldri ser snurten av, men hører godt når de spiller høy musikk. Denne relasjonen krevde respekt for hva som tilhørte de underjordiske og boplassene deres, akkurat slik du krever respekt for det som rettmessig er ditt. Boplassene til de underjordiske var hellige steder, og det var forbudt å bosette seg på slike steder. Man kunne dessuten få seg noen uhyggelige overraskelser om man krenket deres boplass, og det var derfor ansett som lite hensiktsmessig å slå leir på trass. Når man kom til et nytt sted og ønsket å slå opp telt, måtte man først spørre pent om lov for ikke å komme i ulage med dem.

Man visste også at disse ikke alltid var helt til å stole på. Når et barn var spesielt umulig og vanskelig å hanskes med, ble det sagt at han/hun var et byttebarn, og var blitt byttet ut av de underjordiske. Menneskebarn var visst svært populære nedi der, ettersom de var lettere å håndtere. Man tok i bruk enkle forholdsregler for å unngå slikt. Det beste var stål. Dette kunne de virkelig ikke utstå og holdt seg langt unna.

En gang i blant kunne man være heldig og støte på reinflokkene til de underjordiske (jeg vet hvordan mytene oppstod, ettersom jeg har sett en del uforklarlige reinflokker oppe på fjellet altfor mange ganger). Da gjaldt det å kaste en kniv, eller noe annet av stål over flokken. På denne måten frigjorde man flokken fra underverdenen, og ble eier av den. Det samme trikset fungerte hvis man møtte på en gufihtár som hadde forvillet seg opp på overflaten. Kastet man en kniv over den underjordiske, ble de frigjort fra underverdenen og ble i stedet et vesen av overflaten.

Det jeg har forklart over er primært det nordsamiske synet på de underjordiske. Det sørsamiske synet var at de underjordiske (saajveh) var noaidenes hjelpere, og kunne egentlig trå til for hvem som helst som trengte det. Det var disse som lærte samene å joike, og det er derfor joiken er ansett som så ufattelig kraftfull. Noaidiene kunne se dem, og beskrev dem som små menneskelignende skapninger – rundt en alen høye, kledd i røde eller blå kofter. De var beskyttere av naturen og lærte opp noaidiene i noaidi-kunsten.

Jeg kan komme tilbake med mer informasjon etterhvert som jeg finner frem det jeg har funnet frem før. Dette er et interessant emne.

Ja dette er kjempe interessant, du må komme med mer hvis du finner noe. Skal tro hva det er dette med stål som de ikke tåler?

De tåler ikke sølv heller såvidt jeg veit