Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Jeg blir ikke kvitt pappa! og litt til...

[yoppi]

For tre år siden så mistet jeg faren min i en brann. Vi hadde en del uoppgjort oss imellom, eller for å si det sånn så hadde nok han en del uoppgjort her i livet generelt. Han døde ikke som en lykkelig mann, han tok livet sitt.
Jeg både elsket og hatet han på samme tid, og jeg savner han veldig til tider, og det gjør meg veldig trist å tenke på det som skjedde. Det vet han.

I løpet av disse tre årene har jeg forsøkt å få kontakt med han, men har ikke klart det før nå. Og nå som jeg først fikk kontakt så har han blitt ganske så påtrengende, ganske plagsomt egentlig. Han har mye han forsøker å formidle, og en del av det er greit å forstå. Han har iallefall formidlet hvorfor han fortsatt er her og ikke går videre. Han klarer tydeligvis ikke å gi slipp enda hvor mye jeg ber han.
Han er ikke spesielt hyggelig mot meg, og jeg føler hans nærvær ganske så ubehagelig til tider. Det gjør andre som merker han også.

Hvordan får jeg han vekk?

Kanskje det er sånn at han vil fortsette å være her til jeg har sluttet å avvise han og ønske han vekk fordi jeg ikke liker å ha han her? Frem til vi har fått gjort opp oss i mellom og kommet frem til en form for forsåelse og respekt for hverandre?
Jeg tror han ønsker å forklare seg, og få tilgivelse. Og han virker svært utålmodig og irritert fordi jeg fant ut at jeg ikke ville ha noe med han å gjøre likevel, og avviser han istedet.
Og det blir ikke akkurat lettere å ta han inn i kjærligheten når han blir mer og mer ubehagelig..tilgivelse er ikke noe man kan tvinge frem i seg liksom, det må være noe man mener fra hjertet, fullt og helt. Ellers er det lite verdt å si at man tilgir....

Det ville vært lettere for meg å kommunisere, eller involvere følelsene mine for han i sterkere grad om jeg kunne hatt han synlig foran meg. Jeg har sagt til han at jeg er klar for det, men han viser seg ikke. Hvorfor?
Er det noe jeg kan gjøre for å få se han mens vi kommuniserer?
I hva slags form vil han isåfall vise seg, som ung og kjekk i sin beste alder? :mozilla_smile:
Forhåpentlig ikke slik som da han døde...for da kan jeg forstå at han ikke vil vise seg for meg. Jeg har jo sett hjelperen min en gang, og det skremte meg overhodet ikke. Og jeg er ikke redd, så hva er det som hindrer i å kunne se han?

[izabel]

For tre år siden så mistet jeg faren min i en brann. Vi hadde en del uoppgjort oss imellom, eller for å si det sånn så hadde nok han en del uoppgjort her i livet generelt. Han døde ikke som en lykkelig mann, han tok livet sitt.
Jeg både elsket og hatet han på samme tid, og jeg savner han veldig til tider, og det gjør meg veldig trist å tenke på det som skjedde. Det vet han.

I løpet av disse tre årene har jeg forsøkt å få kontakt med han, men har ikke klart det før nå. Og nå som jeg først fikk kontakt så har han blitt ganske så påtrengende, ganske plagsomt egentlig. Han har mye han forsøker å formidle, og en del av det er greit å forstå. Han har iallefall formidlet hvorfor han fortsatt er her og ikke går videre. Han klarer tydeligvis ikke å gi slipp enda hvor mye jeg ber han.
Han er ikke spesielt hyggelig mot meg, og jeg føler hans nærvær ganske så ubehagelig til tider. Det gjør andre som merker han også.

Hvordan får jeg han vekk?

Kanskje det er sånn at han vil fortsette å være her til jeg har sluttet å avvise han og ønske han vekk fordi jeg ikke liker å ha han her? Frem til vi har fått gjort opp oss i mellom og kommet frem til en form for forsåelse og respekt for hverandre?
Jeg tror han ønsker å forklare seg, og få tilgivelse. Og han virker svært utålmodig og irritert fordi jeg fant ut at jeg ikke ville ha noe med han å gjøre likevel, og avviser han istedet.
Og det blir ikke akkurat lettere å ta han inn i kjærligheten når han blir mer og mer ubehagelig..tilgivelse er ikke noe man kan tvinge frem i seg liksom, det må være noe man mener fra hjertet, fullt og helt. Ellers er det lite verdt å si at man tilgir....

Det ville vært lettere for meg å kommunisere, eller involvere følelsene mine for han i sterkere grad om jeg kunne hatt han synlig foran meg. Jeg har sagt til han at jeg er klar for det, men han viser seg ikke. Hvorfor?
Er det noe jeg kan gjøre for å få se han mens vi kommuniserer?
I hva slags form vil han isåfall vise seg, som ung og kjekk i sin beste alder? :mozilla_smile:
Forhåpentlig ikke slik som da han døde...for da kan jeg forstå at han ikke vil vise seg for meg. Jeg har jo sett hjelperen min en gang, og det skremte meg overhodet ikke. Og jeg er ikke redd, så hva er det som hindrer i å kunne se han?

Da jeg mistet min pappa for 17 år siden, var han også plagsom. Det var ting som var uoppgjort i familien. Han forsvant etter en stund.
Du vil gjerne se din pappa mens du kommuniserer med han. Da syntes jeg at du skal meditere litt. Avstemme deg. Da er det lettere å få kontakt. Da vil du sikkert se din pappa mens du kommuniserer med han. Det gjør jeg. Han vil sikkert vise seg i sin beste alder. Det gjør pappa. Han viser seg som en 40-åring. Han døde når han var 60 år, gråhåret og syk. Kanskje du ikke blir kvitt han før du har tilgitt han. Det kan være tøft noen ganger, men hvis man skal komme seg videre, må man tilgi. Jeg har gjort det, selvom oppveksten min var et helvete. Den siste meditasjonen jeg tok, gikk jeg ned en trapp. Nederst i trappa var det en gang med mange dører. Jeg åpnet en og en dør. I hvert av de rommene så jeg vonde minner fra barndommen. Jeg gråt når jeg så det igjen. Vonde minner som var fortrengt. Jeg brandt opp alle rommene. Jeg brandt opp de vonde minnene. Nå har jeg det mye bedre med meg selv. :mozilla_smile:

[Jael]

For tre år siden så mistet jeg faren min i en brann. Vi hadde en del uoppgjort oss imellom, eller for å si det sånn så hadde nok han en del uoppgjort her i livet generelt. Han døde ikke som en lykkelig mann, han tok livet sitt.
Jeg både elsket og hatet han på samme tid, og jeg savner han veldig til tider, og det gjør meg veldig trist å tenke på det som skjedde. Det vet han.

I løpet av disse tre årene har jeg forsøkt å få kontakt med han, men har ikke klart det før nå. Og nå som jeg først fikk kontakt så har han blitt ganske så påtrengende, ganske plagsomt egentlig. Han har mye han forsøker å formidle, og en del av det er greit å forstå. Han har iallefall formidlet hvorfor han fortsatt er her og ikke går videre. Han klarer tydeligvis ikke å gi slipp enda hvor mye jeg ber han.
Han er ikke spesielt hyggelig mot meg, og jeg føler hans nærvær ganske så ubehagelig til tider. Det gjør andre som merker han også.

Hvordan får jeg han vekk?

Kanskje det er sånn at han vil fortsette å være her til jeg har sluttet å avvise han og ønske han vekk fordi jeg ikke liker å ha han her? Frem til vi har fått gjort opp oss i mellom og kommet frem til en form for forsåelse og respekt for hverandre?
Jeg tror han ønsker å forklare seg, og få tilgivelse. Og han virker svært utålmodig og irritert fordi jeg fant ut at jeg ikke ville ha noe med han å gjøre likevel, og avviser han istedet.
Og det blir ikke akkurat lettere å ta han inn i kjærligheten når han blir mer og mer ubehagelig..tilgivelse er ikke noe man kan tvinge frem i seg liksom, det må være noe man mener fra hjertet, fullt og helt. Ellers er det lite verdt å si at man tilgir....

Det ville vært lettere for meg å kommunisere, eller involvere følelsene mine for han i sterkere grad om jeg kunne hatt han synlig foran meg. Jeg har sagt til han at jeg er klar for det, men han viser seg ikke. Hvorfor?
Er det noe jeg kan gjøre for å få se han mens vi kommuniserer?
I hva slags form vil han isåfall vise seg, som ung og kjekk i sin beste alder? :mozilla_smile:
Forhåpentlig ikke slik som da han døde...for da kan jeg forstå at han ikke vil vise seg for meg. Jeg har jo sett hjelperen min en gang, og det skremte meg overhodet ikke. Og jeg er ikke redd, så hva er det som hindrer i å kunne se han?

Dette er ikke din far som kommer, men din underbevissthet som spiller deg et puss, mennesker som vil lure deg eller en demon som vil skade deg.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med noen som kan hjelpe deg, en lege eller psykolog som har taushetsplikt og som ønsker å lytte til det du har å fortelle.

Opplever du vonde ting i forbindelse med gjenferdet, så ta kontakt med en prest eller be til Jesus selv. Han er den eneste som kan overvinne slikt og få det bort. Det er han som har gitt deg hjelperen din, be Jesus om at hjelperen din skal beskytte deg og be om at Jesus skal kaste ut demonen som forfølger deg.

Din far er gått til Gud, og kan verken kontakte deg eller gå igjen. Lev i et håp om at du skal få treffe ham i Himmelriket, sunn og frisk, og der kan dere snakke trygt om det som var vondt.

[yoppi]

Hvis du mener det finnes demoner som kan skade oss..er det ikke like sannsynlig at det faktisk finnes gjenferd? hva med de som ifølge bibelen har levd hele sitt liv i synd, og aldri gått til jesus for å be om tilgivelse..? mener du at de også kommer til gud sånn helt uten videre?

vel, ingen psykologer eller psykiatere har funnet noe galt med meg hittil
jeg har til og med papirer på at jeg er helt frisk..hehe..ikke verst bare det
og jeg har forøvrig fått bearbeidet det vonde som har skjedd, men det er ikke dermed sagt at det er så lett å finne frem nok kjærlighet i seg til å tilgi riktig alt..det er en vanskelig greie det med tilgivelse innimellom, det skal jo menes fra hjertet, derfor er det ikke noe jeg tar lett på..det skal føles, ikke bare være ord.
jeg har vel gått videre, eller iallefall gått et godt stykke, men det har ikke pappa..!
jeg skal forsøke det du gjorde, og se om det kan funke for meg også, takk for at du ville dele. Det med trappa var jo en god ide, så kan jeg åpne dørene og se om det fortsatt finnes noen rom som ikke er tømt og brent enda. Man vet aldri..mange ting kan jo sitte langt inne i bakhodet et sted og man tror seg ferdig med det. Så får vi se
skal bli spennende å se om jeg får til noen fremskritt i kommunikasjonen

[Jael]

Hvis du mener det finnes demoner som kan skade oss..er det ikke like sannsynlig at det faktisk finnes gjenferd?

Nei, det finnes ikke gjenferd. Det vi tror er gjenferd, er onde ånder som forkler seg som gjenferd for å skremme oss og drive oss bort fra det som er godt for oss. Demonene vil kun en ting: Ødelegge oss mennesker og hindre at vi får ha det godt.

hva med de som ifølge bibelen har levd hele sitt liv i synd, og aldri gått til jesus for å be om tilgivelse..? mener du at de også kommer til gud sånn helt uten videre?

Bare den som vil komme til Gud går til Gud. Gud respekterer våre ønsker fullt ut. Heldigvis er det Gud som kjenner hver enkelt person, han leser tankene våre og kjenner følelsene våre, han vet grunnene til hvorfor vi sier og gjør det vi gjør... Han er allvitende og derfor den beste til å se hva vi selv ønsker.

Mennesker kan ikke kjenne hverandre på denne måten. Vi kan ikke lese hverandres tanker eller følelser. Vi vet ingenting om hverandre. Derfor skal vi alltid tro det beste om hverandre, og ha tillit til at Gud vet alt om hver enkelt.

vel, ingen psykologer eller psykiatere har funnet noe galt med meg hittil
jeg har til og med papirer på at jeg er helt frisk..hehe..ikke verst bare det

Hehe, jeg mente ikke at du var psykisk syk eller noe. Jeg tenkte bare at det er godt å få pratet med noen du kan stole på - som altså har taushetsplikt, og noen som kan hjelpe deg til å få bearbeidet det du tenker og opplever på en god måte.

og jeg har forøvrig fått bearbeidet det vonde som har skjedd, men det er ikke dermed sagt at det er så lett å finne frem nok kjærlighet i seg til å tilgi riktig alt..det er en vanskelig greie det med tilgivelse innimellom, det skal jo menes fra hjertet, derfor er det ikke noe jeg tar lett på..det skal føles, ikke bare være ord.

Det synes jeg er fornuftig av deg. Men kanskje skal vi ikke være så sikre på at alt er bearbeidet en gang for alle... En slik opplevelse setter spor etter seg likevel, nye ting vil komme, reaksjoner, tanker... Eller ønsket om tilgivelse som du snakker om... Kanskje ville det vært godt å snakke med noen som har peiling på tilgivelse ... En prest er utdannet til å hjelpe mennesker slik, for eksempel.

jeg har vel gått videre, eller iallefall gått et godt stykke, men det har ikke pappa..!

Faren din har fått fred.
Ta vare på deg selv, gå det lille stykke du har igjen, grip en hånd og la noen gå med deg... Snakk om det som er vanskelig, om tilgivelsen du søker, men ikke klarer ennå... Snakk med et menneske ansikt til ansikt ...

jeg skal forsøke det du gjorde, og se om det kan funke for meg også, takk for at du ville dele. Det med trappa var jo en god ide, så kan jeg åpne dørene og se om det fortsatt finnes noen rom som ikke er tømt og brent enda. Man vet aldri..mange ting kan jo sitte langt inne i bakhodet et sted og man tror seg ferdig med det. Så får vi se
skal bli spennende å se om jeg får til noen fremskritt i kommunikasjonen

Du vil ikke få kontakt med din far, han har fred. Søk heller kontakt med deg selv, med ditt indre. Det er her du finner rommet som ikke er tømt ...

Du er i mine tanker, ønsker deg alt godt.

[Metodisten]

For tre år siden så mistet jeg faren min i en brann. Vi hadde en del uoppgjort oss imellom, eller for å si det sånn så hadde nok han en del uoppgjort her i livet generelt. Han døde ikke som en lykkelig mann, han tok livet sitt.
Jeg både elsket og hatet han på samme tid, og jeg savner han veldig til tider, og det gjør meg veldig trist å tenke på det som skjedde. Det vet han.

I løpet av disse tre årene har jeg forsøkt å få kontakt med han, men har ikke klart det før nå. Og nå som jeg først fikk kontakt så har han blitt ganske så påtrengende, ganske plagsomt egentlig. Han har mye han forsøker å formidle, og en del av det er greit å forstå. Han har iallefall formidlet hvorfor han fortsatt er her og ikke går videre. Han klarer tydeligvis ikke å gi slipp enda hvor mye jeg ber han.
Han er ikke spesielt hyggelig mot meg, og jeg føler hans nærvær ganske så ubehagelig til tider. Det gjør andre som merker han også.

Hvordan får jeg han vekk?

Kanskje det er sånn at han vil fortsette å være her til jeg har sluttet å avvise han og ønske han vekk fordi jeg ikke liker å ha han her? Frem til vi har fått gjort opp oss i mellom og kommet frem til en form for forsåelse og respekt for hverandre?
Jeg tror han ønsker å forklare seg, og få tilgivelse. Og han virker svært utålmodig og irritert fordi jeg fant ut at jeg ikke ville ha noe med han å gjøre likevel, og avviser han istedet.
Og det blir ikke akkurat lettere å ta han inn i kjærligheten når han blir mer og mer ubehagelig..tilgivelse er ikke noe man kan tvinge frem i seg liksom, det må være noe man mener fra hjertet, fullt og helt. Ellers er det lite verdt å si at man tilgir....

Det ville vært lettere for meg å kommunisere, eller involvere følelsene mine for han i sterkere grad om jeg kunne hatt han synlig foran meg. Jeg har sagt til han at jeg er klar for det, men han viser seg ikke. Hvorfor?
Er det noe jeg kan gjøre for å få se han mens vi kommuniserer?
I hva slags form vil han isåfall vise seg, som ung og kjekk i sin beste alder? :mozilla_smile:
Forhåpentlig ikke slik som da han døde...for da kan jeg forstå at han ikke vil vise seg for meg. Jeg har jo sett hjelperen min en gang, og det skremte meg overhodet ikke. Og jeg er ikke redd, så hva er det som hindrer i å kunne se han?

Dette er ikke din far som kommer, men din underbevissthet som spiller deg et puss, mennesker som vil lure deg eller en demon som vil skade deg.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med noen som kan hjelpe deg, en lege eller psykolog som har taushetsplikt og som ønsker å lytte til det du har å fortelle.

Opplever du vonde ting i forbindelse med gjenferdet, så ta kontakt med en prest eller be til Jesus selv. Han er den eneste som kan overvinne slikt og få det bort. Det er han som har gitt deg hjelperen din, be Jesus om at hjelperen din skal beskytte deg og be om at Jesus skal kaste ut demonen som forfølger deg.

Din far er gått til Gud, og kan verken kontakte deg eller gå igjen. Lev i et håp om at du skal få treffe ham i Himmelriket, sunn og frisk, og der kan dere snakke trygt om det som var vondt.

Halleluja.
Dette er din tro, og ikke noe du vet noe konklusivt om.

[Jael]

Halleluja.
Dette er din tro, og ikke noe du vet noe konklusivt om.

Det finnes ikke noe slikt som gjenferd, enkelt og greit. De døde er i Guds varetekt og kan ikke skade oss, de kan ikke kontakte oss og de kan ikke komme tilbake.

Det som du opplever som gjenferd er demoner. De ler av deg når de klarer å lure deg, og jubler når de får kontroll over ditt liv fordi du søker kontakt med dem (eller "gjenferdet" som de har lurt deg til å tro at de er)...

[Metodisten]

Halleluja.
Dette er din tro, og ikke noe du vet noe konklusivt om.

Det finnes ikke noe slikt som gjenferd, enkelt og greit. De døde er i Guds varetekt og kan ikke skade oss, de kan ikke kontakte oss og de kan ikke komme tilbake.

Det som du opplever som gjenferd er demoner. De ler av deg når de klarer å lure deg, og jubler når de får kontroll over ditt liv fordi du søker kontakt med dem (eller "gjenferdet" som de har lurt deg til å tro at de er)...

Vil gjerne ha en kopi av fasiten din.

Det er flere rapporter over tidene som peker på att det er ett hitils uoppklart fenomen vi til nå kaller gjenferd, en att det ikke er det.
Demoner derimot, er ett bibelsk konsept som det finnes ekstremt få rapporter om annet enn i de kretser som forutinntatt tror på dem. Som f.eks den katolske kirke., og de som finnes kan likesågodt da tolkes som...akkurat...aggresive ånder som likesågodt kan ha sitt opphav i det samme som gjenferd.

Men som sagt, jeg vil gjerne se fasiten din.

[Jael]

Vil gjerne ha en kopi av fasiten din.

Du kan fint finne den på biblioteket eller på nettet hvis du ikke har den allerede. Den heter bibelen

Det er flere rapporter over tidene som peker på att det er ett hitils uoppklart fenomen vi til nå kaller gjenferd, en att det ikke er det.

Det kan det godt finnes for min del, men faktum er at dette er menneskers verk eller demoners verk.

Demoner derimot, er ett bibelsk konsept som det finnes ekstremt få rapporter om annet enn i de kretser som forutinntatt tror på dem. Som f.eks den katolske kirke., og de som finnes kan likesågodt da tolkes som...akkurat...aggresive ånder som likesågodt kan ha sitt opphav i det samme som gjenferd.

Jeg sier at det du tror er gjenferd, er forkledde demoner.
Hva vinner demoner på å opptre slik de er? Lite. Derimot har de større sjanse for å kunne skade deg ved å lure deg til å tro at de er noe mer ufarlig.

Gjenferd finnes ikke. Døde kan ikke komme tilbake som spøkelser eller andre ting.
Det er kun onde ånder som forsøker å skade deg, derfor bør du holde deg unna.

Men som sagt, jeg vil gjerne se fasiten din.

Se hva Lyset avslører når du lar det stråle i livet ditt.
Se at Lyset jager alt mørke bort.
Søk Lyset, ikke mørket.

[Mariann66]

Halleluja.
Dette er din tro, og ikke noe du vet noe konklusivt om.

Det finnes ikke noe slikt som gjenferd, enkelt og greit. De døde er i Guds varetekt og kan ikke skade oss, de kan ikke kontakte oss og de kan ikke komme tilbake.

Det som du opplever som gjenferd er demoner. De ler av deg når de klarer å lure deg, og jubler når de får kontroll over ditt liv fordi du søker kontakt med dem (eller "gjenferdet" som de har lurt deg til å tro at de er)...

Er du på bærtur i krattet?

[Jael]

Er du på bærtur i krattet?

Den som tror på gjenferd blir grundig lurt, enten av sin egen fantasi, av mennesker som vil lure eller utnytte en, eller av onde ånder som vil skade en.

Døde kan ikke gjenoppstå som gjenferd. De er i Guds varetekt.

[izabel]

Han er på bærtur, ingen tvil om det

[Konto avsluttet]

Er du på bærtur i krattet?

Den som tror på gjenferd blir grundig lurt, enten av sin egen fantasi, av mennesker som vil lure eller utnytte en, eller av onde ånder som vil skade en.

Døde kan ikke gjenoppstå som gjenferd. De er i Guds varetekt.

Ser ut som du er blitt grundig lurt ihvertfall, yeah, LÆTtIS, wohoooo '
Burde fått igjen skole penga dine, you got lurt.

[Mariann66]

Er du på bærtur i krattet?

Den som tror på gjenferd blir grundig lurt, enten av sin egen fantasi, av mennesker som vil lure eller utnytte en, eller av onde ånder som vil skade en.

Døde kan ikke gjenoppstå som gjenferd. De er i Guds varetekt.

[Jael]

Han er på bærtur, ingen tvil om det

Den som er på bærtur er den som forsøker å kontakte døde og attpåtil tror at dødelige mennesker kan ha noen kontroll og makt over dem...

"Gjenferdene" er enten projeksjoner av vår egen fantasi, menneskers lureri eller demoners lumske angrep.

Det finnes bare ett forsvar mot sistnevnte... Den som har seiret over det onde. Jesus.