Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Sjelen føler sorg/lengsel, hvor normalt?

[ullkopa]

Jeg vet ikke hvor dette skal postet, men prøver her. Jeg vet ikke om jeg er gal, eller hva det nå er, men jeg må bare få ut litt av mine tanker og følelser. Saken er den at jeg til tider føler lengsel. Jeg kan titte ut glaset og følelsen av lengsel mot å reise hjem kommer frem. Hjem i denne forstand er i himmelen, eller der sjelen hører hjemme. Jeg blir grepet av en slags indre sorg/tristhet over at det er lenge til jeg skal få komme "hjem". Og at jeg må være på jorden i mange år fremover. Jeg er bare 24 år..
Selv om jeg ønsker meg hjem, så er jeg ikke ulykkelig i menneskelig forstand.... Det er ikke slik at jeg ønsker å ta selvmord.. Jeg har ingen grunn til å skulle ønske å dø, har god utdannelse, er frisk, ordnet økonomi, ect. Så det er liksom ikke det at livet er jævlig, men det er et eller annet savn med det å komme over på den andre siden.Og dette savnet gjør meg på en måte litt trist, eller nedstemt..Jeg har ikke mistet noen nære personer heller..

Uansett, jeg har ingen planer om å " dø", med vilje, det føler jeg at ikke er meningen heller. Men jeg tenker kanskje at det er ment at jeg bare skal føle dette savnet i dette livet. Og jeg har vel kanskje begynt å akseptere at det bare må være slik..

Er det normalt å føle slike ting som jeg gjør? Er det at jeg egentlig bare er deprimert? Får man ikke heller da selvmordstanker over at dagene på jorda er noe en vil bort i fra? Det er ikke slik at jeg vil bort fra det jeg har nå, men savnet og lengselen har jeg fortsatt.

Dere skjønner sikkert at dette er noe jeg må holde for meg selv...Jeg ser selv for meg hvordan jeg ville reagert om noen andre kom å fortalte noe lignende til meg. Da hadde jeg tenkt " psykiatrien next"....

Er det noen som har noen tanker omkring dette? Noen i samme bås? Hva kommer slike tanker fra?

[alno]

Får jeg lov å synse rundt din lengsel?

Du sier du ikke har grunn til å klage; med god helse, god økonomi og god utdannelse. Tenk hvor mange som kunne tenkt seg å være i dine sko!

Men den lengselen, som du likevel har, kan det være en lengser etter mer "åndelig" føde? Kanskje du føler du trenger en høyere mening med livet, på en måte, siden du har lykkes på det menneskelige plan. Hørt om mange som trodde at penger var veien til lykke, men bare fant ut det motsatte. Uten at jeg med dette sier at det er det som har skapt denne lengselen, men det kan være medvirkende, spesielt hvis du på forhånd hadde forventninger til at alt ville være bra når du nådde den "plassen i livet" som du er nå.

Du sier hjem til himmelen, at du kjenner lengsel mot det. For meg høres det ut som lengsel for å få benyttet urealisert potensiale som du har. Som kan være latent, at du ikke vet om det ennå. Men tankene dine har rørt ved dette.

Gal er du langt ifra, det trenger du ikke bekymre deg for. Har forståelse for at du har det tøft. Hvor ofte har du disse følelsene og tankene? Hver gang du er alene? Når du også er sammen med folk? Når du legger deg om kvelden?

[zind]

Vi har faktisk hatt en veldig lik tråd som dette oppe en gang, og du er ikke den eneste som har denne følelsen. I forrige tråd som omhandlet dette ble det stilt spørsmål om denne lengselen var en naturlig del av sjelen og om alle kanskje følte denne lengselen i større eller mindre grad.

Jeg får denne følelsen spesielt når jeg kikker på stjernehimmelen, da jeg ofte stiller spørsmålet om hva det er jeg lengter etter å forenes med. Og man kan jo godt tenke at man tenker slik fordi man ikke føler seg komplett som menneske, og det er sikkert tilfeller av det også... Men, det er jo litt rart med oss mennesker, for vi går jo igjennom livet alene. Aldri har noen opplevd å være meg eller tenke mine tanker. Jeg kan jo heller aldri forstå hvordan det er å være en annen enn meg selv. Det i seg selv gjør vel kanskje at vi alltid vil ha en lengsel etter å bli sett, en lengsel etter og et håp om at dette er midlertidig, og at dette er et "fengsel" vi bryter ut av når kroppen dør og vi ikke lenger er bundet av 3 dimensjoner...?

Og hvis det ikke finnes noe etter døden, så la oss håpe at evolusjonen gjør det slik at mennesket utvikler seg til å bli mer empatisk og at vi med tiden vil lære å lese hverandres sinnstilstander bedre.

[Meum]

Den lengsel du beskriver virker som en lengsel etter å forene kropp og sjel til en helhet. Beskrevet mer psykologisk: Å integrere ditt indre barn i din voksne personlighet. Jeg tror du vil ha stor nytte av å studere boken "Som å komme hjem" av John Bradshaw.

[marikken]

Himmelske samtaler er også å annbefale:)

[Deep Space]

Tar jeg ikke fullstendig feil, så har du opplevd noe son du føler er veldig veldig trist og leit.....kanskje for lenge siden?
Uansett, prøv å se opp og frem.. ikke grav deg ner i dine egne negative følelser. Du har godt av å komme deg på topp igjen ;-)
Prøv å tenk positivt. Prøv å se de gode tingene i livet. Vet det er hardt hvis du er "der nede..." men prøv.. Been there..........

Stor klem fra meg :mozilla_wink: