Fakta, teori & skepsis ⇒ uten håp...

[ludoburgero]

Det er rett og slett en tradisjon å fundere over meningen med livet,
om man har et liv (eller en tilstand) etter døden,
er man bevisst i det hele tatt eller råtner man bare vekk?
Synene, meningene, spørsmålene og troen er svært splittet,
men også mange ser det logiske, det trøstende, det spennende,
det trossende, og hva enn det er de søker eller som faller for deres føtter.

En ting er ihvertfall sikkert:
vi vet ikke hva som skjer.

En annen ting er sikkert:
en av meningene er å nyte livet mens en har det.
Det er kun 80 år, det er et lite pust i evighetens vind,
det er en liten pause fra den store evigheten.

Å frykte døden er som å være litt spent første skoledag.
Man vet ikke hvordan det blir, men man må gjennom det.
Bortsett fra at du ikke hadde trengt å gått første skoledag.
Men det gjorde jo de fleste av oss.

Pluss at det er ikke sikkert du har en kjip lærer som hater deg heller? ;p

[Dr. Doktor]

Hvis dødsangsten blir for ille så kan du jo bare ta livet ditt.

Dok....jeg hadde begynt å få så stor respekt for din innsikt, du som er så god på psykoanalyse....hva har skjedd??

Jeg synes da det var et passende svar til en som undertegner med: "Mvh. håpløs". Da kan han vel bare gi opp og dø da. Paradoksalt nok er det jo det han er redd for. Veldig praktisk.
Som du sier så hjelper det ikke å få det svaret han ønsker seg. Det er som å si til en hypokonder at han har fått en vaksine som gjør at han aldri kan bli syk.
Å være klar over at man skal dø er en del av det å være menneske. Det er en del av livet. De fleste klarer å bære dette ansvaret. Jeg lurer på hva han egentlig er redd for.

Neste gang skal jeg prøve å gi et svar som gjør at jeg holder på respekten din..

[Hecate]

Den har du.

[ludoburgero]

Jeg lurer på hva han egentlig er redd for.

Sannsynligvis det ukjente ved å dø, siden han aldri har gjort det før.

Som regel er vi redd det vi har hatt enten:
-dårlig erfaring med
eller
-det som er ukjent for oss

Å være redd det ukjente er like naturlig som det å søke det ukjente i "uredd modus".
Alle er redd noe ukjent, alle kan få følelsen av frykt når de vet de må gjennom noe de aldri har vært borti. Det er bare i de gitte situasjoner at noen takler det bedre enn andre. Enten av psykologiske faktorer som fortrengning eller det tvert motsatte åpenhet, eller at de rett og slett bare humørstyrt (eller andre faktorer som spiller inn der og da) enten henfaller til frykten eller tvert motsatt trygghet.

Så i en gitt situasjon som dette - døden - er det for meg veldig naturlig å reagere med frykt eller angst. Spesielt fordi vi som mennesker vet at det er slutten på livet.
Og livet har de fleste (forhåpentligvis) kjært. Dette skaper mer frykt når døden skal være slutten. Og de fleste av oss er logisk anlagte, i det minste nok til å skjønne at et eple råtner når det ligger for lenge. Når vi da ser rynker på kroppen vår, at vi stadig vekk svikter mer både fysisk og psykisk med årene (i forskjellige grader) og vi attpåtil vet at det bare ligger beinrester igjen i graven etterhvert som vi er døde... ja, da er det ihvertfall soleklart at mange tror det ikke er noe etter døden og dermed blir ekstra redde med tanken på at alt vi opplever er "forgjeves". Spesielt når det er så mye vi kan "ta vare på" med tanke på lagring av bilder (også før den digitale revolusjonen) og lyder og annet som er. Rester av de liv som en gang var.

Mest sannsynlig er det ikke noe etter døden.
Men det vet vi bare ikke.
For alt vi vet er døden en avslutning på livet hvor alt blir
"som før du ble født, og det husker du jo ingenting av fordi du ikke eksisterte".
Mange tror på andre alternativ og står dermed likestilt som de som tror døden er slutten. Nettopp fordi det er klin umulig å vite. Vi har nær-døden-opplevelser, men vi vet ikke om dette er hallusinasjoner. Og om det enn ikke skulle være det, siden de tilsynelatende har mange likhetstrekk fra de forskjellige individer som har opplevd det, så JAVEL?
Hva om det finnes noe i det øyeblikket du dør (at livet passerer revy, etc.) men at det er det siste, og så er det bare slutt? Det vet vi heller ikke.

All denne uvitenheten rundt døden gjør meg ikke trygg,
heller ikke spesielt utrygg. Jeg er ikke så redd for å dø,
men jeg vil det ikke. Kanskje jeg vil det en dag?
Det håper jeg faktisk, at jeg vil det når tiden er inne.

I mellomtiden har vi helt andre ting å tenke på.
Livet, for eksempel, fremfor døden! ;P

Bare synd noen har dødsangst. Og jeg skjønner dem for det.

Paradokser finnes i enhver ærlig situasjon.
Paradokser er bare en indikasjon på altomfattelse.

[Dr. Doktor]

Jeg lurer på hva han egentlig er redd for.

Sannsynligvis det ukjente ved å dø, siden han aldri har gjort det før.

Fantastisk. Jeg har aldri levd et helt liv før heller.

[ludoburgero]

Fantastisk. Jeg har aldri levd et helt liv før heller.

Ikke helt til idag engang?