Fakta, teori & skepsis ⇒ uten håp...

[svirrum]

hei alle sammen.
kom over paranormal.no og tenkte jeg kunne forhøre meg litt hær.
Jeg er en 24 år gammel gutt som lever et helt normalt liv.
vet ikke hvor jeg skal starte men kan vel egentlig si at jeg er helt uten "håp"
som liten så trodde jeg på "gud" og ett liv etter døden. men da som årene gikk så forsvant troen min...
den dag i dag tror jeg at vi er en del av evolusjonen og er høyt utviklet i forhold til andre skapninger på joden og at det er VI som har skapt gud...
jeg sliter med "døds-angst"
når jeg legger meg så frykter jeg for å ikke se neste dag.
har utviklet en stor frykt for det pga at jeg tror at døden vil være akkurat slik som da jeg ikke levde.
alt er bare helt svart...
absolut ingenting.
ingen form for eksistens eller bevisst på noen som helst måte.
har problemer med å akseptere at vi alle skal under torva en dag.
så jeg leter etter svar på hva som skjuler seg bak våre hjerteslag.
men det er vel det vi alle gjør?
som 16 åring så ble jeg med å prøvde spiritisme med noen venner.
jeg trodde ikke noe serlig på det, men det funket til de grader!!!
men jeg spør meg selv den dag om hva som skjedde den kvelden, og leter etter en naturlig forklaring.
men jeg tror fortsjatt ikke at vi kommer til en bedre plass når vi dør.
dere skjønner kansje at jeg leter etter bevis, og ikke bare krysse fingrene og håpe på at livet bare er en del av en reise...
dere som er her inne har vel sikkert stor tro på at dere vil fortsjette til en plass når dere dør?
dere har vel opplevd noe som får dere til å tro det?
det er ganske tungt å leve når jeg ikke har noe håp...
ja,rett og slett å leve i frykt!
håper dere skjønner problemet mitt og kansje dere kan gi meg en pekepinne som hjelper meg.

Mvh "håpløs"

[Qwizleiz]

Hei du.

Å ikke ha håp er en tilværelse som ikke kan fortsette så lang tid. Det vil få alvorlige konsekvenser. Du er nok ikke helt uten håp allikevel, da jeg nok har sett verre kasuser enn ditt, og det har endt godt.

Nåvel, for å si tingene rett ut her med en gang:
Paranormal.no er ikke et forum du går til for å finne bevis (som du sier det) men heller et forum der du kan finne andre søkende sjeler (og noen andre) som kan gi hverandre trøst i skumle farvann..

Ta kontakt (jeg vet du syns du har gjor noe her allerede, men allikevel) med en psykolog gjennom din lege.

Det videre er opp til forsynet. Det er alltid håp, det er en sannhet uansett!

Lykke til, og vær forsiktig med å stole på lettvinte løsninger her inne. :mozilla_smile:

[magnolia - sluttet]

Forstår at svirrum sliter her, og har gjort det i mange år. Synes det er trist, og dette har åpenbart preget store deler av din hverdag. Jeg tenker at det har sin grunn for at du er der du er nå.
I alle disse årene siden du mistet din barnetro, har du ubevisst bygget opp massive negative energier, både i deg selv og rundt deg. Jeg tror kanskje du har kjørt deg fast, og selv om du mener det er håpløst, så behøver det ikke forbli slik. Det er ditt valg, ikke glem det. Trenger du hjelp, noe jeg tror du gjør, synes jeg du skal oppsøke hjelp.

Livet er aldri enkelt for noen og enhver, og når man tenker tilbake på det, vil man legge merke til at det stort sett har gått bra. Det er likevel i "øyeblikket" man lever og sliter, og det er ingen trøst for deg at andre sier at det er flere som har det vanskelig.

Disse negative tankene dine kan gjøre at du distanserer deg fra andre. Dette er også ofte ubevisst, og du "pakker" deg selv inn i gråpapir. Du leter konstant etter bevis, og tror ikke på noe. Jeg undres på hva som er årsaken bak det. Jeg undres på hvordan ditt liv har vært opp gjennom årene, og jeg forsøker vel å se bakenfor ditt ytre. Men dette er mine tanker, og jeg gjenkjenner "muren" du har pansret deg bak.

Hva om du forsøker å akseptere at ikke alt kan bevises , at ikke alt er logisk. Sannsynligvis har du forsøkt, men ikke funnet roen med det. Har du forsøkt å sette tingene inn i et større perspektiv? Et perspektiv som går langt utover dine egne mentale grenser? Ikke noe lett det! Sannsynligvis er det meningsløst for deg, fordi du ubevisst leter etter noe håndfast og begripelig bevis.

Det er utrolig mange skjebner rundt om på denne kloden, men jeg tror på at de aller fleste mennesker klarer å overkomme selv de største hindringer med eller uten hjelp. Jeg tror at det for din del, er deg selv som er den største hindringen for din egen mulighet for å komme videre. At man kan ha det vanskelig, er en ting. At man blir stående fast i sine egne negative energier, er værre. Det kan i noen tilfeller gi et tragisk utfall.

Jeg oppfordrer deg til å søke hjelp utenfor deg selv. Du har sannsynligvis vanskelig for å stole på andre, men du må likevel forsøke. Stoler du på deg selv? Jeg tror vi alle, på en eller annen måte, er knyttet til hverandre og alle andre livsformer på vår klode. Når du bygger opp slike massive negative nergier, vil dette også påvirke andre rundt deg og dine omgivelser. Ut fra ditt innlegg, har du et svært tyngende sinn som du sliter med i din tilværelse.

Åpne ditt sinn! Tenk på din barnetro. Kanskje du finner noe der som du blir glad for, som kan gi deg oppmuntring i din hverdag. Du er en søkende og plaget sjel som ikke kan finne tilfredsstillelse og ro. Selv om du finner din tilværelse vanskelig, så tror jeg på at det faktisk er mulig å gjøre noe med det, men det er du selv som må ville det. Det er du som må ta tak i det. Du må forsøke å bevege deg videre, komme deg opp av hengemyren du er i nå. Du vil nok ha behov for hjelp, og det synes jeg du skal ta i mot, men det viktigste er at det er ditt valg.

Du er ung og har et helt liv foran deg! Du ønsker ikke å ha det slik resten av livet. Tørr å bevege deg utenfor det panser du så omhyggelig har bygget opp. Det er et liv utenfor som du kunne ta i mot med åpne armer. Lytt til hva dine medmennesker forteller deg. Du lærer mye av det, og du vil få mange a-ha opplevelser. Det er en utømmelig kilde til videreutvikling og ny lærdom.

Du sier også at du nå tror det er vi mennesker som har skapt Gud. Kanskje har du noe rett i dette, men hva er egentlig Gud? Trenger det nødvendigvis å være det som står i bibelen, og som mange små barn lærer? Jeg personlig tror at Gud er i og rundt oss alle. For meg er ikke Gud nødvendigvis slik som bibelen fremstiller ham. Jeg tror og føler mer på en mektig kraft som er i oss alle, og i alle levende vesener. Mennesket i seg selv er et mektig vesen, og vi besitter energier som alle ting blir påvirket av. Dette være seg medmennesker, dyr, planter og vår klode i seg selv.

Jeg sier til deg som jeg har sagt til andre; åpne ditt sinn og søk i deg selv. Der ligger kraften og viljen til å foreta endringer. Du er din egen herre, og kan gjøre hva du vil. Du bestemmer om du skal bruke dine egne energier til beste for deg og dine omgivelser. Jeg anbefaler det siste. Det kan være grusomt mens det pågår, men desto mer mener jeg du vil få det tilbake i form av kjærlighet(den altomfattende sterke og positive energien), livsglede og helende utvikling av deg selv.

Det handler om å gjøre valg, det handler om hvilket valg du bestemmer deg for å gjennomføre. Du trenger slett ikke å bry deg om hva jeg her har krevet, men jeg håper likevel at du vil finne noe fornuftigt i dette.

Be til den allmektige kraften, hvordan du mener den skal være for deg, har ikke betydning så lenge du tenker at det er positivt og nødvendig. Dypt i deg selv er det en liten gutt som har sin barnetro. Forsøk å let frem denne igjen. Fokuser på hverdagens små ubetydlige ting. Forsøk å legge merke til hva som gjør deg bra og sortèr ut det som ikke er bra for deg. Det er jo ikke slik at man av den grunn vil få et sorgløst liv. Det ligger lærdom i det å kjenne på sjelelig smerte.

Ung som du er,vil det være mange skjær i sjøen fremover, men du velger å ta det med deg og få noe godt ut av det likevel, for det er mulig. I alt det vanskelige du opplever, tenker jeg at det likevel er noe som er bra! Finn frem til det, og ta det med deg på livets vei. Jeg vil tenke gode tanker for deg, men ikke glem å gjøre det mot deg selv også!

[storms]

Hei,


Alle trenger tro. Tro er essensielt. Jeg er ateist, og har aldri hatt det bedre enn etter at jeg fant den troen, for ja, det er en tro det å ikke tro på noe. Vel, nå er det ikke helt sant. For jeg tror på det gode i mennesket.

I likhet med deg søker jeg forståelse for det "paranormale", men det er ut av en nysgjerrighet, ikke for å bekrefte at den endelige dag bare er en ny stasjon langs en evigvarende togskinne.

I have come to terms with.... er vel en mye brukt frase. Men jeg har kommet til den slutning og private forståelse at livet er nå. Det er nå det skjer, og da har jeg faktisk ikke tid til å tenke på den endelig dag.

Om du har rotet deg inn i negative energier, om du har et usunt kosthold, eller om du har depresjoner osv aner ikke jeg, men jeg er sikker når jeg sier at tanken er mektig. Og at av og til ligger løsninger ikke i å bekjempe problemet, men å forstå og akseptere det.

Uansett, så ønsker jeg deg lykke til.


Og ja, jeg tror nok helt sikkert at du vil sovne til langt bedre tanker i fremtiden

StormS;)

[ludoburgero]

Sånn sett tror vi alle på noe.
Vi kan velge å ikke tro på noe, men det blir erstattet enten vi vil det eller ei, med en annen tro. Mange tror de vet noe. Å vite er virtuelt, ettersom alt endrer seg med tiden. Alt er i konstant forandring, det er bare snakk om i hvilken grad.

Troen på seg selv er det viktigste vi har i livet.
Tro på deg selv og de du er glad i, så både er du til nytte for at du selv skal lykkes og at dine nærmeste skal det, og sammen vil vi alle få det bra med slik innstilling.

[Metodisten]

Svirrum da.
Det må være noe med det mest meningsløse som finnes og leve i frykt?
Jeg for min del trenger ikke noe og tro på selv om mange sikkert vil si det.
Jeg hadde en lang karriære i millitæret og har vert i andre land i det anående. Jeg har sett død og lemmlestelse, og om jeg selv har plantet en kule i andre vil jeg ikke snakke om her.
Jeg var ateist og ikke redd for å dø. I fritiden drev jeg med ekstremsport.
Min innstilling var :
Om det er noe etter døden vil en jo tidsnok få vite det.
Om det ikke er det, vil en ikke rekke og bekymre seg over det.

Så begynte jeg og erfare ting.
Jeg oppsøkte dem aldri, men det skjedde ting som tvang meg til å revidere min oppfattning.
En gang brukte min søster ett medium. Jeg ristet på hode og sa hun var blitt gal.
Det utenlandske mediumet kom med en masse informasjon det helt umulig kunne ha hatt tilgang til.
Nære, nærmest hemmelige familiegreier. I tre timer var hun hos oss og lekset ut av seg. Allt stemte, og hun tok for seg hele slekten og det som var. De som lever nå, og de som har levd før.Familierelasjoner ,navn, og hva de enkelte hadde gjort og så ut, hva de hadde ment/sagt ...ja, you name it. Det var en spore til og se litt nærmere på om det er noe etter døden.
Jo mere jeg gravde og leste, og hørte fra andres erfaringer, jo mere ble svaret ja.

Andre trenger ikke dele mine konklusjoner, men jeg "vet" att det er noe bortenfor døden.
DU er sjelen din først og fremst. Den kan ikke dø. Kroppen er ett hylster som tilater deg og leve i denne del av virkeligheten. Det må du for noen har sendt deg hit.
De har de gjort av en hensikt. Jeg har fått revidert min innsikt og skyter verken folk eller jakter på dyr lengre.
Så må andre ha sin mening selvfølgelig.

[Amfelia]

Svirrum da.
Det må være noe med det mest meningsløse som finnes og leve i frykt?
Jeg for min del trenger ikke noe og tro på selv om mange sikkert vil si det.
Jeg hadde en lang karriære i millitæret og har vert i andre land i det anående. Jeg har sett død og lemmlestelse, og om jeg selv har plantet en kule i andre vil jeg ikke snakke om her.
Jeg var ateist og ikke redd for å dø. I fritiden drev jeg med ekstremsport.
Min innstilling var :
Om det er noe etter døden vil en jo tidsnok få vite det.
Om det ikke er det, vil en ikke rekke og bekymre seg over det.

Så begynte jeg og erfare ting.
Jeg oppsøkte dem aldri, men det skjedde ting som tvang meg til å revidere min oppfattning.
En gang brukte min søster ett medium. Jeg ristet på hode og sa hun var blitt gal.
Det utenlandske mediumet kom med en masse informasjon det helt umulig kunne ha hatt tilgang til.
Nære, nærmest hemmelige familiegreier. I tre timer var hun hos oss og lekset ut av seg. Allt stemte, og hun tok for seg hele slekten og det som var. De som lever nå, og de som har levd før.Familierelasjoner ,navn, og hva de enkelte hadde gjort og så ut, hva de hadde ment/sagt ...ja, you name it. Det var en spore til og se litt nærmere på om det er noe etter døden.
Jo mere jeg gravde og leste, og hørte fra andres erfaringer, jo mere ble svaret ja.

Andre trenger ikke dele mine konklusjoner, men jeg "vet" att det er noe bortenfor døden.
DU er sjelen din først og fremst. Den kan ikke dø. Kroppen er ett hylster som tilater deg og leve i denne del av virkeligheten. Det må du for noen har sendt deg hit.
De har de gjort av en hensikt. Jeg har fått revidert min innsikt og skyter verken folk eller jakter på dyr lengre.
Så må andre ha sin mening selvfølgelig.

Jeg ble både glad og rørt da jeg leste innlegget ditt!
Og jeg håper at vår venn, Svirrum, kan løftes litt av ditt innlegg, ja de som kom før ditt og, føler at det som skal sies er sagt i innleggene.

Og lykke til i livet ditt, Svirrum, du kan snu mye selv!

Amfelia

[ludoburgero]

Jeg vil også si til Svirrum at jeg selv har hatt identiske tanker rundt akkurat det med å dø, og at den "hjelpesløsheten" er noe som har hatt taket på meg lenge, og at det ikke har sluppet helt ennå - det aksepterer jeg. For det er sunt å ha litt frykt så lenge en kan kalle det respekt. Høres sikkert litt banalt ut, for frykt i seg selv kan jo egentlig aldri sies å være sunt. Men sett i betraktning at om vi ikke skulle ha en eneste skruppel, ikke et snever av et lite hint av frykt engang for å dø? Ville vi ikke da vært litt for likegyldige til det faktumet også at vi skal dø? Vi har jo livet kjært, vel? Det er jo det eneste vi har!

Så om vi ikke skulle ha såpass respekt for livet vårt, at vi tar vare på det og helst ikke vil miste det før vi må - da ville den dødsangsten ikke vært så utbredd som den er.

Jeg tror nemlig at mange har tenkt slike tanker som jeg og Svirrum rundt det med å dø. At alt blir helt svart, at det ikke er noe der, et totalt "ingenting"... man kan ikke engang se at det er svart. Det er som før vi ble født. Alt går over, alt vi har opplevd blir glemt, det føles forgjeves, vi kjenner ingenting, vi er ikke.
Slik vi lever vårt liv, slik all fornuft og logikk tilsier, så vil det jo ende slik?
Vil det ikke? Det er jammen ikke lett å akseptere at det finnes noe "revolusjonerende" annerledes virkelighet, andre "spilleregler" eller hva en vil kalle det, etter at livet tar sin ende. En ting er å ikke frykte døden for at den en gang vil komme, en annen ting er å ikke frykte den i det hele tatt. Det er ikke det jeg sier... at Nils går ut i rushtrafikken og krysser motorveien med den tanke om at kanskje han dør og kanskje ikke... likevel er det viktig å ha respekt for både livet og døden. Er det en eneste ting vi faktisk kan ta for gitt, så er det livet. Ja - det er jo oss nettopp gitt! Det er vår eneste sjanse. Det er her vi er, det er her vi lever, og det er NÅ!

Kan man si noe sikkert om døden?
Nei.
Kan man si noe sikkert om livet?
Ja, vi gjør det jo. Vi lever jo. Akkurat nå.

Selv har jeg tillatt meg å gå over i undring og være åpen for andre muligheter.
Om jeg skulle tenke på døden slik Svirrum gjør, ennå så intenst som jeg mange netter har ligget og gjort gjennom barndom og tenårene, så hadde jeg nok vært et skikkelig nervevrak - og som Svirrum kaller det "håpløs".

Spørsmålet ligger vel i om det kan være ensbetydende dette med å ha håp som det å VILLE tro..? Flere kristne vil helt sikkert si ja, fordi dette er en snarvei. De som virkelig føler seg sterkt troende ville kanskje heller ha sagt nei og har et mer omfattende svar på dette med å få et kall og det å kjenne at hjertet og sjelen åpner seg for troen og håpet og alt det bringer med seg.

Selv stiller jeg kun spørsmål og har ingen svar.
Jeg går i den sterke tro at selv mine tilsynelatende svar faktisk er spørsmål.
Fordi det kan stilles tvil om alt, fordi alt kan undres og spekuleres over, fordi vi ikke vet noe mer enn det vi tror vi vet. Så vi får ta livet for gitt og nyte det, for det er ikke grunner til å leve i frykt da det bare forringer livskvaliteten. Livet er fullt av gleder, vi må akseptere at vi ikke har det for evig. Who wants to live forever, anyway?
Tanken gjør meg ikke mer rolig enn at det en dag faktisk tar slutt heller.
Det hadde vel vært som å aldri få sove, en hadde blitt gal av mindre.

Håper dette var ord du ville høre, Svirrum.
Det finnes håp for livet, du må bare åpne deg for mulighetene det har å by på.
Ingen annen virkelighet enn den du legger til rette for deg selv,
så gjør det beste utav det!

[David Skywalker]

EYES OF TRUTH som jeg prøver å kanalisere fra - en mektig kilde i Universet sier meg at du er inne i en slags dødsprosess i din bevissthet som er tøff å løsrive seg fra slik at du kan smake på gjenfødselsprosess i din bevissthet. Noe som er vanskelig å gi slipp på. Og det handler om å finne en terapeut i det alternative om du føler deg tiltrukket til det som kan være med å guide deg i din "dødsprosess" i bevisstheten din slik at du finner tilbake "håpet" i deg selv. Jeg snakker av erfaring. Jeg erfarte i en kraftplanteseremoni ute i Naturen at jeg mistet alt håp - jeg hadde ikke noe mer å leve for - jeg var fortapt - Naturen var ganske "forstørret" i min bevissthet. Den sugde til seg min kraft og jeg bare henga meg til dens prosesser og da erfarte jeg etter noen timer gjenfødselsprosesser. Dvs jeg erfarte en kraftfull dødsprosess i min bevissthet.

Jeg snakker av erfaring ang døds- og gjenfødselsesprosesser i min bevissthet. Noen sliter med å komme ut av hengemyra til dødens bevissthet - dødsprosesser i ens bevissthet. Du trenger nye ting som kan inspirere deg videre på din vei. Og finne metoder og verktøy som er meditative og transcenderende - noen som kan veilede deg i dine prosesser. Det er vanlig å slite med sine dødsprosesser i sin bevissthet i denne verdenen. Men det handler om å våge å gi slipp og tørre å erfare nye ting - nye metoder og verktøy som gjør at du blir mer vant med å erfare diverse nye døds- og gjenfødselsprosesser i livet ditt. Du sliter med å bli ferdig med en dødsprosess i bevisstheten - sinnet ditt. Det kan du gjøre noe med - du styrer det selv. Og tar dine valg. Det er alltid håp. Og når man graver ned i en av dypeste mørkeste sider i sinnet og bevisstheten om at det ikke finnes noe håp så har man et enormt vekst potensiale i sinnet sitt.......og det handler om å være bevisst på det og ta tak i det på en eller annen måte. Om du vil skrive pm til meg så gjør gjerne det - så kan jeg gi noen råd om hvem du kan henvende deg til ang alternative metoder om du føler deg tiltrukket til det. Du ber om hjelp her og det er vel et tegn på at du søker noe alternativt til å løse opp din "håpløse" tilstand i din bevissthet. Lykke til. Universet ønsker å veilede deg - det handler om å tillate og gi slipp. Use our force, som de sier i Star Wars - oh yeah.

Åndelige prosesser - fintune kontakten med EYES OF TRUTH - vårt multidimensjonale selv handler mye om døds- og gjenfødselsesprosesser i ens bevissthet. Er man bevisst på dette så vil det bli en vane og man vil lettere takle dette ang de metoder en benytter seg av og tar imot den læringen fra EYES OF TRUTH - Universet som en gave. Det kreves tid og hardt arbeid. Tålmodighet er essensielt. Å integrere denne kontakten er en individuell og tøff vei, men du verden så befriende å samarbeide med EYES OF TRUTH - ens multidimensjonale selv.

[RedFox]

når man dør så er man ... borte!!!
eg tror ikke på gud... med all respekt*(bare be i tomme luften etter ting dere vil ha )
man dør og råtner bort.. ja,, vi blir til gugge eller jord ettersom vegitasjonen er..
hovedsaken er at man blir borte etter man er død!!

[ludoburgero]

når man dør så er man ... borte!!!
eg tror ikke på gud... med all respekt*(bare be i tomme luften etter ting dere vil ha )
man dør og råtner bort.. ja,, vi blir til gugge eller jord ettersom vegitasjonen er..
hovedsaken er at man blir borte etter man er død!!

Dette vet du egentlig ikke. Det er noe du antar.
Hva var egentlig sannsynligheten for at du skulle bli født, akkurat du?
Det var noen millioner som sloss om plassen, men den spermien som endte opp med egget var faktisk det som ble til akkurat deg! Det er kanskje ikke så utrolig, for det er jo bare sånn? Men alt er jo bare sånn som det er. Ingenting er spennende og vi vet jo hvordan det hele ender. Og de som ønsker å tro noe annet gjør det egentlig bare i desperasjon og som et skrik etter å unnslippe den kalde, kjedelige virkeligheten?

Gud hvor kjedelig det hadde vært om vi ikke skulle undre litt,
gud og gud og gud hvor kjedelig. GUD... herregud hvor kjedelig...
Gud, gud.

[Rosalind]

Ingen ting er håpløst unasett i hvilken sitvasjon sjon du er i.Det finst alltid pitte litt håp Og ikke vær redd døden. Tenk deg at døden er noe vi alle må gå i gjennom.Og jeg har alltid trodd på karma eller hva det enn heter.At du blir noe etter døden.Jeg vet ikke om du såg det,men på tvnorge var det et spennde program om en 5 år gammel gutt som husket ting i sitt andre liv.Så jeg tror ikke at alt blir helt svart jeg tror at du kommer til å bli noe annet så ikke vær redd for døden og den vil neppe komme med det første

[Dr. Doktor]

Hvis dødsangsten blir for ille så kan du jo bare ta livet ditt.

[*JUNE*]

jeg har også slike tanker i blandt, og det er veldig ubehagelig...
men jeg må bare tenke som så, at når dagen kommer og jeg skal dø, er det ikke noe jeg kan gjøre fra eller til.
så tenker jeg også at hvis det finnes noen som dømmer deg den dagen, er det greit å ha oppført seg noenlunde pent i livet.
så jeg er nok ganske snill.....

men hvis tankene dine blir for vanskelige, er det da mulig å få litt profesjonell hjelp til å takle de...
det er ingen skam.

80% av norges befolkning sliter med angst og depresjoner til og fra......

lykke til!!
tenker på deg.....

[Hecate]

Hvis dødsangsten blir for ille så kan du jo bare ta livet ditt.

Dok....jeg hadde begynt å få så stor respekt for din innsikt, du som er så god på psykoanalyse....hva har skjedd??


svirrum;
Jeg har slitt med angst i årevis. Jeg beklager å si det, men det hjelper ikke å vite at det er noe på den andre siden. Det hjelper ikke å vite at du er udødelig som sjel, at du aldri har kommet og at du aldri går. Du er fra evighet og til evighet. Men alt dette er ikke noe som hjelper på tryggheten i deg. Det tar ikke vekk det vonde eller bringer noe tilbake.
Jeg kan bare si til deg at du må pøve å forstå deg selv og dine behov. Så må du finne en mening med frykten din.

Og det du kan oppnå ved å henvende deg til det åndelige er enten; du møter de mørke energiene vi har skapt som bare forsterker "din elendighet", eller du finner de som har et lys som kan hjelpe deg til å finne ditt. Når alt det er sagt, så må du jobbe for det. Tar du imot hjelp, begynner med medisiner, så tar de symptomene, men ikke årsaken, så ikke bruk det som en sovepute. Men jeg skal også si deg at det går an å komme tilbake til samfunnet, leve et godt liv, være takknemlig og en smule klokere.

Alle er vi redde for et eller annet. Jeg personlig tror ikke det er mulig å ikke være redd noe, selv med kunnskap.
Men jeg tror heller ikke det er mulig å ha mot uten å være redd. Og det å ha angst, dét er ikke noe for pyser, ha det klart for deg og gå på med krum nakke nå. Jeg adopterer misty-gutts signatur nå og sier at oppgaven foran deg er aldri så stor som kreftene bak deg.
Lykke til på din vei ut av mørket.