Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Dyr som gjenferd.

[Maa22]

Heisann....
VI her hjemme har opplevd mye ang døde dyr... vi har hørt en død hest, jeg har sett min døde hund og hørt han om natten, og vi har følt de to døde kattene våre i huset...

ER det noen andre som har hørt eller sett noen døde husdyr eller andre dyr???

[magnolia - sluttet]

Ja, jeg har besøk av begge kattene mine rett som det er. Begge er døde. Min sønn ser dem også, og han mener de passer på ham, noe jeg tror på. De følger ham ofte til skolen og hjem, og jeg har sett dem rett som det er sitte på rekverket på verandaen min.
Det var en her inne som sa at dyr ikke kunne bli gjenferd, men ut fra det jeg har opplevd, kan de gå igjen akkurat som oss mennesker.
Hjemme på slektsgården vår, sto det en gang et enormt tre. Det var over 200 år, og da jeg var rundt 10 år, ble det felt ned. I ettertid ser jeg det treet fremdeles stå der det sto. Om det er energier fra det som er tilbake, eller om det er treets sjel, vet jeg ikke, men det står der klart og tydelig i all sin prakt. Den gang det skulle hugges, protesterte jeg vilt på det, og jeg har faktisk savnet det treet i all ettertid. Som barn var dette store og trygge treet mitt tilfluktssted i hverdagens krav og mas. Når jeg i dag retter hånden min mot treet og kommer innenfor dets felt, er det som om hånden min gløder. Det er tydelig å se. Veldig rar følelse, men jeg blir alltid så glad av denne berøringen.
I lang tid trodde jeg det var kun jeg som kunne se treet, men naboens 3-årige sønn ser det også, for han vil klatre i det, og faren hans forteller ham gang på gang at der ikke er noen tre der. Hi,hi, han skulle bare visst. Men det er veldig spesielt!

[Maa22]

oi.. Ja. jeg tror fullt og helt at Dyr går igjen.. slik som mennesker, og ut i fra dine opplevelser, er det ganske klart...

det med treet er veldig utrolig... skulle ønske min hånd kunne gløde.. Barn pleier å se ting som ikke voksne ser, og det er sikkert derfor faren ikke ser det.. og du har ett så sterkt forhold til det at det er klart du ser det

[magnolia - sluttet]

Har alltid hatt et sterkt og naturlig forhold til dyr, planter og natur. Men det er nå likevel skjelden at jeg opplever et tre på denne måten. En gang i tiden tenkte jeg på hvorfor jeg så treet stå der som før, og hadde da en teori på at røttene fremdeles lever nedi jorden. Jeg tenkte at livet under bakken i røttene sender fremdeles opp energier i luften. Men etterhvert er jeg usikker på om den teorien holder, for det er mange, mange år siden jeg var 10 år, og røttene er nok døde nå. Det har heller ikke kommet noe mer opp av bakken der treet sto, nye skudd mener jeg. Rotstubben som sto igjen i bakken er råtnet bort, men treet står der like flott den dag i dag. Det står der og ønsker meg velkommen når jeg er på besøk der, og jeg kan love deg at fornemmelsen dette gir meg er sterk og full av treets urgamle kraft. Jeg tilbrakte så mye tid i dette treet at min og treets energier er bundet på stedet. Det er et mektig kraftfelt, og min mor liker ikke å gå der. Hun får frysninger. Hun ser intet, men føler likevel at der er noe der. Jeg derimot kan sitte i gresset der og føle en usigelig og vidunderlig ro i meg. Blir en slags meditasjon.

[linn123]

trur åsså at dyr kan gå igjen..det er litt ekkelt egentli..for jeg var i en stall me en venninne en gang.. eieren sa at stallen var ganske gammel og at det hadde dødd en del hester der gjennom tidene...
uansett...når han hadde gått var vi to aleine der da...så plutselig blei det helt kaldt rundt vårs åsså hørte vi et slags hult vrinsk! vi så vettskremte på hverandre .. så, kikka vi mot en boks som hadde stått tom for noen sekunder siden.. der sto det en hvit hest..!
vi løp vettskremte ut og møtte på eieren da..vi fortalte om det som hadde skjedd..han var ikke en person som trodde på gjenferd å sånt..han sa til vårs at han bare hadde brune hester..ikke en eneste hvit hest! vi likte ikke det vi hørte..
som sagt var han ikke en overtroisk person så han blåste det hele bort me et:" Sikkert bare synsbedrag..dere skremte dere selv"
vi blei litt irriterte men forsto at vi ikke kunne ha forventa noe aent..

[anngee]

Jeg tror også at dyr kan gå igjen. Satt en kveld i november for noen år siden, med de 2 kattene mine på fanget. Den yngste katten var 5 mnd.og han er nå over 6 år.
Mens jeg satt der og hørte på musikk samtidig med at jeg koste med kattene, kom plutselig min avdøde katt over gulvet, og satte seg ned ved utkanten av gulvteppet.
Denne katten ble 16 år, og har vært svært knyttet til meg, og jeg til ham.

Han var aldri borte fra meg med untak av en dag,da var han bare liten kattunge, og moren hadde flyttet ham over til naboens uthus.Jeg spurte nabokona om hun hadde sett ham. Og før hun rakk og svare, hørte jeg ett hyl fra vedsjulet deres, og der satt den lille tassen oppe på en bjelke, og skrek som om hjertet skulle briste!
Siden har jeg vært borte fra ham, men han var alltid der når jeg kom hjem igjen, så her er det snakk om sterke bånd...

Jeg vet ikke klart om jeg sa det, eller bare tenkte det, men i hvertfall "spurte" jeg ham om jeg skulle sette de andre 2 ned. Men fikk til svar at det var ikke nødvendig!
Så snudde han seg, og gikk på sin karakteristiske måte mot kjøkkendøren, og ut på kjøkkenet.

Da først fikk jeg et lettere sjokk! For kjøkkendøren var ikke åpen! Jeg ropte navnet hans, og han kom tilbake, gjennom den lukkete døren!Da ble jeg for alvor litt blek! Og plutselig ble han borte!
Jeg så han igjen på kjøkkenet noen dager etter, da gikk han bort til matskålen. Jeg husker jeg sa til ham at du er jo død! Da kan du vel ikke spise?! Han så på meg som om jeg skulle være helt på jordet, hoppet opp på en kjøkkenstol, og ble borte!
Siden så jeg ham igjen bare som en mørk skygge mot komfyren...

Siden har jeg ikke sett ham, men jeg føler av og til hans nærvær veldig sterkt!
En god følelse det at han er med meg fortsatt!

[Vilma]

Ja, det må virkelig være en god følelse! Kunne ønske jeg kunne oppleve noe av det samme med min døde hund og mine små søte fugler.

[akita]

jeg trur nok på at dyr er gjennferd men da at de vil passe på sine eiere da kanskje

[tmtl84]

Klart dyr også kan gå igjen.Ser selv mange av de dyrene som vi har mista,kan komme på besøk.
De følger med og passer på.
Her om dagen gikk jeg tur med hundene i skogen,har litt forskjellige raser,men så fikk jeg se en sort labrador som gikk ved siden av meg på vegen tilbake til bilen.Akkurat som den gamle labrador hannen vår pleide å gjøre,gå inntil min side.Så helt plutselig bare sa jeg,var en fin tur dette Lorde mann.Så kikka han opp på meg med de gode brune øynene sine og forsvant.Da stoppa jeg opp og sa til meg selv,Lord er jo død...Dette hendte bare noen dager etter at vi hadde avlivet den siste labradoren vår.
Da måtte jeg smile resten av vegen tilbake til bilen. og selv om jeg savner han og de andre hundene vi har tatt veldig,så vet jeg at de er her og følger med.
Så det er koselig.

[Qwizleiz]

.. at dyr kan opptre som gjenferd er vel ikke rarere enn at man påstår mennesker kan det..

For å forfølge tankerekken litt videre: Enkelte som sier de opplever mennesker som gjengangere er ikke helt fornøyd med gjenferdets oppførsel og sosiale tilpasning. Det hender visstnok at enkelte av disse gjenferdene skremmer folk som har voldt dem vondt eller opptrådt urettferdig mot dem da de levde..

.. og da kommer vi til dyrene:
Hva tror man om dem som gjenferd da? Er de der bare for å passe på oss? Det er ikke så lenge mellom jeg åpner avisen og leser om grusomme og sosialt avstumpede dyreeiere som piner og forlater sine kjæledyr og andre i de største svik.
Hva tror man om disse dyrene som gjenferd da?

Svart og hvitt er ikke farger, visstnok.

[JanM]

Jeg fikk en hel maurtue etter meg engang... de gikk igjen alle sammen sa han ene...

[magnolia - sluttet]

.. at dyr kan opptre som gjenferd er vel ikke rarere enn at man påstår mennesker kan det..

For å forfølge tankerekken litt videre: Enkelte som sier de opplever mennesker som gjengangere er ikke helt fornøyd med gjenferdets oppførsel og sosiale tilpasning. Det hender visstnok at enkelte av disse gjenferdene skremmer folk som har voldt dem vondt eller opptrådt urettferdig mot dem da de levde..

.. og da kommer vi til dyrene:
Hva tror man om dem som gjenferd da? Er de der bare for å passe på oss? Det er ikke så lenge mellom jeg åpner avisen og leser om grusomme og sosialt avstumpede dyreeiere som piner og forlater sine kjæledyr og andre i de største svik.
Hva tror man om disse dyrene som gjenferd da?

Svart og hvitt er ikke farger, visstnok.

Jeg har lest og blitt fortalt om dyregjengangere som har vært ondskapsfulle, i allefall ut fra den som har opplevd det. Men det omhandler mest hunder og katter i disse beretningene. Min avdøde farmor fortalte en gang at da hun var rundt 12 år gammel, hadde naboene en hest som ble terget av barna. i flg min farmor, var hun en av disse ungene også som mobbet denne gamle hesten. Hesten likte naturlig nok ikke unger og ble svært hissig mot barna, men hun var godt inngjerdet og barna hadde det ustyrtelig morsomt med hesten i visshet om at den ikke kunne få tak i dem.

Den gamle hesten døde etter et par år, og min farmor hevdet at denne hesten, etter sin bortgang, ved flere anledninger dukket opp for å ta henne. Hun fortale at den plutselig kunne dukke opp når min farmor var på vei til skole eller på vei hjem. Den kunne også dukke opp andre steder, men det var alltid i nærheten av naboens gård. Min farmor lærte seg å frykte dette gjenferdet for hun hevdet at det ville henne vondt, og hun ble livredd hver gang det skjedde. Hun hevdet også at noen av de andre barna som hadde mobbet på denne hesten også kunne fortelle lignende historier.

En gang min farmor skulle hjem fra et besøk hos en veninne, tok hun snarveien over jordene. Halveis over jordet, dukket plutselig hesten opp. Den viste tennene til henne og kom løpende rett mot henne. Min farmor fikk panikk og satte på sprang. Hun var nesten komt frem til gjerdet igjen så kjente hun noe som bet henne hardt i skuldrene, og hun følte at genseren ble dratt oppover. Hun følte også at hun ble kraftig ristet. På andre siden av gjerdet, slapp det brått taket og da min farmor så etter, var det hull i genseren og på huden hennes var det stygge merker. Hesten var jo død.

Dette betyr vel at noen dyregjenferd kan være onde. Hesten ville vel bare hevne seg, antar jeg.

[Vilma]

Må jo nesten si at farmoren din fortjente det. Eller ikke bare nesten, hun gjorde det. Sikkert veldig deilig for hesten å få tatt igjen, endelig. Og farmoren din lærte sikkert en viktig lekse for resten av livet. Merkelig historie. (Men som vanlig interresant

[@ngel]

Jeg tror på at dyr går igjen.. Jeg var 8 år el noe sånt og fikk en katt av en bekjent som fant en katt som var rundt 8-10 mnd gammel. De spurte oss om vi ville ha den siden de ikke kune ha den for de hadde 8 hunder. Ja så vi fikk den..
Vi ble så knyttet til hverandre etter første dag.. Jeg har laget til en liten seng til han på gulvet i soverommet mitt, men han gikk opp til seng og sov på pute sammen med meg. Etter det sov vi sammen hver eneste kveld, badet sammen, så på tv sammen, lekte gjemsel sammen, ALT faktisk. Han var mer enn bare en kjæledyr for meg.. Han var min venn også..
Så han ble syk to gange og ble frisk. Men den siste gang ble det for mye for han og han forsvant i to-tre dager noe som han har ALDRI gjort. Han var aldri borte mer enn en natt. Pappa min sa:" Han er sikker borte for å dø, dyr pleier å like å være alene når de er dårlig og kanskje dø" Jeg sa: "NEI! Jeg vet han kom tilbake!! Han ville ikke forlate meg på denne måte". Så kom han hjem noe få timer etter. Han fulgte meg overalt og satt seg på fanget mitt og koste seg (malte). Han sov selvsagt hele tiden.. Mamma skulle ringe til dyrelege for å høre hva vi skulle gjøre, hun visste egentlig at han burde avlives siden han hadde det så vondt og var veldig dårlig.
Mens mor satt i telefon satt jeg i kjelleren i stua min med katten på fanget mitt..
Plutselig lagde han noe lyd og kroppen ble helt stiv så slappet han av. Han har gått bort. Jeg ble helt ... og flyttet katten fra fanget mitt ned til sofaen og løp opp og ropte på mamma. Hun sa han må til dyrelege nå og avlives. Jeg sa nei det er for sent. Han har gått bort tror jeg... Mamma løp ned for å se etter.. Ja han har gått bort og ble begravet utenfor vinduet til stua i kjelleren....

En stund senere fikk jeg ny katt.. Den oppførte seg VELDIG merkelig i noe perioder når hun er i stua el soverommet mitt. En kveld ville hun at jeg skulle følge etter inn til stua. Klokka var 02.00 om natt el noe. Først trodde jeg at hun ville gå ut men nei hun stirret inn i stua og håret reiste på ryggen hennes og hun mjauet.. Jeg så inn i stua men der var det mørk og jeg så ikke noe.. Jeg gikk inn til soverommet mitt og ba henne å kom. Hun kom etter og satt seg under dyna min i senga og sove samen med meg. Noe få minutter senere merket jeg noe som hoppet på dyna mi og gikk rundt rundt så fant seg til riktig plass og satt seg.. akkurat samme som min første katt. jeg så etter og der var det ingen.... Og flere netter har katten (nr 2 altså) min vært ute men døra åpne seg av seg selv (min første katt pleide å åpne døra for å kom inn...) Så jeg aner at det var min første avdøde katt som går rundt i stua og soverommet mitt.. Det føles egentlig litt godt å vite at han er i nærheten av meg fortsatt. For han betydde sååååå mye for meg siden jeg var mye ensom når jeg var hjemme....

[magnolia - sluttet]

Må jo nesten si at farmoren din fortjente det. Eller ikke bare nesten, hun gjorde det. Sikkert veldig deilig for hesten å få tatt igjen, endelig. Og farmoren din lærte sikkert en viktig lekse for resten av livet. Merkelig historie. (Men som vanlig interresant

Joda, min farmor fortjente dette. Hun var aldri stygg mot dyr igjen, for disse hendelsene med hestegjenferdet skremte henne. Men min farmor har aldri likt dyr, og det i seg selv er jo rart når hun var oppvokst på gård selv. Hjemme hos oss hadde vi en periode mange ulike dyr, bl. a. katter i massevis. Hun kunne ikke fordra katter og syntes det var forferdelig at jeg ga dem fersk melk. Jeg derimot elsker dyr, så det hun kunne finne på å si om dem, prellet av meg. Dyrene vi hadde rundt oss likte heller ikke min farmor, og de vek alltid unna når hun var i nærheten. Min farfar var veldig glad i dyr. Han hadde også en spesiell kontakt med dem, og de søkte til ham.