Fra jeg var veldig liten har keg alltid vært litt småredd for hytta til farmor.
Den er rundt vet ikke men kanksje litt over 100 år. Tippoldemor/far bodde der før og døde der.
Det er to hytter på en måte. En stor en som tippoldemor/far bodde i og ned en laaang skråning der pappa og resten bodde i et lite hus.
Det er det lille huset som det er noe rart med. F.eks. Hvorfor vil ikke farmor at vi skal være der nede lenger. Å plutselig er det et stoort fothull i trappa foran døra der.
Hun har nå begynt å leie bort huset der nede ved vannet.
Det store huset er ensomt og stille. Hater å gå opp alene for det ene rommet man må gå forbi er ekstra mørkt å stille.
Det er som om noen sitter i gynger i gyngestolen ennå, så jeg får en kaldt følelse hver gang.
Det er vanskelig å sove der fordi det knaker hele tida i trappa.
Det er fullt av gamle bilder av tippoldemor/far der.
Men pappa og broren min merker det ikke. Jeg tror at det er fordi de har kjent tippoldemor/far og ikke jeg.
Det er spesielt kaldt i gangen foran doen.
Det eneste jeg har merka godt der er en pen dame
Det var det.
