Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Poltergeist
Moderatorer: Asbjørn, mod hjem
Forum regler
FØLG NORSK LOV !
Innlegg som bryter med Norsk lov, kan bli satt i karantene,
og forfatter kan i ytterste konsekvens bli politianmeldt.
Merk : Vær forsiktig med å legge ut omtale og bilder av steder hvor man ikke har lovlig adgang !
Private eiendommer skal ikke omtales uten at man har tillatelse fra eier!
I slike tilfeller vil all info om bruker som legger inn slik info leveres politiet på forespørsel.
Husk ; All info om deg som bruker blir logget !
FØLG NORSK LOV !
Innlegg som bryter med Norsk lov, kan bli satt i karantene,
og forfatter kan i ytterste konsekvens bli politianmeldt.
Merk : Vær forsiktig med å legge ut omtale og bilder av steder hvor man ikke har lovlig adgang !
Private eiendommer skal ikke omtales uten at man har tillatelse fra eier!
I slike tilfeller vil all info om bruker som legger inn slik info leveres politiet på forespørsel.
Husk ; All info om deg som bruker blir logget !
Poltergeist
Er det noen her som har noen erfaringer med poltergeist?
Antall ord: 10
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
Sjamanistisk konfirmasjon 2025
- En meningsfull reise inn i voksenlivet.
I dagens samfunn søker mange ungdommer etter alternative måter å markere overgangen fra barn til voksen.
En av disse alternativene er sjamanistisk konfirmasjon, arrangert av Sjamanistisk Forbund.
Dette ritualet er en del av en stadig voksende bevegelse som søker å gjenopplive og modernisere gamle, naturbaserte tradisjoner.
Hva er Sjamanistisk Forbund?
Sjamanistisk Forbund er en organisasjon som arbeider for å fremme sjamanisme som en spirituell praksis og livsstil i Norge.
Forbundet ble stiftet i 2012 og har siden den gang vokst i antall medlemmer og aktivitetstilbud.
Sjamanisme, slik det praktiseres av forbundet, er en naturbasert åndelighet som legger vekt på kontakten med naturen, åndeverdenen og indre visdom.
Les mer her
-
- Standard bruker
- Innlegg: 296
- Startet: 03 Aug 2006 12:59
- 18
Har sett filmene ja
Antall ord: 4
Lev livet mens du har det
Terron sin Madam
Terron sin Madam
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
Hehe, har vi vel alle Tenker mere på om noen her har hatt så sterke energier at de har utløst dette fenomenet hjemme.
Antall ord: 24
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 296
- Startet: 03 Aug 2006 12:59
- 18
Tror ikke jeg har hatt noe med poltergeist å gjøre nei. Det var en gang at persiennene datt ned fra vinduene og knuste lampene og blomsterkrukkene mine. Det var ekkelt, men jeg skyldte på huldertussa, noe som jeg alltid gjør Høres mer koselig ut det!
Men her er sikkert noen andre som vet masse om poltergeist. Har du opplevd noe du da suss24?
Men her er sikkert noen andre som vet masse om poltergeist. Har du opplevd noe du da suss24?
Antall ord: 65
Lev livet mens du har det
Terron sin Madam
Terron sin Madam
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
Hehe, sikker på at det ikke var dårlige skruer?
Jeg har aldri opplevd noe jeg ikke før eller siden har klart å finne en logisk forklaring på. Som skeptiker er jeg ikke så lett å overbevise. Den enkleste forklaringen pleier å være den riktige. Men poltergeist fenomenet er fasinerende og jeg kunne tenkt meg å høre om andres erfaringer på dette området og hvilken mennesker dette invirker på. Ganske spennende at noen mennesker går rundt med så mye "energi" at det blir bokstavelig talt kræsj med stedbundne energier.
Jeg har aldri opplevd noe jeg ikke før eller siden har klart å finne en logisk forklaring på. Som skeptiker er jeg ikke så lett å overbevise. Den enkleste forklaringen pleier å være den riktige. Men poltergeist fenomenet er fasinerende og jeg kunne tenkt meg å høre om andres erfaringer på dette området og hvilken mennesker dette invirker på. Ganske spennende at noen mennesker går rundt med så mye "energi" at det blir bokstavelig talt kræsj med stedbundne energier.
Antall ord: 91
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
Verifisert
- Standard bruker
- Innlegg: 5155
- Startet: 17 Sep 2006 01:35
- 18
- Kjønn (valgfri): hokatt
- Lokalisering: Et steinkast unna glasshuset
- Har takket: 668 ganger
- Blitt takket: 1057 ganger
suss24 skrev:Hehe, sikker på at det ikke var dårlige skruer?
Jeg har aldri opplevd noe jeg ikke før eller siden har klart å finne en logisk forklaring på. Som skeptiker er jeg ikke så lett å overbevise. Den enkleste forklaringen pleier å være den riktige. Men poltergeist fenomenet er fasinerende og jeg kunne tenkt meg å høre om andres erfaringer på dette området og hvilken mennesker dette invirker på. Ganske spennende at noen mennesker går rundt med så mye "energi" at det blir bokstavelig talt kræsj med stedbundne energier.
Hva med Green Eyes' tegning av hjelperen din? Fant du ut en logisk forklaring, eller var det bare tull at hun hadde truffet så godt?
Antall ord: 118
When life knocks me down, instead of getting back up I usually just lay there and take a nap
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
Dette er min opplevelse for mange år tilbake. Det var ikke akkurat poltergeist, men likevel uhyggelig. Vi var på besøk hos noen kjente av vår fam, og de hadde et gammelt hus stående på et annet sted på eiendommen. I gamle dager hadde denne eiendommen vært en stor og rik herregård med mange tjenere og tilhørende kårboliger. Denne herskapsboligen var nå ikke i bruk lengre og hadde ikke vært det siden tidlig på 1900-tallet. De som eide det fortalte oss at det var rare ting som skjedde inni og utenfor huset. De hørte også lyder, men ingen hadde tørt å oppholde seg i og rundt huset på nattestider.
I allefall syntes jeg og en veninne(stine) som var med meg, at dette var spennende. Datteren til de som eide huset(anniken) hadde hatt en "grusom" opplevelse i denne gamle herskapsboligen, men foreldrene hadde aldri klart å få henne til å si hva det var. Hun hadde bare sagt at hun visste hva som hadde skjedd i et bestemt rom i det huset.
Da meg og stine spurte om hun ville være med inn i huset en sen kveld, ristet hun kraftig på hodet. Et øyeblikk ble øynene hennes helt svarte av skrekk, og hun begynte å hikste etter luft. Akkurat den forvandlingen, syntes vi var ekkelt, for en stund så hun gal ut.
Hun tryglet oss om å ikke oppsøke huset, men ville ikke fortelle hva som hadde skjedd henne. Det endte med at hun gikk med på å være med ned til huset, men ikke inn i huset.
Kl var nesten midnatt da vi gikk nedover til huset. Det lå en god spasertur unna, tipper ca en km. Da vi nærmet oss huset, merket jeg at luften rundt oss ble så merkelig tett og "seig". Jeg følte at jeg ikke klarte å puste skikkelig, og stoppet. Fortalte dette til Stine og Anniken. Anniken bare nikket på hodet. Stine kunne ikke merke noe spesielt, så vi fortsatte å gå.
Jeg måtte stoppe enda en gang, for jeg slet virkelig med å få ordentlig luft ned i lungene. En stikkende smerte i brystkassen var ganske påtrengende. Stine såg ut som et spmtegn, men var selv begynt å bli ganske så nervøse. Anniken sa ingenting. Den store jernporten kom brått på oss. Den var åpen. Stine gikk innenfor porten, og Anniken nølte litt, men gikk så listende etter.
Da jeg skulle gå innenfor porten, klarte jeg ikke å løfte bena mine. Det var helt merkelig. Jeg klarte ikke å gå inn forbi, men kunne gå bakover uten problemer. Jeg ropte på de to andre. Tilslutt klarte jeg å komme innenfor, men jeg merket stor motstand. Jeg så opp på huset. Jeg tror vi alle var overveldet av størrelsen. Et øyeblikk kunne jeg se huset og hvordan det hadde sett ut utenfor i sine glansdager. Det var en frodig hage rundt og store klatreplanter vokste på den sørvendte veggen. Det var ikke hvit slik som det fremsto nå, men blått og hvite lister rundt vinduene.
Nå var det ikke helt mørkt siden det var på sensommeren. Anniken som hadde hatt den skremmende opplevelsen, grep meg i armen, og ville ikke slippe. Hun så på meg og sa at hun kunne se at jeg også følte det samme som henne.
De var en rar stemning utenfor og rundt huset. Ikke direkte nifst, men merkelig. Vi gikk litt rundt og kikket. Hørte inn i mellom rare lyder som vi ikke klarte å lokalisere. Vi gikk så opp trappa til hovedinngangen, og der var det noe som jeg følte forsøkte å presse meg tilbake. Det var så kraftigt at jeg holdt på å miste balansen. Jeg holdt godt tak i gelenderet. Jeg var begynt å kjenne virkelig uhygge. Det var som om noen sa at jeg måtte stoppe. Anniken klamret seg til meg, og nektet å slippe meg, men hun var åpenbart mer fokusert på meg og mine reaksjoner, enn på selve huset. Stine åpnet døren, og den gled opp. Ingen knirking slik som man skulle tro ville vært normalt. Døren gikk lett og lysdløst opp.
Merkelig nok, merket jeg ingen motstand da vi gikk inn i den store hallen. Anniken som holdt meg i armen og som ikke ville være med inn, ville ikke slippe meg, og var derfor ved min side hele tiden. Innerst inne i hallen, var det tent et stearinlys. Det hang på veggen. Det var jo rart da, siden det ikke var noen andre enn oss der.Selv hadde vi lommelykter med oss. Den pressende og uhyggelige følelsen jeg hadde hatt utenfor huset, var plutselig borte. Jeg merket ingenting mens vi gikk der.
Nå gjorde vi det slik at vi gikk hånd i hånd. Anniken var i midten. Huset var virkelig stort innvendig. Høyt under taket, og man kunne se opp på "galleriet". Midt i hallen var det en enorm trapp som snodde seg en halv gang opp mot "galleriet".
Jeg følte ingenting spesielt, og syntes ikke det var skummelt lengre. Anniken holdt så hardt i hånden min at jeg nesten fikk vondt. Hun var tydelig redd og pustet i korte hikst. Hun ristet på hodet da jeg spurte om vi skulle stanse.
Vi gikk fra rom til rom, eller hall til hall. Vi kom til slutt inn i det rommet som måtte ha vært en slags dagligstue. Det første jeg så var en enorm peis. Mens vi sto slik, ble det plutselig lyst i stuen. Jeg kunne seg at det brant i peisen, og på veggene hang det malerier. Flere store oljelamper sto rundt om. Det var en lun og koselig atmosfære. En person satt ved et enormt skrivebord ved vinduet og skrev. Han så opp og jeg så rett på ham. Jeg vet ikke om han så meg, men jeg tror den dag i dag at jeg så stuen slik den måtte ha sett ut for et pår hundre år siden. Den var flott og alt interiør var eksklusivt. Anniken hadde et ørlite smil om munnen, og jeg forsto at hun såg det samme som meg. Det i seg selv var en mektig rar følelse; at vi var to som kunne "se".
Den tredje av oss såg ingenting, men følte atmosfæren i rommet. Den var ikke kremmende på noen måte. Vi gikk gjennom hele huset, så var det annen etasje. Det var rart å gå opp den enorme trappen. Halveis opp i trappen, snørte det seg i brystet mitt. Jeg følte nå et tydelig nærvær av noe, eller noen som ikke ønsket at vi skulle gå videre opp. Jeg ba de andre om å holde seg fast i gelenderet, og Anniken som var i midten klamret seg til oss begge, tydelig redd. Stine fornemmet også noe som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hennes. Vi kom oss opp på galleriet til slutt, men vi var blitt helt tause og alles øyne gled vaktsomt rundt. Galleriet gikk i en halvbue, og der var flere store mørke dører inn til ulike rom.
Jeg ble, av en eller annen grunn, dratt til en dør innerst i gangen. Også her var det tent stearinlys. Da jeg begynte å gå mot den døren, fulgte Stine med, men Anniken bråstoppet og holdt oss igjen. Hun ristet hysterisk på hodet og stirret stivt på døren. Jeg spurte hviskende om hun hadde vært der før, og hun nikket like hysterisk. Stine spurte henne om hun ville stå der og vente, men da ble hun så redd hun at hikstet. Jeg tolket det slik at hun heller ville være med enn å stå igjen der alene. Et øyeblikk angret jeg på at vi ikke hadde fått med oss noen flere. Vi var tre, men vi følte oss ikke høye i hatten der vi nærmet oss døren innerst i gangen. For meg var dette en underlig fornemmelse. Det var som om huset ville at vi skulle gå bort til akkurat denne døren, men samtidig var det mørke krefter som prøvde å hindre oss i det. Den store døren såg ut som et stort gapende hull i veggen etterhvert som vi nærmet oss. Da vi var nesten borte ved den, ble det plutselig iskaldt. En gufs av kulde strøk forbi, og jeg kjente at jeg skalv. Jeg konsentrerte meg om hjerteslagene mine som dunket hardt og rytmisk. Ingen av oss ytret en eneste lyd, vi holdt hverandre hardt i hendene . Stine hadde på dette tidspunktet, fått de samme fornemmelsene som meg og Anniken. En lyd kom fra innsiden. Det var som om noen gikk frem og tilbake der inne, og en klagende stemme. Jeg strakte frem hånden og ettter et øyeblikks nøling, banket jeg forsiktig på døren. De subbende skrittene og lydene vi hørte, stoppet brått. Etter noen sekunder hørte vi skrittene nærme seg døren.
Tenk dere hvordan det øyeblikket måtte ha vært for oss tre dødlige på utsiden av denne døren. Vi sto som naglet til stedet, og kunne ikke snu. Vi var kommet for langt, og måtte bare vente. Akkurat da, i det øyeblikket kjente jeg en redsel som jeg aldri før eller siden kan huske jeg noen gang har følt igjen. De to andre var nok like redde, men ingen av oss klarte å løsrive oss. Vi var rett og slett paralysert alle tre!
Så ble det brått helt stille. Slik sto vi, fastnaglet, og lyttet intenst. Ingenting hendte. Jeg strakte meg frem, det var så vidt jeg nådde dørklinken. Stine kom med et gisp, og Anniken holdt nesten på å klipe av meg hånden. Men hun var taus, hun stirret med store svarte øyne. Jeg kastet et kort blikk på dem begge og trykket ned dørklinken. Døren gled lydløst opp, ca 30 cm. I det jeg tok et skritt frem og skulle skubbe i den, smalt den igjen med et voldsomt brak. Vi hørte en hvesende lyd på den andre siden. Hva vi følte hver av oss der og da, er ikke godt å si. Men jeg følte at både hjertet og hodet skulle sprenges. Vi opplevde alle et enormt press mot oss, og ble tvunget til å rygge flere skritt tilbake.
Stine hadde vært så pass snartenkt at hun hadde plukket med seg en kraftig stokk før vi gikk inn i huset. Ingen av oss turte å gå nermere døren nå. Igjen hørte vi subbende skritt og en slags klagende stemme, noen som gikk frem og tilbake der inne. Stine tok et godt tak i stokken og dunket den mot døren. Skrittene bråstoppet, og det ble helt stille. Så hørtes det en hvislende lyd, og et kraftig dunk på innsiden av døren. Vi skvatt himmelhøyt, men ingen av oss klarte å få frem annet enn noen forskremte hikk. Anniken begynte å trygle om at vi måtte gå, at vi ikke måtte forstyrre det som var der inne mer. Stine ville ikke høre og hadde bestemt seg for at døren skulle opp. Hun tok derfor et skritt frem og trykket ned dørklinken med stokken og dyttet den opp med et kraftig dunk.
Døren fôr opp og stoppet med et brak i en veltet stol. Vi kunne skimte et vindu der inne hvor nattehimmelen syntes klart og tydelig. Anniken hvisket at det rommet hadde vært helt tomt, men vi kunne alle se tydelig stolen som lå veltet innenfor. Brått for det en skygge på tvers over rommet. Vi trakk oss kjapt tilbake. Like etter ser vi alle tre en skygge som kommer foran vinduet og dekker store deler av det.
Hva som skjedde deretter, er noe vanskelig å beskrive. Men dette nærværet kom mot oss og ut døren. Jeg lukket øynene, for jeg var livredd. Det ble kaldere, og vi kjente isgufsen fra dette "noe" som vi hadde forstyrret. Luften var fylt med en slags rar hvislende lyd. Jeg kunne høre en litt hul og klagende stemme som sa; hvor er det? Hvor er det? Da jeg åpnet øynene, så jeg en sikkelse stå rett innefor døren. Gjenferdet av en ung kvinne som sto og såg på oss. Den redselen jeg hadde følt, slapp taket og jeg følte en forferdelig sorg. Deretter kom det over meg en følelse av forferdelig savn. Det virket så voldsomt på meg at jeg merket at tårene trengte frem. Vi såg henne alle tre. Synet må ha vart i flere minutter. Kvinnen snudde ryggen til oss og gikk bort igjen til vinduet. Der sto hun lenge helt stille, og rett før hun forsvant snudde hun på hodet og såg på oss. Så svant hun langsomt bort i løse luften.
Vi var ganske fortumlet. Anniken gråt stille. Stine var helt taus og jeg selv hadde vondt langt inn i hjertet. Ingen av oss lukket døren da vi gikk. Da vi var kommet ned i hallen gjen, kom det et brak ovenfra. Vi ser opp og der står den unge kvinnen og peker mot utgangsdøren. Det var et tydelig hint om at vi måtte komme oss ut av huset. Stolen ligger slengt ut i gangen.
Senere fortalte jeg opplevelsen til min farmor. Hun ble svært blek. Hun fortalte at hennes oldemor var tjenestepike i det huset, og så forteller min farmor etter en stund om en ung pike som hadde fått et barn utenfor ekteskap. Det var uklart om hun var datter til herskapsfolket, eller en tjenestepike. Barnet kom til verden akkurat i det rommet, men ble fjernet fra den unge moren. Ingen vet hvor det barnet ble av. Den unge moren tok sitt eget liv da barnet ble tatt fra henne. Dette hendten på midten av 1700-tallet. Min farmor har fortalt at hun har sett den unge kvinnen i vinduet der flere ganger. Hun leter etter barnet sitt.
Noen år etter vår opplevelse, ble en prest tilkalt. Denne gikk alene inn i dette rommet. Da han kom ut igjen såg han 20 år eldre ut, men har aldri fortalt til noen hva som hendte ham der i rommet. Presten er død nå, og den unge kvinnen har jeg aldri sett igjen siden. Herskapsboligen er jevnet med jorden i dag, men det skal visst fremdeles foregå merkelige ting der hvor huset en gang sto.
Mange år senere, fortalte Anniken meg hva som hendte henne der i rommet for så lenge siden, og det var en høyst bemerkelsesverdig historie...
I allefall syntes jeg og en veninne(stine) som var med meg, at dette var spennende. Datteren til de som eide huset(anniken) hadde hatt en "grusom" opplevelse i denne gamle herskapsboligen, men foreldrene hadde aldri klart å få henne til å si hva det var. Hun hadde bare sagt at hun visste hva som hadde skjedd i et bestemt rom i det huset.
Da meg og stine spurte om hun ville være med inn i huset en sen kveld, ristet hun kraftig på hodet. Et øyeblikk ble øynene hennes helt svarte av skrekk, og hun begynte å hikste etter luft. Akkurat den forvandlingen, syntes vi var ekkelt, for en stund så hun gal ut.
Hun tryglet oss om å ikke oppsøke huset, men ville ikke fortelle hva som hadde skjedd henne. Det endte med at hun gikk med på å være med ned til huset, men ikke inn i huset.
Kl var nesten midnatt da vi gikk nedover til huset. Det lå en god spasertur unna, tipper ca en km. Da vi nærmet oss huset, merket jeg at luften rundt oss ble så merkelig tett og "seig". Jeg følte at jeg ikke klarte å puste skikkelig, og stoppet. Fortalte dette til Stine og Anniken. Anniken bare nikket på hodet. Stine kunne ikke merke noe spesielt, så vi fortsatte å gå.
Jeg måtte stoppe enda en gang, for jeg slet virkelig med å få ordentlig luft ned i lungene. En stikkende smerte i brystkassen var ganske påtrengende. Stine såg ut som et spmtegn, men var selv begynt å bli ganske så nervøse. Anniken sa ingenting. Den store jernporten kom brått på oss. Den var åpen. Stine gikk innenfor porten, og Anniken nølte litt, men gikk så listende etter.
Da jeg skulle gå innenfor porten, klarte jeg ikke å løfte bena mine. Det var helt merkelig. Jeg klarte ikke å gå inn forbi, men kunne gå bakover uten problemer. Jeg ropte på de to andre. Tilslutt klarte jeg å komme innenfor, men jeg merket stor motstand. Jeg så opp på huset. Jeg tror vi alle var overveldet av størrelsen. Et øyeblikk kunne jeg se huset og hvordan det hadde sett ut utenfor i sine glansdager. Det var en frodig hage rundt og store klatreplanter vokste på den sørvendte veggen. Det var ikke hvit slik som det fremsto nå, men blått og hvite lister rundt vinduene.
Nå var det ikke helt mørkt siden det var på sensommeren. Anniken som hadde hatt den skremmende opplevelsen, grep meg i armen, og ville ikke slippe. Hun så på meg og sa at hun kunne se at jeg også følte det samme som henne.
De var en rar stemning utenfor og rundt huset. Ikke direkte nifst, men merkelig. Vi gikk litt rundt og kikket. Hørte inn i mellom rare lyder som vi ikke klarte å lokalisere. Vi gikk så opp trappa til hovedinngangen, og der var det noe som jeg følte forsøkte å presse meg tilbake. Det var så kraftigt at jeg holdt på å miste balansen. Jeg holdt godt tak i gelenderet. Jeg var begynt å kjenne virkelig uhygge. Det var som om noen sa at jeg måtte stoppe. Anniken klamret seg til meg, og nektet å slippe meg, men hun var åpenbart mer fokusert på meg og mine reaksjoner, enn på selve huset. Stine åpnet døren, og den gled opp. Ingen knirking slik som man skulle tro ville vært normalt. Døren gikk lett og lysdløst opp.
Merkelig nok, merket jeg ingen motstand da vi gikk inn i den store hallen. Anniken som holdt meg i armen og som ikke ville være med inn, ville ikke slippe meg, og var derfor ved min side hele tiden. Innerst inne i hallen, var det tent et stearinlys. Det hang på veggen. Det var jo rart da, siden det ikke var noen andre enn oss der.Selv hadde vi lommelykter med oss. Den pressende og uhyggelige følelsen jeg hadde hatt utenfor huset, var plutselig borte. Jeg merket ingenting mens vi gikk der.
Nå gjorde vi det slik at vi gikk hånd i hånd. Anniken var i midten. Huset var virkelig stort innvendig. Høyt under taket, og man kunne se opp på "galleriet". Midt i hallen var det en enorm trapp som snodde seg en halv gang opp mot "galleriet".
Jeg følte ingenting spesielt, og syntes ikke det var skummelt lengre. Anniken holdt så hardt i hånden min at jeg nesten fikk vondt. Hun var tydelig redd og pustet i korte hikst. Hun ristet på hodet da jeg spurte om vi skulle stanse.
Vi gikk fra rom til rom, eller hall til hall. Vi kom til slutt inn i det rommet som måtte ha vært en slags dagligstue. Det første jeg så var en enorm peis. Mens vi sto slik, ble det plutselig lyst i stuen. Jeg kunne seg at det brant i peisen, og på veggene hang det malerier. Flere store oljelamper sto rundt om. Det var en lun og koselig atmosfære. En person satt ved et enormt skrivebord ved vinduet og skrev. Han så opp og jeg så rett på ham. Jeg vet ikke om han så meg, men jeg tror den dag i dag at jeg så stuen slik den måtte ha sett ut for et pår hundre år siden. Den var flott og alt interiør var eksklusivt. Anniken hadde et ørlite smil om munnen, og jeg forsto at hun såg det samme som meg. Det i seg selv var en mektig rar følelse; at vi var to som kunne "se".
Den tredje av oss såg ingenting, men følte atmosfæren i rommet. Den var ikke kremmende på noen måte. Vi gikk gjennom hele huset, så var det annen etasje. Det var rart å gå opp den enorme trappen. Halveis opp i trappen, snørte det seg i brystet mitt. Jeg følte nå et tydelig nærvær av noe, eller noen som ikke ønsket at vi skulle gå videre opp. Jeg ba de andre om å holde seg fast i gelenderet, og Anniken som var i midten klamret seg til oss begge, tydelig redd. Stine fornemmet også noe som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hennes. Vi kom oss opp på galleriet til slutt, men vi var blitt helt tause og alles øyne gled vaktsomt rundt. Galleriet gikk i en halvbue, og der var flere store mørke dører inn til ulike rom.
Jeg ble, av en eller annen grunn, dratt til en dør innerst i gangen. Også her var det tent stearinlys. Da jeg begynte å gå mot den døren, fulgte Stine med, men Anniken bråstoppet og holdt oss igjen. Hun ristet hysterisk på hodet og stirret stivt på døren. Jeg spurte hviskende om hun hadde vært der før, og hun nikket like hysterisk. Stine spurte henne om hun ville stå der og vente, men da ble hun så redd hun at hikstet. Jeg tolket det slik at hun heller ville være med enn å stå igjen der alene. Et øyeblikk angret jeg på at vi ikke hadde fått med oss noen flere. Vi var tre, men vi følte oss ikke høye i hatten der vi nærmet oss døren innerst i gangen. For meg var dette en underlig fornemmelse. Det var som om huset ville at vi skulle gå bort til akkurat denne døren, men samtidig var det mørke krefter som prøvde å hindre oss i det. Den store døren såg ut som et stort gapende hull i veggen etterhvert som vi nærmet oss. Da vi var nesten borte ved den, ble det plutselig iskaldt. En gufs av kulde strøk forbi, og jeg kjente at jeg skalv. Jeg konsentrerte meg om hjerteslagene mine som dunket hardt og rytmisk. Ingen av oss ytret en eneste lyd, vi holdt hverandre hardt i hendene . Stine hadde på dette tidspunktet, fått de samme fornemmelsene som meg og Anniken. En lyd kom fra innsiden. Det var som om noen gikk frem og tilbake der inne, og en klagende stemme. Jeg strakte frem hånden og ettter et øyeblikks nøling, banket jeg forsiktig på døren. De subbende skrittene og lydene vi hørte, stoppet brått. Etter noen sekunder hørte vi skrittene nærme seg døren.
Tenk dere hvordan det øyeblikket måtte ha vært for oss tre dødlige på utsiden av denne døren. Vi sto som naglet til stedet, og kunne ikke snu. Vi var kommet for langt, og måtte bare vente. Akkurat da, i det øyeblikket kjente jeg en redsel som jeg aldri før eller siden kan huske jeg noen gang har følt igjen. De to andre var nok like redde, men ingen av oss klarte å løsrive oss. Vi var rett og slett paralysert alle tre!
Så ble det brått helt stille. Slik sto vi, fastnaglet, og lyttet intenst. Ingenting hendte. Jeg strakte meg frem, det var så vidt jeg nådde dørklinken. Stine kom med et gisp, og Anniken holdt nesten på å klipe av meg hånden. Men hun var taus, hun stirret med store svarte øyne. Jeg kastet et kort blikk på dem begge og trykket ned dørklinken. Døren gled lydløst opp, ca 30 cm. I det jeg tok et skritt frem og skulle skubbe i den, smalt den igjen med et voldsomt brak. Vi hørte en hvesende lyd på den andre siden. Hva vi følte hver av oss der og da, er ikke godt å si. Men jeg følte at både hjertet og hodet skulle sprenges. Vi opplevde alle et enormt press mot oss, og ble tvunget til å rygge flere skritt tilbake.
Stine hadde vært så pass snartenkt at hun hadde plukket med seg en kraftig stokk før vi gikk inn i huset. Ingen av oss turte å gå nermere døren nå. Igjen hørte vi subbende skritt og en slags klagende stemme, noen som gikk frem og tilbake der inne. Stine tok et godt tak i stokken og dunket den mot døren. Skrittene bråstoppet, og det ble helt stille. Så hørtes det en hvislende lyd, og et kraftig dunk på innsiden av døren. Vi skvatt himmelhøyt, men ingen av oss klarte å få frem annet enn noen forskremte hikk. Anniken begynte å trygle om at vi måtte gå, at vi ikke måtte forstyrre det som var der inne mer. Stine ville ikke høre og hadde bestemt seg for at døren skulle opp. Hun tok derfor et skritt frem og trykket ned dørklinken med stokken og dyttet den opp med et kraftig dunk.
Døren fôr opp og stoppet med et brak i en veltet stol. Vi kunne skimte et vindu der inne hvor nattehimmelen syntes klart og tydelig. Anniken hvisket at det rommet hadde vært helt tomt, men vi kunne alle se tydelig stolen som lå veltet innenfor. Brått for det en skygge på tvers over rommet. Vi trakk oss kjapt tilbake. Like etter ser vi alle tre en skygge som kommer foran vinduet og dekker store deler av det.
Hva som skjedde deretter, er noe vanskelig å beskrive. Men dette nærværet kom mot oss og ut døren. Jeg lukket øynene, for jeg var livredd. Det ble kaldere, og vi kjente isgufsen fra dette "noe" som vi hadde forstyrret. Luften var fylt med en slags rar hvislende lyd. Jeg kunne høre en litt hul og klagende stemme som sa; hvor er det? Hvor er det? Da jeg åpnet øynene, så jeg en sikkelse stå rett innefor døren. Gjenferdet av en ung kvinne som sto og såg på oss. Den redselen jeg hadde følt, slapp taket og jeg følte en forferdelig sorg. Deretter kom det over meg en følelse av forferdelig savn. Det virket så voldsomt på meg at jeg merket at tårene trengte frem. Vi såg henne alle tre. Synet må ha vart i flere minutter. Kvinnen snudde ryggen til oss og gikk bort igjen til vinduet. Der sto hun lenge helt stille, og rett før hun forsvant snudde hun på hodet og såg på oss. Så svant hun langsomt bort i løse luften.
Vi var ganske fortumlet. Anniken gråt stille. Stine var helt taus og jeg selv hadde vondt langt inn i hjertet. Ingen av oss lukket døren da vi gikk. Da vi var kommet ned i hallen gjen, kom det et brak ovenfra. Vi ser opp og der står den unge kvinnen og peker mot utgangsdøren. Det var et tydelig hint om at vi måtte komme oss ut av huset. Stolen ligger slengt ut i gangen.
Senere fortalte jeg opplevelsen til min farmor. Hun ble svært blek. Hun fortalte at hennes oldemor var tjenestepike i det huset, og så forteller min farmor etter en stund om en ung pike som hadde fått et barn utenfor ekteskap. Det var uklart om hun var datter til herskapsfolket, eller en tjenestepike. Barnet kom til verden akkurat i det rommet, men ble fjernet fra den unge moren. Ingen vet hvor det barnet ble av. Den unge moren tok sitt eget liv da barnet ble tatt fra henne. Dette hendten på midten av 1700-tallet. Min farmor har fortalt at hun har sett den unge kvinnen i vinduet der flere ganger. Hun leter etter barnet sitt.
Noen år etter vår opplevelse, ble en prest tilkalt. Denne gikk alene inn i dette rommet. Da han kom ut igjen såg han 20 år eldre ut, men har aldri fortalt til noen hva som hendte ham der i rommet. Presten er død nå, og den unge kvinnen har jeg aldri sett igjen siden. Herskapsboligen er jevnet med jorden i dag, men det skal visst fremdeles foregå merkelige ting der hvor huset en gang sto.
Mange år senere, fortalte Anniken meg hva som hendte henne der i rommet for så lenge siden, og det var en høyst bemerkelsesverdig historie...
Antall ord: 2487
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- UGYLDIG Epost
- Innlegg: 1962
- Startet: 18 Jan 2006 22:51
- 18
- Kjønn (valgfri): supahuman
- Lokalisering: I'm gonna eat your brain and gain your knowledge...
- Har takket: 18 ganger
- Blitt takket: 18 ganger
Cliffhanger!!!!
Antall ord: 1
I'm in that awkward stage between birth and death.
The man in black fled across the desert, and the gunslinger followed.
The man in black fled across the desert, and the gunslinger followed.
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
Svartepus: Tegningen jeg motok kunne både vært min hjelper og/eller en forestilling om en av mine hjelpere. Og hun fortalte meg detaljer om denne hjelperen som stemte og også noe som ikke stemte. Min logiske forklaring på dette er at situasjonen rundt tegningen er tvetydig og altså da en naturlig konsekvens av en tilfeldighet. Men fordi jeg tror på Green Eyes som ett flott menneske så tror jeg at dette er hennes forestilling av en av mine hjelpere.
Og Svartepus, les mine andre innlegg, jeg har aldri fornektet hjelpere :mozilla_wink:
Og Svartepus, les mine andre innlegg, jeg har aldri fornektet hjelpere :mozilla_wink:
Antall ord: 94
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 424
- Startet: 09 Nov 2006 18:06
- 18
Poltergeist tror jeg at ofte er ubevisste psykiske projeksjoner, eller tekinese hvis man vil. At det eksisterer reelle poltergeist er mer sannsynlig enn usannsynlig, men de aller fleste tror jeg som sagt det er observatørerene selv som ubevisst står for. Ikke det at dette er mindre fasinerende...
Antall ord: 49
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
Har alltid forestillt meg poltergeist energi som en slags magnetfelt jeg, der fenomenet er en + pol. De fleste mennesker er - poler og merker svært lite av denne energien siden alt er harmoni. Men av og til kommer det ett menneske som også er en + pol. Og som poler flest må det være en + og en - for at harmonien skal vedvare. Altså to + poler går ikke bra og fører til en reaksjon, som feks to like magneter som er umulig å få satt sammen. Og dermed oppstår fenomenet. Fine forklaringen Jeg tror ikke det ligger noe overnaturlig i dette fenomenet. Men jeg er fryktelig nyskjerrig siden jeg aldri har lest/hørt/sett en øyevitne skildring av det.
Antall ord: 121
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
Verifisert
- Standard bruker
- Innlegg: 5155
- Startet: 17 Sep 2006 01:35
- 18
- Kjønn (valgfri): hokatt
- Lokalisering: Et steinkast unna glasshuset
- Har takket: 668 ganger
- Blitt takket: 1057 ganger
Jau, eg berre spyr. Det var bare et lite pirkespørsmål fordi du hørtes så entusiastisk ut i den andre tråden, mens her skrev du at du aldri hadde opplevd noe som ikke kunne forklares logisk. "Noe" kan jo bety mye mer enn bare poltergeist, som var temaet her...suss24 skrev:Svartepus: Tegningen jeg motok kunne både vært min hjelper og/eller en forestilling om en av mine hjelpere. Og hun fortalte meg detaljer om denne hjelperen som stemte og også noe som ikke stemte. Min logiske forklaring på dette er at situasjonen rundt tegningen er tvetydig og altså da en naturlig konsekvens av en tilfeldighet. Men fordi jeg tror på Green Eyes som ett flott menneske så tror jeg at dette er hennes forestilling av en av mine hjelpere.
Og Svartepus, les mine andre innlegg, jeg har aldri fornektet hjelpere :mozilla_wink:
Antall ord: 148
When life knocks me down, instead of getting back up I usually just lay there and take a nap
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
Hehe, det er vel naturlig å tro at "Noe" i denne sammenheng dreier seg om poltergeist siden dette er en poltergeist tråd?
Antall ord: 22
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |