Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ Hjelperen min... ?

[LittleGirl]

Jeg vil bare fortelle en liten historie som jeg selv har opplevd. Da jeg var yngre og ikke hadde det så greit, så dro jeg til en gammel dame i drømme. Hun bodde i et lite hus langt unna alle andre, på en halvøy ved et tjern. Jeg følte meg trygg der. Etter hvert som jeg ble eldre, så merket jeg at jeg sluttet å dra dit. Men de få gangene jeg besøker min far og sover der, så står hun ved siden av sengen min. Når jeg besøkte henne oppe ved tjernet, var håret hennes alltid tullet opp i en knute. Når hun er hos meg, er håret hennes alltid utslått.
Jeg tenker ofte på henne, og jeg lurer på hvem hun er. Det eneste jeg vet, er at hun passer på meg..

[zind]

Så fint Så det liksom for meg jeg nå, hørtes ut som et trygt og godt sted å være. Når du mener at hun kommer til deg og står ved siden av deg, er det også i drømme?
Man kan jo delvis eller helt styre drømmene sine, hvis man blir dreven på det sies det. Syntes du skal dra tilbake til denne lille øya og snakke litt med denne damen om hvem hun er!

[LittleGirl]

Det er veldig fint der Jeg husker det så klart og tydelig Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg ser henne ved sengen min når jeg er i "mellomtilstand". Ikke våken, men heller ikke i drømme. Aner ikke hvordan jeg får det til, men er ofte i den "mellomtilstanden" ellers også når jeg har lagt meg.
Jeg har veldig lyst til å dra tilbake dit, men jeg er ikke så flink enda. Kanskje jeg skal prøve i natt?

[magnolia - sluttet]

Har du forsøkt å kommunisere med denne damen? Det sies at man kan snakke med hjelperene sine.
Har du forresten beskrevet denne damen til noen? Noen som kan kjenne henne igjen?
Da jeg var liten, var jeg fryktelig mørkredd, men jeg hadde en venn som andre ikke kunne se. Denne vennen passet på meg og jeg følte meg alltid trygg når han var med meg. Da kunne jeg også gå ute i mørket og likevel føle meg trygg.
Med tiden forsvant redselen for mørket, og vennen min forsvant. Så plutselig kom han til meg og ved hans side ser jeg klart og tydelig min sønn. Jeg forsto med en gang at noe var forferdelig galt og at det hadde med min sønn å gjøre. Jeg ble fryktelig redd og ringte på min sønns mobil. Denne tok ikke telefonen. Jeg hev meg derfor i bilen og kjørte hjem til ham. Den kvelden prøvde min sønn ta sitt eget liv, men takket være denne vennen min fra en forlengst svunnen tid, klarte jeg å forhindre det.
I ettertid fortalte sønnen min at han hadde tenkt sterkt på meg, og han hadde hatt en merkelig opplevelse. Han hadde følt at noen var der ved hans side, men han så ingen. Fornemmelsen var svært sterk, og han forsto at dette nærværet ikke ville ham vondt. I et lite glimt hadde min sønn også sett meg. I det øyeblikket visste han at hans mor ville komme, noe jeg gjorde like etterpå.
Jeg er så takknemlig for at denne karen fra fortiden kom til meg den kvelden.

[Vilma]

Magnolia, så vidunderlig og rørende! Jeg ble helt våt i øynene jeg.

[magnolia - sluttet]

Magnolia, så vidunderlig og rørende! Jeg ble helt våt i øynene jeg.

Jeg har hatt mange uforklarlige opplevelser. Barna mine har alltid vært beskyttet, det er som en dyp visshet i meg. Min eldste sønn har aldri brydd seg om hendelser som ikke kan forklares, men etter denne gangen, har han fått et veldig åpent sinn. Likevel er det nok det yngste barnet mitt som er mest sensitiv.
Jeg hadde en ganske kald barndom, og var veldig sensitiv. Jeg var mye alene, og var ikke opptatt av å leke med dukker. Var vel egentlig ikke opptatt av materielle ting i det hele. Jeg minnes meg selv som en skremt liten fugl som forsøkte å gjøre seg mest mulig usynlig. Som oftest holdt jeg meg til dyrene og naturen. Der var jeg i mitt rette element. Jeg kan fremdeles den dag i dag, føle urkraften når jeg legger hånden min på et gammelt tre. Jeg opplever noen ganger at jeg går over i en annen tid, og det er veldig, veldig spesielt.
Selv om jeg ikke ser ofte til min "engel" lengre, kan jeg kjenne hans nervær. Og selvsagt har jeg lurt på hvem han kan være. Det er noe tidløst over ham, og klærne han bærer er fra svært gammel tid.
Jeg er ikke redd for fremtiden lengre.

[Vilma]

Du virker klok.
Det er noe varmt over deg.

[magnolia - sluttet]

Du virker klok.
Det er noe varmt over deg.

Jeg føler at jeg, til tross for mye motgang, endelig føler harmoni med meg selv. Nettopp det er viktig, for kjenner man ikke seg selv, ens innerste, da klarer man ikke å utløse den vidunderlige og unike energi man selv er i besittelse av.
Jeg var så forknytt, så innburet i mitt eget pansrede bur, i mange, mange år. Gjennom å oppnå innsikt i meg selv, klarte jeg å bryte ut. Slik oppdaget jeg hvor vidunderlig ens egne krefter er. Jeg følte ren kjærlighet og et sterkt ønske om å gi av meg selv. Det er bare vidunderlig, og de som er rundt meg bemerker det og sier selv at de føler enorm glede ved å være i samme rom som meg. Det må jeg si, er en god attest, en bekreftelse på at jeg har lyktes! Det er viktig å få frem denne positive energien eller kraften, for det er utrolig hvilken påvirkning det har på andre mennesker og miljøet rundt deg. De tanker og handlinger man har vises utad!

[Vilma]

Ja, det du skriver er helt sant, man er det man spiser så og si. Selv har jeg nok ikke kommet dit du er nå, men jeg håper jeg vil engang, for det er slitsomt å ikke se ting klart, og ikke vite hvor man har seg selv.
Man må fokusere på det positive, og det er ikke lett. Ikke i begynnelsen iallfall. Men jeg tro det blir lettere etter hvert. Hvis man prøver å legge merke til de små positive tingene i hverdagen vil det etterhvert bli de som man merker mest til, det samme med det negative. Akkurat der er jeg nå, men jeg vet veldig godt at det er helt feil sted å fokusere. Slik er det bare. Man må ta tiden til hjelp. Derfor er det godt å vite at man aldri er alene, at man har en skytsengel, hjelper eller hva man velger å kalle det. Din historie er iallefall oppløftende, og noe å tenke over.

[LittleGirl]

hei magnolia
Du virker som et fantastisk menneske Måtte bare få si det..
Mamma har fortalt meg at da jeg var 3 år, så besøkte jeg visst mamma`n min som jeg kalte henne. Jeg hadde sagt til min ordentlige mamma at hun hadde langt lyst hår. Dette var i følge min mor en liksomvenn, men nå er jeg jammen meg ikke sikker lenger...
Kanskje det rett og slett er henne jeg har dratt til nå senere.

[magnolia - sluttet]

Kjære vakre Vilma! Du begynner ikke feil, men du er begynt. Det er det som teller. Du vil noe godt, noe vakkert, og det er det du er i ferd med nå. Det er ikke galt og ikke feil. Men husk underveis å ta deg tid til refleksjon over dine tanker, følelser og reaksjoner. Hvorfor reagerer man som man gjør? Hvilke tilbakemeldinger gir man? Hvordan får du tilbakemeldinger? Saken er den at gjør man seg refleksoner og tenker over små og store saker, da søker man innsikt. Det er jo slik at vi mennesker ønsker svar og årsaksforklaringer. Det er også slik at det ikke alltid finnes forklaringer og årsaker som man kan forstå. Disse tingene skal du ikke dvele ved, for det blir til heftelser som igjen glir over til frustrasjon. Da stenger man for de positive energier både i seg selv og man klarer ikke å ta opp positive energier utenfra. Husk at vi alle har den universielle kraften i oss. Det er denne kraften man skal forene med ens egen indre kraft. Mennesket lever for å lære, utvikle og tilegne seg kraften. Du vil oppleve et slags klarsyn. Ikke noe hokus pokus i det, men helt naturlig og akkurat slik vi er skapt for. Du vil oppnå en dypere innsikt.

Selv skrev jeg mye da jeg var yngre. Jeg har tatt vare på det, og noen ganger tar jeg det frem og leser det. Mye av det jeg har skrevet har jeg stilet til min sårt savnede mor som jeg selvsagt ikke har sendt fordi jeg ikke vet hvor hun er eller om hun lever. Hun gikk fra meg da jeg var 4 og et halvt år. Men jeg bærer henne med meg i mitt innerste.

[magnolia - sluttet]

hei magnolia
Du virker som et fantastisk menneske Måtte bare få si det..
Mamma har fortalt meg at da jeg var 3 år, så besøkte jeg visst mamma`n min som jeg kalte henne. Jeg hadde sagt til min ordentlige mamma at hun hadde langt lyst hår. Dette var i følge min mor en liksomvenn, men nå er jeg jammen meg ikke sikker lenger...
Kanskje det rett og slett er henne jeg har dratt til nå senere.

Takk for de fine ordene dine. Ja, jeg føler meg fin som menneske, endelig. Men så har jeg da også arbeidet med meg selv, og gjør det fremdeles.
Kanskje damen har vært din mor i et tidligere liv, og som nå er din hjelper eller guide? Jeg har en sønn som blir 9 år. Han mener at vi to er knyttet til hverandre av en energi som oppsto lenge før både jeg og han ble født. Jeg undrer meg stadig når han snakker om slike ting, for det er som om jeg føler at han har levd i et tidligere liv for lenge, lenge siden. Han har svært god innsikt og besitter evner utenom det vanlige. En veldig spesiell liten gutt og allerede full av visdom.

[Vilma]

Det du skriver Magnolia gir mening, og det er veldig fint skrevet. Det er så rart, det er noe kjent med deg. Kanskje du minner meg om noen, men jeg vet ikke hvem.
Selv har jeg ikke opplevd mye vondt her i livet, så jeg har ingen grunn til å klage over noe som helst egentlig. Men jeg gjør det alikevel ;) Små ting kan bli store.
Det må ha vært vondt å miste sin mor på den måten, nå vet jeg jo ikke omstendighetene og grunnen men jeg vet at jeg ikke kan forestille meg livet uten min.
Jeg vet også med meg selv at jeg en dag vil få en større innsikt en den jeg har nå. Ting må falle på plass, og livet må leves. Livserfaring har jeg ikke så mye av enda, og det er vel heller ikke så rart, for noen ganger vet jeg jo ikke om jeg er barn eller voksen engang.
Jeg tro det å skrive hjelper på mye. Det er en fin måte å sortere tanker, rasjonalisere og filosofere på uten å rote alt sammen rundt i hodet.

[magnolia - sluttet]

Jeg reiste mye rundt om da jeg var noe yngre. På en av disse reisene, traff jeg en eldre, men svært vis mann. Ble ganske godt kjent med ham etterhvert. En dag fortalte han meg noe som for meg hørtes rart ut. Han sa til meg; "du er i besittelse av en eldgammel visdom fra en fjærn fortid. Enda vet du ikke om det, men det vil komme til deg når du er klar."
Akkurat disse ordene sa han, og jeg såg nok ut som et spørsmålstegn, for den gang var jeg ganske ung. Noen dager senere, spurte jeg ham hva han hadde ment. Han svarer meg da; "du har levd som sjaman i flere liv, og mange liv har du hatt som er få av oss andre forunt." Det var da jeg og vi andre forsto at han hadde evner. Et par år senere, fikk jeg vite at han var en indianer og sjaman.
Siden har jeg grunnet på dette inn i mellom, og etterhvert som jeg er blitt eldre ser jeg meningen med det han sa.
Jeg husker at de voksne syntes jeg var slikt et klokt og innsiktsfullt barn. Jeg var et stille og tankefullt barn som hadde mange undrende tanker og spørsmål. Vi voksne er ikke så flinke til å lytte til barna våre. Vi har en lei tendens til å "føyse" bort det barna sier og vi tror de ikke har forstand om alt de snakker og spør om. Akk så feil vi tar da!

[LittleGirl]

Jeg er av den oppfatning da, at det ALLtid er en mening med ting. Uansett om det er positivt eller negativt. Man ser det ikke når man står midt oppi det, men det kommer fram. Jeg er ikke så gammel, 23 år, men jeg har fått høre at jeg er gammel til å være så ung. En dame fortalte meg en gang at da hun så meg, så så hun en gammel dame. Jeg har helt fra jeg var liten opplevd mye vondt; en far som elsket meg på den måten som han skulle elsket min mor. Dette resulterte i spiseforstyrrelse som ble overlappet av narkotika. 3 av mine venner har gått over til den andre siden av forskjellige grunner. Min forrige kjæreste var svært voldelig mot meg et par ganger, og den siste gangen trodde jeg at jeg skulle dø. MEN- jeg er så takknemlig for alt jeg har opplevd! Det har gitt meg livserfaring og gjort meg til det mennesket jeg er i dag. Jeg er veldig positiv av meg, og tenker at det er en grunn til alt jeg har opplevd. Jeg begynner å få innsikt i meg selv, noe jeg svært, svært gjerne vil jobbe videre med. Livet er herlig det, uansett om det skjer positive eller negative ting. Og det merkelige er, at uansett hvor jævelig man har det, så ordner det seg alltid! Uansett! Som jeg pleier å si: Livet er nå, ikke siden