Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Venn som lyver

[ondmygg]

Hei alle sammen! Jeg vil gjerne høre noen råd nåe det gjelder venner som lyver for deg, og hvordan jeg kan ta det opp med personen.

Jeg har en venn som er helt ekstrem når det kommer til lyving. Hun (ja, det er en jente) skal alltid overgå meg, og dette med løyner. Jeg gjennomskuet henne for et par år siden når hun fortalte historier som var helt sprø, det virket som om jeg satt i kinosalen å så en dramatisk Hollywood film. Vi har vært venner i snart 10år, å jeg er jo veldig gla i hun når hun er "seg selv". Hun lyver om absolutt alt! Og hun lever på andre. Hun må ha oppmerksomhet, ergo hun lyver for å få det. Det er ikke bare hvite løyner folkens, hun sier at faren er død, og at moren kaster hun ut å det er ikke måte på. JO, dette er løyn, jeg kjenner jenta å ser på hun når hun begynner å lyve, hun skifter tonefall, føler en trang til å klø seg i ansiktet og flakker med blikket. Er hun lystløyner, eller hva er det egentlig med hun? Hun lyver om ALT! Hun er aldri med å spleise når vi skal noe, hun serverer aldri mat når vi er hos hun, og hun ber om å bo hos andre. Som dere skjønner så er det litt mer enn lyving dette, men jeg må få det frem! alle de ganle vennene hennes vet at hun lyver, men hun har dessverre funnet seg nye "offer" som hun enda lyver til, disse er selvfølgelig yngre enn hun selv og kan ikke skille mellom løyn å sannhet enda.
skal jeg konfrontere hun? Hordan? Hun blir alltid så J*** sur når jeg sier noe som: Å du har vel ikke med deg mat denne gangen heller?
Jaja, kanskje jeg bare må godta at noen mennesker er sånn, men det tærer på meg...
Takk

[Vilma]

Høres nesten litt psykopat ut. Eller sosiopat som det heter nå. Men det er vel heller tvilsomt. Synes at du må ta det opp med henne. og det er bedre å si hva du mener til henne en å gå å bære på det og irritere deg. Få det ut, for hennes skyld også, det er ikke noe særlig når folk ikke sier hva de mener om deg, istedenfor at folk skal baksnakke henne og være falske mot henne. For det er vel kanskje sånn det er nå? Tåler hun ikke å høre det nå, vil hun nok uansett være glad for det senere. Kan jeg spørre hvor gamle dere er? Er det ungdomskolen?
Det ligger helt tydelig noe under her, hvorfor skal ellers et menneske gå til så ekstreme tiltak for å få seg venner? Hvordan er hjemmesituasjonen hennes, kan det kanskje være noe der?

Det du skriver om at hun vil bo hos andre er jo et ganske åpenbart tegn på at hun prøver å flykte fra noe, som kanskje befinner seg i hjemmet. Jeg er ingen psykolog, la meg presisere det, og jeg skal ikke stille en diagnose. Mitt råd er at du skal snakke med henne alene, og kanskje råde henne til å oppsøke en psykolog, hvis dere går på skole finnes det tjenester som tilbyr dette gratis.

Jeg har også hatt noen "snylte" venner, folk som tenker mest på seg selv og lever på andre. Desverre er det bare sklik noen mennesker er, og det er ikke alltid så mye annet å gjøre en å gjøre dem oppmerksom på det. Noe som igjen kan være vanskelig. Jeg vet som sagt ikke hele situasjonen her, og det er vanskelig å si om dette bare er slik hun er eller om det er noe mer.

Dette høres nesten ut som et enveis vennskap, så hvis det fortsetter etter du har snakket med henne, så kanskje det ikke er noen vits i å være sammen med henne lenger?

Lykke til.

[Hecate]

Det er ikke sikkert hun er bevisst på at hun lyver selv en gang. Sannsynligvis er hun inne i en ond sirkel der det ene ordet tar det andre.
Si det til henne, da vel. Etter 10 års vennskap bør hun tåle å høre sannheten fra deg. Det er vel bedre det, slik at hun kan få hjelp, enn at hun ødelegger fullstendig for seg selv og andre med uærlighetene sine?
Jeg hadde sagt det rett ut og så fikk hun bare bli sur. Hun trenger kanskje hjelp til å innse det selv, men da har du ihvertfall sagt i fra at du ikke finner deg i det lenger og at du vil være venn med henne for den hun egentlig er og at hun ikke trenger å lyve for å bli akseptert, tvertimot!

[snuppedilla]

Det er ikke sikkert hun er bevisst på at hun lyver selv en gang. Sannsynligvis er hun inne i en ond sirkel der det ene ordet tar det andre.
Si det til henne, da vel. Etter 10 års vennskap bør hun tåle å høre sannheten fra deg. Det er vel bedre det, slik at hun kan få hjelp, enn at hun ødelegger fullstendig for seg selv og andre med uærlighetene sine?
Jeg hadde sagt det rett ut og så fikk hun bare bli sur. Hun trenger kanskje hjelp til å innse det selv, men da har du ihvertfall sagt i fra at du ikke finner deg i det lenger og at du vil være venn med henne for den hun egentlig er og at hun ikke trenger å lyve for å bli akseptert, tvertimot!

jess og si det også med omsorg.. selv hun ikke vil høre på det øret og husk... hun er på et vis en gave til deg fordi gjennom henne så erfarer du hva du ikke vil være som menneske så takk henne også i ditt indre, så skal du også tenke litt slik: hva mer kan jeg få ut av dette vennskapet.. vil det bli en evig sirkel hvor du tillater henne en adferd som ikke er bra for deg.. du hjelper faktisk henne med å si ifra og sette en stopper for dette.. da får hun mulighet til å se hva hun gjør mot andre.. det er ikke sikkert noen har sagt ifra til henne på en klar og god måte?

Så serverer også.. sannheten om at vennskapet kan ikke fortsette på slike premisser... og du må følge hva du ser og erfarer ikke hva hun gjør, det er iallefall ikke klart nok tydelighvis... for henne, men for deg.

Og du slutter ikke å være glad i henne fordi om du slutter å pleie omgang med henne.. poengter det.. kjærlighet er ikke å la seg tråkke på og la andre fortsette å tråkke på.. kjærlighet er også å sette grenser

[Amfelia]

Dette er en uting, og vil bare fortsette om du ikke griper fatt i det og tar det opp med henne! Ikke sikkert at det vil hjelpe selv om du sier det til henne heller, det kan ha kommet for langt..
Har selv hatt en venninne som var slik, henne kutta jeg ut etter to meget graverende løgner, hun løy om ting som tok nattesøvnen fra både meg og andre, den som tok kaka var da hun kom og fortalte at kreften hadde tatt overhånd og legene hadde gitt henne kort tid igjen og leve, jeg var bunnfortvila og tok kontakt med hennes mor, som igjen kunne fortelle at dette var helt feil, hun hadde aldri hørt noe snakk om kreft!

Dette er å misbruke andre mennesker, mulig det er en sykdom, men jeg takler ikke slikt!
Min venninne hadde ingen grunn til alle løgnene hun kom med, hun var populær, utadvendt og med masse venner, men fikk andre oppmerksomhet og hun ble glemt et øyeblikk, var det nok til at et eller annet dramatisk rammet henne...
Jeg har også gitt klar beskjed til et nært familiemedlem som har et stort problem med sannheten, og det har resultert i at kontakten er brutt, jeg tar imot vedkommende med åpene armer om h*n vil tilbake i mitt liv, men vil igjen gi klar beskjed når det kommer til dette med løgn!
En hvit løgn kommer vel de fleste med, en eller annen gang, men det er forferdelig å omgås mennesker som man blir utrygg på, på en slik måte! Det er nesten som om man må sjekke om det stemmer når de sier at de har sorte strømper på...
Tror det er stor usikkerhet med i bilde, og at kyndig hjelp er det eneste som kan hjelpe slike, for er man først kommet ordentlig i gang, er det umulig å spole tilbake på egenhånd!
Og lar man dem fortsette, er man bare med på å ødelegge enda mer for dem, det er vondt å gi beskjed, men det KAN bli en oppvåkner.

Amfelia

[Spiritual]

-Slettet.

[CandyMilla]

Dette er en uting, og vil bare fortsette om du ikke griper fatt i det og tar det opp med henne! Ikke sikkert at det vil hjelpe selv om du sier det til henne heller, det kan ha kommet for langt..
Har selv hatt en venninne som var slik, henne kutta jeg ut etter to meget graverende løgner, hun løy om ting som tok nattesøvnen fra både meg og andre, den som tok kaka var da hun kom og fortalte at kreften hadde tatt overhånd og legene hadde gitt henne kort tid igjen og leve, jeg var bunnfortvila og tok kontakt med hennes mor, som igjen kunne fortelle at dette var helt feil, hun hadde aldri hørt noe snakk om kreft!

Dette er å misbruke andre mennesker, mulig det er en sykdom, men jeg takler ikke slikt!
Min venninne hadde ingen grunn til alle løgnene hun kom med, hun var populær, utadvendt og med masse venner, men fikk andre oppmerksomhet og hun ble glemt et øyeblikk, var det nok til at et eller annet dramatisk rammet henne...
Jeg har også gitt klar beskjed til et nært familiemedlem som har et stort problem med sannheten, og det har resultert i at kontakten er brutt, jeg tar imot vedkommende med åpene armer om h*n vil tilbake i mitt liv, men vil igjen gi klar beskjed når det kommer til dette med løgn!
En hvit løgn kommer vel de fleste med, en eller annen gang, men det er forferdelig å omgås mennesker som man blir utrygg på, på en slik måte! Det er nesten som om man må sjekke om det stemmer når de sier at de har sorte strømper på...
Tror det er stor usikkerhet med i bilde, og at kyndig hjelp er det eneste som kan hjelpe slike, for er man først kommet ordentlig i gang, er det umulig å spole tilbake på egenhånd!
Og lar man dem fortsette, er man bare med på å ødelegge enda mer for dem, det er vondt å gi beskjed, men det KAN bli en oppvåkner.

Amfelia

Helt enig med deg her. Det er ikke rart man aldri klarer å stole på en person som har kommet med såpass mye løgner. Jeg bodde også sammen med en som løy om faktisk alt. Løy om utroskap, fikk meg til å få dårlig samvittighet fordi jeg tvilte på historien hans, som selvfølgelig viste seg å være løgn. Løy om rullebladet, løy også om sykdommer og ulykker som skjedde, som jeg trodde på og fikk medlidenhet for. Og nå lyver han til alle andre. Jeg er så glad jeg kom meg unna det der, og håper virkelig han nye erobringer ikke får samme behandling. Det er lett å tro på disse som er så flinke til å lyve dessverre. Det har jeg smertelig fått erfare. Men man kommer heldigvis sterkere ut av det:)
Så det å kutte ut mennesker som lyver har jeg all forståelse for.

[CandyMilla]

dobbeltpost

[CandyMilla]

trippelpost

[Diffusa]

Hei alle sammen! Jeg vil gjerne høre noen råd nåe det gjelder venner som lyver for deg, og hvordan jeg kan ta det opp med personen.

Jeg har en venn som er helt ekstrem når det kommer til lyving. Hun (ja, det er en jente) skal alltid overgå meg, og dette med løyner. Jeg gjennomskuet henne for et par år siden når hun fortalte historier som var helt sprø, det virket som om jeg satt i kinosalen å så en dramatisk Hollywood film. Vi har vært venner i snart 10år, å jeg er jo veldig gla i hun når hun er "seg selv". Hun lyver om absolutt alt! Og hun lever på andre. Hun må ha oppmerksomhet, ergo hun lyver for å få det. Det er ikke bare hvite løyner folkens, hun sier at faren er død, og at moren kaster hun ut å det er ikke måte på. JO, dette er løyn, jeg kjenner jenta å ser på hun når hun begynner å lyve, hun skifter tonefall, føler en trang til å klø seg i ansiktet og flakker med blikket. Er hun lystløyner, eller hva er det egentlig med hun? Hun lyver om ALT! Hun er aldri med å spleise når vi skal noe, hun serverer aldri mat når vi er hos hun, og hun ber om å bo hos andre. Som dere skjønner så er det litt mer enn lyving dette, men jeg må få det frem! alle de ganle vennene hennes vet at hun lyver, men hun har dessverre funnet seg nye "offer" som hun enda lyver til, disse er selvfølgelig yngre enn hun selv og kan ikke skille mellom løyn å sannhet enda.
skal jeg konfrontere hun? Hordan? Hun blir alltid så J*** sur når jeg sier noe som: Å du har vel ikke med deg mat denne gangen heller?
Jaja, kanskje jeg bare må godta at noen mennesker er sånn, men det tærer på meg...
Takk

Hmm hvorfor lyver folk..?

Hadde en kompis som var slik og det var riktig så slitsomt. Og jeg angrer på at jeg ikke tok det opp med ham før det var for seint. Han er egentlig en veldig snill og grei person men de fleste ser på ham som en stor idiot pga alle løgnene.

Det å bli løyet til tas jo personlig opp, en tenker ofte f.eks at faen for en dust, hvor dum tror han at jeg er osv osv.. Andre ganger kan det virke veldig sårende.. Men uannsett til slutt så velger en jo å la være å ta slike personer seriøst ikke sant, en gidder jo ikke å involvere seg med slike liksom.. De skriker jo bare ulv ulv ..
Men så på en annen side så tenker jeg slik at de som lyver slik, de gjør det mest sannsynlig ikke fordi de ser ned på deg, men fordi de ser opp til deg eller liker deg, de lyver for å imponere, for å bli likt.. Eller for oppmerksomhetes skyld.. Tragisk at de benytter seg av en taktikk som gjør at de oppnår det motsatte, nemlig avstand.. Og effekten den ser de nok ikke før det er for sent...

Så hadde det vært min venn så tror jeg at jeg ville satt meg ned med personen og tatt en ordentlig prat, jeg ville mest sannsynlig starta samtalen med at det er noe som plager meg og at jeg har behov for å ta det opp.
Så ville jeg ha fortsatt praten med å fortelle hva hun betyr for meg (ta opp de positive sidene, flotte minner om ting vi har hatt sammen),forsøkt å forklare personen at jeg setter pris på henne og vil helst ikke miste henne, og deretter forklare henne hvordan det oppfattes og føles det å ikke kunne stole på henne.
Jeg ville sagt fra om at det er noe jeg selv takler dårlig at hun gjør, og at jeg bla synes det er urettferdig ovenfor dem hun lyver til, at det også får meg til å bli usikker på hennes troverdighet, også ovenfor meg selv. Sagt fra at jeg reagerer på situasjonen hun velger å sette seg selv i med å lyve, for konsekvenser det vil der komme, for en dag så "roter hun i feil bukselomme".
Ellers så ville jeg også sagt fra om at nekter å forsvare og støtte opp løgnene hennes, men hvis hun vil prate om det (ikke bare sånn overflatisk men gått litt i dybden av problemet) og forsøke å gjøre noe med det så får hun min støtte. Prate litt om det slik at du også får litt forståelse på hvorfor hun gjør som hun gjør kanskje..?

Dere har tross alt vært venner i ti år så etter min mening er det på god tid å konfrontere henne, på en ordentlig og behersket måte. Men som sagt det er min mening og ikke nødvendigvis den riktige, dette er noe du må avgjøre selv.
Velger du å ta det opp så kanskje gjør et forsøk på å snakke med henne og ikke til henne, gjøre et forsøk på at hun ikke skal ta det som et angrep på hennes person, for det er jo personen du liker og er glad i.. bare uten løgnene.

Uannsett hva du velger å gjøre så fårdere ha lykke til med vennskapet.

[Metodisten]

Det er ikke sikkert hun er bevisst på at hun lyver selv en gang. Sannsynligvis er hun inne i en ond sirkel der det ene ordet tar det andre.
Si det til henne, da vel. Etter 10 års vennskap bør hun tåle å høre sannheten fra deg. Det er vel bedre det, slik at hun kan få hjelp, enn at hun ødelegger fullstendig for seg selv og andre med uærlighetene sine?
Jeg hadde sagt det rett ut og så fikk hun bare bli sur. Hun trenger kanskje hjelp til å innse det selv, men da har du ihvertfall sagt i fra at du ikke finner deg i det lenger og at du vil være venn med henne for den hun egentlig er og at hun ikke trenger å lyve for å bli akseptert, tvertimot!

jess og si det også med omsorg.. selv hun ikke vil høre på det øret og husk... hun er på et vis en gave til deg fordi gjennom henne så erfarer du hva du ikke vil være som menneske så takk henne også i ditt indre, så skal du også tenke litt slik: hva mer kan jeg få ut av dette vennskapet.. vil det bli en evig sirkel hvor du tillater henne en adferd som ikke er bra for deg.. du hjelper faktisk henne med å si ifra og sette en stopper for dette.. da får hun mulighet til å se hva hun gjør mot andre.. det er ikke sikkert noen har sagt ifra til henne på en klar og god måte?

Så serverer også.. sannheten om at vennskapet kan ikke fortsette på slike premisser... og du må følge hva du ser og erfarer ikke hva hun gjør, det er iallefall ikke klart nok tydelighvis... for henne, men for deg.

Og du slutter ikke å være glad i henne fordi om du slutter å pleie omgang med henne.. poengter det.. kjærlighet er ikke å la seg tråkke på og la andre fortsette å tråkke på.. kjærlighet er også å sette grenser

Ufda...
Jo snuppedilla sier det bra her så jeg tok det med.
Kansje du kan minne henne om att noe av det viktigeste ett menneske har er sin egen kredabillitet.
Sin egen troverdighet med andre ord.
Det er så lett og miste den. En eneste skrøne så legger folk merke til det og stoler ikke helt på det du sier lenger. Og det kan bli slitsomt det.

Tror nok hun har ett lavt selvbilde og prøver å sette seg selv i fokus med fantastiske historier og kansje få litt sympati om hun skrøner på seg litt elendighet.
Det blir umulig å ha sånne folk rundt seg.
Kansje du kan skrive ut svarene du har fått av alle her ?
Ville hun tåle det ?

[Konto avsluttet]

Uff ja har en del å fortelle angående venner som lyver om det mest utrolige.
Det må være en sykdom blandt noen, fordi de selv ikke klarer å skildre igjennom fantasi og virkelighet.

[ondmygg]

Høres nesten litt psykopat ut. Eller sosiopat som det heter nå. Men det er vel heller tvilsomt. Synes at du må ta det opp med henne. og det er bedre å si hva du mener til henne en å gå å bære på det og irritere deg. Få det ut, for hennes skyld også, det er ikke noe særlig når folk ikke sier hva de mener om deg, istedenfor at folk skal baksnakke henne og være falske mot henne. For det er vel kanskje sånn det er nå? Tåler hun ikke å høre det nå, vil hun nok uansett være glad for det senere. Kan jeg spørre hvor gamle dere er? Er det ungdomskolen?
Det ligger helt tydelig noe under her, hvorfor skal ellers et menneske gå til så ekstreme tiltak for å få seg venner? Hvordan er hjemmesituasjonen hennes, kan det kanskje være noe der?

Det du skriver om at hun vil bo hos andre er jo et ganske åpenbart tegn på at hun prøver å flykte fra noe, som kanskje befinner seg i hjemmet. Jeg er ingen psykolog, la meg presisere det, og jeg skal ikke stille en diagnose. Mitt råd er at du skal snakke med henne alene, og kanskje råde henne til å oppsøke en psykolog, hvis dere går på skole finnes det tjenester som tilbyr dette gratis.

Jeg har også hatt noen "snylte" venner, folk som tenker mest på seg selv og lever på andre. Desverre er det bare sklik noen mennesker er, og det er ikke alltid så mye annet å gjøre en å gjøre dem oppmerksom på det. Noe som igjen kan være vanskelig. Jeg vet som sagt ikke hele situasjonen her, og det er vanskelig å si om dette bare er slik hun er eller om det er noe mer.

Dette høres nesten ut som et enveis vennskap, så hvis det fortsetter etter du har snakket med henne, så kanskje det ikke er noen vits i å være sammen med henne lenger?

Lykke til.

Vel... Vi går på vidregående, begynner i 2.kl til høsten. Men hun har alltid løyet. hjemmesituasjonen hennes er bra, men ikke god nok kan jeg tenke meg. Men hun har ingen grunn til å leve på andre.

[ondmygg]

Dette er en uting, og vil bare fortsette om du ikke griper fatt i det og tar det opp med henne! Ikke sikkert at det vil hjelpe selv om du sier det til henne heller, det kan ha kommet for langt..
Har selv hatt en venninne som var slik, henne kutta jeg ut etter to meget graverende løgner, hun løy om ting som tok nattesøvnen fra både meg og andre, den som tok kaka var da hun kom og fortalte at kreften hadde tatt overhånd og legene hadde gitt henne kort tid igjen og leve, jeg var bunnfortvila og tok kontakt med hennes mor, som igjen kunne fortelle at dette var helt feil, hun hadde aldri hørt noe snakk om kreft!

Dette er å misbruke andre mennesker, mulig det er en sykdom, men jeg takler ikke slikt!
Min venninne hadde ingen grunn til alle løgnene hun kom med, hun var populær, utadvendt og med masse venner, men fikk andre oppmerksomhet og hun ble glemt et øyeblikk, var det nok til at et eller annet dramatisk rammet henne...
Jeg har også gitt klar beskjed til et nært familiemedlem som har et stort problem med sannheten, og det har resultert i at kontakten er brutt, jeg tar imot vedkommende med åpene armer om h*n vil tilbake i mitt liv, men vil igjen gi klar beskjed når det kommer til dette med løgn!
En hvit løgn kommer vel de fleste med, en eller annen gang, men det er forferdelig å omgås mennesker som man blir utrygg på, på en slik måte! Det er nesten som om man må sjekke om det stemmer når de sier at de har sorte strømper på...
Tror det er stor usikkerhet med i bilde, og at kyndig hjelp er det eneste som kan hjelpe slike, for er man først kommet ordentlig i gang, er det umulig å spole tilbake på egenhånd!
Og lar man dem fortsette, er man bare med på å ødelegge enda mer for dem, det er vondt å gi beskjed, men det KAN bli en oppvåkner.

Amfelia

Ja! Hun lyver tilogmed om sykdommer til meg! Graviditet lyver hun også om... Rett etter jeg la inn innlegget dro jeg på en 5 dagers ferie med hun og noen andre og måtte bare ha noen som kunne fortelle meg hva jeg skulle si før jeg dro, men jeg fikk aldri gjort noe. Jeg setter stor pris på at dere ville og kunne svare meg, og jeg vil konfrontere hun en gang om dette. Men jeg feiger alltid ut, for jeg aner ikke hvordan hun vil reagere, hun har en tendens til og slå veldig hardt når hun blir sur, ikke missforstå, hun slår ikke vennene sine, men når hun blir sur slår hun deg hardt i skulderen! Det hadde blitt feigt å ta det over melding, men jeg tør ikke ta det face to face nå, kanskje når jeg er 20, men ikke når jeg er 17.

[Vilma]

Høres nesten litt psykopat ut. Eller sosiopat som det heter nå. Men det er vel heller tvilsomt. Synes at du må ta det opp med henne. og det er bedre å si hva du mener til henne en å gå å bære på det og irritere deg. Få det ut, for hennes skyld også, det er ikke noe særlig når folk ikke sier hva de mener om deg, istedenfor at folk skal baksnakke henne og være falske mot henne. For det er vel kanskje sånn det er nå? Tåler hun ikke å høre det nå, vil hun nok uansett være glad for det senere. Kan jeg spørre hvor gamle dere er? Er det ungdomskolen?
Det ligger helt tydelig noe under her, hvorfor skal ellers et menneske gå til så ekstreme tiltak for å få seg venner? Hvordan er hjemmesituasjonen hennes, kan det kanskje være noe der?

Det du skriver om at hun vil bo hos andre er jo et ganske åpenbart tegn på at hun prøver å flykte fra noe, som kanskje befinner seg i hjemmet. Jeg er ingen psykolog, la meg presisere det, og jeg skal ikke stille en diagnose. Mitt råd er at du skal snakke med henne alene, og kanskje råde henne til å oppsøke en psykolog, hvis dere går på skole finnes det tjenester som tilbyr dette gratis.

Jeg har også hatt noen "snylte" venner, folk som tenker mest på seg selv og lever på andre. Desverre er det bare sklik noen mennesker er, og det er ikke alltid så mye annet å gjøre en å gjøre dem oppmerksom på det. Noe som igjen kan være vanskelig. Jeg vet som sagt ikke hele situasjonen her, og det er vanskelig å si om dette bare er slik hun er eller om det er noe mer.

Dette høres nesten ut som et enveis vennskap, så hvis det fortsetter etter du har snakket med henne, så kanskje det ikke er noen vits i å være sammen med henne lenger?

Lykke til.

Vel... Vi går på vidregående, begynner i 2.kl til høsten. Men hun har alltid løyet. hjemmesituasjonen hennes er bra, men ikke god nok kan jeg tenke meg. Men hun har ingen grunn til å leve på andre.

Er det litt sånn at hun glemmer de ordentlige vennene når folk fra 2 og 3 vg kommer bort eller? Jeg hadde iallefall en venninde som var sånn, overså oss i klassen totalt når det var noen eldre og kulere i sikte.
Jeg synes du er gammel nok til å si fra nå jeg, tenk hvordan det blir for venninden din å høre at du har følt det slik hele videregående og latt som ingenting? Det er feigt ja, og hjelper hverken deg eller henne. Du må si ifra, og tåler hun det ikke skjønner jeg ikke hvorfor du er venn med henne. Hun slår folk sier du??? En 17 årig jente? Hun høres da utrolig umoden ut, unnskyld meg...