Han må igjennom en slik følelse, den sorgprosessen han er i nå, før han kan klare å snu dette og få tilbake livsgnisten. Ikke mist gnisten du også.. vi trenger ofte nære som et lys for selv å lyse opp. Det er tøft, ser veldig mørkt ut. og selv om andre gir healing så avhenger alt av hvordan han tar dette. Lindre kan man men jobben må han selv gjøre for å komme seg opp. Det er ikke en fast oppskrift at mennesker som får en slik "dødsdom" resignerer, mange endrer seg totalt og blir mer "levende" enn vi andre som tar livet for gitt.
Ikke mist gnisten din, snik inn latter, glede og smil, lesestoff, musikk og opplevelser som kan dreie humøret hans... men la han også få prate slik han vil om dette.. vi mennesker er som barn.. vi er ofte irrasjonelle og det går i berg og dal bane, det skal ikke undertrykkes, men følges og veiledes.
Kanskje er ikke det så lurt at nære er så alene om dette, det må da finnes profesjonelle og foreninger med mennesker i samme livssituasjon eller nære?
let og søk.. så du også kan dele og få energi, råd som også gir deg noe å gå på og gi han.
Jeg håper dette vil gå greit.. lykketil...
En blomst til både deg og han: