Tror aldri jeg har skrevet noe på denne siden før, bare lest. Men en gang må vel være den første.
Om det var en nær døden opplevelse eller ikke vet jeg ikke sikkert, for alt jeg vet kan det hele ha vært en drøm. Uansett, her er greia:
Onsdag 31.01.07 var jeg ute å kjørte. Var litt nedfor og lei, var egentlig lei av livet rett og slett. Etter å ha kjørt noen venner hjem bestemte jeg meg for å ta en omvei hjem til meg selv. Elsker å kjøre bil, så tenkte det ville hjelpe på tankene.
Men denne dagen kom jeg ikke hjem. Jeg hadde ikke kjørt lenge før det smalt.
En mann på 63 år fikk et illebefinnende, kom over i min bane og vi traff hverandre front mot front. Han kom så fort at jeg ikke fikk reagert før det var for seint.
I det det smalt husker jeg et skarpt hvitt lys. Jeg var på vei mot det tror jeg, men ble brått "slengt" tilbake i det jeg "hørte" navnet til jenta jeg elsker.
Mannen i den andre bilen døde dessverre. Greia er at jeg tror han valgte å gi sitt liv for at jeg skulle få en sjangse til. Jeg tror det sto mellom en av oss og at han valgte å dra.
Rett og slett for å gi meg en ny sjangse. Livet mitt har vært et helvete til tider og jeg har flere ganger ønsket å gi opp. Men etter dette har jeg lært å sette pris på livet og vært mer åpen om såre ting enn jeg ellers har vært.
Jeg lå ei uke på sykehus. Kom fra ulykken med et knust kne og skamslått bryst og rygg.
Bare lurer på om min oppfatning av det hele er helt på jorde?
Kan det virkelig ha vært slik at han ønsket å gi sitt liv for at jeg skulle få en sjangse til?
Det er vel vanlig å føle takknemlighet over å ha overlevd noe så alvorlig...?
