Fakta, teori & skepsis ⇒ Åssen kan jeg la være å hate?

[Aron]

Vel,.... hvis du ikke har tanker om hevn... gjengjeldelse.... osv., så er i grunnen hat bortkastet energi. Skal du hate så må det jo ha effekt. Hat kan gjøre godt, du kan kose deg med tanker om hvordan du kan gjengjelde den urett som er begått mot deg eller dine kjære.
Men hat kan også ete deg opp innvendig. Det frarøver deg kapasiteten til å ta rasjonelle avgjørelser, og innvirker på din evne til å tenke klart og fokusere.

Så.... hvis du ikke har planer om å gjøre noe med det så er alternativet å ignorere ham. Overbevis deg selv om at han er uten betydning i ditt liv. Men det er ikke skrevet i noen bok at du behøver å være blid og imøtekommende. Du behøver strengt tatt ikke være behjelpelig med noe som helst i forhold til barnebesøk ol.

Forresten; har din eks-samboer noen juridiske rettigheter i forhold til barna da? Jeg tror ikke det. Forpliktelser; ja. Men rettigheter? Neppe.

[Globeline]

Jeg hater en person. Det er helt grusomt bare å skrive det fordi det er en som en gang har betydd mye for meg.Jeg må ha kontakt med han pga ungene, men det sliter i meg så mye. Hvordan kan jeg unngå å hate?

Et lite desperat sukk fra meg

vanskelig å si. Hat er somregel konsekvens av at man ikke har fått det man ønsker. Det være trang til mer oppmerksomhet som er positive ønsker, eller trang til å ta hevn som er litt egobasert på stolthet. Du kan regne med at han enten hater deg akkurat like mye som du hater ham. ELler du kan regne med at han er likegyldig til deg. Du vet best hva som er basen for hatet her. Men dersom alt hadde vært hans feil, da hadde du ikke hatet, da hadde du ikke orket og du hadde blitt likegyldig med en tanke kvalme dersom han presset seg inn dit du ikke ønsket ham. Så hat er bra. Det gir rom og mulighet for å gjøre opp, forstå hverandre og snakke ut.

[kjekay]

Jeg hater en person. Det er helt grusomt bare å skrive det fordi det er en som en gang har betydd mye for meg.Jeg må ha kontakt med han pga ungene, men det sliter i meg så mye. Hvordan kan jeg unngå å hate?

Et lite desperat sukk fra meg

Hvis jeg sier at hatet ikke er deg, men tankene dine, følelsene dine og alt det andre som hjernen kommer med for å beskytte deg fra det som erfaringene dine tilsier gjør deg vondt.

Og det er helt naturlig, men det betyr ikke at du må bry deg med tankene, følelsene eller alt det andre hjernen kommer med! For det er helt menneskelig! Du kan, med din bevissthet gjøre det du vil uansett hvordan det står til med følelseslivet! Tenk på hvorfor du hater han, og hjernen din vil proppe ut med 10000 nye tanker og følelser som du lar slippe til! Tenk på hvordan kan du best mulig gjøre ting bedre enn de er? 10000 tanker om muligheter for å endre tingene kommer. Det er sånn hjernen fungerer oss hos mennesker. Hadde folk som sagt latt sine tanker og følelser kùn forbli det, og heller handle etter egne valg og mål, så hadde det vært så mye bedre å bo i denne verdenen. Er redd for at grunnlaget for denne siden heller ikke hadde eksistert da, men det hadde personlig ikke gjort meg noe!

Mvh Kjetil=)

[zind]

Jeg hater en person. Det er helt grusomt bare å skrive det fordi det er en som en gang har betydd mye for meg.Jeg må ha kontakt med han pga ungene, men det sliter i meg så mye. Hvordan kan jeg unngå å hate?

Et lite desperat sukk fra meg

Hei Mandi!

Dette er en av de fineste overskriftene på en post her inne jeg har sett på lenge
Det gjør så vondt å være så såret at man ønsker noen andre vondt.. å sløse bort tid og energi på en person som ikke gir en noe positivt.
Jeg tror det kan ligge noe forløsende i å tenke på at vi alle kun gjør det vi tror er best i den situasjonen vi er i, og har han såret deg så har han det kanskje ikke noe bedre enn slik du føler deg selv. Fy søren så kjipt det er å ikke føle seg verdsatt, men nå kan du åpne nye dører og heller slippe noen andre inn i livet ditt som kan gjøre deg lykkelig!

Nå er det ikke sikkert at du tenker slik, men jeg tenker at vi alle er en del av det samme. Så hold deg for god til å hate. De tankene du sender ut skaper hverdagen din, så hold den høyeste tanke om deg selv og selv de som har såret deg. Det er ikke sikkert du og denne personen hadde mer å lære av hverandre.. Sender deg en god klem og håper du klarer å se litt lys i enden av tunnelen

[sosja]

Snu på det, hvorfor skal du bruke din energi, dine tanker på en person som ikke er verdt en fis. Du sliter deg selv ut, og selv om du ikke viser det tydelig overfor barna, så kan du være sikker på at de merker det, det blir jo en slags kulde du omgir deg med når du møter han. Barn er så sensitive for ting, og hva sier han om deg til barna når de er hos han? Har du spurt om det? Jeg håper og tror at du får foreldreretten til barna, for som oftest er det mamma´n som får det, og om alle detaljer er lagt på bordet så går det nok i ditt favør. Og når hans familie følger med, så sier det egentlig mye om hva slags person han er. Huff så trist at du er nødt til å oppleve dette, men du er jo heldig som har en oppegående og snill samboer. Men det er ikke så lett å holde maska bestandig, men for barnas skyld så må man bare ta seg sammen. Jeg ønsker deg lykke til videre. Sender deg en pm.

[Mandi]

Vel,.... hvis du ikke har tanker om hevn... gjengjeldelse.... osv., så er i grunnen hat bortkastet energi. Skal du hate så må det jo ha effekt. Hat kan gjøre godt, du kan kose deg med tanker om hvordan du kan gjengjelde den urett som er begått mot deg eller dine kjære.
Men hat kan også ete deg opp innvendig. Det frarøver deg kapasiteten til å ta rasjonelle avgjørelser, og innvirker på din evne til å tenke klart og fokusere.

Så.... hvis du ikke har planer om å gjøre noe med det så er alternativet å ignorere ham. Overbevis deg selv om at han er uten betydning i ditt liv. Men det er ikke skrevet i noen bok at du behøver å være blid og imøtekommende. Du behøver strengt tatt ikke være behjelpelig med noe som helst i forhold til barnebesøk ol.

Forresten; har din eks-samboer noen juridiske rettigheter i forhold til barna da? Jeg tror ikke det. Forpliktelser; ja. Men rettigheter? Neppe.

Ja han har rettigheter. Og det skulle jo egentlig bare mangle. Bare synd han er som han er.

[Mandi]

Snu på det, hvorfor skal du bruke din energi, dine tanker på en person som ikke er verdt en fis. Du sliter deg selv ut, og selv om du ikke viser det tydelig overfor barna, så kan du være sikker på at de merker det, det blir jo en slags kulde du omgir deg med når du møter han. Barn er så sensitive for ting, og hva sier han om deg til barna når de er hos han? Har du spurt om det? Jeg håper og tror at du får foreldreretten til barna, for som oftest er det mamma´n som får det, og om alle detaljer er lagt på bordet så går det nok i ditt favør. Og når hans familie følger med, så sier det egentlig mye om hva slags person han er. Huff så trist at du er nødt til å oppleve dette, men du er jo heldig som har en oppegående og snill samboer. Men det er ikke så lett å holde maska bestandig, men for barnas skyld så må man bare ta seg sammen. Jeg ønsker deg lykke til videre. Sender deg en pm.

Takk for pm. Det skal prøves.
Det er hva han sier til barna som er det største problemet. Det er det jeg sliter mest med.
Jeg er i utgangspunktet ikke ute etter å ta fra han barna,jeg vil jo bare at det skal gå bra og at guttene mine føler seg trygge og hjemme hos han. Går ikke det, så krever jeg selfølgelig full foreldrerett. Jeg blir så oppgitt over at vi ikke kan snakke voksent sammen og la være å hate. Jeg har gitt meg altfor lenge og vært blid og hyggelig, men nå har det rent over og jeg har fått nok av å være den snille.Jeg er nødt til å gjøre så barna mine får en best mulig barndom. At de får lov til å være barn, ikke tenke på eller høre om problemer vi har.Og jeg skal få det til :mozilla_smile:

[Hecate]

Du står overfor en av dine store livslekser her, ja!

Har du prøvd å tilgi ham for deg selv? Altså en selvhjelpsmetode? Snakke med ham i ditt indre og forsøke og forstå hans motiv for hans handlinger. Hva som driver ham og hvorfor? Kanskje du kan klare å se ham i et annet lys, så vil det bli lettere å møte ham og du kan vokse på det?

Du er ihvertfall veldig bevisst på at du hater, og jeg tror egentlig du vet veldig godt hvorfor også.

Kan du prøve og jobbe med den overbevisningen om at "dette kan du klare" , tror du?
Jeg mener, at du ikke fokuserer så mye på at du ikke klarer å gi slipp på hatet, men heller affirmere at du kan.

[Mandi]

Du står overfor en av dine store livslekser her, ja!

Har du prøvd å tilgi ham for deg selv? Altså en selvhjelpsmetode? Snakke med ham i ditt indre og forsøke og forstå hans motiv for hans handlinger. Hva som driver ham og hvorfor? Kanskje du kan klare å se ham i et annet lys, så vil det bli lettere å møte ham og du kan vokse på det?

Du er ihvertfall veldig bevisst på at du hater, og jeg tror egentlig du vet veldig godt hvorfor også.

Kan du prøve og jobbe med den overbevisningen om at "dette kan du klare" , tror du?
Jeg mener, at du ikke fokuserer så mye på at du ikke klarer å gi slipp på hatet, men heller affirmere at du kan.

Det er sant at jeg er veldig bevist på det og på grunnen. Jeg gikk til terapi og klarte å tilgi han. Fra hjertet, men det røyk igjen. Jeg skal klare å tilgi han. jeg vet det, men når jeg skrev det første innlegget var jeg veldig frustrert og når en midt oppi det er det ikke lett å se klart.Men jeg håper og tror på en god løsning for alle parter. Går ikke ann å kaste bort livet på sånt tull. Selv om det er godt å få ut litt negative følelser iblandt også :mozilla_smile:

[Hecate]

Du vet, sånne prosesser er ikke gjort på 1-2-3. Det skal jobbes igjennom i flere energilag.


Jeg har gått i healingprosess i nesten to år, og hver gang jeg trodde jeg var kommet et skritt videre, kom problemet tilbake på nytt. Men: for hver gang det kom, så ble det svakere. Så det kan virke som at det er de første lagene som er tøffe, men ute i periferien eller innerst ved kjernen, avhengig av hvilket perpektiv en ser i, så sitter det løsere.

Ønsker deg lykke til:)

[madjava]

Er enig med JUNE her, hat er ikkje farlig og det kan komme noko godt ut av det. Det å tilgi er sjelden hjelp i, man vert bare tråkka på igjen. Elles er Heia inne på noko, det å førestille seg at du har tilgitt han og dermed prøver å finne ut av korleis han opplever denne situasjonen, kan hjelpe deg til å finne ei løysing, men det kan og føre til at du vert klar over noko du ikkje vil vite...

[Mandi]

Veldig takknemlig for svar. Det er utrolig mange kloke oppegående mennesker her inne. Føler som jeg kjenner enkelte av dere.
Det er fint å få innspill fra utenforstående. :mozilla_smile:

Takker og bukker..(Og blåser nesten vekk her på Østlandet i dag.

[crazyshit]

Jeg hater en person. Det er helt grusomt bare å skrive det fordi det er en som en gang har betydd mye for meg.Jeg må ha kontakt med han pga ungene, men det sliter i meg så mye. Hvordan kan jeg unngå å hate?

Et lite desperat sukk fra meg

hat er noe alle, uheldigvis, har i seg. sånn er det bare. har ikke noe tips til deg, men bare prøv å ikke tenk på det, selv om det noen ganger er vanskelig.

lykke til. =)

[mason]

Kikket litt på denne tråden, og ser den er noen uker gammel. Ser at svarene er til dels for at eksen ikke skal få ha barna, og det undrer meg noe. Kan ikke se at du skriver noe som tilsier at barna ikke har det bra hos han, men at du ikke liker at de er hos han. Det er mye mulig du har mange utrolige gode grunner for å nekte han å ha de, men det har du ikke fortalt, og da mener jeg at man ikke kan trekke den slutningen.
I dag er det vanlig at man får barn tidlig sånn som du har fått, og senere treffer man en ny partner, og får et barn til. Når dette forholdet også går i stykker rakner det litt for de fleste tror jeg. Det går utover sin selvfølelse, og syntes vanligvis at livet er urettferdig. Når denne drømmen blir knust, er det vanlig å forsvare sine egne handlinger, og å få bekreftelse fra andre om det man mener. Det letteste i verden er å være enig, men det er ikke det samme som om man får bekreftelse på at man har rett.
Du skriver at du har gått i eller fått terapi, og det tror jeg er nøkkelen til å vokse videre. Enten ved å gå til psykolog eller hvordan man gjør det. Husk at denne personen var en du elsket en gang, og han har fremdeles det i seg, selv om kjemien blir forandret mellom dere 2. Ved et brudd, er det utrolig mange følelser som kommer frem, skjulte sider kommer frem hos begge, og mye kan bli sakt som aldri vil bli tilgitt. Dette problemet øker etterhvert som regel, siden man aldri får renset opp istarten. Når dere begge får nye partnere er det vanlig at man blir ennå mer fiender siden det ikke er lett å akseptere det. (Innertst i hjertet, ikke i vanlige tanker) Du er fremdeles ung, og ikke la denne tiden ødelegge det som du sier, at ungenes oppvekst er det viktigste. Jeg hadde selv et slikt problem for lenge siden, og vi bestemte oss rett å slett for å ikke kommunisere mer enn nødvendig, og la hverandres liv ligge, og kun bli enige om barnets liv. Det som er viktig, er at man ikke bruker barna som en grunn til å ta hevn, eller lage problemer eller irritasjon hos hverandre. Dette ser jeg til daglig at fraskilte foreldre sier de gjør alt for barna, men det skinner igjennom at man lar barna blir en brikke for foreldrenes kamp. Dette er ikke lett å se når man er midt i det.

Pappaen til barna har selvfølgelig rettigheter, og fint er det. Mange sliter med det motsatte problemet, nemlig at pappaen ikke vil ha barna. Er pappaen slem mot barna er det greit for deg å få foreldre retten, men hvis det dreier seg om at han snakker nedsettende og slikt om deg, holder nok ikke det som grunn. Dette problemet må tas på en annen måte, f.eks som tvungen megling mellom dere hos psykolog eller lignende. Dette kan være verdifult noen ganger.

Til slutt vil jeg bare si at det er trist å høre slike episoder, men jeg ville bare skrive litt for å fortelle at det er umulig å gi et bastant svar på hva som er rett før man vet hele historien, og den har 2 sider. Men tråden din handlet jo om det om at det er greit å hate, men følte mye av innleggene som sier at du må ta over barna, ikke hadde helt grunn til å være bastant.

[Mandi]

Fint innlegg. Jeg har nå fått med eksen til psykolog og advokat og vi har kommet langt på vei på bare to uker.
Jeg hadde en veldig god grunn for at barna ikke skulle være hos han, men det er for personlig til at jeg vil skrive det her. Og den grunnen hadde ikke noe med meg å gjøre.

Men nå får vi hjelp og jeg er veldig glad for det. Guttene syns nå det var moro å dra til pappa og det gleder meg. Jeg håper at dette fortsetter sånn og at guttene mine får det beste begge steder. Det beste er absolutt å ha både mamma og pappa som bryr seg og er med i dagliglivet.