Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Gud Vs. Djevelen, et spill om påvirkning? :)

[LadyDark]

Jeg lurer på noe.

Hvis en har hatt en ekstrem opplevelse noen år tilbake i tid, hvor en faktisk fikk se noe en absolutt ikke trodde kunne manifestere seg. Hvor mye skal man kunne stole på at det man så faktisk var det den kalte seg? For jeg er jo fullstendig klar over at når noe såpass mørkt dukker opp, så lyver det gjerne. Men noe sa meg at dette slettes ikke var tull.
Dessverre for min del, for jeg ble utrolig skremt.
Jeg var eneste vitne til det som skjedde, og jeg har undret meg svært mye over hvordan det kunne gå til alt som skjedde. Kan sikkert prøve å forklare og gjengi alt som skjedde, men da trenger jeg litt tid. Det var nemlig svært mye, og jeg ønsker å huske riktig.

Her er bare litt info, slik at dere skjønner mer: Den jeg så, var en som ved telepati (?) sa han het Satan. Jeg følte at stemmen hans snodde seg rundt hele meg og energiene i rommet var helt ekstreme. Har aldri opplevd maken i hele mitt liv. Skulle inderlig ønske jeg hadde minst ett vitne til. Han sa noe til meg. Som gjorde at jeg frøs, for hvordan kunne han vite...?!
Lover å fortelle alt sammen, fra begynnelse til slutt neste gang jeg logger meg inn.
Har så mye forskjellig jeg skal gjøre på nettet før jeg lager mat.

Hvis noen har seriøse spørsmål ang det lille jeg hittil har åpnet opp, håper jeg de enten kan stille det her eller sende meg en privat melding.
Svarer kun på seriøse spørsmål, for hendelsen rystet meg dypt og er slettes ikke noe tull.
Jeg ønsker svar, og hvis det ikke er noen som har det, ønsker jeg ihvertfall å høre hva det kanskje kan ha vært og hvorfor. Men som sagt, så får jeg sikkert ikke det før alt er fortalt. Da er det godt mulig at noen vet. Håper virkelig det. Jeg har gått i snart 6år og lurt på dette her, og ingen har gitt meg skikkelig svar. (De få jeg har fortalt alt til)
Man ønsker ikke bli fremstillt som gal, og akkurat det her er et ømfintlig tema også.


Mvh
Nyx

[Globeline]

Jeg tenker at det gode vs det onde er helt relevant. Dette med å sette ord på er vel mest i samme hensikt som eventyr, å få satt ting i perspektiv og viderebringe et budskap. Likevel er jo gud og djevelen to ord som er veldig godt integrert og godt kan bruke som de to sidene av livet. Men hvem gud er, om det er den kristne guden eller en stein i ørkenen, det kan diskuteres. Men det gode mot det vonne, det er en stor del av mennesket og vi må ha en måte å formidle det på, da blir gud og djevelen fine måter syns jeg. Så hvis vi lettere forstår det om vi ser en mann med skjegg og hvit kappe vs en rød mann med horn i pannen, så er vel det greit?

Denne kampen foregår inni oss og rundt oss til alle tider. Vi er ikke en gang enige om hva som er vondt og hva som er godt - så det er sannsynlig at dette vil fortsette og fortsette så lenge menneskene eksisterer. Og det er derfor naturlig og nødvendig at det finnes en masse med forskjellige vinklinger på disse to skapningene, det er også naturlig at det er grobunn for mye hat. Fordi mennesker søker spenning.

[LadyDark]

01.Jan -01.

Min sønn var veldig urolig, og fikk ikke sove. Jeg la ham i dobbeltsengen, og sang for ham.
Det var så koslig, kunne se at han ble rolig og han sovnet etter at jeg gav ham en varm klem og strøk ham over håret. Lå ved siden av ham, og tittet på at han sov. Så ut som en liten engel, og jeg følte meg så stolt! (Typisk mødre)

Jeg hadde døren halvåpen, for min sønn var mørkeredd. Det var kaldt ute, men dynen var så varm at jeg ikke gadd å ta på noe ovn. Soverommet lå i andre etg. Et stort, lyst og fint soverom. Jeg elsket å slappe av der, og pleide ofte å skrive dikt der inne på sengen.

Mens jeg lå der og følte meg så heldig som hadde skapt et så søtt barn, merket jeg store forandringer. Alt skjedde veldig fort. Først hørte jeg en merkelig lyd, som om at noe sugde bort ALL lyd i rommet. Og utfor. Da mener jeg all hørbar lyd som tenkes kan.
Jeg tenkte hva i all verden? (Vil ta med med at jeg fremdeles lå på siden, ved min sønn, med ryggen mot vinduene) Så ble rommet brått veldig varmt. Jeg hadde ikke dyne på meg. Hadde helt passe med klær på. Så merket jeg en vanvittig sprakende energi følelse som dukket opp. Den var så utrolig sterk, jeg er faktisk ikke i stand til å forklare den. Altfor spesiell. (Men definitivt erotisk)

Jeg tenkte med meg selv... Herregud så sært, nei nå går jeg ned i stua og ser på tv litt.
(Min daværende samboer satt å så på film i stua)

Jeg snudde meg i senga, og svingte bena utfor senga for å gå ut av den.
Jeg stivnet av sjokk, for ca en halv meter fra sengen (lent inntil veggen mellom to av vinduene) stod det en kjempe av en "mann". Han nådde nesten helt opp til taket, og fra tak til golv på det soverommet var det ihvertfall minst 2.m. Jeg skjønte at det var han som hadde tatt bort all lyd, han som stod for den vanvittige energien og ikke minst: Han var på ingen måte menneskelig, for jeg hadde ligget mot døren og det kom ingen inn den tid jeg lå i sengen.

Jeg ble slått av hvor unaturlig vakker han var. Han var faktisk så vakker, at jeg har aldri sett lignende før. Og han var mørkere enn det mørkeste du kan tenke deg. Da mener jeg altså ikke mørkhudet e.l. Jeg klarer ikke å forklare på en annen måte.

Han tittet ned på meg, så smilte han. Jeg tenkte Hvem er du? Og han åpnet ikke munnen men jeg hørte en dyp, mørk stemme som sa Jeg er Satan. Ikke noe mer, kun det.
Jeg ble helt lamslått, ikke av frykt! Men jeg kunne ikke for alt i verden tro at det var mulig.
Dere skjønner jo hvorfor!! Han sa: Tenk etter! Og jeg merket at han brukte en kraft (?) som gjorde at jeg sank tilbake i sengen og lukket øynene. Som å bli skyvd ømt, men bestemt bakover. Jeg fikk opp en masse bilder og minner i hodet jeg nesten hadde glemt. Og han var med i hver eneste ett av dem. Jeg så ham i bakgrunnen. Jeg husket at jeg hadde lurt på hvem han var, da jeg var barn. Jeg husket så langt tilbake, at jeg ble helt ør. Han stod alltid i nærheten, dagtid som natt, i alle bildene som dukket opp fra barndommen. Jeg var 21 år da denne hendelsen på soverommet skjedde, var lys våken og hadde hatt en fin stund med min sovende sønn. Ingenting skulle tilsi at dette her skulle skje. Det var totalt uventet!!!

Jeg åpnet øynene, og satt meg opp. Han flyttet litt på seg, og sakte kom fornuften snikende. Jeg skrek. Ikke litt, men SKIKKELIG HØYT. Jeg skrek av mine lungers kraft, ekstremt oppskaket av alt sammen. Det ble rett og slett for mye for meg.

I ettertid har jeg innsett at det som var det sprøeste, var ikke selve opplevelsen men at min sønn i samme seng ikke våknet opp av det vanvittige hylet mitt. Hvordan er DET mulig?

Han som kalte seg Satan tittet på meg, og forsvant ned gjennom golvet rett foran meg.

Min samboer kom løpende opp trappen. Han var jo kjemperedd for at noe grufullt hadde skjedd. Var jo rene dødsskriket han hørte. Han slo på lyset (vår sønn sov enda) og kom inn i rommet. Hva skjer? Hva skjer?!!!
Jeg satt med hendene rundt meg, og skalv. Likblek og svett. Turde ikke si noe, for jeg visste at han ville tro jeg var gal. Det var nesten så jeg trodde det selv, for selve opplevelsen var så spesiell og uventet.
Og kan man virkelig tro på det? Jeg sa til ham at jeg hadde en opplevelse, at vår sønn har det bra og at jeg ikke ønsket å prate om det.
Han fortsatte å mase da vi gikk ned trappen. Forlangte svar. Jeg skjønner ham godt. Men hvordan skal en forklare det jeg opplevde? Og det er jo i all sannsynlighet ingen grunn for at han skulle tro meg. Jeg hadde ikke trodd på noen som fortalte noe så sprøtt, hvis jeg ikke hadde opplevd lignende selv. Dere er vel enige i det?

Javel, jeg skal si det, men du kommer ikke til å tro meg likevel. (Jeg var sliten og frustrert)
Jeg så Satan. Jeg fortsatte ned trappen og inn i stua.
Hæh?! Sier han selvsagt.
Ja, du hørte hva jeg sa! Jeg så Satan.
Fortalte bruddstykker av hva jeg opplevde, orket ikke fortelle alt for jeg visste han ikke ville tro meg uansett. Selvsagt hadde jeg rett.
han trodde jeg hadde drømt.

Her satt jeg, som aldri hadde trodd at verken gud eller satan eksisterte, og opplevde noe jeg ikke kunne forklare på noen som helst måte. Jeg var opplagt da jeg lå i sengen, jeg var lysvåken, jeg var avslappet og ikke minst jeg var i et godt humør.
Så skjer det som skjedde, helt ut av det blå. Uten noe forvarsel, uten at jeg kunne vite.

Frem til i dag har jeg opplevd så utrolig mye mer fra ham som kalte seg Satan. Og i fysiske former, ikke bare ved å se/høre o.l
Men det jeg spør dere om her, og som jeg øsnker seriøst svar på, er hvorfor opplever jeg så mye uten at jeg visste alt det eksisterte? Og tror dere det var Satan som kom? Eller noen som tok form som det jeg så og løy til meg? Jeg har ihvertfall ikke til dags dato opplevd slike energier som kom fra ham, hos andre vesener som har dukket opp.
Det var helt vilt. Tenk å la all lyd, ute og inne, forsvinne? Hvilken makt står bak det?
Jeg kunne høre at det skjedde!!
Hvordan går det an? Jeg ventet meg ikke noe, så det var ikke fra min kant at slikt skjedde. Jeg var i en helt normal tilstand. Ikke hadde jeg psykiske problemer. Ingen verdens ting. Har noen opplevd lignende? Har noen svar?


Nyx