Hjelpere og skytsengler
Det er skrevet mye om våre hjelpere her inne. Men jeg har tenkt mye på om man ikke også burde fokusere på ens skytsengler også. Jeg har liksom en følelse av at våre hjelpere kan hjelpe oss til å få et mer problemfritt liv..... og takk være dem for det.... men jeg har fått det for meg at det antakeligvis også finnes en annen kategori hjelpere; skytsengler...... altså de hjelperne som har som oppgave å holde oss i live og helst skadefrie ..... inntil det er tid for oss å avslutte vår turnus i dette livet og returnere til den andre siden.
Man har lett for å si at enkelte har flaks når noe gunstig hender, som f.eks. når en unngikk døden (men var nære på), men for min del er jeg nå helt overbevist om at det må være "noen" som sørger for at jeg ikke totalt fu***er up. Og jeg skylder disse vesener stor takk for at de har vært lojale og har stått meg bi hver gang. Når jeg tenker tilbake på alle de gangene det har vært nære på så har jeg etter hvert blitt overbevist om at det både finnes skytsengeler, hjelpere, og et liv etter døden, en femte dimensjon, og en oppgave som det er meningen at jeg skal oppfylle. Ellers så ville det jo vært nokså poengløst å berge livhanken min, gang etter gang.
Jeg har neimen ikke gjort oppgaven enkel for min(e) skytsengel(er), og vil nå starte en tråd for å gi mine skytsengler den honnør de fortjener. Du er også hjertelig velkommen til å dele dine erfaringer og ND-opplevelser.
Om noen etter hvert skulle føle trang til å vrenge øynene bakover i hodet og rope halleluja og tale i tunger så gjør gjerne det. Bare ikke her, ok? Jeg tror det jeg tror, og tenderer mere mot så slå blikket ned og sende en stille takk til etter min mening riktig adresse. Men enhver har full rett til å tro det de tror. Bare gjør det på en respektfull og stillferdig måte, ok?
Dette var bare en innledning til denne tråden. Etter hvert så vil jeg også fortelle om alle de gangene det i følge all logisk tenkning burde ha gått sjeise. Så kan dere jo fundere litt på om noen kan ha "flaks" så mange ganger.
Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Mine "nær-døden" opplevelser
Moderatorer: Asbjørn, mod drømmer
Mine "nær-døden" opplevelser
Sist redigert av Aron på 14 Des 2006 07:01, redigert 1 gang totalt. Antall ord: 414
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
Sjamanistisk konfirmasjon 2025
- En meningsfull reise inn i voksenlivet.
I dagens samfunn søker mange ungdommer etter alternative måter å markere overgangen fra barn til voksen.
En av disse alternativene er sjamanistisk konfirmasjon, arrangert av Sjamanistisk Forbund.
Dette ritualet er en del av en stadig voksende bevegelse som søker å gjenopplive og modernisere gamle, naturbaserte tradisjoner.
Hva er Sjamanistisk Forbund?
Sjamanistisk Forbund er en organisasjon som arbeider for å fremme sjamanisme som en spirituell praksis og livsstil i Norge.
Forbundet ble stiftet i 2012 og har siden den gang vokst i antall medlemmer og aktivitetstilbud.
Sjamanisme, slik det praktiseres av forbundet, er en naturbasert åndelighet som legger vekt på kontakten med naturen, åndeverdenen og indre visdom.
Les mer her
I bunnløs leire
Vel, da får jeg begynne. Teamet mitt sitter her rundt meg og venter spent på at jeg skal skrive noe fint om dem
Det var i 1950-årene. Jeg var cirka 7 år gammel. Bestekameraten min, Martin, og jeg var på oppdagerferd på "den andre siden av elva". Det var mudringsarbeider på gang der, og de hadde lagt all den oppgravede blåleira i et deponi like ved elvekanten. Over blåleira hadde de lagt planker som gangvei. Fåglarne vet hvorfor de ville ha en gangvei akkurat der.Og det lurte også radarparet fra den andre sida på også. Det måtte de forske på.
Så vi la i vei, på planker som kanskje var 15 cm brede. Martin først, og jeg bakerst. For dristige gutter går ting aldri galt,... unntatt når de gjør det. Og da gjør de det som regel til gagns. Vi var jo kjempegode til å balansere, hvor som helst og over hva som helst. Det visste vi jo. Så å ramle uti blåleira var ikke engang en teoretisk mulighet.
Men så ville skjebnen det annerledes. Planken jeg gikk på gled til side, og jeg ramlet uti.
Og det hjalp ikke hvor mye jeg kavet og sparket ifra. Sakte sank jeg dypere og dypere. Martin var ikke til mye hjelp heller. (Da jeg på skolen neste dag konfronterte ham med dette kunne han opplyse at da ville jo han kunne ramle uti også. Og det var jo riktig tenkt, Martin. Men han kunne jo ropt opp da, eller ha sprunget etter hjelp vel? Men gutter glemmer heldigvis lett )
Vel, det var en fæl følelse å kjenne at jeg ikke fikk tak med beina. Og snart nådde blåleira meg til brystet..... bunnløs leire. Jeg gjorde det en hvilken som helst tøffing i min situasjon ville gjøre; jeg skrek og ropte med mine fulle lungers kraft.Jeg hylte som en stukken gris.
Heldigvis så er jeg velsignet med en kraftig stemme. Og hundre meter unna var det et hus. Og i huset bodde det en gammel mann og ei gammel dame. De må ha vært minst 40 år, begge to. :mozilla_wink: Men om de kanskje var tunghørte, så var de i alle fall ikke så tunghørt at de ikke hørte grisehylene mine. Mannen ville se hva det var (han hadde nok allerede gjettet hva det var som hadde skjedd)
Jeg ble løftet ut av blåleira og lempet inn på fast grunn. Så ble jeg tatt med hjem til mannen og kona og spylt og badet. Deretter kledde de på meg en olivengrønn ullgenser og ei vadmelsbukse. Varm kakao fikk jeg også . Så ble jeg plassert på bagasjebæreren på sykkelen hans og så kjørte han meg hjem. Vel hjemme fikk min mor beskjed om hva som var hendt, men at noen form for avstraffelse sikkert ikke var nødvendig. Da hele omfanget av hendelsen gikk opp for henne så fikk jeg både kos og trøst. Deretter fikk jeg en klaps over hodet og beskjed om at jeg aldri måtte gjøre noe slikt igjen. Og det lovet jeg.
Men som sagt; gutter glemmer lett.
(Jadda-jadda.... jeg skal si det.... :mozilla_wink: ) Dette var sikkert først... men ikke siste gangen mine reddende engler kom meg til unnsetning. Det er jammen godt å ha et team man kan stole på :mozilla_wink:
Vel, da får jeg begynne. Teamet mitt sitter her rundt meg og venter spent på at jeg skal skrive noe fint om dem
Det var i 1950-årene. Jeg var cirka 7 år gammel. Bestekameraten min, Martin, og jeg var på oppdagerferd på "den andre siden av elva". Det var mudringsarbeider på gang der, og de hadde lagt all den oppgravede blåleira i et deponi like ved elvekanten. Over blåleira hadde de lagt planker som gangvei. Fåglarne vet hvorfor de ville ha en gangvei akkurat der.Og det lurte også radarparet fra den andre sida på også. Det måtte de forske på.
Så vi la i vei, på planker som kanskje var 15 cm brede. Martin først, og jeg bakerst. For dristige gutter går ting aldri galt,... unntatt når de gjør det. Og da gjør de det som regel til gagns. Vi var jo kjempegode til å balansere, hvor som helst og over hva som helst. Det visste vi jo. Så å ramle uti blåleira var ikke engang en teoretisk mulighet.
Men så ville skjebnen det annerledes. Planken jeg gikk på gled til side, og jeg ramlet uti.
Og det hjalp ikke hvor mye jeg kavet og sparket ifra. Sakte sank jeg dypere og dypere. Martin var ikke til mye hjelp heller. (Da jeg på skolen neste dag konfronterte ham med dette kunne han opplyse at da ville jo han kunne ramle uti også. Og det var jo riktig tenkt, Martin. Men han kunne jo ropt opp da, eller ha sprunget etter hjelp vel? Men gutter glemmer heldigvis lett )
Vel, det var en fæl følelse å kjenne at jeg ikke fikk tak med beina. Og snart nådde blåleira meg til brystet..... bunnløs leire. Jeg gjorde det en hvilken som helst tøffing i min situasjon ville gjøre; jeg skrek og ropte med mine fulle lungers kraft.Jeg hylte som en stukken gris.
Heldigvis så er jeg velsignet med en kraftig stemme. Og hundre meter unna var det et hus. Og i huset bodde det en gammel mann og ei gammel dame. De må ha vært minst 40 år, begge to. :mozilla_wink: Men om de kanskje var tunghørte, så var de i alle fall ikke så tunghørt at de ikke hørte grisehylene mine. Mannen ville se hva det var (han hadde nok allerede gjettet hva det var som hadde skjedd)
Jeg ble løftet ut av blåleira og lempet inn på fast grunn. Så ble jeg tatt med hjem til mannen og kona og spylt og badet. Deretter kledde de på meg en olivengrønn ullgenser og ei vadmelsbukse. Varm kakao fikk jeg også . Så ble jeg plassert på bagasjebæreren på sykkelen hans og så kjørte han meg hjem. Vel hjemme fikk min mor beskjed om hva som var hendt, men at noen form for avstraffelse sikkert ikke var nødvendig. Da hele omfanget av hendelsen gikk opp for henne så fikk jeg både kos og trøst. Deretter fikk jeg en klaps over hodet og beskjed om at jeg aldri måtte gjøre noe slikt igjen. Og det lovet jeg.
Men som sagt; gutter glemmer lett.
(Jadda-jadda.... jeg skal si det.... :mozilla_wink: ) Dette var sikkert først... men ikke siste gangen mine reddende engler kom meg til unnsetning. Det er jammen godt å ha et team man kan stole på :mozilla_wink:
Sist redigert av Aron på 14 Des 2006 06:59, redigert 3 ganger totalt. Antall ord: 581
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
Apestreker
Året da jeg fylte 12 år hendte det igjen. Med Martin som medaktør, selvfølgelig. Om man skulle kalle det "nær døden" eller bare "nære på" er ikke godt å si. Men vi drev på med våre sedvanlige gutteleker, uten tanke på vår egen sikkerhet. Det var altså slik at utenfor huset der jeg bodde så var det planlagt å skifte ut noen kloakkrør. Over helgen så hadde en eller annen etat lagt ifra seg de nye betongrørene, som kunne være ca. 2/12 meter i diameter. Vi måtte selvfølge leke på og hoppe som apekatter over og mellom disse rørene.
Men så skjedde det; jeg mistet balansen og tok tak i Martin for å berge meg, klarte det nesten (ikke), og rev han med med i fallet. Der jeg traff bakken lå det en passe stor og kantete stein,.... som jeg traff med nyrepartiet. Og så landet Martin oppå meg, over magen min. Selvfølgelig måtte han lande slik.
Det var forferdelig vondt, pusten ble slått ut av meg. Og å begynne å puste igjen var håpløst.
Jeg husker jeg besvimte,....og rundt meg fantaserte jeg at jeg så jeg en ring av mennesker som holdt hverandre i hendene og danset rundt i ring rundt meg i full fart. Noen kontakt med omverdenen forøvrig hadde jeg ikke.
Min mor så hva som hendte og løp ut i sjokk. Innledningsvis da hun så at jeg mistet balansen så ble hun ikke redd. Hun var vant til mine apestreker. Men da hun så meg krabbe på hender og knær over vegen mot huset vårt i ørske skjønte hun at det var alvor.
Jeg kom til meg selv igjen idet jeg nådde huset, og min mor pakket meg straks i seng. Jeg måtte holde sengen noen dager, men kom så til hektene igjen, uten noen skader. Godt jeg ikke traff steinen med hodet først.
Om dette var en "Nær døden" opplevelse , eller om det bare var "nære på" er vanskelig vite. Men jeg tar likevel hendelsen med i rekken av slike opplevelser.
Og det skulle kunne flere hendelser. Det var nok da at mine hjelpere/skytsengler forsto at denne her karen måtte de passe ekstra godt på :mozilla_wink:
Året da jeg fylte 12 år hendte det igjen. Med Martin som medaktør, selvfølgelig. Om man skulle kalle det "nær døden" eller bare "nære på" er ikke godt å si. Men vi drev på med våre sedvanlige gutteleker, uten tanke på vår egen sikkerhet. Det var altså slik at utenfor huset der jeg bodde så var det planlagt å skifte ut noen kloakkrør. Over helgen så hadde en eller annen etat lagt ifra seg de nye betongrørene, som kunne være ca. 2/12 meter i diameter. Vi måtte selvfølge leke på og hoppe som apekatter over og mellom disse rørene.
Men så skjedde det; jeg mistet balansen og tok tak i Martin for å berge meg, klarte det nesten (ikke), og rev han med med i fallet. Der jeg traff bakken lå det en passe stor og kantete stein,.... som jeg traff med nyrepartiet. Og så landet Martin oppå meg, over magen min. Selvfølgelig måtte han lande slik.
Det var forferdelig vondt, pusten ble slått ut av meg. Og å begynne å puste igjen var håpløst.
Jeg husker jeg besvimte,....og rundt meg fantaserte jeg at jeg så jeg en ring av mennesker som holdt hverandre i hendene og danset rundt i ring rundt meg i full fart. Noen kontakt med omverdenen forøvrig hadde jeg ikke.
Min mor så hva som hendte og løp ut i sjokk. Innledningsvis da hun så at jeg mistet balansen så ble hun ikke redd. Hun var vant til mine apestreker. Men da hun så meg krabbe på hender og knær over vegen mot huset vårt i ørske skjønte hun at det var alvor.
Jeg kom til meg selv igjen idet jeg nådde huset, og min mor pakket meg straks i seng. Jeg måtte holde sengen noen dager, men kom så til hektene igjen, uten noen skader. Godt jeg ikke traff steinen med hodet først.
Om dette var en "Nær døden" opplevelse , eller om det bare var "nære på" er vanskelig vite. Men jeg tar likevel hendelsen med i rekken av slike opplevelser.
Og det skulle kunne flere hendelser. Det var nok da at mine hjelpere/skytsengler forsto at denne her karen måtte de passe ekstra godt på :mozilla_wink:
Sist redigert av Aron på 14 Des 2006 22:58, redigert 1 gang totalt. Antall ord: 391
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
Motorssykkelungdom
Motorsykler....= dødsmaskiner
Ja, da har du allerede tatt poenget. Til tross for at jeg nå er en recyclert motorsyklist (kjører en Yamaha 1200 ccm touringmaskin nå) så innrømmer jeg at folk kan ha rett når de kaller motorsykler for dødsmaskiner. Min historikk i så måte bekrefter vel akkurat det.
Jeg skal ikke kjede dere med langtekkelige detaljer, men i min ungdom var det nære på mange ganger. Men heldigvis så var det aldri trafikk i motgående kjørebane når jeg deiset over ende. Om det var mine hjelpere eller mine skytsengler som timet det akkurat slik vet jeg ikke, men det var vel så nær opp til "nære på" som man kan komme, alle gangene. Og selvfølgelig så var det på glatt/isete kjørebane når det skjedde. Å ha vett til å la sykkelen stå under slike forhold .... næh. Så det ble nok mitt supportteam som måtte berge meg, igjen og igjen.
Det er et ordtak som sier at av og til er lykken bedre enn forstanden. Jeg får vel heller si at mangelen på vett ble det andre som måtte kompensere for.
Ja, da har du allerede tatt poenget. Til tross for at jeg nå er en recyclert motorsyklist (kjører en Yamaha 1200 ccm touringmaskin nå) så innrømmer jeg at folk kan ha rett når de kaller motorsykler for dødsmaskiner. Min historikk i så måte bekrefter vel akkurat det.
Jeg skal ikke kjede dere med langtekkelige detaljer, men i min ungdom var det nære på mange ganger. Men heldigvis så var det aldri trafikk i motgående kjørebane når jeg deiset over ende. Om det var mine hjelpere eller mine skytsengler som timet det akkurat slik vet jeg ikke, men det var vel så nær opp til "nære på" som man kan komme, alle gangene. Og selvfølgelig så var det på glatt/isete kjørebane når det skjedde. Å ha vett til å la sykkelen stå under slike forhold .... næh. Så det ble nok mitt supportteam som måtte berge meg, igjen og igjen.
Det er et ordtak som sier at av og til er lykken bedre enn forstanden. Jeg får vel heller si at mangelen på vett ble det andre som måtte kompensere for.
Sist redigert av Aron på 15 Des 2006 19:24, redigert 1 gang totalt. Antall ord: 199
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
På speilglatt is
Har du noen gang visst med 100% sikkerhet at nå skulle du dø. Har du noen gang bare ventet på det uunngåelige smellet? Ikke noe "nesten" men en visshet om at her ender det?
Det var i Lavangsdalen (nordpå) for mange år siden. Jeg hadde vært i Tromsø (på damebesøk? Jeg har glemt det), og skulle tilbake til militærforlegningen. Det var sent, og jeg "sto på" slik som jeg hadde for vane å gjøre på den tida. Midtveis i Lavangsdalen var det en innsnevring av veien og en smal bru med plass til en bil, dvs bare en kjørebane.
Da, mot meg kom det en lastebil på nordovertur. Han hadde akkurat rundet S-svingen like før brua og jeg kunne se at han skled nedover veien mens han forsøkte å bremse. Det er utrolig hvor mange detaljer man får med seg i en stund som denne. Etter farten hans å dømme så ville han ikke selv rekke å stoppe før han var midtveis på brua.
Sjøl prøvde jeg å bremse, bremse sakte inn, svinge til siden, kjøre av veien osv. Ja, jeg gjorde vel alt det jeg skulle ha gjort 100 meter tidligere. Men det var ingenting jeg kunne gjøre. Det var bare å vente på smellet. Min siste tanke var: "Ja-ja, så det er altså her det skal ende." Det var ikke annet å gjøre enn å vente. Så nære hverandre var vi. "Nå dør jeg" var den siste bevisste tanken jeg hadde. Men jeg fortsatte likevel å styre, som på autopilot.
Da, helt uforklarlig, sakket lastebilen på farten (nei, han hadde ikke kjettinger, og piggdekk på lastebiler var ikke vanlig på den tida. Veien var heller ikke sandstrødd. Det fant jeg ut senere), og stoppet 2-3 meter før han nådde brua. Han rakk til og med å svinge ut i brøytekanten på sin side. Hvordan han kunne gjør dette var for meg helt uforklarlig.
Men etter den turen begynte jeg å få et nytt perspektiv på mange ting, roe litt ned på min kjørestil, og ikke være redd for å sende en takk til de som etter mitt syn fortjener det.
Har du noen gang visst med 100% sikkerhet at nå skulle du dø. Har du noen gang bare ventet på det uunngåelige smellet? Ikke noe "nesten" men en visshet om at her ender det?
Det var i Lavangsdalen (nordpå) for mange år siden. Jeg hadde vært i Tromsø (på damebesøk? Jeg har glemt det), og skulle tilbake til militærforlegningen. Det var sent, og jeg "sto på" slik som jeg hadde for vane å gjøre på den tida. Midtveis i Lavangsdalen var det en innsnevring av veien og en smal bru med plass til en bil, dvs bare en kjørebane.
Da, mot meg kom det en lastebil på nordovertur. Han hadde akkurat rundet S-svingen like før brua og jeg kunne se at han skled nedover veien mens han forsøkte å bremse. Det er utrolig hvor mange detaljer man får med seg i en stund som denne. Etter farten hans å dømme så ville han ikke selv rekke å stoppe før han var midtveis på brua.
Sjøl prøvde jeg å bremse, bremse sakte inn, svinge til siden, kjøre av veien osv. Ja, jeg gjorde vel alt det jeg skulle ha gjort 100 meter tidligere. Men det var ingenting jeg kunne gjøre. Det var bare å vente på smellet. Min siste tanke var: "Ja-ja, så det er altså her det skal ende." Det var ikke annet å gjøre enn å vente. Så nære hverandre var vi. "Nå dør jeg" var den siste bevisste tanken jeg hadde. Men jeg fortsatte likevel å styre, som på autopilot.
Da, helt uforklarlig, sakket lastebilen på farten (nei, han hadde ikke kjettinger, og piggdekk på lastebiler var ikke vanlig på den tida. Veien var heller ikke sandstrødd. Det fant jeg ut senere), og stoppet 2-3 meter før han nådde brua. Han rakk til og med å svinge ut i brøytekanten på sin side. Hvordan han kunne gjør dette var for meg helt uforklarlig.
Men etter den turen begynte jeg å få et nytt perspektiv på mange ting, roe litt ned på min kjørestil, og ikke være redd for å sende en takk til de som etter mitt syn fortjener det.
Antall ord: 371
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
Når lykken er bedre enn forstanden
Gjør en feil en gang og det er tilgivelig. Å gjøre samme feilen igjen er skjær dumhet.
Nok en gang på glattisen.
Sted: sør for Mo i Rana.
Topografi: fjellvegg på høyre side, skrent ned og jernbane på venstre side.
Føre: speilglatt isglasur, ikke saltet eller sandstrødd vei.
Scenario: Traktorgraver i venstre kjørebane, gjør klar til å sette ned skuffe og støtteben. På sørsiden av traktorgraveren kommer en gammel gubbe i en gammel Opel Record. Han stanser opp. Så, av en eller annen merkelig grunn, begynner han å legge bilen ut i min kjørebane. Han ser meg, og stanser i min kjørebane. Jeg velger å sikte bellom Opelen og traktorgraveren, og satser på at jeg kanskje vil klare å klemme bilen min imellom de to, eller i verste fall kjøre inn i Opelens bakpart. Jeg har ikke sjans til å gjøre noen unnamanøver eller bremse opp. Jeg legger meg på hornet mens jeg finsikter hvor jeg skal prøve å treffe. Da er det at traktorgraverføreren løfter skuffen opp, og løfter opp støttelabben. Det blir akkurat nok plass til at min bil, en bred Chevrolet Malibu, kan smette imellom åpningen, og smette under lasteapparatet som nå er hevet opp igjen.
Det må ha vært flere hjelperteam i aksjon ved denne hendingen, for jeg ville ha truffet Opelen om det ikke ble plass til meg. Gubben i Opelen bør også prise seg lykkelig.
Men jeg måtte legge bilen i annet gir og kjøre sakte de neste par kilometerne. Det var nære på gitt. Jeg er sikker på at jeg gav hjelperne mine en kraftig støkk også akkurat der
Noen har mer flaks, eller snillere hjelpere, enn de fortjener.
Nok en gang på glattisen.
Sted: sør for Mo i Rana.
Topografi: fjellvegg på høyre side, skrent ned og jernbane på venstre side.
Føre: speilglatt isglasur, ikke saltet eller sandstrødd vei.
Scenario: Traktorgraver i venstre kjørebane, gjør klar til å sette ned skuffe og støtteben. På sørsiden av traktorgraveren kommer en gammel gubbe i en gammel Opel Record. Han stanser opp. Så, av en eller annen merkelig grunn, begynner han å legge bilen ut i min kjørebane. Han ser meg, og stanser i min kjørebane. Jeg velger å sikte bellom Opelen og traktorgraveren, og satser på at jeg kanskje vil klare å klemme bilen min imellom de to, eller i verste fall kjøre inn i Opelens bakpart. Jeg har ikke sjans til å gjøre noen unnamanøver eller bremse opp. Jeg legger meg på hornet mens jeg finsikter hvor jeg skal prøve å treffe. Da er det at traktorgraverføreren løfter skuffen opp, og løfter opp støttelabben. Det blir akkurat nok plass til at min bil, en bred Chevrolet Malibu, kan smette imellom åpningen, og smette under lasteapparatet som nå er hevet opp igjen.
Det må ha vært flere hjelperteam i aksjon ved denne hendingen, for jeg ville ha truffet Opelen om det ikke ble plass til meg. Gubben i Opelen bør også prise seg lykkelig.
Men jeg måtte legge bilen i annet gir og kjøre sakte de neste par kilometerne. Det var nære på gitt. Jeg er sikker på at jeg gav hjelperne mine en kraftig støkk også akkurat der
Noen har mer flaks, eller snillere hjelpere, enn de fortjener.
Antall ord: 296
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Nybegynner
- Innlegg: 23
- Startet: 17 Des 2006 17:12
- 17
- Kjønn (valgfri): vi'kke si så !
- Lokalisering: Sørtrøndelagen
jaja
Tror vi alle har hatt slike hendelser. Har egentlig ikke filosofert noe over det, men hvis jeg setter meg ned å tenker tilbake på alle mine kjøreturer (kjører taxi) så er det vel ikke til å stikke under en stol at noen var der de gangene jeg sovna, for så å bråvåkne.
Antall ord: 53
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 588
- Startet: 18 Feb 2007 21:12
- 17
- Kjønn (valgfri): vi'kke si så !
- Lokalisering: Norra Skandinavien
- Blitt takket: 1 gang
Hey AronAron skrev:På speilglatt is
Har du noen gang visst med 100% sikkerhet at nå skulle du dø. Har du noen gang bare ventet på det uunngåelige smellet? Ikke noe "nesten" men en visshet om at her ender det?
Det var i Lavangsdalen (nordpå) for mange år siden. Jeg hadde vært i Tromsø (på damebesøk? Jeg har glemt det), og skulle tilbake til militærforlegningen. Det var sent, og jeg "sto på" slik som jeg hadde for vane å gjøre på den tida. Midtveis i Lavangsdalen var det en innsnevring av veien og en smal bru med plass til en bil, dvs bare en kjørebane.
Da, mot meg kom det en lastebil på nordovertur. Han hadde akkurat rundet S-svingen like før brua og jeg kunne se at han skled nedover veien mens han forsøkte å bremse. Det er utrolig hvor mange detaljer man får med seg i en stund som denne. Etter farten hans å dømme så ville han ikke selv rekke å stoppe før han var midtveis på brua.
Sjøl prøvde jeg å bremse, bremse sakte inn, svinge til siden, kjøre av veien osv. Ja, jeg gjorde vel alt det jeg skulle ha gjort 100 meter tidligere. Men det var ingenting jeg kunne gjøre. Det var bare å vente på smellet. Min siste tanke var: "Ja-ja, så det er altså her det skal ende." Det var ikke annet å gjøre enn å vente. Så nære hverandre var vi. "Nå dør jeg" var den siste bevisste tanken jeg hadde. Men jeg fortsatte likevel å styre, som på autopilot.
Da, helt uforklarlig, sakket lastebilen på farten (nei, han hadde ikke kjettinger, og piggdekk på lastebiler var ikke vanlig på den tida. Veien var heller ikke sandstrødd. Det fant jeg ut senere), og stoppet 2-3 meter før han nådde brua. Han rakk til og med å svinge ut i brøytekanten på sin side. Hvordan han kunne gjør dette var for meg helt uforklarlig.
Men etter den turen begynte jeg å få et nytt perspektiv på mange ting, roe litt ned på min kjørestil, og ikke være redd for å sende en takk til de som etter mitt syn fortjener det.
Du verkar ha varit med om en hel del och alltid har din hjälpare/skyddsängel funnits
på plats.
Blev själv förundrad när jag var på bil genomresa i Germany. Det var sent på natten
och jag hade kört länge. Kände mig trött och märkte att koncentrationen börjar
avta. Valde att köra av autobahn. När jag kom till första rondellen såg jag aldrig
bilen som kom från vänster. Jag panikbromsade men insåg att nu kommer jag att
kollidera. Som vid ett under bromsade min bil in mycket kraftigt och utan hjälp utifrån hade det ej varit möjligt.
Antall ord: 492
The substans of your thoughts is the key.
Probably also one part of the buildning of the Universe.
Probably also one part of the buildning of the Universe.
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Nybegynner
- Innlegg: 1
- Startet: 02 Apr 2007 14:30
- 17
Jeg tror virkelig det er noe i det du sier... :mozilla_smile:
Antall ord: 12
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |