Jeg har alltid visst at noe var rundt meg, visst at det var noe mer enn dette livet.
Men i oppvekst og ungdom så var jeg redd, veldig redd alt det jeg følte var tett på, men ikke så. Dessuten tenkte jeg at dette var for spesielt utvalgte, og det kunne hvertfall ikke lille meg være. Det var en verden jeg visste var der,men ikke var for meg.
Så ble en nær venninne av meg for noen år siden veldig hekta på dette med ånder og gikk på masse kurs. Jeg ble litt skeptisk, ikke til det hun gjorde, men til måten hun gjorde det på. Veldig pågående og skulle prakke det på alle hun kjente.
En kveld vi satt og snakka fikk hun likevel overtalt meg til å ta imot en healing.
Det som skjedde var at hun rakk ikke ta på meg før to hender tok meg rundt hodet og begynte å strekke den stive nakken min. Det var helt villt. jeg fikk hodet i stillinger en ikke skulle tro gikk an å få til. Det fortsatte hele kvelden. Når jeg skulle hjem etter enstund var det noen som kløp meg hardt i øret. Jeg sa sånn på fleip. Vil du være med meg hjem også?
Og det ville han. :mozilla_cool:
Etter en sykkeltur hvor jeg kjeftet og lo om hverandre forde det ikke er lett å se veien når hodet henger på nakken kom jeg hjem og da begynte noe å snakke til meg.
Det var i korte trekk min første åpning, sikkert ikke en vanlig en og temmelig søkt for de som ikke så det. Men det føltes helt riktig og naturlig for meg. Og etter det har jeg ikke hatt noe valg.
Jeg har prøvd å stenge det ute, overse og be de holde seg vekk. Det som har skjedd da er at jeg blir presset så hardt at jeg har følt jeg enten må åpne opp igjen eller bli psykisk syk. Mange som leser dette vil sikkert si det er nettopp det jeg er
